Konstitusjonen 1979-1989

Montazeri er arkitekten bak wilayate faqihs innføring i den islamske republikkens konstitusjon (Siavoshi 2017:107). Vinteren 1979, bare måneder etter Khomeinis ankomst til det post-revolusjonære Iran, blir Muttahari drept av den anti-klerikale lekmannsbevegelsen Furqan. Montazeri seiler da opp som Khomeinis naturlige arveprins. Landets nye

konstitusjon, hvis lovarbeid ble anført av Montazeri, stadfester at republikkens øverste leder

65Khomeinis definisjon av ertedad i Gudsstaten kommer til uttrykk i hans fatwa av 1988. Les side 76.

75 må være en lovkyndig marja taqlid (Moslem 2002:78). Men denne marja er intet mer enn den fremste blant likemenn. Han blir dertil også valgt av sine likemenn via Ekspertforsamlingen (majlese khobregan) og kan avsettes av disse dersom han agerer utenfor sitt lovfestede mandat, eller på annet vis viser seg inkompetent (ibid:41 og 156-157).

Montazeri fester i lovform det som var gjeldende praksis ved presteseminarene.

Enhver faqih velger her sin egen Ayatollah, slik enhver Ayatollah i sin tur velger sin egen marja taqlid. Alle Ayatollaher og enhver marja taqlid henter sin autoritet fra disiplene som aktivt velger å subordinere seg vedkommende. Disiplene kan trekke denne slutningen tilbake, slik Ekspertforsamlingen kan, når de finner det nødvendig, trekke sin tilslutning tilbake fra den til enhver tid sittende øverste lederen.

Ekspertforsamlingen er innvalgt på et demokratisk mandat ved at befolkningen (umma) stemmer på sine foretrukne kandidater til forsamlingen hvert åttende år.

Presidentembetet velges også direkte av befolkningen. En slik ordning tar ikke sikte mot å peile ut som marja, den eksepsjonelle afdal, men sier seg fornøyd med den kvalifiserte mafdul. Slik håndhever Ekspertforsamlingen islams likeverdsidealer ved at lederen holdes til ansvar for sine handlinger av likeverdige fuqaha, samtidig som han også holdes ansvarlig for sine handlinger av umma. Landets statsleder henter dertil sin legitimitet fra både likeverdige fuqaha som fra umma.

Rasjonalisten Montazeri vekter montakheb sterkere enn gnostikerne Khomeini og Muttahari. Ved å fastslå at heller ikke imamene kan styre rettferdig uten støtte fra umma (Montazeri 2001a:255-256)⁶⁶, bryter Montazeri med premisset om at den rettmessige lederens forordninger er rettferdige ettersom lederen er rettmessig. Montazeri agerte dertil for at

visjonære islamister må ta kontroll over både verdslige som geistlige utdanningsinstitusjoner, for slik å skolere og bistå umma med å foreta etiske valg i tråd med loven (ibid:340).

Folkeopplysning og islamisering av det offentlige rom og borgernes moral vil samkjøre ummas vilje med den øverste lederens dekreter.

I en slik modell vil bruk av avstraffelse av dissens begrenses. Statens politikk oppleves av borgerne som mer rettferdig ettersom ummas vilje og lederens vilje (understruktur og overstruktur) sammenfaller. Montazeri fremhever Revolusjonsgardens veiledende rolle fremfor dens avstraffende mandat, ettersom Montazeris resonnement vekter også borgerne rettferdighetssans og dømmekraft. Forutsatt at umma er gitt muligheten til å skoleres i islams etikk. «Adle Ali» (Alis rettferdighet) innebærer at intet enkeltmenneske, det være seg en faqih

66 Først mot slutten av livet tar Montazeri et tydelig standpunkt i dette spørsmålet, blant annet i sine memoarer fra 2001, diverse bøker og utstedelse av fatwa.

