Dagens ideologiske landskap

90 blant lojale disipler. I egenskap av voktere av Gudsstaten kan også revolusjonsgardister aspirere mot presidentembetet i den islamske republikken. Ahmadinejad var en

revolusjonsgardist som ble president. Men ettersom presidentembetet ikke utgjør landets øverste statsmakt, bidrar sosial mobilitet her til å eskalere intern fraksjonering. Senest i mai 2021 ble Ahmadinejads kandidatur til årets presidentvalg avvist av Vokterrådet, hvilket har opprørt hans tilhengere.

Toppledelsen i Revolusjonsgarden, slik som i Vokterrådet og i Ekspertforsamlingen, er befolket av generasjonen som var islamistiske aktivister før og kort tid etter revolusjonen.

De utgjør dermed karismatikeren Khomeinis første generasjon disipler. Revolusjonsgarden og staten viser således tendens til elitefrysing på topp (Selvik & Stenslie 2007: 95-100)⁸⁷. Med det amerikanske drapet på Qasem Suleimani i 2020, valgte garden atter en gang å elevere en førstegenerasjonsdisippel til ledervervet. Den 64 år gamle nestlederen Ghaani overtok roret.

Dette vitner om elitefrysing på topp i et system hvor generasjonsskifte og fornyelse inntreffer sjeldent. Det hindrer makt fra å delegeres nedover. Makten er samlet på topp i samme

generasjon disipler. Ayatollah Jannati er leder av Ekspertforsamlingen og sekretær i Vokterrådet. Jannati er over 90 år.

Presteledelse

Den islamske republikkens rutinisering og transformasjonsprosess har avledet en ledelsesmodell som kjennetegnes av overstrukturens makt på bekostning av understrukturens medbestemmelse. Denne tendensen ble forsterket av Khomeinis dekret fra 1988, og sementert i konstitusjonen av 1989. Under Khameneis ledelse har Vokterrådets tolking av

konstitusjonens paragraf 99 forsterket maktmonopoliseringen. Lederen sitter de facto på ubestemt tid. Disiplenes mulighet til å trekke sin tilslutning tilbake og til å vurdere lederens etos er forringet, dog utfordres dette med sporadisk hell av reformistene. Ledelsesmodellen viser tegn til elitefrysing på topp. I henhold til W/F modell II utgjør den islamske

republikkens ledelsesmodell en form for presteledelse.

91 på topp i staten med innføringen av mutlaqe faqih. Slik står sentrum sterkere imot utfordringer fra periferien. Dette medførte en rekke utsilingsprosesser og henrettelser på 1980-tallet.

Maktkonsentrasjonen ble sementert ved konstitusjonelle endringer i 1989, og siden videreført av Khameneis strukturelle reformer.

Figur 7

Rettmessig

D B

masom/afdal

Utvalgt (mansob) Folkevalgt (montakheb)

C A

Rettferdig

Figur 7 er en krysning av W/F-modellene og figur 3. Figurens høyreside og

venstreside er uttrykk for grad av lederens karismatiske autoritet (respons på karisma i form av hengivenhet i kombinasjon med maktembeter). Alle ideologiske retninger som plasseres på figurens høyre side, er profetiske, de som plasseres på venstre side, er prest. Jeg vil heretter for enkelhets skyld omtale området mellom aksene, for A, B, C og D kategorier.

Plassering på den profetiske siden (A og B) tilsier at den respektive ideologien forfekter at bare en rettferdig leder kan være en rettmessig leder. Kriteriene for bedømmelse av rettferdighet, og dermed av rettmessighet, plasseres hos disiplene og borgerne selv

92 (montakheb). Det styrker disiplenes autonomi til å velge mellom ulike ledere og tilkjennegir dem retten til å trekke sin tilslutning tilbake.

På figurens venstreside (C og D), finner vi den ideologien som står «ren karisma»

nærmest og dermed er prest. Ideologien forfekter at en rettmessig leder per definisjon er en rettferdig leder, ettersom han er utvalgt av Herren (mansob). Kriteriene for bedømmelse av lederens rettferdighet (etos) er ikke plassert hos disiplene, men hos Gud og i en overstruktur av fuqaha. Disiplene avkreves heteronom lydighet til den enbårne eller til en liten håndfull ledere. De er ikke tilkjennegitt retten til å trekke sin tilslutning tilbake.

