De tradisjonelle medienes representasjon av innvandrere har lenge vært et omdiskutert tema i Norge (se f.eks. Falkenberg & Nilsen 2009; Gullestad 2002;
Strand, Milde & Nilsen 2011). En typisk kritikk har dreid seg om at individers etniske minoritetsbakgrunn av mediene fremheves i saker med negativt fortegn, for eksempel de som omhandler kriminalitet, mens innvandrerbakgrunn sjeld-nere trekkes frem i saker med positivt fortegn – for eksempel om prestasjoner i utdanningssystemet eller i sportens verden (IMDi 2009).
Diskusjonen om medierepresentasjon er særlig viktig når den omhandler situasjonen for etterkommere av innvandrere. Mette Andersson og kolleger (2012: 12-13) oppsummerer tidligere studier av identitetsdannelse blant minori-tetsungdom som «en kamp mot medieformidlede stereotypier om innvandrere og etniske minoriteter som fundamentalt forskjellige fra den etniske majori-teten». Slike stereotypier kan formidles på flere måter. For det første ved at
57 3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
mediene ikke snakker med eller på vegne av minoriteter, men snarere om dem, som Hadia Tajik påpekte i forordet til boken Svart på hvitt (2001). For det andre ved at de som faktisk slipper til ikke selv kan definere hvilken rolle de ønsker å ta, men «tvinges» til å representere bestemte synspunkter eller grupper, slik Eide (2010) har vist i en tidligere undersøkelse. I hvilken grad er dette en tref-fende analyse av situasjonen for minoriteter i den norske offentligheten i dag?
Opplever informantene i denne studien at de har tilgang offentligheten? På hvilke premisser skjer i så fall denne deltakelsen?
Tilgang til offentligheten
Et kriterium for å bli valgt ut til denne intervjuundersøkelsen var aktiv deltakelse i den norske offentligheten. Derfor har alle personene vi har snakket med allerede tilgang til de tradisjonelle mediene – om enn i ulik grad. Enkelte i utvalget kan sies å være det en av informantene karakteriserer som «hypersynlige», altså at de er velkjente stemmer som har fått omfattende oppmerksomhet i mediene over en lengre tidsperiode. Andre er mindre profilerte, enten fordi de på grunn av sin unge alder nokså nylig har entret offentligheten, eller fordi de har valgt å engasjere seg mer selektivt i deloffentligheter, for eksempel ved å skrive kronikker i bransjeblader for å sikre seg mest mulig direkte innflytelse. Særlig informantene fra organisasjonslivet har gjort slike vurderinger.
Selv om samtlige informanter i dag opplever at de har tilgang til mediene, har det likevel ikke alltid vært slik. Mange av de erfarne informantene forteller at mediene lenge var nokså uinteressert i deres perspektiver, og at det kunne være vanskelig å komme på trykk med for eksempel en kronikk i riksdekkende medier.
I denne gruppen er det også flere som er skeptiske til norske mediers kunnskap om og kompetanse på spørsmål som har med etnisk mangfold å gjøre. En av informantene, som har vært en meget synlig skikkelse i norsk innvandringsdebatt i en årrekke, uttaler for eksempel at «de fleste mediehus hadde en blendahvit stab på 1990-tallet» og at det stort sett er slik fremdeles. Ifølge ham har redak-tører og journalister svake nettverk i minoritetsmiljøene, noe som fører til en feilaktig og ensidig fremstilling av saker som har med integrasjon og mangfold å gjøre. Denne informanten har selv opplevd vanskeligheter med å få etnisk norske journalister til å ta på alvor forekomsten av rasisme og diskriminering i det norske samfunnet:
La meg si det sånn: Hvis jeg går til en norsk-pakistansk journalist og rapporterer om rasisme, så trenger jeg ikke å si mer. Han vet, fordi han mest sannsynlig har noe erfaring selv, fordi han har opplevd det selv eller en slektning eller venn av ham har opplevd det. Men hvis jeg går til Ola, må jeg overbevise ham.
Det synes klart at de eldre, erfarne informantene har andre opplevelser av deltakelse i norsk offentlighet enn de yngre. Dette har nok dels med genera-sjonsforskjeller å gjøre, at det å være født og oppvokst i Norge gir en annen
referanseramme og ofte en annen følelse av tilhørighet til det norske samfunnet.
Men det peker også på noen viktige endringer som har funnet sted siden 1990-tallet når det gjelder bevisstheten rundt det å rekruttere personer med mino-ritetsbakgrunn til offentlig deltakelse. Flere av de yngre informantene forteller at de har blitt kontaktet direkte av journalister og redaktører og oppfordret til å skrive kronikker, bli faste spaltister eller delta i debatter. For mange av dem ble dette starten på et offentlig engasjement. En av de yngre informantene, en norsk-pakistansk kvinne, forteller at hun og flere av de andre, aktive etterkom-merne har blitt «skapt» som offentlige figurer av redaktører som har vært svært bevisste i sin satsning på å rekruttere nye stemmer:
Det har skjedd et generasjonsskifte. På 90-tallet var det omtrent bare Abid Raja, i dag er det langt flere. Og her har NRK og Aftenposten spilt nøkkelroller i å få fram nye stemmer […] Før måtte vi alltid være i forsvarsposisjon. Agendaen til den nye generasjonen er at vi vil sette premissene selv, ikke sant. Det er et helt annet behov også, fordi man føler at man er norsk. Så det er en helt klar utvikling.
