Analysemodell W/F II

1.Ledelseslære:

Karismatikeren demokratiserer karismaen (første etappe).

Etablerer den rettmessige lederen og disiplenes misjon på jord.

Ideologien forfekter at alle mennesker kan bli ledere.

Ledelseslære

Disipler

3.Rutinisering Ideologisk

tilpasning

4.Verdirasjonali -tet innprentes desto sterkere.

2.Disiplene følger karismatikeren frivillig. Disiplene må internalisere lederens etos som et første ledd i sin transformasjonsreise til

verdirasjonalitet. Disiplenes aktørrolle mobiliseres.

Prosesser

6. Karismatisk ledelse: profet

Ledelsesmodellen som etableres faller inn under profetkategorien.

Karismaen demokratiseres (andre etappe).

Dette resulterer i horisontale strukturer og utskifting av ledere.

Ledelsesmodellen gir borgerne/disiplene rett til å trekke sin tilslutning tilbake. Ideologien gir rett til opprør

Ledelsesmodell

5. Disiplene skoleres til autonom lydighet. Disipler utsiles.

Disipler

37

Utviklingsløp i presteledelse

Fra ledelseslære til ledelsesmodell (W/F I)

Figur 1 fremviser utviklingsløp og relasjonsdynamikken mellom disipler og leder innenfor presteledelse. Her observerer vi at karismatikeren demokratiserer karismaen ved at det Guddommelige blir tilgjengelig for mennesket. Karismatikerens ledelseslære tilsier at kun en bestemt klasse av ledere (en klasse som inkluderer ham selv) kvalifiserer til ledelse. I religiøse ideologier innebærer dette at den karismatiske lederen, eller hans klasse av ledere, er tildelt en misjon på jord på mandat fra Herren. Rettmessige lederes mandat innebærer

etablering av en rettferdig orden på jord. Disiplene er medvirkere i denne misjonen. I

oppgaven omtales den rettferdige orden som Gudsstaten. Ledelseslæren etablerer den korrekte relasjonsdynamikken mellom lederen og hans disipler.

Disiplene slutter seg til karismatikeren frivillig. Karismatikeren formaner disiplene til å oppfylle sin misjon på jord. De er gitt i oppdrag å medvirke til etableringen av Gudsstaten.

Dette er en hellig plikt som de ikke må unndra seg. Karismatikeren vil dermed mobilisere aktørrollen i disiplene i denne fasen. I henhold til utviklingsløpet skissert i figur 1 utgjør dette neste ledd. Her innledes disiplenes transformasjonsprosess. En transformasjonsprosess har til hensikt å endre disiplenes karakter og motivasjon for samhandling fra formålsrasjonal til verdirasjonal. Dernest må disiplene erstatte normene i det samfunnet de har vokst opp i med normene i sin nyervervede ideologiske familie. Den karismatiske forsamlingens etos er i konflikt med det etablerte samfunnets etos. Dette kan resultere i at den karismatiske forsamlingen gjør opprør mot samfunnets etablerte orden.

Neste trinn i utviklingsløpet viser den karismatiske forsamlingen rutiniseringsprosess når den etablerer seg ved makten. Møtet med den politiske virkeligheten vil påtvinge

tilpasning og eventuelt endring av ideologien. Dette er en krevende prosess. Aktørrollen som karismatikeren mobiliserte innledningsvis for å oppfordre disiplene til å bryte med samfunnets normer og heller følge ham, må nå internaliseres i form av lojalitet til det nye hierarkiet.

Ellers truer den med å splitte opp bevegelsen. Prestelederen og/eller hans klasse av ledere frykter at impulser fra bevegelsens periferi vil true den nyetablerte maktens sentrum. For å avverge dette, må disiplene helhjertet subordinere seg lederens etos. Nå skjerpes kravene om verdirasjonal holdning og handling i desto sterkere grad. Kollektiv rasjonalitet anført av lederen som subordinasjon må trumfe individuell rasjonalitet.

Presteledelse er kjennetegnet ved at subordinasjonsfasen sementerer makt- og

avmaktsdynamikken mellom leder og disipler. Ledelseslæren tar til orde for å etablere en liten

38 overstruktur av ledere til å styre over en stor understruktur av disipler på ubestemt tid.

