Inkludere for å kontrollere

Khodi-doktrinen er en form for karismatisk styring av staten. Doktrinen er en

«strategisk visjon»⁸⁰, religiøst forankret med henvisning til Profeten Mohammads Medina-traktat med borgerne.

Montazeri hevder at Khamenei med sin politikk tildekker det som i praksis er

ensretting av teologien, og dermed av staten (Montazeri 2001a:411). Khamenei har dertil også opprettet en egen domstol for geistligheten (Moslem 2001:34). Domstolenes mandat er å sørge for at ingen rettslærd agerer utenfor det til enhver tid politiske spillerommet walie faghihen har tilkjennegitt ulema. Slik sørger Khamenei for å kompensere for sin manglende religiøst-funderte karisma over ulema, med en mer håndfast og verdslig kilde til makt gjennom domstolene.

Det samme mønsteret gjentar seg ved omstrukturering av sikkerhetsapparatet utover 1990-tallet. Framveksten av religiøse paramilitære «Basij»-grupper styrker islamisering av det offentlige rom, samtidig som en hærskare av frivillige unge menn, uten et konkret mandat eller lovverk å forholde seg til, øker faren for framveksten av nettverk som nærer

selvstendighetsambisjoner av det slaget unge Mohammad Montazeri i sin tid aspirerte mot.

Ettersom Khamenei var en lav-geistlig før han ble elevert til statsleder, manglet han sin egen lokale gjeng av tilhengere (som regel paramilitære) (Ostovar 2016:143). Disse er gjerne søkende unge menn⁸¹ som vokser fram rundt karismatiske religiøse autoriteter. Nettopp

80Khodi som «doktrine» og «strategisk visjon», er mine definisjoner. Jeg har basert denne vurderingen på den politiske retningen for landet Khamenei presenterer gjennom diverse taler fra 1990-tallet og den inndelingen han bruker om borgerne i samfunnet.

81 Disse refereres til som taleb, som betyr søkende (søkende etter kunnskap), derav Taliban. I sunni-muslimske Irak og Afghanistan, har militante lekfolk i Taliban og IS overtatt makten. Det er disse tendensene Khamenei prøver å motarbeide med strukturelle reformer innen Revolusjonsgarden og Basij.

87 av den grunn er det maktpåliggende for Khamenei å sørge for at lokale Basij ikke knytter lojalitetsbånd til rivaliserende marja⁸². Dermed ble Basij, sakte, men sikkert innlemmet i Revolusjonsgardens organisasjonsstruktur (ibid:125). Med dette maktet Khamenei å balansere et fremvoksende pretoriansk problem med et annet: innlemmelsen av Basij som ekstern aktør hindrer solidifiseringen av internstrukturelle bånd i garden. Det besørger Revolusjonsgardens fortsatte lojalitet til karismatikeren og hindrer dem fra å bli en stat innen staten. Samtidig sørger garden for at Basij som aktører ikke er tilgjengelige for andre rivaliserende marja.

Store budsjettbevilgninger til Revolusjonsgardens transatlantiske styrker Quds-brigaden, retter Revolusjonsgardens blikk utover landets grenser. Slik tilrettelegger statslederen for at garden legger større prestisje i utbredelsen av sin islamistiske misjon utenfor landets

territorium, fremfor å agere som islams voktere på hjemmebane, hvor de kan komme til å utfordre lederens etos. Moralpoliti-funksjonen er nå overdratt til Basij og andre etater.

Under Khameneis ledelse blir rasjonalistene og Ayatollah Montazeris støttespillere silt ut av garden i et ideologisk skifte hvor fiq Muttaharis skrifter blir dominerende (ibid:119 og 124-127). Slik knyttes hele gardens eksistensberettigelse direkte til statslederen. Ved å subordinere seg statslederen, forblir garden overstrukturens ideologiske arm til kontroll av understrukturen.

Khameneis khodi-doktrine avdekker således et mønster hvor statslederen og hans apparat i overstrukturen inkluderer for å kontrollere i det militære, men også på det sivile området. Det innebærer å øke det politiske spillerommet innenfor sivilsamfunnet og det politiske ordskiftet, mens reell innflytelse over maktapparatet innskrenkes. Staten gir med en hånd og tar med en annen i en vekselvirkning som tilslører reell maktmonopolisering. Et godt eksempel er reformistenes valgseier i 1997 med president Khatami i spissen.

