Digitaliseringen har ført til store økonomiske utfordringer for pressen, og denne trenden har forsterket seg den siste tiden. Samtidig er det et viktig poeng at avisbransjen og journalistikken aldri har vært en statistisk størrelse. Bransjen har alltid vært i endring og vært nødt til å tilpasse seg ny teknologi. Som pro-fessor i journalistikk George Brock poengterer: «change is the only constant in journalism’s history» (2013, p. 3). Han viser til at selv om mediebedrifter nå uttrykker frustrasjon og frykt på grunn av de økonomiske og teknologiske end-ringene de møter, så betyr ikke det at journalistikken som institusjon er i fare.
Det som er viktig, fortsetter han, er å analysere hvordan journalistikkens normer og verdier fortsetter å utgjøre grunnlaget for journalistiske praksiser. Argumen-tasjonen rundt hvorvidt mediene befinner seg i en krise kan også benyttes stra-tegisk, og kriseretorikken kan fremheves og nedtones avhengig av aktørenes mål. For eksempel vil det overfor annonsører ikke nødvendigvis være i avisenes interesse å fremstille de økonomiske utfordringene som en krise, eller å frem-heve eventuelle negative konsekvenser for avisenes evne til å produsere kvali-tetsjournalistikk. I andre sammenhenger vil det være mer strategisk å nettopp betone situasjonen som en krise, blant annet har flere medieaktører den siste tiden nettopp vektlagt de økonomiske utfordringene for å illustrere behovet for indirekte og direkte pressestøtte.
Analysen vår viser at det blant sjefredaktører og journalister er ulike syn på i hvilken grad og på hvilke måter digitaliseringen og de strukturelle endringene i bransjen innvirker på avisbransjen og på journalistikken. Samlet gir de et tvetydig og mangfoldig bilde av digitaliseringens effekter på journalistikken. Mens noen uttrykker bekymring på den fremtidige kvalitetsjournalistikkens vegne, vekt-legger andre at de oppfatter journalistikken som bedre enn tidligere. Selv om den økonomiske situasjonen er alvorlig i bransjen, gir undersøkelsen oss liten grunn til å rope varsko når det gjelder journalistikken – i hvert fall enn så lenge.
Redaksjonene er i full gang med å prøve ut nye betalingsmodeller og produsere og distribuere innhold i en ny digital hverdag. Det er uansett en krevende tid avisbransjen møter, men redaktørene vet samtidig at kvalitetsjournalistikk er det som gir de redaksjonelle nyhetsmediene legitimitet i demokratisk samfunn.
Referanser
Bjartnes, A., & Omdal, S. E. (2013). Journalistikkens nye blindsoner. I: S. E.
Wollebæk, A. Bjartnes, P. Bjerke og R. K. Olsen (red) Journalistikk og demokrati. Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord.
Bjerke, P. (2013) Kvalitetsjournalistikk er ikke plattformnøytral. Et forsvar for papiravisen. I: S. E. Wollebæk, A. Bjartnes, P. Bjerke og R. K. Olsen (red) Journalistikk og demokrati. Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord.
Brock, G. (2013). Out of print: Newspapers, journalism and the business of news in the digital age. London: Kogan Page Limited.
Deuze, M. (2005). What is journalism? Professional identity and ideology of journalists reconsidered. Journalism, 6 (4), 442–464.
Grimsmo, A., & Heen, H. (2013). Journalistundersøkelsen 2012. Norsk Journalistlag.
Høst, S. (2014). Avisåret 2013. Volda: Høgskulen i Volda.
Ihlebæk, K. A. (2014). Balansekunst: Publikumsdeltakelse og tilnærminger til redaksjonell kontroll. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.
Ihlebæk, K. A. & Krumsvik, A. H. (2014). Editorial power and public participation in online newspapers. Journalism. Online first, 17. februar 2014.
Kleis Nilsen, R. (2012). Ten years that shook the media world: Big questions and big trends in international media developments. Oxford: Reuters Institute for the Study of Journalism, University of Oxford
Krumsvik, A. (2013) Towards a typology of strategies for user involvement. I:
M. Friedrichsen & W. Mühl-Benninghaus (red) Handbook of Social Media Management, s. 655–669. Berlin: Springer.
Krumsvik, A. (2012). Why old media will be funding journalism in the future.
