Dette kapitlet er drevet fram av tre spørsmål. For det første: hvilke grense-dragninger mellom ytringsfrihet og religionsfrihet gjøres innenfor mediene, i samfunnet og i rettsapparatet? For det andre: hvorvidt og hvordan virker trusler og frykt for represalier inn på hva mediehusene publiserer? Og, for det tredje:
hvordan forholder ulike representanter for mediene – journalister, redaktører, karikaturtegnere – seg til et nytt landskap der religion spiller en større rolle?
Analysene viser at de tre spørsmålene ikke lar seg besvare på noen kort-fattet måte. Et overordnet svar er likevel at mediene (og rettsapparatet) arbeider bevisst i forhold til å avklare hva det innebærer å praktisere ytringsfrihet innenfor rammen av et flerreligiøst samfunn. Dette innebærer å tenke nytt. Det er derfor relevant når både majoritets- og minoritetsinformanter synes å være enige om at man neppe hadde publisert Muhammed-karikaturer i dag, slik man gjorde for få år tilbake. Noen vil da hevde at dette skyldes at man lar seg stanse av trusler, andre tar til orde for at mediehusene har blitt langt mer reflekterte. Ikke minst at det har kommet en erkjennelse om at det å ha ytringsfrihet ikke nødvendigvis innebærer å måtte bruke den for enhver pris.
Empirien jeg har samlet inn viser imidlertid at trusler (på)virker. Kanskje mest av alt vinklingen, men det er også 19 journalister som forteller at frykten for
trusler fra religiøse grupper har virket inn på deres arbeid. Følgelig er trusler som skjer ut fra fortolkninger av religion en utfordring for å sikre ytringsfriheten i dagens Norge. I den sammenheng er det kanskje like interessant og utfordrende at tre av ti i mediehusene mener at det ikke skal være tillatt å håne eller krenke religion. Dette står i kontrast til den innledende presiseringen om at trosfrihet bør innebære at man skal ha anerkjennelse for retten til å tro hva man vil, men at denne trosfriheten ikke innebærer at det man tror på er unndratt fra kritikk. Og videre at religionsfrihet fordrer religionskritikk fordi ulike religiøse forestillinger ofte motsier hverandre.
Et siste tema er da hva slags språk mediene bør bruke når de omtaler religi-oner, religiøse forestillinger og religiøse praksiser. Et moment er at ekstremister ikke får definere grensene for ytringsfriheten. Ta eksempelet med Hussain, som er dømt for brudd på norsk lov. Fra det empiriske materialet har det framgått at trusler hvor religion brukes som begrunnelse ikke er mer omfattede enn trusler fra kriminelle miljøer. Kort sagt, kriminelle må håndteres av samfunnet som nettopp det: kriminelle og enkeltstående elementer.
En diskusjon om språkbruk i et flerreligiøst samfunn bør trolig ta utgangs-punkt i at ytringsfrihet er en grunnlovsfestet rett, men samtidig bør en være sensitiv for at premissene for offentlig debatt er andre i dag enn de var da Norge var et mer homogent samfunn. For å ivareta ulike syn og sikre legitimitet er det det hensiktsmessig å inkorporere minoritetenes egne erfaringer. Det sikrer at man snakker med framfor om de aktuelle gruppene. Tidligere i kapitlet refererte jeg til det første dialogmøtet på Litteraturhuset. Fra det kan man trekke fram erfaringer av betydningen, opplevelsen av utenforskap og mangel på respons.
Det er velkjent og åpenbart at det ligger makt i språket vi bruker og begrepene som nyttiggjøres for å fange inn virkeligheten. Av dette følger det at det pågår en kamp om definisjonene, deriblant hva det betyr å være norsk. Men jeg kunne like gjerne inkludere spørsmål som hva det betyr å være kristen, muslim eller religiøs. Poenget er at tro, som andre samfunnsstørrelser, er et fenomen i bevegelse. Nettopp derfor må språket også være tøyelig, samtidig som noen byggesteiner må stå fast. Ytringsfrihet og demokrati er blant dem, men det er også religionsfrihet. Spørsmålet – som går langt utover rammene for dette kapitlet – er om disse idealene kan legges til grunn uten at de kommer i et motsetningsforhold. Utgangspunktet for dette kapitlet er imidlertid at religions-frihet fordrer religionskritikk.
I den sammenheng er det verdt å trekke fram et klassisk skille i sosiologien, mellom verdikonflikter og interessekonflikter. Dette skillet får en ny aktualitet som følge av at offentligheten tilsynelatende er mer religiøs enn tidligere. I Norge er vi vant til at det pågår en tautrekking mellom grupper med interesser for et knapt gode. Et eksempel på dette er lønnsoppgjøret, hvor løsningen er å forhandle seg fram til et kompromiss som partene kan slutte opp om. Kompromisser er
105 4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
imidlertid langt vanskeligere i verdikonflikter. Det gir for eksempel svært lite mening å konkludere med at det skal være lov å bruke hijab, men bare annen-hver dag.
