I dette kapitlet har vi undersøkt normer og sosiale konvensjoner knyttet til ytringsfrihet i Norge, og sett på befolkningens vilje til å ytre meninger som betyr noe for dem under ulike omstendigheter. Vi har vist at befolkningen har et balan-sert syn på forholdet mellom ytringsfrihet og andre samfunnshensyn, og at ver-dien av ytringsfrihet for mange veies opp mot verver-dien av ikke å støte, såre eller
11. I Staksrud mfl. (2014) fant vi også at etniske minoriteter skilte seg fra majoriteten ved innholdet i kommen-tarene og ved at de i høyere grad ble mer forsiktige med å uttale seg etter ubehagelige opplevelser. Vi har ikke analysert data fra minoritetsundersøkelsen i det foreliggende kapitlet.
trakassere grupper eller religioner. Meningene om dette er preget av konsensus.
Et klart flertall av de spurte plasserer seg på midtstandpunktene når det gjelder avveiningen mellom ytringsfrihet og andre hensyn.
Undersøkelsen viser at befolkningen gjør et klart skille mellom private og offentlige arenaer, og at man tolererer mer i hjemmesfæren enn i arbeidslivet og i ulike medier. Funnene tyder på at det legges forholdsvis strenge normative begrensninger for ytringer i arbeidslivet, og at man ikke aksepterer mer her enn det man gjør i mediene og i debatt i sosiale medier. Det er også interessant at forskjellen mellom det man aksepterer i de sosiale mediene og i nyhetsmediene er liten. Det er altså ikke slik at sosiale medier anses som en friarena der det er fritt fram for alle slags ytringer. Snarere er viljen til normativ begrensning sterk også her.
Når vi så snur perspektivet, og spør, ikke hva man mener er aksepterte ytringer, men hva slags ytringer man selv kunne tenke seg å fremsette i ulike fora, understøttes inntrykket av at vurderinger av hva som er moralsk og sosialt akseptabelt har stor betydning for ytringsrommet. Motivet om ikke å støte noen, og ikke å virke rasistisk, ser ut til å kunne være et potensielt hinder for mange når det gjelder å ytre seg i ulike offentlige rom.
Funnene i undersøkelsen er i tråd med det som er funnet i andre studier.
På tvers av land tenderer man mot å anerkjenne ytringsfriheten som prinsipp når spørsmålet stilles abstrakt, mens respondenter blir mer restriktive når de enten blir spurt om konkrete situasjoner eller om konkrete, stridbare gruppers rettigheter (Gibson, 2006; Hurtwitz & Mondak, 2002). Andre studier viser også at spurte ofte sier de vil begrense ytringer som oppfattes som skadelige eller uønskede (McLeod et al, 2001; Paek et al. 2008). I vår undersøkelse ble respondentene minnet om mulige spenningsforhold mellom ytringsfrihet og andre samfunnshensyn, og de uttrykker da begrenset toleranse for ytringer som oppfattes som skadelige, slik som rasisme og ytringer som håner religioner.
Vi kjenner ikke til direkte sammenlignbare studier, og har heller ikke så langt hatt muligheten til å studere holdninger til ytringsfrihet over tid i Norge. Derfor er det vanskelig å avgjøre hvordan vi skal vurdere nivået av toleranse for ulike typer ytringer – er det høyt eller lavt? Tidligere studier har vist at politisk tole-ranse, det vil si hvilke demokratiske rettigheter man tilkjenner ulike sosiale og politiske grupper, varierer sterkt mellom land, og at stabile demokratier med lange demokratiske tradisjoner skårer høyt på slik toleranse (Davis, 1990; Peffley et al., 2001). I Peffley et al.s studie av 17 land fra 2001 skåret for eksempel Finland og Sverige høyt, sammen med USA og Australia (Peffley et al., 2001:
249). Det er grunn til å tro at Norge ville skåre høyt på de samme målene, ut fra de makrofaktorene som foreligger, både når det gjelder demokratisk stabilitet og befolkningens utdanningsnivå. Samtidig mener vi at denne studien har vist at en rekke sosiale og normative forhold spiller inn når borgerne vurderer hvorvidt de
49 2 Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten?
skal ytre seg i offentlige sammenhenger. Det er spesielt interessant å merke seg at frykten for å støte og for å virke rasistisk, står fram som de mest fremtredende grunnene til å holde egne ytringer tilbake.
