Hva skal til for å bli en rettmessig leder? Gnostisismens ledelseslære …47

47 teologiske/ideologiske begrunnelser for disiplenes aktørrolle. Jeg vil derfor bruke

gnostisismens og rasjonalismens tilnærming til Ali og Hussein aktivt i kartlegging av de ulike retningenes ideologiske forskjeller i ledelseslære.

48 inntil de forandrer sitt indre, påpeker gnostisismen (Muttahari 1970b:136). Dette forutsetter at umma endrer sin egen etos og internaliserer imamenes og deres rettmessige arvtakeres etos.

Frøen til denne transformasjonsreisen som umma må hengi seg til, ble sådd av Hussein ved Ashura. Islam innstiftet en ny etos i den beduinske Arabia hvor «jahilya»

(uvitenheten) rådde grunnen. Ved profetens død ble det radikale i hans budskap om hele ummas likeverd, sakte men sikkert erodert av den hedenske stammekulturens etos (Muttahari 1970b:31). Slik ble ledelsesembetet overdratt til monarkiet som institusjon, hvorpå arvelig dynasti og dermed biologisk karisma overtok på bekostning av Gudsinspirert karisma.

Monarkiet som institusjon er i strid med islams «tawhid». Tawhid som et monoteistisk islamsk trosprinsipp i Khomeinis samfunnsteori, oversettes til moralsk ensretting av stat og samfunnsliv (Martin 2003: xiii).

Tawhid i gnostisismen tilsier at Herrens monoteisme må speiles i menneskets indre åndsliv og ytre levnet. Dette betyr at mennesket må strebe etter å bli «ensane kamel/takmil»

(Khomeini 2000:62). Ensane kamel betyr det perfeksjonerte/fullkomne mennesket. Dette er en transformativ prosess som både potensielle ledere (fuqaha) og deres disipler (umma) må hengi seg til.

Denne transformative reisen kaller Khomeini jihad al-akbar, som betyr den store jihad.

I motstning til den lille jihad (jihad al- asqar) utkjempes den store jihad i enkeltmenneskets indre (Khomeini 2000:19). Dette er en renselsesprosess hvor mennesket jager sitt ego på flukt i bytte mot Herrens nåde. Slik kan mennesket oppnå en relativ grad av masomiat (syndefrihet) og bli ensane kamel (Muttahari 1970b:168-175). Ensane kamel/takmil er fri fra indre og ytre dissonans. Det har oppnådd tawhid i sitt indre åndsliv og i sin ytre adferd.

Gnostisismen inviterer disipler, så vel som ulema, til å legge ut på en slik transformativ reise Men kun ulema vil oppnå en relativ grad av masomiat og dernest kvalifisere til ledelse i henhold til gnostisismen. Dette kan forklares med at kun ulema har gjennom innrullering i presteseminarer fra tidlig i tenårene blitt innviet i islams syndelære før voksenalder. Med sin lovkyndighet makter de fra tenårene av å holde synden på avstand. Det er kun blant ulema at statens rettmessige leder er å oppspore.

Den rettmessige lederen (ensane kamel) vil påvirke sine ytre omgivelser i tråd med sin indre harmoni (Khomeini 2000:49). Slik oversettes tawhid til takamol i samfunnet (Ganjei, 2019). Dette er et samfunn hvis struktur og praksis er i tråd med Herrens vilje, ettersom dens

49 ånd (baten) og dens politiske praksis (zaher) er en og den samme (Muttahari 1970b:29-32)³⁴. Dette er Gudsstaten på jord.

Husseins misjon var å etablere denne tradisjonen i sjismen. Hussein var pliktet til å kjempe for Gudsstaten med livet som innsats (Muttahari 1999:140 og 198). Khomeinismen begrunner Husseins opprør med det som minner om Fromms profetiske imperativ; en

profetisk leder er den som lever det eksempelet han vil frembringe i andre. Hussein var islams og profeten Muhammeds verdirasjonale disippel. Ved å omfavne islam som tro, har hele umma samtykket til å underkaste seg troens etos og internalisere dens idealer. Islam betyr bokstavelig talt underkastelse på arabisk.

Hele umma må bli verdirasjonale disipler av Ali og Hussein, og subordinere seg deres rettmessige arvtakere fuqaha. På dette området har umma sviktet sin aktørrolle. Hussein derimot siktet med sitt eget profetiske eksempel å vekke moralsk agerende disipler til å handle på vegne av Gudsstaten. Ashura er første ledd i en slik transformasjonsprosess, som via fuqahas profetisk ledelse skal bidra til å oppfylle menneskets misjon på jorden, hvilket er intet mindre enn å berede grunnen for den karismatiske forsamlingens mottak av den lovede

Messias.

4.4 Hva skal til for å bli en rettmessig leder?

Rasjonalismens ledelseslære

«Så lenge den utvalgte imam er (i verden) er lederen mansob. Men når han ikke lenger er tilgjengelig for menneskeheten, skal den mest kvalifiserte personen, gitt rammene av sharia, velges av folket.» Disse ordene skriver Montazeri (2001a:98) i sine politiske memoarer. Sitatet tjener som en god oppsummering av den rasjonalistiske posisjonen.

Mutazilas filosofi ble, med ett enkelt forbehold³⁵, adoptert av tolver sjiismen og integrert i denominasjonens teologi (Momen 1985:176). Denne ledelseslæren representerer sjiismens rasjonalistiske tradisjon.

