Kilde til karisma i khomeinismen

Gnostisisme versus rasjonalisme

Khomeinismen er ikke en koherent ledelseslære. Ulike tolkninger av Khomeinis tese bidro til å utvide bredden i hans appell før revolusjonen, blant umma som blant ulema.

Sjiismen knytter kilden til rettmessig ledelse til imamene (Momen 1985:156). Dermed er læren om imamene (imamologien) sentral for sjiismens ledelseslære. Imamologien kan historisk-teologisk grovt sett deles i to leire: gnostisismen/esoterismen²⁷ og rasjonalismen (Mavani 2013:3-11). Det er ikke tette skodd mellom retningene. De har i århundrenes løp adoptert elementer fra hverandre.

Det som særpreger retningene, i henhold til min inndeling i denne oppgaven, er deres ulike vekting av disiplene (ummas) aktørrolle. Denne ulikheten i vekting av disiplenes aktørrolle er kimen til inkoherensen vi sporer i khomeinismen ledelseslære. I forkant av revolusjonen i 1979 forente Khomeini disse leirene i en rasjonalistisk utlegning om hvorledes

26 Brumberg skriver at Khomeini oppfatter dette som en lavere form for ismat (Brumberg 2001:87-88).

27Mavani bruker begrepet esoterismen, der hvor jeg bruker gnostisisme.

43 gnosis (imamenes Guddommelig inspirerte innsikt i loven skjenket dem med

noure-Mohammadi) er gitt i arv til dagens fuqaha. Ved å forene disse tradisjonene sikret Khomeini seg to lojale Ayatollaher i hver sin leir. Mens Muttahari stod gnostisismen/esoterismen nærmest, var Montazeri forankret i rasjonalismen.

Gnostisismen vekter fuqahas eksepsjonelle Gudinspirerte evne til å gripe lovens essens i egenskap av arvinger av imamene. Gnostisismen tildeler fuqaha dertil større grad av

suverenitet i ledelse av staten. Denne suvereniteten går på bekostning av ummas valgfrihet.

Skillet mellom retningene kan enkelt differensieres ved hjelp av en skala hvor ytterpunktene er mansob (utvalgt/Gudsinspirert) og montakheb (folkevalgt). En lederes kilde til rettmessig ledelse avhenger av hvor på skalaen ledelseslæren plasserer sin leder. Jo nærmere mansob, desto større er vektingen av gnosis og desto mer utilgjengelig er karismaen for disiplene (umma/borgerne). Jo sterkere en gruppe vekter gnosis som eksepsjonell og konsentrert i ulema alene som en særegen klasse av kvalifiserte ledere, i desto mindre grad mener ledelseslæren at disiplene er egnet til å vurdere lederens etos. Det forventes at disiplene uttrykker hengivelse overfor lederen og avgir sin autonomi til ham. Disiplenes rett til å motsi lederen og eventuelt skifte ham ut eller gjøre opprør vil dertil svekkes.

Gnostisismen konsentrerer karisma og makt i en og samme person. Rasjonalistene vekter montakheb og tildeler dermed umma (disiplene) en viss mulighet til å vurdere lederens etos. Det vil si at de gir umma anledning til å velge mellom en klasse av likeverdige,

rettmessige ledere. Rasjonalistene fordeler altså karismaen i en klasse av rettmessige fuqaha. I henhold til W/F modellenes begrepskategorier utgjør ledelseslæren til både gnostisismen og rasjonalismen en form for presteledelse, all den tid begge forfekter at kun ulema som klasse er kvalifiserte ledere av staten.

Figur 3 Utvalgt/folkevalgt graf

Mansob (utvalgt) Montakheb (folkevalgt) Heteronom disippel Autonom disippel

44 Muttahari stod gnostisismen og dermed Khomeini selv nærmest. Han var dertil også Khomeinis ubestridte arvtaker fram til sin uventede død i 1979. Montazeri representerte rasjonalistene og overtok arveprinsposisjonen etter Muttahari. Han utarbeidet den islamske republikkens konstitusjon av 1979. Konstitusjonen av 1979 balanserte hensynet til

gnostisismen og rasjonalismen, men tippet i retning rasjonalismen. Som de vises senere i oppgaven, utgjør de konstitusjonelle endringene i 1989 en favorisering av gnostisismens ledelseslære på bekostning av rasjonalismen.