76 eller lekmann, står over loven eller er gitt mandat til å «løse og binde» deler av loven etter eget forgodtbefinnende (ibid:254-256, 303-310 og 295-296). Dette begrenser fuqahas rom for nytolking av loven, men det begrenser på tilsvarende vis også den enkelte faqihs mulighet til misbruk av loven. Det er loven som er rettferdighetens agent i verden. Fuqaha skal fronte lovens agentur, ikke loven fuqahas agentur. Konstitusjonen av 1979 tildeler dertil umma et sterkere mandat enn hva den oppdaterte forfatningen av 1989 legger til rette for.

Gudsstatens utsilingsprosess

Med folkeavstemningen i 1979 gir et flertall av Irans borgere sin tilslutning til wilayate faqih. Khomeinismen har i denne fasen av sin ideologiske utvikling tilfredsstilt kravene til både den mansob-orienterte (gnostisismen) og den montakheb-orienterte

(rasjonalismen) leiren. I revolusjonens første år hersker det ekvilibrium i khomeinismen (se figur 4). Karismatikeren har kommet til makten takket være disiplenes internalisering av hans etos. Khomeinismen etablerer seg selv i posisjon og må implementere sin ideologiske

overbevisning i politisk praksis. I khomeinismen utgjør den karismatiske forsamlingen hele umma. Samtlige borgere må transformeres til verdirasjonale disipler av karismatikeren. Dertil følger det at den integrerte stat må sile ut disipler som nekter å la seg transformere.

Enhver som nekter å tilslutte seg takamolprosessen agerer således i strid med Herrens visjon og hans plan. Den som aktivt prøver å tilbakestille takamol, avviser imamenes rett til ledelse (Ganjei, 2019). Khomeinismen støtter seg til imam Sajjads tradisjon som sier: «Vi er de som Gud har manifestert det er obligatorisk å adlyde (…) Den som anerkjenner oss er en troende (momin), den som fornekter oss er en frafallen (kafir)» (Sadiq i Momen 1985: 150).

Hans sønn imam Baqir følger opp med sin tradisjon:

«Han som har avvist en av Guds imamer, har kuttet båndet til sin religion og er en ikke-troende, en frafallen fra islam. For imamen er fra Gud og hans religion er Guds religion, han som har kuttet sine bånd til Guds religion, hans blod, mens han befinner seg i denne tilstanden, kan spilles med straffefrihet, med mindre han vender om og angrer overfor Gud alt hva han har sagt.» (Baqir i Momen 1985:158).

For khomeinistene er avvising av wilayate faqih en avvisning av imamenes rett til ledelse av umma. Å motsette seg Guds plan med jorden og agere for en reversering av takamolprosessen som ledet de rettmessige til makten, tilsvarer frafall fra tro, «ertedad»

(Ganjei, 2019). En muslim som frafaller fra troen, er en «kafir» (vantro) hvis eksistens

77 besudler den karismatiske forsamlingen av verdirasjonale disipler. Den vantro har satt seg opp mot Herren (moharreb) og kan straffes med døden. Maad (gjenfødelse) i islam representerer Dommens dag da mennesket møter sin skaper (Koranen 17:71). Dine handlinger i det

dennesidige dømmes i det hinsidige. Den som har fornektet imamene og deres rett til makt er, gitt resonnementet overfor, kafir i denne verden og vil således gå evig fortapt i den neste.

Khomeini hevder at den som fornekter fuqaha, som imamenes arvinger, vil Herren føre bevis (hojjat) mot (Khomeini 1971:82). Dertil følger resonnementet at den som fornekter fuqahas rettmessighet og agerer mot denne, er en kafir hvis liv kan tas med immunitet.

I Gudsstaten er samtlige borgere pliktet til subordinasjon. Borgere som motsetter seg disse trosprinsippene og nekter å subordinere seg, er for frafalne å regne. Med konstitusjonen i 1979 er umma tilkjennegitt en begrenset rett til å vurdere lederens etos og til å trekke sin tilslutning tilbake fra marja taqlid. Men dette kan kun skje indirekte via majlese khobregan.