Den rettmessige er den rettferdige

Ifølge khomeinisme er fuqahas misjon, i egenskap av imamens rettmessige arvinger på jord, å medvirke til implementeringen av Herrens rettferdige orden i verden gjennom

etablering av Gudsstaten. Disiplene må internalisere de rettmessige fuqahas etos og subordinere seg deres veiledning, slik finner de sin tildelte plass i skapelsen. Det finnes to veier til frelse bedyrer Muttahari (1970a:77). Den ene veien går gjennom enkeltmenneskets rasjonelle resonnering om lovens etos, innenfor de rammene ulema har fastsatt. Den andre veien til frelse går gjennom hengivelse, imitasjon og total dedikasjon til en selvvalgt åndelig leder disippelen bedømmer som rettmessig. Den rasjonelle veien til frelse er strevsom og

62 huser mange fallgruver. Total dedikasjon derimot er en snarligere og tryggere løsning (ibid).

Dette innebærer naturligvis at lederens rettferdighetssans må trumfe disippelens egen

rettferdighetssans. Disippelen vil nemlig enkelt la seg avspore av sin intuitive, men feilslåtte forståelse av rettferdighet. Det rettferdige kan nemlig fortone seg som kynisk og brutal på det individuelle plan, men er ikke desto mindre rettferdig på det kollektive plan. Kun en

rettmessig leder innehar den nødvendige kompetansen til å bedømme hva som er rett og riktig for umma, hvor kontraintuitivt det enn fortoner seg. Khomeini forklarer rettferdighet slik:

«Dette er hva rettferdighet betyr; den rettferdige⁵⁵ leder var den ærverdige profeten (fred være med ham). Hvis han beordret at et bestemt område skulle okkuperes, et bestemt hus settes i brann eller at et folk som var til skade for islam, muslimer og nasjoner skulle elimineres, var hans dom rettferdig. Dersom han hadde beordret annet enn dette, ville han ha vært urettferdig.

For da har han ikke hensyntatt islam, muslimer og menneskeheten for øvrig. (…). Slik har islam tilintetgjort mange personer til det beste for samfunnet.» (Khomeini 1971:85).

Khomeini fortsetter videre med å forklare at disiplene må sette egne følelser til side og adlyde lederens ordre, for slik å være agenter for rettferdighet i verden. Disiplene må stole på at den rettmessige er den rettferdige. Rettferdighet (adl) i khomeinismen er nemlig uløselig forbundet med rettmessighet (imamene)⁵⁶. Denne tolkningen er hentet fra koranverset 4:58-59⁵⁷ som utgjør premisset for imamenes autoritet i sjiismen (Khomeini 1971:87). Det er som kjent gjennom imamene at Guds kjærlighet og rettferdighet virker i verden.

«Gud påbyr at dere leverer tilbake betrodd gods til eiermannen, og at dere dømmer rettferdig når dere sitter til doms. Utmerket er det som Gud formaner dere til, Gud hører, - ser. Dere som tror, vis lydighet mot Gud, mot Sendebudet, og mot dem som har autoritet blant dere. Hvis dere strides om noe, så bring det frem for Gud og Sendebudet, såfremt dere tror på Gud og Dommens dag. Dette er det rette, og den beste løsning.» (Koranen 4:61-62).

Gud påbyr muslimer å «levere tilbake betrodd gods til eiermannen». I sjiittisk

tradisjon er dette verset tolket av den fjerde og den femte imam (Imam Sajjad og imam Baqir)

55Her bruker Khomeini begrepet «adl» om rettferdighet. Adl som forklart i oppgavens innføring om sjiismen, hører til usul al-Din, det vil si at det utgjør et av grunnprinsippene i sjiismen. Adl og imamismen er

sammenflettede størrelser ved at imamene er rettferdighetens agenter i verden.

56 Adl er knyttet til imamene i sjiitisk teologi. Men tolkningen av relasjonen mellom de to størrelsene som anføres her, er særskilt for khomeinismen.

63 til å bety at imamene plikter å overføre sitt eget forvalteransvar til neste generasjon via «al-nass» (Momen 1985:153-154). Godset omtalt her er det hellige embetets rettmessige leder, som imamene besitter. Dette må returneres til dets rette eiermann, hvilket er Herren selv.

Gjennom Herrens intervensjon blir neste imam i rekken av tolv, utvalgt. Al-nass er når en forgjenger utpeker sin etterfølger via Guddommelig intervensjon. En imam som er utvalgt ved al-nass er således mansob. «De som har autoritet blant dere,» er også forstått som en referanse til imamene (ibid). Slik resonnerer khomeinismen med at koranverset slår fast at «de som sitter til doms» (dommere og herskere) er rettferdige, fordi deres autoritet er rettmessig (Khomeini 1971:87⁵⁸). Etter Gud og profeten er imamenes dom «det rette og den beste løsning». Når de rettmessige arvingene dømmer i tvistemål, er deres dom i seg selv rettferdig.

