94 kriteriene i W/F-modell II. Khomeinismen tilhører dertil kategorien presteledelse. Dagens konstellasjon med Ibrahim Raisi i presidentembetet tilsier sterk presteledelse.
95 II. Dagens islamske republikk tilsvarer sterk presteledelse. Dette resonnementet er basert på følgende funn:
i. Khomeinismens ledelseslære demokratiserer imamenes Guddommelige karisma ved at det medfødte nå kan erverves. Khomeini inviterer samtlige muslimer til å la seg transformere og bli imamenes verdirasjonale disipler i kampen for Gudsstaten (takamol). Dette er i seg selv en profetisk handling og tilsvarer punkt 1 i W/F-modellene I og II. På dette viset makter Khomeini å forene gnostisismen og rasjonalismen i en felles kamp for etableringen av et samfunn basert på islams likeverdsprinsipper, tawhid. I Khomeinis person finner rasjonalistene sin afdal, der hvor gnostikerne hengir seg til sin masom.
ii. Å være en rettmessig leder innebærer å være en agent for Herrens plan med skapelsen.
Khomeinismens ledelseslære tilsier at kilden til rettmessig lederskap er
Gudsbenådelse. Via bønn og askese kan en håndfull fuqaha bli skjenket Guds nåde og transformeres til hans upartiske håndhevere av loven. Disse er imamenes sanne arvinger på jord. Den enkelte faqih har opptjent Herrens velsignelse når han oppnår kamale enqetah (fullstendig avskåret). Kamale enqetah er tegnet på fuqahas
rettmessighet. Denne tilstanden er livsvarig. En faqih som har oppnådd kamale enqetah er syndefri. Hans dom er Herrens dom ettersom han agerer utelukkende i Herrens tjeneste. Hans handlinger er manifestasjonen av hans etiske holdninger, Hans etiske holdninger er legemliggjøringen av loven i mennesket. En rettmessig leder er således en rettferdig leder. Han er dertil den ufeilbarlige leder av umma. Den rettmessige kan altså ikke opptre urettferdig. Disiplene har således ingen rett til å trekke sin tilslutning tilbake fra ham. På dette viset knyttes individuell frelse opp mot lydighet til statslederen.
iii. Konstitusjonen av 1979 og dens medfølgende ledelsesmodell, balanserte hensynet til rasjonalismens krav om statslederens lovkyndighet, i kombinasjon med ummas medbestemmelse, med gnostisismens idé om den enbårne/en liten håndfull lederes Gudbenådelse. I denne fasen beveger khomeinismen seg fra punkt 1 til 4 i W/F-modell IIs utviklingsløp. Khomeinismen etablerer en ledelsesmodell i tråd med sin nye
samfunnskontrakt, hvor ulema utgjør en overstruktur av kvalifiserte ledere, som
96 presiderer over en understruktur av lojale disipler. Khomeinismens ledelseslære og ledelsesmodell er så langt i utviklingsløpet profet for ulema og prest for umma.
iv. Rutiniseringsprosessen avkrever lojalitet til det nye hierarkiet. Dette forutsetter at samtlige disipler adopterer kollektiv rasjonalitet på bekostning av individuell rasjonalitet. Overstrukturen så vel som understrukturen plikter å la statslederens rettferdighet trumfe deres egen. Fiqe puya, samt Khomeinis dekret om lederens friheter i egenskap av mutlaq innføres. Aktører som nekter å bøye av blir silt ut av rekkene. Khomeinismen innprenter heteronom lydighet (punkt 5). I denne fasen av sitt ideologiske utviklingsløp har khomeinismen gått fra å være prest for umma og profet for ulema, til å bli prest for ulema som for umma.
v. Khomeinis etterfølger blir utpekt ved karismatisk intervensjon (en lavere form for al-nass). Khamenei møter ikke kriteriene om å være marja, i henhold til konstitusjonen av 1979. Dette fører til både ideologiske og strukturelle tilpasninger, hvilket innføres med konstitusjonen av 1989. Med khodi-doktrinen betinger Khamenei disiplenes frihet i kritikk av politikkutformingen i republikken, til anerkjennelse av hans rettmessighet som politisk leder av staten.
vi. Khameneis strukturelle reformer monopoliserer karismaen og makten i statslederen og i Vokterrådets embete. Dette bidrar til elitefrysing i statens toppsjikt, hvilket tilsvarer punkt 6 i W/F-modell II. Umma er nektet retten til å trekke sin tilslutning tilbake og har følgelig intet rett til opprør. Med Ibrahim Raisi som president, fremstår statens verdslige og åndelige institusjoner som enhetlige og samstemte. Dette styrker Khameneis karismatiske autoritet og statens presteledelse-karakter.
vii. Khomeinismens utviklingsløp har medført implementering av en ledelsesmodell som møter kriteriene i W/F-modell II.
Resonnementet overfor leder til konklusjonen om at khomeinismen, slik den praktiseres i dagens islamske republikk, tilsvarer sterk presteledelse.
97
Referanseliste
Amnesty International (2018) Iran: Blood-soaked secrets: Why Iran’s 1988 prison massacres are ongoing crimes against humanity Tilgjengelig fra:
https://www.amnesty.org/en/documents/mde13/9421/2018/en/ (Hentet:28.september 2021) Arjomand, Said. Amir (2009) After Khomeini, Iran Under His Successors. Oxford & New York: Oxford University Press.
