Kilden til rettmessig lederskap

55

56 Dagen det refereres til er allment forstått som dommens dag⁴⁷. I tolver-tradisjonen refererer vers 17:71⁴⁸ til sjia-muslimenes forpliktelse om å følge imamene (Nasr.mfl.

2015:715⁴⁹). Imamene er legemliggjøringen av Herrens nåde i verden. Å følge dem trofast i denne verden, sikrer mennesket Herrens nåde også i den neste.

Her rører vi ved kjernen i den sjia-muslimske aktørrollen som khomeinismen vekket til live ved å anmode sjiittene om å avvise verdslige ledere som symboler for taqut. Tolver-sjiismen adopterte nemlig hele mutazilas teologi foruten ett punkt: syndelæren (Momen 1985:78). Mutazila fremhevet menneskets evne til å gripe de evige sannheter med den forstand Herren har utrustet det med. Slik kan mennesket agere for rettferdighet i denne verden og bli salig i den neste.

Gitt dette rasjonale er mennesket på tilsvarende vis medansvarlig for sin egen

fortapelse. Enkelte kardinalsynder er utilgivelige i Herrens øyne, fremholdt mutazila (ibid:77).

Sjiittene derimot hevder at Herrens nåde er større enn menneskets synder. Sjiismens

syndelære tilsier at alle synder er deg tilgitt såfremt du anerkjenner din tids nålevende imam (ibid:78). Med referanse til vers 17:71, vekter sjiittene den enkeltes intensjon (holdning) sterkere enn den enkeltes handling. På dommens dag vil mennesket dømmes for diskrepansen mellom imamens formaninger (som disippel plikter du å internalisere din tids nålevende imams holdninger) og den enkeltes mangelfulle etterfølgelse i tilsvarende handlinger, ettersom synd i islam er dissonans.

Ved å tilgjengeliggjøre imamenes karisma i verden, følger kravet om å følge imamene som verdirasjonal disippel. Det fordrer dyrkelsen av et unikt relasjonelt bånd mellom

disiplene og karismatikeren, tilsvarende den av en sufi-mester og hans sirkel av troende.

«Islams fuqaha er i dag hojjat for folket, slik Sendebudet var hojjat for folket (…) fuqaha er på vegne av imamen (fred være med ham) hojjat for folk (…) den som motsetter seg dette vil Herren føre bevis (hojjat) mot (…)» (Khomeini 1971:82).

Hojjat er arabisk for bevis/kjennetegn. I sjiismen brukes begrepet som kjennetegnet på Herrens nærvær/karisma og lotf i verden. Sendebudet og imamene var Herrens hojjat i verden.

Den som motsetter seg deres forordninger vil det føres bevis (hojjat) mot på dommens dag.

Dette mandatet er, som vi kan lese av Khomeinis skrift, nå overdratt til fuqaha. Slik overfører

47Dommens dag er en henvisning til trosdoktrinen maad, som betyr gjenfødelse, forklart i innføringskapittelet.

Med gjenfødelse menes dagen da mennesket vekkes fra de døde og må svare for sine handlinger overfor Herren.

48I den norske oversettelsen er dette vers 17:73. Den norske oversettelsen opererer med en annen verseinndeling enn den engelske.

49Dette er en referanse til korankommentarer på side 715 i den engelske Koranen. Her etterfølges hver aye med en lang rekke ulike Korankommentarer/tolkinger (tafsir).

57 og binder khomeinismen syndefrihet i sjia-muslimenes ytre levnet til deres «baten» (indre).

Baten fremvises i ytre levnet i form av hengivenhet overfor imamenes arvinger på jord. I politisk praksis innebærer dette et krav om borgerens subordinasjon til statslederen i Gudsstaten.

Grad av «iman» (tro) er for khomeinismen korrelert med grad av lydighet til

imamenes arvinger. Men hvilken form for lydighet (autonom eller heteronom) khomeinismen tar til orde for, var kilde til konflikt mellom retningene i forkant av revolusjonen.

I det følgende ser vi hvordan Montazeris og Muttaharis ulike tolkinger av Alis og Husseins misjon på jord former deres visjon om relasjonsdynamikken mellom leder og disippel i den islamske republikken. Er lederens myndighet/autoritet betinget av folkeviljen eller av Herrens vilje? De respektive tenkernes tolkning av Alis og Husseins svar på

spørsmålene ovenfor er avgjørende for relasjonsdynamikken de vil implementere i den islamske republikken.

Autonom versus heteronom lydighet

Profeten fullbyrdet misjonen (nubuwwa) ved å utnevne Ali til sin arving og khalif. Ali valgte å tie når han ble forbigått som rettmessig leder av staten ettersom han ikke ville initiere til borgerkrig, hevder Muttahari (1970b:20-21). Tre khalifer kom og gikk før Ali overtok embetet. Men også da fremstod han heller nølende.

Muttahari forklarer Alis taushet med at Ali innså at verdiene Mohammad hadde innstiftet og innprentet i disiplene under hans levetid ble erodert kort tid etter hans død. Ali hadde ingen «kadre», hevder Muttahari (ibid:178). Kadre vil si disipler som delte islams etos og Alis tawhid-verdier og var villig til å opptre lojalt i implementeringen av dem i stat og samfunnsliv. Ali visste at han ikke maktet å snu avsporingen i takamolprosessen i riktig retning uten ummas oppslutning. Denne oppslutningen hadde han ikke mens de tre foregående khalifene satt ved makten. Dersom han hadde agert for statsmakten, ville han ha initiert til borgerkrig og slik splittet opp tawhid i umma ytterligere.