Innføringen av et skille mellom kirke og stat i Norge er et skritt i retning av at man reduserer kristendommens selvfølgelige plass i offentlige tilstelninger i Norge. For eksempel ved åpningen av Stortinget. Samtidig ser man at religiøse symboler er tilstede i offentligheten. Gjensidig anerkjennelse fordrer trolig at man lar være å krenke unødig. Hva det så skal menes med unødig vil selvsagt variere. Dermed er det kanskje ikke språk (eller flere lover) vi trenger, men snarere noen grunnleggende perspektiver. To bærende forståelser kan være (i) det er ikke nødvendigvis lurt å offentliggjøre alt som er lov (eller ikke forbudt), og (ii) anerkjennelse for retten til å tro er ikke det samme som respekt for det man tror på.
Referanser
Andersson, M., Jacobsen, C., Rogstad J. & Vestel, V. (2012), Kritiske hendelser – nye stemmer! Politisk engasjement og transnasjonal orientering i det nye Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Bangstad, S. (2013). Fighting Words: What’s Wrong With Freedom of Expression?.Journal of ethnic and migration studies. 40(2), s 266- 282.
Das, V. (1995) Critical events. An anthropological perspective on contemporary India. Oxford University Press. New Delhi
Dawkins, R. (2006), The God Delusion. Boston: Hougton Mifflon Company Eide, E., Kunelius R. & Phillips, A. (2008). Transnational Media Events. The Mohammed Cartoons and the Imagined Clash of Civilizations. Nordicom.
Elgvin, O. (2010, 19. februar). Intervju med Sarah Selaihi: «Jeg er ikke imot ytringsfriheten». Minerva.
Gule, L. (2012), Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Oslo:
Spartacus
Habermas, J. (2008), Between Naturalism and Religion. London Cambridge University Press.
Huntington, S. (1996), The Clash of Civilizations and the remaking of World Order. New York: Simon & Schuster Paperbacks
Leirvik, O. (2014), Interreligious Studies. A Relational Approach to Religious Activism and The Study of Religion. London: Bloomsbury
Levitt, P. & Glick Schiller, N. (2008). Conceptualising simultaneity: a
transnational social field perspective on society. IMR, 38(3), 1002–1039.
Mendieta, E. & Vanantwerpen, J. (Ed). (2011), The Power of Religion in the Public Sphere. New York: Colombia University Press.
Nilsen, A. B. Hatprat. Oslo: Cappelen Damm
Rogstad, J. & Vestel, V. (2011). The Art of Articulation: Political Engagement and Social Movements in the Making among young adults in Multicultural settings in Norway. Social Movement Studies, 10(3), 243–264.
Levitt, P. & Glick-Schiller, N. (2008). Conceptualising simultaneity: a
transnational social field perspective on society. IMR, 38(3), 1002–1039.
Staksrud. E. K. Steen-Johnsen, B. Enjolras, M. Gustafsen, K. Ihlebæk, A.H. Midtbøen, S. Sætrang, S. Trygstad, M. Utheim (2014). Status for ytringsfriheten i Norge. Resultater fra befolkningsundersøkelsen 2014. Oslo:
Fritt ord, ISF, IMK og Fafo.
Stærk, B. (2011) «En nettreise gjennom islamkritikkens tiår» Samtiden 4/11 Sökefeld, M. (2006). «Mobilizing in transnational space: a social movement
approach to the formation of diaspora.» Global Networks, 6 (3): 265–284.
Wig, S. (2014). Seierherren. En uautorisert biografi om Jonas Gahr Støre. Oslo:
Kagge.
107
Kapittel 5: Journalistikk i en digital tidsalder
Anna Grøndahl Larsen og Karoline Andrea Ihlebæk
Ytringsfrihetens vilkår i samfunnet er avhengig av at det eksisterer et mang-fold av kanaler ut i offentligheten, som sikrer at borgere får pålitelig og kritisk informasjon og at de kan delta i den offentlige samtale. Pressen spiller en viktig rolle som formidlere av nyheter og som arena for samfunnsdebatt. Journalister skal ideelt sett betjene offentligheten gjennom løpende rapportering, kritisk gravejournalistikk og ved å presentere et mangfold av perspektiver. Hvordan pressen utfører sitt samfunnsansvar er med andre ord av stor betydning for ytringsfriheten og demokratiet.
Avisene står i dag overfor strukturelle endringer som følge av overgangen til digitale plattformer. På den ene siden skaper digitaliseringen økonomiske utfordringer som påvirker rammevilkårene for journalistikken. Spesielt pressen opplever store utfordringer når det gjelder overgangen fra en papirbasert til en nettbasert økonomi, og de møter sterkere press fra internasjonale aktører som Facebook og Google. Flere mediehus har som en konsekvens av økonomiske nedgangstider nedbemannet og kuttet kostnader. Det har ført til bekymring når det gjelder hvilke konsekvenser denne utviklingen har for den kritiske og gravende journalistikken, og for medienes funksjon som fellesarena. På den andre siden innebærer digitaliseringen også nye muligheter for pressen. Blant annet åpner det opp for flermedial og datadrevet journalistikk, større grad av brukermedvirkning og kildemangfold, og bredere distribusjon av innhold gjennom sosiale medier og kommentarfelt.
I dette kapittelet belyser vi hvordan sentrale presseaktører reflekterer rundt muligheter og utfordringer for journalistikken i en digital tid, samt hva slags stra-tegier som blir iverksatt for å møte de økonomiske utfordringene. Vi baserer oss hovedsakelig på kvalitative intervjuer med sjefredaktører og digitale strateger i norske mediehus, men viser også til funn fra en survey som er gjort med norske journalister.