Journalism Studies, 13 (5), 729–741.
Maasø, A., Sundet, V. S., & Syvertsen, T. (2007). «Fordi de fortjener det».
Publikumsdeltakelse som strategisk utviklingsområde i mediebransjen.
Norsk medietidsskrift, 14 (2), 126–154.
Medietilsynet (2014). Økonomi i norske medievirksomheter 2009–2013.
Fredrikstad: Medietilsynet.
McChesney, R. W., & Picard, V. (red) (2011) Will the last reporter please turn out the lights: The collapse of journalism and what can be done to fix it. New York, NY: The New Press.
125 5 Journalistikk i en digital tidsalder
NOU 1999:27 (1999). «Ytringsfrihed bør finde sted». Forslag til ny Grunnlov
§ 100. Oslo: Justis- og politidepartementet.
Olsen, R. K. (2013). Hva er journalistisk kvalitet? I: S. E. Wollebæk, A. Bjartnes, P. Bjerke og R. K. Olsen (red.) Journalistikk og demokrati. Hvor går
mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord.
Omdal, S. (2013). Digitaliseringens dilemmaer. I: S. E. Wollebæk, A. Bjartnes, P.
Bjerke og R. K. Olsen (red.) Journalistikk og demokrati. Hvor går mediene?
Hva kan gjøres? Oslo: Fritt Ord.
Singer, J., Hermida, A., Domingo, D., Heinonen, A., Paulussen, S., Quandt, T., Reich, Z., & Vulnovic, M. (2011). Participatory journalism. Guarding open gates at online newspapers. Chichester, West Sussex: Wiley-Blackwell.
St. meld. Nr. 26 (2003–2004). (2004). Om endring av Grunnloven § 100. Oslo:
Justis- og politidepartementet.
Syvertsen, T., Enli, G., Mjøs, O. J., & Moe, H. (2014). The media welfare state:
Nordic media in the digital era. Ann Arbour, MI: University of Michigan Press.
Norsk presseforbund (2013). Vær Varsom-plakaten. Etiske normer for pressen.
Tilgjengelig: http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten.
Kapittel 6: Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
Tore Slaatta
Kunstnere må spørres når ytringsfrihetens status i Norge skal undersøkes! Det er jo de som står i første rekke, når ytringsfriheten utforskes og utfordres? I hvert fall er det slik kunstnerrollen ofte forstås, som en avant-garde, som en fortropp som baner vei. I slike fortolkninger av kunstnerrollen tjener kunsten både samfunnet og menneskeheten med sine utfordrende verk om store og vanskelige spørsmål. Den bringer det usagte og fortiete, det tabubelagte og forbudte, eller også det helt uutsigelige — det som ikke kan sies på andre måter
— opp til overflaten. Tanken er ikke helt ulik den om psykoanalysen, som ses som en metode for subjektet til å nå dypere erkjennelser av seg selv. På veien til erkjennelse møter selvet imidlertid motstand fordi så mye er fortrengt og aktivt holdes skjult. I det daglige vil den dypere selvinnsikten bli avvist og bekjempet, og påminnelser om undertrykte følelser og dypere angst vekker subjektets harme, heller enn nysgjerrig undring.
Det er den samme situasjonen vi må tenke oss i forhold til kunsten: På samme måte som det sannhetssøkende subjektet kan komme til å sensurere seg selv, og fornekte en sannere selvforståelse i møte med erkjennelsens ubehag, vil samfunnet kunne komme til å møte kunsten og kunstnere med sensur og harme når de minner oss på ubehagelige sannheter. En refleksjon over den kunstneriske ytringsfrihetens status kan derfor være med å bedre situasjonen, gjøre oss bedre i stand til å forstå hvordan den begrenses, og gjøre oss mer følsomme og oppmerksomme på når vi sensurerer eller begrenser den kunstneriske ytringsfriheten på måter som egentlig ikke gavner oss selv.