Holdning og handling

Stridens kjerne mellom leirene koker ned til relasjonsdynamikken partene legger til grunn mellom Gudsstatens leder og dens borgere. Dette skyldes ulik forståelse av lederens frihet i lovtolking og av sjiismens syndelære. Imens loven og tolkingen av den regulerer relasjonsdynamikken mellom Gudsstatens institusjoner og borgerne, er syndelæren direkte forbundet med statslederens person i egenskap av imamenes arving på jord. Det vil si at der hvor lovtolkingen regulerer borgernes friheter i handling, vekter syndelæren borgernes friheter i holdning.

Loven er i sjiismen manifestasjonen av Guddommelig rettferdighet i verden (adl) og knyttes direkte til imamenes Gudbenådelse (lotf) (jamfør trosdoktriner i

innføringskapittelet)²⁸. Ni av sjiismens tolv imamer dedikerte sine liv til lovtolkning. Kun to var statsledere (Ali og eldstesønnen Hassan²⁹), hvorpå en tredje Hussein ledet et opprør mot staten (Momen 1985: 23-29). I tradisjonell sjiisme (quietismen) er lovtolkning ulemas misjon på jord. Slik mener de å følge imamenes eksempel. I henhold til khomeinismen stopper ikke misjonen der. Det er nettopp grunnet ulemas Gudsinspirerte evne til lovtolkning at de kvalifiserer til å være rettferdige ledere av staten.

Både gnostisismen og rasjonalismen følger Ali og Husseins eksempler i sin tolkning av rettmessige lederes misjon på jorden. Begge mener de at den rettmessige lederens misjon er å etablere en rettferdig stat i henhold til sharia (Guds rettferdige lov). Denne staten omtaler jeg i oppgaven som Gudsstaten (hvor åndelig og verdslig ledelse er samlet i ett embete).

Leirene er uenige om i hvor stor grad disiplene har rett til å bedømme lederens evne til lovtolkning, det vil si i hvor stor grad de vil vekte disiplenes aktørrolle i møte med lederen.

28Imamenes Gudbenådelse omtales på ulike vis i sjiismen. Lotf brukes om kjærlighet som en nådeshandling. Lotf er manifestert i imamene med noure-Mohammadi/det indre lys.

45 Skal loven tjene som en korreksjon og en begrensning av lederens autoritet? Loven vil da fungere utjevnende ved at leder og disippel er underlagt den samme universelle lov. I så fall er loven rettferdig i seg selv og fordrer ingen substansielle endringer, kun små tilpasninger gjennom århundrene. Eller er loven middelet mot målet om rettferdighet? Gitt en slik forståelse er lovens etos universell, men dens forordninger er åpne for endringer. Men hvem skal i så fall bedømme hvilken del av loven som er universell og hvilken del som må

tilpasses³⁰?

Striden om lovforståelse er sentral i khomeinismens ledelseslære. Jo mer eksaltert lederen er (jo nærmere mansob), desto større friheter til lovtolkning blir han tildelt. Denne maktkonsentrasjonen går på bekostning av disiplenes medbestemmelse (montakheb). Dertil følger det at jo nærmere mansob, desto sterkere tendens til presteledelse, jo nærmere

montakheb, desto sterkere tendens til profetledelse, i henhold til W/F modellenes begrepskategorier.

På tilsvarende vis er syndelæren essensiell i khomeinismens samfunnskontrakt med den karismatiske forsamlingen³¹ (umma/borgerne). Syndelæren er kittet som binder

Gudsstatens karismatiske leder til den karismatiske forsamlingen (borgerne) og sågar legitimerer hans overformynderi i egenskap av imamenes arving på jord.

Rett holdning avler rett handling. Jo mindre avstand mellom holdning og handling i lederens indre åndsliv og ytre levnet, desto nærmere imamenes idealer står lederen. Den karismatiske forsamlingens bånd til Herrens er pulserende og sterkt takket være statslederens bånd til imamene. Dette fordrer en helt unik relasjon mellom borgerne og statslederen i Gudsstaten, hvis betingelser og forordninger jeg her omtaler som samfunnskontrakt. Enkelt forklart binder rasjonalistenes samfunnskontrakt, imamenes karisma (Gudbenådelse/lotf), til en forsamling av kvalifiserte ledere hvis embete er betinget av deres kyndighet i loven, mens gnostikerne vekter den enbårne lederens eksalterte åndsevner fremfor formelle krav om lovkyndighet.

