Sosiale medier og deres betydning for muligheten for deltagelse i samfunns-debatten har blitt betraktet på ulike måter i litteraturen. Fraværet av portvoktere og muligheten for enhver til å ytre seg om det vedkommende ønsker, fremheves av noen som et grunnlag for større pluralisme og ytringsmulighet for alle (Dahl-gren, 2005; Shirky, 2008). Som fremhevet av van Dijck (2013) vil den kulturen som utvikler seg i sosiale medier være avhengig av mange faktorer, blant annet de hvordan brukerne tar mulighetene i bruk, hvilken samhandling som oppstår og forutsetningene som ligger i selve teknologien. I kapittel 2 i denne rapporten viste vi, basert på majoritetsundersøkelsen, at befolkningen i liten grad ser ut til å betrakte sosiale medier som frirom der man kan tillate seg hva som helst.
I den grad man gjør en forskjell mellom hva slags nedlatende ytringer som kan fremsettes i ulike medier, er respondentene mer restriktive med dette i sosiale medier enn i nyhetsmediene. Vi så også at sosiale medier var en arena der mange ville unnlate å ytre meninger som var viktige for dem, hvis de opplevde en risiko for å støte andre eller bli latterliggjort. Slik selvpålagt taushet betegnet vi som selvbegrensning (Hayes, Glynn og Shanahan, 2005a).
Tidligere studier har vist at tilbøyeligheten til selvbegrensning henger sammen med hvordan man oppfatter debattklimaet, altså med den kulturen som eksisterer i en gitt offentlighet (Hayes, Glynn og Shanahan, 2005b). I denne sammenhengen er det interessant å se nærmere på om det er særtrekk ved sosiale medier som ytringsarena som har konsekvens for tilbøyeligheten til selv-begrensning. En nylig publisert studie fra Pew Research Center (Hampton et al., 2014), viser at selvbegrensning i stor grad forekommer på Facebook og Twitter.
Forskerne konkluderer at slike mekanismer virker sterkere i sosiale medier enn i offline kontekster, slik som blant venner eller på arbeidsplassen. Studien tok utgangspunkt i Snowden-saken, og fant at mens 86 prosent av amerikanerne var villige til å diskutere saken ansikt-til-ansikt, var bare 42 prosent av Facebook- og Twitterbrukere villige til å diskutere den på disse plattformene (2014: 5).
I undersøkelsen har vi undersøkt forholdet mellom ytringer på private arenaer og i sosiale medier. Figur 8-4 viser forholdet mellom andelen som sier de vil ytre en mening i privatsfæren, blant familie og venner, og andelen som sier de vil ytre en mening i sosiale medier, gitt ulike former for risiko. Prosenttallet i figuren angir hvor mange fler som ville sagt meningen sin i blant familie og venner enn i sosiale medier. For eksempel er forskjellen mellom de som ville sagt meningen sin i privatsfæren og i sosiale medier når det er en risiko for å støte andre 49 prosent.
177 8 Ytringsfrihet og sosiale medier
Figur 8-4 Selvbegrensning i sosiale medier sett i forhold til i privatsfæren. Befolkningsutvalg.
0 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 %
Risiko for å bli oppfattet som mobber Risiko for å oppleve trakassering/mobbing Risiko for latterliggjøring Risiko for å bli oppfattet som rasistisk Risiko for å bli oppfattet som annerledes Risiko for å dumme seg ut Risiko for overvåkning Risiko for negativ reaksjon fra overordnede Risiko for å bli oppfattet som uhøflig Risiko for å såre folk som står meg nær Støtende meninger
Figur 8-4 viser at folk jevnt over vil begrense ytringene sine mer i sosiale medier enn i privatsfæren. Spesielt gjelder dette når det er fare for at meningene vil virke støtende, når det er risiko for å såre folk som står en nær eller for å bli opp-fattet som uhøflig. I seg selv er ikke disse funnene nødvendigvis overraskende.
Det er rimelig at mange føler seg tryggere i privatsfæren enn ute i offentligheten.