Tidligere studier har vist at tilbøyeligheten til selvbegrensning henger sammen med hvordan man oppfatter debattklimaet (Hayes, Glynn og Shanahan, 2005;
Johnson, 2004; Mutz, 1998). Det er dermed grunn til å reflektere over hvilke faktorer og utviklingstrekk i den norske offentlige debatten som har betydning for den tilbøyeligheten til selvbegrensning som vi har påvist. Noen forhold og hendelser som har preget den siste femten års perioden fortjener å nevnes her.
For det første har fremveksten av digitale medier skapt en ny ramme for offentlig debatt. Samtidig som deltagelse og tilgang har økt, har også ytrings-klimaet og -kulturen blitt sterkt problematisert. Det skrives ofte om problemer med mobbing og trakassering i sosiale medier, og nett-troll er blitt et allment begrep. At befolkningen er såpass restriktiv i å tolerere ulike typer nedlatende ytringer i sosiale medier og i nettdebatter, kan tolkes som en normativ reaksjon på debattformer som oppleves som skadelige og lite konstruktive.
For det andre er det en hypotese at sentrale samfunnshendelser og -debatter slår inn i befolkningens vurderinger av hva som er hensiktsmessige og aksep-table normer i det offentlige ordskiftet. For eksempel er det tydelige skillet mellom aksept for nedlatende ytringer om muslimer og kristne interessant. En mulig tolkning er at denne forskjellen i holdninger henger sammen med Karika-turstriden, og de debattene som har funnet sted i etterkant. Oppmerksomheten omkring muslimers reaksjoner på og følsomhet for ytringer som kan oppleves som krenkende, kan ha ført til internalisering av en norm om forsiktighet overfor denne gruppen. Også debattene i etterkant av 22. juli må tenkes å ha preget befolkningens normative oppfatning av hva som er akseptable ytringer. Her er påvirkningene og effektene mer flertydige. På den ene siden peker debatten om ytringsansvar nettopp i retning av at selvbegrensning har en verdi, og at det er et mål å debattere på måter som ikke støter andre. På den andre siden har den offentlige debatten også inneholdt advarsler mot et for et for trangt ytringsrom og det er blitt pekt på betydningen av at ytterliggående meninger ikke blir marginalisert, men får komme frem og bli motsagt i åpent lende.
Forholdet mellom de langsiktige og kortsiktige utviklingstrekk som påvirker de sosiale normene om ytringsfrihet lar seg ikke avklare i én enkelt studie. Slik litteraturen om politisk toleranse indikerer, dreier det seg både om makrofor-hold som demokratiske strukturer og demokratisk kultur, og om mikroformakrofor-hold knyttet til befolkningens utdannelsesnivå og politiske engasjement (Peffley et al., 2003). I vårt perspektiv må også mer institusjonelle forhold trekkes inn, slik som utviklingen av massemediene og av nye digitale offentlige rom. I tillegg har den kulturen som utvikles og vedlikeholdes på ulike ytringsarenaer betydning.
Hvordan man skal vurdere de funnene vi har presentert her, blir til syvende og sist et normativt spørsmål. Dersom man forfølger en idé om offentligheten som et marked av ideer, er selvbegrensning et problem fordi det fører til at meninger som kunne komme samfunnet til gode undertrykkes (Mill, 2010;
Sunstein, 2003). Selvbegrensning står dermed i motsetning til samfunnets kollektive sannhetssøken. En «balance of harms»-tilnærming (Waldron, 2012) vil derimot vektlegge at de holdningene som er uttrykt i denne undersøkelsen viser befolkningens evne til å balansere én verdi – ytringsfrihet – opp mot andre verdier, og at det nettopp er slike avveininger, og evnen til selvbegrensning, som legger grunnlaget for en meningsfylt offentlig debatt. Selv om man skulle legge et «balance of harms»-perspektiv til grunn, er det likevel et viktig spørsmål om noen grupper i større grad begrenser sine egne ytringer enn andre. Noelle-Neumann (1984) hevder at stillhetsspiraler kan føre til at visse mindretallssyns-punkter blir undertrykt på grunn av frykt for isolasjon fra flertallet. I dette kapitlet har vi vist at kvinner, gjennom sin tendens til å ville begrense meningsytring ut fra ulike sosiale hensyn, i sterkere grad enn menn kan inngå i slike stillhets-spiraler. Som vist i studien av egne erfaringer med meningsytring (Staksrud mfl., 2014, kapittel 4) mottar kvinner oftere nedlatende og ubehagelige kommentarer rettet mot kjønn og utseende enn det menn gjør. Sett under ett kan våre studier indikere at visse av ytringsfrihetens sosiale mekanismer er kjønnede, og at de fører til en underrepresentasjon av kvinners ytringer i det offentlige rom. Dette er det behov for å undersøke nærmere gjennom videre studier.