Rasjonalistenes hengivenhet til Gudsstatens leder/lederforsamling fordrer større grad av autonom lydighet hos disiplene, ettersom de til dels er gitt retten til å bedømme

statslederens etos. Gnostikernes krav til disiplenes hengivenhet i møte med lederen bærer preg av heteronom lydighet ettersom de mener at kun ulema kan bedømme hverandres etos. I

30 I sura 3 aye 5, sier Koranen at deler av loven er fundamentale og uforanderlige, mens andre deler er sekundære. Men Koranen stipulerer ikke hvilken del av loven som eventuelt er universell og hvilken som er partikulær.

31 I denne oppgaven inkluderer den karismatiske forsamlingen alle statens borgere, ettersom alle er like bundet av loven som den sjia-muslimske befolkningen.

46 henhold til W/F modellene tilsier dette at gnostikerne står presteledelse nærmere, mens

rasjonalistene tenderer i retning profetledelse. Der hvor mansob og heteronom lydighet sammenfaller, blir disiplenes aktørrolle i betydning politiske friheter innskrenket. Der hvor montakheb og autonom lydighet sammenfaller, blir disiplenes aktørolle i betydning politiske friheter utvidet. Den autonome disippelens rett til bedømmelse av lederens etos vil i ytterste konsekvens tildele disippelen retten til å trekke sin tilslutning tilbake. Disippelen er da tilkjennegitt retten til opprør. Den heteronome disippelens lydighet til lederen vil i ytterste konsekvens frata disippelen retten til å trekke sin tilslutning tilbake. Disippelen er da ikke tilkjennegitt retten til opprør.

Montakheb gir altså disiplene retten til å velge mellom flere fuqaha. Mansob tildeler denne retten utelukkende til fuqaha selv. De alene er skikket til å velge en leder iblant seg selv. Autonom lydighet vil si at disiplene har rett til å trekke sin tilslutning tilbake fra en eller flere fuqaha (full autonomi vil si at de kan trekke slutningen tilbake fra hele fuqaha som klasse). Heteronom lydighet vil si at disiplene ikke har rett til å trekke sin tilslutning tilbake fra fuqaha overhodet. Ytterpunktene utgjør dog teoretiske idealtyper. Den islamske

republikkens ledelseslære og ledelsesmodell er en balansering av hensynet til begge retningene.

I revolusjonens første år ble disse stridighetene frontet av de overnevnte leirene.

Dagens politiske landskap er desto mer komplekst, med inndelinger i høyre og venstreside, samt nykonservative og reformistiske/liberale fraksjoner. Den islamske republikkens ledelseslære dog, koker ned til denne grafen, heri ligger også kimen til kampen om statens ledelsesmodell. Denne inndelingen vil derfor tillegges særlig vekt i oppgaven.

Jeg vil i de følgende kapitlene elaborere og begrunne (i) mine overnevnte påstander om khomeinismens grunnleggende ledelseslære, (ii) drøfte hvordan inndelingen i de nevnte leirene har preget khomeinismens utviklingsløp (transformasjon og rutinisering), for siden å (iii) vise hvordan disse skillene har preget ledelsesmodellen implementert i den islamske republikken under Khomeini og (iv) deretter under ledelse av hans etterfølger Khamenei. Jeg vil avslutningsvis i analysen (v) konkludere med hvilken ledelsestype khomeinisme slik den praktiseres i dagens islamske republikk, med dens ulike valører, tilhører.

Heretter vil jeg omtale Khomeini og Muttaharis ledelseslære som gnostisisme, mens Montazeris ledelseslære omtales som rasjonalisme. Alle tre omtales under fellesbetegnelsen khomeinisme.

Det er gjennom gnostisismens og rasjonalismens teologiske utlegninger om Alis og Husseins eksempler i egenskap av rettmessige ledere, at vi blir kjent med de ulike retningenes

47 teologiske/ideologiske begrunnelser for disiplenes aktørrolle. Jeg vil derfor bruke

gnostisismens og rasjonalismens tilnærming til Ali og Hussein aktivt i kartlegging av de ulike retningenes ideologiske forskjeller i ledelseslære.