Figurens høyreside (A og B) viser former for profetisk ledelse, hvorav B er svak profetisk ledelse, mens A er sterk profetisk ledelse. Indikatoren som forskyver en ideologi fra B til A, er grad av aktørrolle ideologien tildeler disiplene (jamfør indikatorene i teoridelen). Jo mindre medbestemmelse, desto svakere profetisk ledelse. B-kategorien tildeler disiplene muligheten til å velge mellom en klasse av kvalifiserte fuqaha. Den gir også disiplene mulighet til å trekke sin tilslutning tilbake fra de rådende fuqaha og heller tildele

statslederembetet til den eller de fuqaha borgerne selv velger å vise tillit til. Men disiplene har ikke rett til å velge bort fuqaha som veiledere i Gudsstaten. Herrens velsignelse/benådelse er fortsatt et kriterium for rettmessig ledelse av Gudsstaten. Kategori A stiller ingen kriterier til rettmessighet, kun til rettferdighet, hvis bedømmelse utelukkende er tilkjennegitt disiplene selv.

Mellom 1979 og fram til mutlaq-doktrinen i 1988, befant khomeinismen seg i kategori C. Khomeinismen som ideologi vekter mansob sterkere enn montakheb i sin ledelseslære. I denne perioden hadde Ekspertforsamlingen dog fortsatt et demokratisk mandat til å både velge lederen og til å avsette ham, dersom han agerte mot folkeviljen. Denne muligheten er de i praksis fratatt i dag.

Både C og D er kategorier for presteledelse. D er sterk presteledelse, og svak autonomi hos disiplene, mens C er svak presteledelse og noe større autonomi hos disiplene. Med

Khomeinis dekret i 1988 og de medfølgende konstitusjonelle endringene i 1989, er ideologien forskjøvet til D. Her er disiplene mer heteronome. Reformistene har ikke lykkes med sitt prosjekt om å allokere mer makt til presidentembetet på bekostning av walie faqihen.

Reformistene har adoptert innslag av B i sin politiske retorikk. Men den ideologiske og politiske praksisen de har implementert i sine samlede 16 år ved makten, plasserer dem i kategori C.

93 Ved å tildele umma retten til opprør, tar Montazeri spranget fra C til B⁸⁸. Dette tilsier at han advokerer for svak profetledelse. Figurens profetiske høyreside faller utenfor khodi-doktrinen, mens figurens venstreside faller innenfor khodi-doktrinen. Profetistene

representerer en potensiell anti-tese i den islamske republikken. Ved å tillate prominente reformister kamp om president og parlamentsembeter, inkluderes reformistene i

establishmentet (khodi), hvilket hindrer deres alliansedannelse med profetistene. Dette har bidratt til å så mistillit mellom partene.

Mot slutten av Khatamis presidentperiode tar Montazeri et kraftig oppgjør med presidenten. I et brev anklager han Khatami for å ha feiget ut av nødvendige konfrontasjoner med statslederen i et forsøk på å bevare sitt eget embete. Ved å la seg holde som gisler av statslederen, bidrar reformister til å svekke befolkningens tiltro til islam og ulema, mener Montazeri (Siavoshi 2017:179).

Sterk og svak presteledelse

Khameneis svekkede karisma gjør ham sårbar i møte med statens verdslige

maktinstitusjoner, slik som presidentembetet og parlamentet. Dette fører til fluktuasjon i hans karismatiske autoritet. Khameneis gnostiske ledelseslære plasserer ham i kategori D. Når presidentembetet besittes av en reformist fra kategori C, svekkes Khameneis reelle makt. Men når presidentembetet besittes av en konservativ fra kategori D, slik som statslederen selv, fremstår statens verdslige og åndelige institusjoner som enhetlige. Dette styrker Khameneis karismatiske autoritet.

August 2021 ble Ibrahim Raisi innsatt som president. Parlamentet er i dag også dominert av de konservative som favoriserer gnostisismens ledelseslære. Dagens islamske republikk kjennetegnes av en ideologisk samstemt statsleder og president. Raisi har gjennom sin karriere vist seg som en hengiven disippel av den til enhver tid sittende åndelige lederen, det være seg Khomeini eller Khamenei. Dette styrker den nåværende statslederen

karismatiske autoritet og reelle makt.

Khameneis ledelsesmodell har monopolisert karismaen i statslederens embete.

Strukturelle endringer er gjennomført i et forsøk på å hindre rivaliserende marja og anti-teser fra å influere maktens sentrum. Resultatet er elitefrysing i den islamske republikken.

Khomeinismens utviklingsløp har medført implementering av en ledelsesmodell som møter

88Med innslag av A ettersom han vil ha en islamsk stat, og anbefaler fremfor å kreve faqih-ledelse (Siavoshi 2017:220).

94 kriteriene i W/F-modell II. Khomeinismen tilhører dertil kategorien presteledelse. Dagens konstellasjon med Ibrahim Raisi i presidentembetet tilsier sterk presteledelse.