51 2 Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten?
Referanser
Davis, J. A. (1990). Attitudes towards free speech in six countries in the mid-1980: Australia, Austria, Great Britain, Italy, the United States and West Germany. European Sociological Review, no Vol. (6), 1–14.
Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. og Wollebæk, D. (2013). Liker-liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm.
Filak, V.F., Reinardy, S. & Maksl, A. (2009). Controversial Topics Scale:
Self-Censorship and Media Advisers’ Comfort Level with Expanding and Validating Applications of the Willingness to Self-Censor. Journalism & Mass Communication Quarterly, 86 (2): 368–382.
Gibson, J. L. (2006). Enigmas of intolerance: Fifty years after Stouffer’s communism, conformity, and civil liberties. Perspectives on Politics, 4(1), 21–34. doi:10.1017/S153759270606004X
Hayes, A.F., Glynn, C.J. & Shanahan. (2005). Validating the Willingness to Self-Censor Scale: Individual Differences in the Effect of the Climate of Opinion Expression. International Journal of Public Opinion Research, 17 (4):
443–455.
Hurwitz, J., & Mondak, J. J. (2002). Democratic principles, discrimination and political intolerance. British Journal of Political Science, 32(1), 93–118.
doi:10.1017/S0007123402000042
McLeod, D. M., Detenber, B. H., & Eveland, W. P. (2001). Behind the third-person effect: Differentiating perceptual processes for self and other.
Journal of Communication, 51(4), 678–695. doi:10.1111/j.1460-2466.2001.
tb02902.x
Paek, H.-J., Lambe, J. L., & McLeod, D. M. (2008). Antecedents to support for content restrictions. Journalism and Mass Communication Quarterly, 85(2), 273–290. doi:10.1177/107769900808500204
Lambe, J. L. (2002). Dimensions of censorship: Reconceptualizing public willingness to censor. Communication Law & Policy, 7(2), 187-235.
doi:10.1207/S15326926CLP0702_05
Lambe, J. L. (2004). Who wants to censor pornography and hate speech?
Mass Communication and Society, 7(3), 279-299. doi:10.1207/
s15327825mcs0703_2
Marcus, G. E., Sullivan, J. L., Theiss-Morse, E., & Wood, S. L. (1995).
With malice toward some: How people make civil liberties judgments.
Cambridge, England: Cambridge University Press.
Mill, J.S., 2010, On liberty and other writings. New York: Classic Books International.
Peffley, M., Knigge, P., & Hurwitz, J. (2001a). A multiple values model of political tolerance. Political Research Quarterly, 54(2), 379-406.
doi:10.1177/106591290105400207
Peffley, M. & Rohrschneider, R. (2003). Democratization and Political Tolerance in Seventeen Countries: A Multi-level Model of Democratic Learning.
Political Research Quarterly, 56 (3): 243-257.
Sullivan, J. L., Piereson, J. E., & Marcus, G. E. (1982). Political tolerance and American democracy. Chicago, IL: University of Chicago Press.
Smolla, R.A., 1992, Free speech in an open society. New York: Vintage Books Staksrud, E., Steen-Johnsen, K., Enjolras, B., Gustafsson, M. H., Ihlebæk K.
A, Midtbøen, A., Sætrang, S., Trygstad, S. C., Utheim, M. (2014). Status for ytringsfriheten i Norge. Resultater fra befolkningsundersøkelsen 2014. Oslo Sunstein, C. (2003). Why societies need dissent. Cambridge: Harvard
University Press.
Tourangeau, R. & Galessic, M., (2013), «Conceptions of attitudes and opinions»
in Donsbach, W. & Traugott, M.W., (eds) The Sage handbook of public opinion research. London: Sage.
Waldron, J., (2012), The harm in hate speech. Cambridge: Harvard University Press.
Wessel-Aas, J. (2011). Kan ideen om den liberale demokratiske rettsstat overleve hvis samfunnsvern blir politikkens overordnede mål? Tidsskrift for strafferett. Jubileumsnummer. Mars (2011).
Østerberg, D. (2012). Sosiologiens nøkkelbegreper – og deres opprinnelse.
Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
53