Ledelseslæren og transformasjonsprosessen innprenter i disiplene at den rettmessige er den rettferdige. Disipler som nekter å underlegge seg lederens etos og den nye ledelsesmodellen, blir silt ut av rekkene. Ideologiens medfølgende utviklingsløp bidrar til å monopolisere den demokratiserte karismaen. Ledelsesmodellen presteledelsen implementerer er monolittisk med elitefrysing på topp. Disipler blir ikke tilkjennegitt retten til å vurdere lederens etos eller til å trekke sin tilslutning tilbake fra lederen. De avkreves heteronom lydighet.

Den ideologien som i sin tid oppfordret til endring av disiplenes moral og formante disiplene om å omsette sin aktørrolle i politisk aktivisme, vil nå motsette seg ethvert tilløp til opprør eller lederskifte.

Utviklingsløp i profetledelse

Fra ledelseslære til ledelsesmodell (W/F II)

Figur 2 viser utviklingsløp og relasjonsdynamikken mellom disipler og leder i profetledelse. Her observerer vi at karismatikeren demokratiserer karismaen ved at det Guddommelige blir tilgjengelig for mennesket. Karismatikerens ledelseslære tilsier at alle mennesker i utgangspunktet kvalifiserer til ledelse. I religiøse ideologier innebærer dette at menneskeheten har en misjon fra Herren, og er gitt mandat til å etablere en rettferdig orden på jord. Disiplene slutter seg til karismatikeren ettersom han fremstår som et menneske som mer enn noen andre lever i tråd med Herrens/Koranens etos og dermed er rettferdig. Disiplene velger ham som sin rettmessige leder. Karismatikeren oppfordrer disiplene til å implementere sine ideologiske aspirasjoner i praktisk handling. Dette gjør han ved sitt eget eksempel.

Ledelseslæren etablerer den korrekte relasjonen mellom leder og disipler. Disiplene slutter seg til karismatikeren frivillig og underordner seg hans etos. Disiplene sikter mot å omskape seg selv i karismatikerens bilde. Slik innledes disiplenes transformasjonsreise fra formålsrasjonale til verdirasjonale. Karismatikeren oppfordrer disiplene til å bryte med

samfunnets normer og stake ut en ny kurs. Dette mobiliserer aktørrollen i disiplene, hvorpå de bryter opp og etablerer et eget samfunn/karismatisk forsamling i samfunnets periferi. Den karismatiske forsamlingens etos viser seg å være i konflikt med det etablerte samfunnets etos, hvorpå disiplenes misjonsbefaling påkaller dem å spre sin nyvunne etos. Dette kan resultere i opprør mot den etablerte orden.

Når den karismatiske forsamlingen siden skal etablere seg i posisjon, innledes rutiniseringsprosessen. Den samme aktørrollen som fikk disiplene til å bryte opp med

39 samfunnet og følge karismatikeren, kan nå true med å sprenge harmonien i den karismatiske forsamlingen. Den mobiliserte aktørrollen må nå kanaliseres i form av lojalitet til det nye hierarkiet. Dette er spesielt viktig i den sårbare rutiniseringsfasen hvor teoretiske idealer må bryne seg på den politiske virkeligheten. Dette påtvinger ideologisk tilpasning eller eventuell endring. En slik omstilling styres sentralt. Disiplene må internalisere ideologiens tilpasning til den nye politiske virkeligheten. I denne sårbare fasen skjerpes kravene om verdirasjonell adferd desto sterkere. Kollektiv rasjonalitet må trumfe individuell rasjonalitet.

Disiplenes transformasjonsprosess anføres av lederen som subordinasjon i en kortvarig periode. Disipler som nekter å underlegge seg en slik transformasjon blir silt ut av rekkene.

Ved at de gjenværende disiplene adopterer lederens verdier og implementere disse i sine daglige liv, blir lederens eksepsjonelle karisma svekket. Når disiplenes liv og levnet minner om lederens, er lederen ikke lenger eksepsjonell. Dette svekker lederens karisma og styrker disiplenes autonomi. Karismaen demokratiseres ytterligere (andre etappe) ved at disiplene inkluderes i ledelse av bevegelsen. Ledelsesmodellen som etableres er dertil horisontal.

Ledelsesmodellen tilrettelegger for at lederskifter fremkommer regelmessig. Ved at ideologien tillater lederskifte, stiller den seg åpen for både kritikk og til eventuelt opprør.