Med dette resonnementet prøver Muttahari å oppfordre sine tilhørere til å bli kadre for Khomeini. Umma må transformere seg selv til den karismatiske forsamlingen av

verdirasjonale disipler som Profeten innstiftet. Egeninteresse og grådighet korrumperte umma til formålsrasjonalitet. De valgte å støtte en handling basert på dets predikerte utfall fremfor intensjonen bak. Derfor sviktet umma Ali i Medina og Hussein i Kufa/Kerbala. Men i dag er umma på nytt gitt muligheten til å være tro mot sin sanne misjon i verden. De må opptre

58 hengivne og lojale i møte med imamenes arvinger på jord av hengivenhet til imamene alene (kun verdirasjonalt motivert). For det er ved å subordinere seg imamenes Gudbenådelse at umma underkaster seg Herrens vilje og slik påkaller Hans velsignelser. Muttahari bedyrer videre at Ali nektet å styre etter andre regler enn sitt eget hode/Gudbenådelse (ibid: 140-141).

Ali avviste således folkeviljen som styrende for lederen. «Shura» rådslagning/samråd er kun aktuell med hensyn til de områder av samfunnslivet som ikke er spesifisert i Koranen.

Montazeri er uenig i denne fremstillingen. Han hevder at heller ikke selveste Messias vil makte å styre rettferdig uten oppslutning fra umma (Montazeri 2001a:256). Montazeri vekter således også disiplenes opplevelse av rettferdighet i Gudsstaten, ikke kun lederens. Ali omfavnet ledelse ved invitasjon og paktinngåelse med umma (Montazeri 2001b:3). Hussein ble invitert til ledelse av Kufa ved at borgerne sendte ham 18.000 brev, hvor de akket seg over umayyadenes tyranni og tryglet om Husseins bistand (ibid:162-164⁵⁰). Husseins misjon i Ashura var kampen for frigjøringen av umma fra zolm, utøvet av umayyadene i form av strukturelt tyranni.

Her er Muttahari uenig og minner om at åndstyranni, fremfor strukturelt tyranni er det som korrumperer og avsporer mennesket fra takamolprosessen. Husseins offer var tvingende nødvendig for å ryste muslimenes samvittighet i dens grunnvoller og formane dem om å endre kurs. Til å bli kadre for imamene. For muslimene hadde tillat at umayyadene etablerte

monarkiet og med det forankret det biologiske prinsipp i ledelse av staten. Dette bryter med islams likeverdsprinsipper/tawhid. I Gudsstaten dømmes den enkelte utelukkende basert på sin dedikasjon og underkastelse til troens etos og imamenes Gudbenådete forordninger. Islam betyr bokstavelig talt underkastelse (begrepets arabiske betydning). Det er underkastelse til Herrens vilje, slik denne formidles gjennom hans Sendebud og av imamene, troen avkrever.

Hussein gjorde opprør for å forankre islams tawhid-verdier i ummas samvittighet, ikke som svar på et folkelig krav. Den karismatiske forsamlingen som forsaket sine forpliktelser overfor imamene Ali og Hussein, må nå forbli tro mot deres arvinger fuqaha og transformeres til deres verdirasjonale disipler.

Slik presentasjonen ovenfor viser, vekter Montazeri disiplenes autonomi i valg av leder, ved å støtte tesen om at Hussein la ut på sin misjon som et svar på brev fra Kufa. Ved å

50Her omtaler Montazeri kontroversen som oppstod mellom ham og øvrige khomeinister, deriblant Muttahari vedrørende Montazeris støtte til boken Shahide Javid. Shahide Javid ble skrevet av den kontroversielle teologen Najafabadi. Her presenteres Husseins kamp som et svar og en støtte til Kufas folkelige opprør mot umayyadenes tyranni. Montazeri støtter denne tesen ved å skrive forord/støtteerklæring til boken. Muttahari benekter at Husseins misjon var knyttet til et folkelig krav. Muttahari hevder Hussein, slik som sin far Ali, agerte kun etter egen Gudbenådelse.

59 bøye seg for folkeviljen gikk Hussein martyrdommen i møte⁵¹. Muttahari derimot vekter imamenes suverenitet i handling og ummas heteronome lydighet i holdning. Ifølge Muttahari svarer ikke Hussein på folkeviljen når han legger ut på sin ferd til Kufa, men på islams tawhid-prinsipper⁵². Hussein gir sitt liv for å tjene som eksempel for muslimene. For slik Hussein døde for Guds lover, plikter umma å underkaste seg Herrens lover i form av hengivenhet og lydighet til deres arvinger på jord, fuqaha.

Khomeini er forsiktig med å posisjonere seg i den betente debatten som oppstår mellom hans fremste disipler på 70-tallet. Fra Ayatollahens egne skrifter kommer det fram at han oppfattet Alis taushet utelukkende som politisk strategi (Khomeini 1943:164). Han viderefører det samme resonnementet til de øvrige imamene, ved å hevde at dersom situasjonen hadde budt seg ville imam Musa bin-Jafar (den syvende imam) gjort opprør (Khomeini 1971:149). Dermed indikerer han at imamene tiet fordi folket ikke var modne for deres budskap grunnet avsporing fra takamolprosessen (Ganjei, 2019). Med hensyn til relasjonsdynamikken mellom leder og disippel, er Khomeini i egenskap av gnostisk mester, samstemt med Muttahari.