Maktmonopolisering

Khomeinismens ideologiske utviklingsløp har endret ideologiens grunnleggende tese om relasjonen mellom rettmessighet og rettferdighet. Med khodi-doktrinen krever ikke Khamenei først og fremst religiøst betinget subordinasjon i egenskap av marja, men politisk subordinasjon i egenskap av statens øverste myndighet. De som i dag definerer seg selv som konservative/nykonservative i Iran, er av den mening at Khameneis rettferdighet, i egenskap av Khomeinis arvtaker må trumfe disiplenes rettferdighet på alle områder (Moslem

82Khamenei overtok tittelen marja etter Ayatollah Arakis død i 1994. Han har siden 1997 propagandert for å bli øverste marja i landet.

88 2002:100). Revolusjonsgardens ideologiske skifte målbærer denne posisjonen. Men her møter de på motstand fra de verdiliberale reformistene. Khameneis svekkede personlige karisma har åpnet for forsøk på ytterligere demokratisering av karismaen, ved at fraksjoner i parlamentet advokerer for allokering av mer makt til presidentembetet og parlamentet (Brumberg

2001:136). Dette tilsier en favorisering av statens folkevalgte organer og dermed forsøk på maktforskyvning i retning av montakheb. Det innebærer delegering av makt nedover i hierarkiet. Reformisten Khatamis politikk initierte en slik endring (ibid:187). I sin politiske plattform tok Khatami til orde for å innføre innslag av profetisk styring i den islamske republikkens prestemodell.

Khatami på linje med sin politiske arvtaker Rouhani, var en lojal disippel av den islamske republikkens leder Khomeini. Dermed anklages de begge for formålsrasjonalitet av sine konservative motparter, ved at de i møte med det politiske glasstaket (Khamenei er kun 44 år når han i 1989 i praksis blir statsleder på livstid), utnytter lederens manglende karisma til å utmeisle og delegere makt til egne embeter. Slik bidrar de til svekkelse av Gudsstatens kollektive verdirasjonalitet.

Khatami overtar som president over et embete hvis reelle makt er innskrenket som følge av konstitusjonelle endringer i 1989. I den samme perioden innledes en serie drap på intellektuelle enkeltpersoner. Drapene ble begått mot politisk profilerte individer som ikke var politisk aktive og derfor ikke ble straffeforfulgt av rettssystemet. Det er dermed grunn til å anta at også denne gruppen ble rammet på bakgrunn av sine holdninger og ikke sine handlinger. Drapene omtales i Iran som kjede-drapene (qatlhaye zanjirei). I en rapport fra 2005 påpeker Human Rights Watch at kjede-drapene ble beordret fra høyeste hold og gjennomført ved hjelp av etterretningsdepartementet (Human Rights Watch 2005:9).

Reformistenes valgseier representerer større åpenhet i det politiske ordskiftet. På den ene siden får fagforeninger og diverse interesseorganisasjoner fotfeste i sivilsamfunnet, samtidig som innflytelsesrike regimekritikere hvis stemmer ville ha styrket sivilsamfunnets slagkraft myrdes i det skjulte⁸³. Kjededrapene utgjør således Khameneis egen utsilingsprosess, hvor staten på den ene siden inkluderer nye stemmer i det politiske ordskiftet, samtidig som den fører kontroll over det samme ordskiftet ved å stilne de mest regimekritiske røstene.

Kjededrapene vitner interessant nok, om at den nye lederens karisma trolig er for svak til at han makter å få hele statsapparatet til å trekke i samme retning. Kjededrapene er

83 Kjededrapene er anerkjent av iranske myndigheter. Ifølge den samme rapporten ble 18 personer med

tilknytning til etterretningsministeriet rettsforfulgt for å ha gjennomført drapene. Kjededrapene kommer i tillegg til henrettelsen av politiske fanger som idømmes av rettssystemet.

89 utenomrettslige og utføres av en mindre gruppe innenfor etterretningsministeriet. Dette står i skarp kontrast til forgjengeren som i 1988, med sin fatwa, fikk store deler av statsapparatet til å medvirke til drap på politiske fanger i løpet av to sommermåneder, over hodet på

rettssystemet (Amnesty International 2018:9-10).