Informanten viser til at innsatsen fra mediehus som NRK og Aftenposten har vært avgjørende for situasjonen vi observerer i dag, at en hel serie av unge mennesker med minoritetsbakgrunn deltar i den norske offentligheten. Samtidig argumenterer hun for at den nye generasjonen har en annen posisjon enn den foregående: Deres deltakelse i offentligheten er i all hovedsak ønsket, og de har både et behov for – og langt på vei makt til – selv å sette agendaen for egen deltakelse.
Rollen som representant
Rekrutteringen av nye stemmer hviler på en idé om at den offentlige samtalen bør reflektere mangfoldet i samfunnet, altså at ulike grupper og posisjoner bør representeres. På spørsmål om ideen om representasjon også skaper et dilemma, ved at informantene blir tilskrevet en rolle som representant for bestemte grupper eller synspunkter, varierer svarene. Et første eksempel er hentet fra et intervju med høyt utdannet kvinne med bakgrunn fra Somalia som kom til Norge som ung:
Intervjuer: Har du opplevd at mediene har plassert deg i en rolle som minoritet, at du ikke har fått så mye spillerom til å utvide det rommet?
Informant: Jo, men jeg har vært flink til å plassere meg i den rollen selv også […] Jeg kunne jo avvist alt som har med det somaliske å gjøre, men jeg har jo oppsøkt miljøet og uttalt meg på eget initiativ om ting som har med islam og somaliere å gjøre. Så jeg har vært flink til å plassere meg selv i den båsen. Av og til ville jeg gjerne ha stått litt friere, men det har jeg også fått anledning til i stor grad.
Intervjuer: Du føler det er rom for å spille begge roller?
59 3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
Informant: Absolutt, det føler jeg. Men det er noe med forventningene da, at det var en forventning om at jeg skulle skrive om minoritetsspørsmål. Det var det nok.
Denne informanten er tydelig på at mediene har forventet at hun skal konsen-trere seg om spørsmål som har med minoriteter å gjøre. I andre deler av inter-vjuet forteller hun at hun har opplevd mindre interesse for det hun kan som fagperson. Hun påpeker imidlertid at dette er en rolle hun har tatt frivillig, og at representantposisjonen derfor har oppstått i samspill mellom egne ønsker og medienes forventinger.
Det neste eksemplet er hentet fra et intervju med en høyt utdannet mann med pakistansk bakgrunn født og oppvokst i Norge. Han har opplevd en endring over tid, fra å representere det norsk-pakistanske eller norsk-muslimske miljøet i Norge, til gradvis å innta en mer individuell posisjon:
Intervjuer: Når du skriver, føler du at du kun representerer deg selv eller representerer du også noe mer enn deg selv, noe større?
Informant: Det der har vært litt i endring. Før hadde det jeg skrev med minoriteter å gjøre, men dette har jeg bevisst valgt å bevege meg bort fra. Jeg vil ikke se på meg selv som en minoritet. Hvorfor skal jeg være en minoritet? Jeg er født og oppvokst i Norge og ser på meg selv som norsk og at jeg tilhører majoriteten. Og så pleier folk å si til meg, åh, du er jo så flink, du må være et forbilde for minoriteten. Hvorfor kan jeg ikke være et forbilde for majoriteten da?
Informanten setter her ord på ubehaget ved å skulle representere et miljø han i liten grad identifiserer seg med, og at dette ikke nødvendigvis er noe man kan velge fritt selv. Samtidig opplever han at de norske «mainstream-mediene» i stigende grad er åpne for minoritetsstemmer som ikke skriver om minoritets-relaterte saker. På direkte spørsmål om han har anledning til selv å velge sine temaer, svarer han:
Informant: Ja, det føler jeg, jeg skriver stort sett om saker som ikke har noe med minoriteter å gjøre. Og jeg synes det er helt uvurderlig med tanke på integrering, at vi får sett mennesker med et minoritetsutseende snakke om ting som ikke har noe å gjøre med minoriteter. At du for eksempel har en norsk-somalisk kvinne som snakker om finanskrisen på tv, eller en norsk-kinesisk lege som snakker om brystkreft-screening for kvinner. Det er det som er… da har vi kommet dit vi skal med tanke på integrering, da.