Resultatene samsvarer også med funnene i undersøkelsen fra Pew Research Institute (Hampton mfl., 2014). Samtidig er det interessant, sett i lys av kritikken av debattkulturen i sosiale medier, at så mange fler uttrykker at de vil begrense ytringene sine i disse mediene enn blant de nærmeste, dersom det er en risiko for å støte noen. Dette antyder en forsiktighetskultur, mer enn en kultur der alle slags ytringer tillates, dersom vi ser på det brede bildet.
Risikoen for negativ reaksjon fra overordnede og risikoen for overvåkning fremstår også som viktige grunner for ikke å uttale meninger i sosiale medier som man ville uttalt i privatsfæren. I tillegg til disse er faren for å miste omdømme ved å dumme seg ut, latterliggjøres eller oppfattes som annerledes, en risiko som kan føre til selvpålagt taushet i sosiale medier. Slik vi ser av Figur 4 ser dette ut til å være en langt mer fremtredende særrisiko ved å ytre seg i sosiale medier enn risikoen for å oppleve trakassering og mobbing. Det er interessant å se dette i lys av spesifikke trekk ved sosiale medier som plattformer for kommunikasjon.
Van Dijk (2006) har påpekt at digital informasjon har noen spesielle kjennetegn.
For det første lar digital informasjon seg lagre og arkivere (varighet). Alle former for digital kommunikasjon vil dermed kunne vedvare utover kommunikasjons-øyeblikket og kunne hentes fram igjen senere. For det andre kan digitale koder repliseres og kopieres på en lettvint og billig måte (repliserbarhet). For det tredje kan informasjon i digitale nettverk ha ulike grader av synlighet – fra å være mellom to personer til å bli massekommunikasjon (skalerbarhet). For det fjerde kan man raskt gjenfinne digital informasjon gjennom søkemotorer som Google (søkbarhet). Disse trekkene ved digital informasjon gjør at det gir mening for
individer å være varsomme med den informasjonen de deler, hvis de frykter å miste omdømme. Med digital kommunikasjon blir kontrollen med egen informa-sjon begrenset, fordi den kan spres, lagres, gjenfinnes og kopieres, og dermed få en virkning langt ut over den sammenhengen den først ble publisert i.
I undersøkelsen ville vi undersøke spesifikke sosiale mekanismer i sosiale medier som kunne føre til selvpålagt taushet. I tillegg til de nevnte særtrekkene ved digital kommunikasjon, er måten informasjon spres på, gjennom nettverk av venner eller følgere, avgjørende (boyd, 2007). Inspirert av Sunstein (2003) fokuserer vi på sosiale mekanismer som kan påvirke individenes atferd i sosiale medier og som kan medføre selvbegrensning på individnivå og konformitet på samfunnsnivå. (Sunstein, 2003). Mekanismene kan forstås i lys av et fenomen kalt «informasjonskaskader». Informasjonskaskader innebærer at individer tar beslutninger og handler på bakgrunn av den informasjonen andre individers handlinger formidler, men uten å vite hva de egentlig mener om en sak (Easley og Kleinberg, 2012). Når mange retvitrer en Twitter-melding fordi de ser at andre i deres nettverk gjør det samme, er det et eksempel på en informasjonskaskade.
En gruppe individer handler da på en bestemt måte; og andre observerer dem og etterlikner deres handlinger fordi de trekker den slutningen at handlingene medfører en gevinst, som for eksempel sosial aksept. Ingen kan fullt ut vite grunnen til at andre retvitrer eller om det finnes mange som er uenige i det som tvitres. Resultatet kan bli en følelse av at mange mener det samme uten at de nødvendigvis gjør det.
Sunstein (2003) identifiserer to typer mekanismer som han mener kan medføre selvbegrensning og konformitet når det gjelder offentlige ytringer. Den første typen, omdømmekaskader (reputational cascades), er knyttet til indivi-denes ønske om å opprettholde sitt egne gode rykte blant gitte grupper. I en slik kaskade vet hvert enkelt individ at gruppen tar feil, men følger likevel gruppens mening for å unngå å bli støtt ut av gruppen. Konformitet og selvbegrensning er i dette tilfellet resultat av behov for sosial aksept og frykt for marginalise-ring. Den andre typen, «pluralistisk ignoranse», oppstår når hvert enkelt individ oppfatter gruppens (eller flertallets) mening på en feilaktig måte. I dette tilfellet er konformitet og selvbegrensning et resultat av en misoppfattelse og mistolk-ning av gruppens samlede memistolk-ning eller av andre enkeltpersoners memistolk-ninger. Det faktumet at ingen utfordrer den generelle meningen bidrar til å forsterke den enkeltes (mis)oppfatning av hvilket syn gruppen som helhet har.