Ayubi, Nazih. N. (2001) Over-stating the Arab State, Politics and society in the Middle East.
London & New York: I.B. Tauris.
Brumberg, Daniel (2001) Reinventing Khomeini, The Struggle for Reform in Iran. Chicago &
London: The University of Chicago Press.
Berg, Einar (1989) Koranen. Oslo: Universitetsforlaget. (Koransitater i oppgaven er i hovedsak hentet fra Einar Bergs oversettelse, med mindre annet er stipulert i fotnote.) Eisenstadt (1968) On Charisma and Institution Building, Selected Papers Edited and with an Introduction by S.N. Eisenstadt. Chicago: The University of Chicago Press.
Fischer, Michael M.J. (2003) Iran From Religious Dispute to Revolution. Madison, WI: The University of Wisconsin Press.
Fromm, Erich (1972) Det sunne samfunn. Oslo: Pax Forlag A/S.
Fromm, Erich (1995) The Art of Loving. London: Thorsons.
Fromm, Erich (2019) On Disobedience. New York: HarperCollins Publishers.
Ganjei, Jalal (2019) intervju. Auvers-sur-Oise. Tilgjengelig hos forfatter.
Human Rights Watch (2005) Ministers of Murder: Iran’s New Security Cabinet. Tilgjengelig fra: https://www.hrw.org/legacy/backgrounder/mena/iran1205/ (Hentet: 28.september 2021) Jahangir, Asma (2018) Report of the Special Rapporteur on the Situation of Human Rights in the Islamic Republic of Iran. Genève: United Nations General Assembly.
Khomeini, Ruhollah (1943) Kasfe al-asrar Tilgjengelig fra: Chimenbooks.com
Dette verket av Khomeini er tilgjengelig på internett i pdf form. Forlaget er ukjent. (Hentet:
26.mai 2021)
Khomeini, Ruhollah (1971) Velayate faghie (Hokomate eslami-virashe jadid.) Ukjent utg.
Teheran: Moassase tanzim va nashr asare Imam Khomeini (s).
Khomeini, Imam (1981) Islam and Revolution, Writings and declarations of Imam Khomeini (1941-1980). Berkeley: Mizan Press.
98 Khomeini, S. M. Ruhollah (1988) Fatwa. Teheran. Tilgjengelig fra:
https://iran1988.org/khomeini-decrees-execution-of-steadfast-monafeqin-mojahedin-in-prisons/ (Hentet: 26.mai 2021)
Khomeini, Ruhollah (2000) Jahad akbar ya mobareze ba nafs 9.utg. Qum: Moassase tanzim va nashr asare Imam Khomeini (s).
Malnes, Raino (2022) Fordypelse og begrunnelse. En passe meningssterk introduksjon til ontologi og epistemologi. Upublisert manuskript. Tilgjengelig hos forfatter.
Martin, Vanessa (2003) Creating an Islamic State, Khomeini and the Making of a New Iran.
London & New York: I.B Tauris.
Mavani, Hamid (2013) Religious Authority and Political Thought in Twelver Shi’ism, From Ali to post-Khomeini. Oxfordshire & New York: Routledge.
Momen, Moojan (1985) An Introduction to Shi’i Islam. New York: Yale University Press.
Montazeri, Hussein Ali (2001a) khaterat. Los Angeles: Ketab Corp.
Montazeri, Hussein Ali (2001b) Democracy and Constitution. Pamflett.
Moslem, Mehdi (2002) Factional Politics in Post-Khomeini Iran. New York: Syracuse University Press.
Muttahari, Morteza (1989) Ensane kamel. Ketabkhaneye Madreseye Fuqahat. Hentet fra:
www.eShia.ir
Muttahari, Morteza (1970a) Jazebe va dafe Ali. Teheran: Husaynie Ershad.
Muttahari, Morteza (1970b) Imamat va rahbari. Teheran: Husaynie Ershad.
Muttahari, Morteza (1999) Hamase Husseini Bind I, 30. utg. Teheran: Bonyade Ali va farhange ostadi shahid Morteza Motahari.
Nasr, Seyyed Hossein mfl. (2015) The Study Quran. New York: HarperOne. (Denne utgaven av Koranen er oversatt til engelsk. Her blir hver aye etterfulgt av kommentarer som er
utarbeidet av teologene Cancer K. Dagli, Maria Massi Dakake, Joseph E. B. Lumbard og Mohammad Rustom i tillegg til Hossein Nasr selv. Disse kommentarene har jeg brukt aktivt som referanser i oppgaven.)
Nasr, Vali (2006) The Shia Revival, How Conflicts within Islam Will Shape the Future. New York & London: W.W. Norton & Company
Ostovar, Afshon (2018) Vanguard of the Imam, Religion, Politics, and Iran’s Revolutionary Guards. New York: Oxford University Press.
Parvin Malek (2016) Montazeri’s audio file in english Tilgjengelig fra:
https://www.youtube.com/watch?v=rIqQgCVvVD4. (Hentet:26. mai 2021)