Mutazilas teori om rettmessig ledelse vokste fram på 800-tallet i Basra og Bagdad i kjølvannet av heftige diskusjoner om menneskets evne til å resonnere seg fram til rettferdige ledere som også er rettmessige (Watt 2008:211-217 og 227-239). Rasjonalistene argumenterte med at ettersom mennesket er skapt i Guds bilde, har Herren utrustet mennesket med evnen til selvstendig bedømmelse av rett og galt. Gudommelig rettferdighet kan begripes med

34Her omtaler Muttahari hvordan Gudsstaten (mitt begrep) gikk tapt for menneskene når Ali ble forbigått som khalif. Slik ble islams ånd (baten) og kropp (zaher) delt. Baten betyr det indre, mens zaher betyr det ytre.

35 Forbeholdet er syndelæren. Dette elaboreres på side 55-56 i oppgaven.

50 menneskets forstand. På bakgrunn av dette vil mennesket evne å velge «autoritet iblant dere»

slik Koranen oppfordrer til. «Dere som tror, vis lydighet mot Gud, mot Sendebudet, og mot dem som har autoritet blant dere. Hvis dere strides om noe, så bring det frem for Gud og Sendebudet, såfremt dere tror på Gud og på Dommens dag. Dette er det rette, og den beste løsning» (Koranen 4:62).

Basert på dette rasjonale utarbeidet de en teori om det fullkomne mennesket (Watt 2008:226) som mutazila refererte til som afdal. Afdal er ikke fullkommen i betydningen syndefri eller feilfri (ikke masom slik som i gnostisismen), men som den fremste blant likemenn, det vil si det mennesket som mer enn noen andre i sin generasjon har perfeksjonert det islamske idealet. Dette mennesket vil naturligvis også være den best kvalifiserte til å lede og dømme blant menn, da han i sin bedømmelse av rettferdighet er den største autoriteten i umma etter at Sendebudet ikke lenger er i verden.

Mutazila benytter her begrepet imamat³⁶ om ledelse³⁷ og skiller mellom valget av imam gjennom «al-nass³⁸» (utvalgt av Gud direkte eller ved å bli utpekt av sin forgjenger) eller ved «montakheb³⁹» (folkevalgt) (ibid). Blant de som favoriserte montakheb i valg av imam fremmet en gruppe ideen om at imamen må være afdal for å være rettferdig i sin bedømmelse av tvistemål. En annen gruppe hevdet at også en mindre perfekt leder «mafdul»

vil være rettferdig nok til å kvalifisere til ledelse⁴⁰. Ledelse er ikke forbeholdt den

eksepsjonelle, men den kvalifiserte. Da valget av leder ligger hos umma selv kan de med egen dømmekraft vurdere hvorvidt lederens adferd er i tråd med troens etos.

Mutazila tilla disiplene retten til å bedømme lederes etos. Dertil vil ikke umma alltid enes om hvem som er afdal, men de kan kompromisse seg fram til en mafdul. Montazeri strekker seg ikke så langt som til å gi disiplene full frihet i valg av leder. Han fremholder at disiplene ikke har rett til å velge et hvilket som helst menneske til leder av staten. Fuqaha alene har i egenskap av imamenes arvinger og rettferdige lovfortolkere, krav på denne

36 Imamat betyr ledelse av en imam. Imam er en åndelig leder. I en politisk sammenheng innebærer dette at imamen er statsleder. Dette omtales i oppgaven som Gudsstaten.

37Mutazila næret en sterk forkjærlighet for Ali. Det er først på 900-tallet at et klart teologisk skille trekkes mellom sunnismen og sjiismen. I mutazials dager var disse skillelinjene diffuse. Begrepsbruken bærer naturligvis preg av dette.

38 Al-nass innebærer å være utvalgt av Herren ved at en forgjenger utpeker sin neste.

39 Mutazila brukte begrepet «ikhtiyar» som kan oversettes til; friheten til å foreta et valg. Jeg har i denne teksten valgt å oversette dette til montakheb. Montakheb betyr; den som er valgt. Det er ingen substansiell forskjell mellom ikhtiyar, slik begrepet brukes her og montakheb. Jeg har derfor slått sammen begrepene i et forsøk på å unngå forvirring for leseren.

40 Afdal og mafdul kategoriene som redegjøres her, må ikke forveksles med den sjia-muslimske denominasjonen zaydismens ledelseslære. De deler riktignok flere fellestrekk, men zaydismens teologi er mer komplekst enn dette.

51 posisjonen. Men disiplene må bli gitt anledning til å velge sin rettmessige leder blant en klasse av likeverdige fuqaha (Montazeri 2001a:303-310 og 371-379). Khomeini var for Montazeri den fremste blant likemenn og fuqahas rettmessige leder. Khomeini var dertil afdal.

Men rasjonalismen, slik den ble anført av Montazeri, åpnet for muligheten til at ikke bare en person, men en lederforsamling er berettiget til ledelse. Rasjonalistenes vekting av montakheb, anerkjenner også som rettmessig en leder som ikke er afdal, men mafdul, det vil si at han ikke er den fremste blant likemenn, men lovkyndig nok til at han kvalifiserer til ledelse. Hans legitimitet springer ut av hans kvalifikasjoner som lovkyndig i kombinasjon med at han også er ummas foretrukne kandidat (Montazeri 2001a:440).