Vi utformet to spørsmål for å finne ut om disse mekanismene gjør seg gjel-dende i ytringer i sosiale medier i Norge. For det første ville vi undersøke på hvilken måte tanker om eget omdømme spiller inn i vurderingen om man skal ytre noe bestemt i sosiale medier, og stilte spørsmålet: «Hvor ofte lar du være å skrive noe på sosiale medier fordi det kan skade folks syn på deg?»
179 8 Ytringsfrihet og sosiale medier
Figur 8-5 Hvor ofte lar du være å skrive noe på sosiale medier fordi det kan skade folks syn på deg? Prosent. Befolkningsutvalg.
0 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 %
Vet ikke Aldri Sjelden Noen ganger Ganske ofte Svært ofte Alltid
Figur 8-5 viser at vurderinger av omdømme spiller inn i vurderingen av hva respon-dentene skriver i sosiale medier. Hvis vi tar med alle som har svart fra alltid til noen ganger på dette spørsmålet, utgjør det halvparten av respondentene. Sam-tidig er det langt flere som sier at de sjelden eller aldri begrenser ytringene sine på denne måten enn de som sier at de alltid eller svært ofte gjør det. En analyse av bakenforliggende faktorer viser at kjønn, inntekt, høyre-politisk orientering, og tilbøyelighet til selvsensur virker inn på om man lar være å skrive noe av hensyn til eget omdømme6.
Her har vi ikke kunnet måle den positive handlingen å skrive noe eller gi støtte til noe av hensyn til eget omdømme, slik Sunstein forutsetter i sin idé om omdømmekaskader. Vi mener likevel at svarene på spørsmålet gir en indika-sjon om tilbøyelighet til å vurdere hensynet til omdømme når man skriver eller deler noe i sosiale medier. I det andre spørsmålet vi stilte, var vi opptatt av nettopp deling og videreformidling av informasjon, noe som nettopp kan kobles til kaskade fenomener i sosiale medier. Ut fra Sunsteins idé om pluralistisk igno-ranse prøvde vi her å måle betydningen av det man tror andre mener. Vi spurte:
«Hvor ofte lar du være å videreformidle informasjon i sosiale medier (lenker, deler, retvitrer) som du selv er enig i men som du vet de fleste er uenige i?»
Figur 8-6 Andel som lar være å videreformidle informasjon i sosiale medier som de vet de fleste er uenig i. Befolkningsutvalg. Prosent.
0 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 %
Vet ikke Aldri Sjelden Noen ganger Ganske ofte Svært ofte Alltid
6. Se http://www.statusytringsfrihet.no/OmProsjektet/om-prosjektet/1101 for fullstendig analyse av dette.
Figur 8-6 viser at ganske mange er villige til å videreformidle informasjon som de selv er enig i, men som de med seg selv vet at de fleste andre er uenig i.
19 prosent sier at de aldri lar være å dele innhold på dette grunnlaget, og 21,7 prosent sier at de sjelden gjør det. Likevel viser analysen at denne typen selv-begrensning forekommer. Hvis vi som ovenfor slår sammen de gruppene som gjør dette, fra «alltid» til «noen ganger», utgjør de samlet sett 44,6 prosent.
I Sunsteins kaskadelogikk ligger det at individuelle valg kan skape kollektive effekter. Hvis mange nok jevnlig lar være å dele informasjon i lys av det de tror andre mener, vil dette kunne bidra til konformitet. Tilbøyeligheten til å la være å dele informasjon i sosiale medier i lys av flertallets mening stiger med økende alder og med økende høyre-politisk orientering, samt med personlig tilbøyelighet til selvbegrensning.