Intervjuer: En del av de andre vi har snakket med har likevel nevnt at det kan være vanskelig å slippe unna den rollen, at mediene er mer interessert i å snakke om… at uansett hva man selv vil, blir man lest inn i en minoritetsrolle, at man blir påtvunget rollen som representant da…
Informant: Ja, jeg har vært der jeg og, og har sagt nei til en del ting også. Mediene vil jo gjerne bruke deg som en minoritet. Men jeg føler at jeg har kommet et skritt videre.
Informanten beskriver her behovet for og muligheten til å skape seg en rolle som individ – uavhengig av etnisk bakgrunn – i det offentlige rommet. Både evnen til å overskride rollen han er forventet å ta som ung muslim i offentligheten, men også vanskelighetene med å endre denne rollen, illustrerer tydelig det Aarset (2006) tidligere har beskrevet som norske muslimers ønske om å skape et hand-lingsrom innenfor foreliggende maktstrukturer i samfunnet (se også Jacobsen 2002). Utviklingen av identitet skjer i samspillet mellom egne valg og ønsker på den ene siden, og den eksterne kategoriseringen av dem som en muslimsk minoritet som de opplever gjennom mediedebatter, på den andre.
Imidlertid er ikke ønsket om å skape seg et handlingsrom noe som bare gjelder muslimer i Norge, men i stor grad et kjennetegn ved det å tilhøre en minoritet i seg selv. En av informantene med jødisk bakgrunn, en ung mann uten formelle verv i de jødiske menighetene, beskriver for eksempel et behov for å representere en annen stemme en de mest kjente talspersonene:
Jeg kjenner meg ikke helt igjen i alle de uttalelsene som kommer fra enkelte i det jødiske miljøet i Norge. Så jeg ønsker å vise fram at vi er nordmenn – ganske vanlige folk, ikke sant – og at vi deltar og har en sterk identitet knyttet til det norske.
Sitatet illustrerer hvordan unge personer med religiøs minoritetsbakgrunn bevisst bruker sin stemme til å utvide bildet av hva det å være minoritet i Norge handler om, og dermed representere eget miljø på en ny og annerledes måte.
Spørsmålet om representativitet settes likevel på spissen i politikken. At innvandrere som har verv i politiske organisasjoner lenge har måttet represen-tere «eget miljø», samtidig som mediene har ønsket at de skal uttale seg om innvandringsspørsmål, har vært dokumentert tidligere (se f.eks. Rogstad 2007).
Blant informantene i vårt utvalg inngår to yngre politikere med ikke-muslimsk minoritetsbakgrunn. En av dem forteller at partiet hun tilhører bruker henne og andre med minoritetsbakgrunn aktivt for å mobilisere «deres» miljøer:
Når du er brun og i politikken, så liker partiet å gi deg oppgaver som gjør at du kan appellere til innvandrerkvinner.
Den andre av to de unge politikerne kommer direkte inn på utfordringer knyttet til representasjon og hvilke saker hun uttaler seg om, i denne passasjen i intervjuet:
Informant: Jeg er for eksempel veldig interessert i innvandrings- integrerings- og asyl-politikk, men… Jeg prøver alltid å tenke at jeg ikke må uttale meg for mye om disse områdene fordi jeg ikke vil at det skal bli sånn at jeg bare kan uttale meg om dette.
Det er lett å bli plassert i den båsen da, fordi jeg ser sånn ut, enn hvis jeg hadde vært helt hvit.
Intervjuer: Ser du at andre settes i den båsen?
Informant: Ja, jeg har jo sett det på andre politikere med minoritetsbakgrunn. Noen av dem… altså, jeg betviler ikke deres kvalifikasjoner eller evner, men når de blir spurt så
61 3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
er det alltid noe med innvandring da, selv om de kan være opptatt av hele andre ting, sitter i andre komiteer og sånn. Men dette handler jo ikke bare om folk med en annen etnisk bakgrunn, det kan handle om homofile og lesbiske eller folk med psykiske lidelser. Det er lett å plassere folk i båser, fordi det er lett å identifisere dem med det.
Intervjuer: Har du opplevd at mediene, redaktører og journalister, har forsøkt å sette deg i bås? At du blir ringt opp for å snakke om integrasjons- og innvandringsspørsmål, selv om det ikke er det du er mest opptatt av?
Informant: Det var mye mer sånn i starten, men jeg var veldig opptatt av å si at jeg ikke hadde noen verv eller noe som gjør at jeg kan uttale meg om den saken. Og da har jeg henvist til helt hvite personer også.
Sitatene viser tydelig hvordan politikere med minoritetsbakgrunn aktivt må for-holde seg til egen bakgrunn i møte med journalister og egne partifeller. I det siste eksemplet beskriver informanten hvordan politikere med innvandrerbak-grunn har blitt «fanget» i en situasjon der de bare får anledning til å uttale seg om innvandringsrelaterte spørsmål, og at hun selv har en klar strategi for hvordan hun skal unngå en lignende situasjon. Konsekvensen blir imidlertid at hun i stor grad unngår saker om denne tematikken, selv om innvandring og integrasjon er politikkområder hun er interessert i.