Muttahari omtaler gnosis’ funksjon i fuqaha som «basirat» (innsikt), hvilket medvirker til at syndefrie ledere blir rettferdige dommere (Muttahari 1989:78).

Her ser vi at khomeinismens ledelsesresonnement sammenfaller med mutazilas

rasjonale. Afdal for khomeinismen er den mest lovkyndige blant fuqaha, som naturligvis også er deres marja taqlid. Rettferdighet i islam innebærer at tigger som fyrste underkaster seg den samme loven (Khomeini 1971:48). Høyere grad av lovkyndighet tilsvarer høyere åndelig stasjon med hensyn til basirat, ifølge khomeinismen. Dertil blir den mest lovkyndige også den mest rettferdige. Loven er middelet mot et mål. Målet er Gudsstaten.

Hvem er den rettferdige, loven eller faqihen?

Men hva er loven? Her møter vi på spenningene i ideologien. For mens Muttahari er åpen om at deler av loven (sharia) slik denne er nedfelt i diverse Koranvers, er kilde til ulik lovtolkning (Muttahari 1970b:94), uttaler Khomenini seg i Wilayate faqih meget kritisk til ethvert tilløp til menneskelig intervenering av den guddommelige orden. Loven skal forvaltes, ikke nytolkes ifølge Khomeini. «(…) Islams ordinans er ikke begrenset til tid eller sted. De er permanente og må håndheves til tidenes ende» (Khomeini 1971:26).

Det er heller ikke slik som enkelte påstår, at den profetiske tidsalder nå er over og at loven dermed må tilpasses endrede tider repliserer Khomeini. Her eksemplifiserer han ved å fremholde at heller ikke Ali, som har en lavere åndelig stasjon (maqam) enn profeten selv, kunne tillate seg å dømme straffbare handlinger med færre piskeslag grunnet sin lavere

58Khomeini bruker ikke ordet rettmessig. Jeg fører her et resonnement basert på referansesiden. Rettmessig er mitt ord.

64 stilling. Heller ikke kunne han innkreve lavere skatter ved å vise til sin lavere rang. Dette er latterlig, sier Khomeini. Loven er fullkommen, bedyrer han (ibid:52).

Khomeinis definisjon av «zalem» er den leder som dømmer like tilfeller ulikt ved å favorisere egen familie og slekt fremfor øvrige muslimer. Ved å diskriminere blant umma forbryter han seg mot troens tawhid og likeverdsidealer. Zalem tilraner seg nasjonens naturressurser og formue, hvilket etterlater borgerne i nød. (Khomeini 1971:81). På den ene siden argumenterer Khomeini for at loven er et middel mot målet om rettferdighet, for i neste åndedrag å argumentere for at loven er rettferdig i seg selv. Dersom loven er fullkommen og zolm i samfunn ledet av taqut ledere kun kan tilskrives moralsk fordervede herskere, hva skal umma med så eksalterte åndelige fuqaha som de Khomeini tar til orde for?

En mafdul-leder må da være mer enn kvalifisert nok til å forvalte loven, forutsatt at loven er fullkommen og ikke har behov for noen form for endring eller tilpasning. En statisk lov kan implementeres av enhver byråkrat gitt en standardisert mal for systematisk

oppfølging. Så hvorfor må lederen være masom for å fungere i rollen? Muttahari løser dette dilemmaet ved en lengre drøftelse av hvordan masomiat og basirat gir den rettmessige lederen evnen til tilpasning av loven til det moderne samfunnet, uten å kompromisse dens etos.

Khomeini er, fram til 1988, betydelig mer forsiktig.

Å tillegge den karismatiske lederen for store friheter i lovtolkning vil true

kompromisset med rasjonalistene. Rasjonalistene frykter at en utvidelse av den rettmessige lederens friheter i lovtolkning vil fremheve lederen, heller enn loven, som kilde til

rettferdighet i verden. Dette er i strid med troens likeverdsidealer, ettersom loven er garantist for troens universalisme, den binder leder som disippel, fattig som rik. Alle er man like i lovens øyne og likeverdige hos Herren.

Montazeri advarer om at kombinasjonen av masomiat-idealer og frihet i lovtolkning, vil kulminere i dyrkelse av lederen heller enn av loven (Montazeri 2001a:388, 411-425). Ved å opphøye lederens friheter, reduserer man ummas aktørrolle.

65