Makten monopoliseres ytterligere ved at Vokterrådet i 1991 gir til kjenne sin tolking av artikkel 99 i konstitusjonen. Denne artikkelen omhandler Vokterrådets overoppsyn med valg i landet. Heretter kan ingen kandidater til presidentvalg stille uten godkjenning fra Vokterrådet (Ostovar 2016:144). Det nye overoppsynsregimet inkluderer også valg til Ekspertforsamlingen (majlese khobregan)⁸⁴. Rettslærde geistlige som skal velges til Ekspertforsamlingen må først godkjennes av Vokterrådets leder (ibid). Republikkens

folkevalgte institusjoner føres således under kontroll av statslederen og hans råd. Vokterrådets sekretær⁸⁵, Ayatollah Jannati, overtar likeså godt også ledelsen av Ekspertforsamlingen.

Dermed samkjøres enhetene. Slik blir Ekspertforsamlingens opprinnelige demokratiske kontrollfunksjon sterkt redusert. Vokterrådets medlemmer og landets statsleder skulle, i henhold til konstitusjonen av 1979⁸⁶, velges og avsettes av Ekspertforsamlingen. Nå er rollene heller snudd på hodet. Endevendelsen har gjort staten mer monolittisk.

Reformistene har riktignok ikke lykkes i ideologisk eller institusjonell forskyving til høyre for aksen i figur 3. Men de har lykkes i å forskyve det politiske ordskiftet i montakheb retning. Med et åpnere ordskifte har kritikken også forplantet seg i gatene. Det er her de største konfrontasjonene finner sted. Sikkerhetsstyrkenes håndtering av de siste års opprør har bidratt til en markant økning av henrettelsesraten i Iran under reformistpresidenten Rouhani (Reuters, 2019). Den frivillige subordinasjonen statslederens karisma ikke lenger sikrer ham, ble i 2019, åpenlyst avkrevd med hans verdslige kilde til makt, gjennom sikkerhetsstyrkene.

Elitefrysing

Den islamske republikken tildeler disiplene en avgjørende rolle i etableringen av Gudsstaten på jord. Khomeinis tawhid-visjon og medfølgende samfunnskontrakt snudde opp og ned på det iranske stendersamfunnet. Lojalitet og dedikasjon ble premiert med høye stillinger i staten. Slik sikret republikken sosial mobilitet (Selvik & Stenslie 2007: 95-100),

84 Hensiktsmessighetsforsamlingen er i dag ledet av Sadiq Larijani, som inntil september 2021, også var et prominent medlem av Vokterrådet. Denne dobbeltrollen har styrket Vokterrådets innflytelse over forsamlingen.

Rådets politiske spillerom aktualiseres når parlamentet domineres av reformister.

85 Jannatis formelle tittel er «dabir» som oversettes til sekretær. Han leder rådets daglige arbeid og omtales som dets overhode.

86 Konstitusjonen av 1989 gir Vokterrådet mandat til overoppsyn med valg i landet, men stipulerer ikke hva som menes med overoppsyn.

90 blant lojale disipler. I egenskap av voktere av Gudsstaten kan også revolusjonsgardister aspirere mot presidentembetet i den islamske republikken. Ahmadinejad var en

revolusjonsgardist som ble president. Men ettersom presidentembetet ikke utgjør landets øverste statsmakt, bidrar sosial mobilitet her til å eskalere intern fraksjonering. Senest i mai 2021 ble Ahmadinejads kandidatur til årets presidentvalg avvist av Vokterrådet, hvilket har opprørt hans tilhengere.

Toppledelsen i Revolusjonsgarden, slik som i Vokterrådet og i Ekspertforsamlingen, er befolket av generasjonen som var islamistiske aktivister før og kort tid etter revolusjonen.

De utgjør dermed karismatikeren Khomeinis første generasjon disipler. Revolusjonsgarden og staten viser således tendens til elitefrysing på topp (Selvik & Stenslie 2007: 95-100)⁸⁷. Med det amerikanske drapet på Qasem Suleimani i 2020, valgte garden atter en gang å elevere en førstegenerasjonsdisippel til ledervervet. Den 64 år gamle nestlederen Ghaani overtok roret.

Dette vitner om elitefrysing på topp i et system hvor generasjonsskifte og fornyelse inntreffer sjeldent. Det hindrer makt fra å delegeres nedover. Makten er samlet på topp i samme

generasjon disipler. Ayatollah Jannati er leder av Ekspertforsamlingen og sekretær i Vokterrådet. Jannati er over 90 år.

Presteledelse

Den islamske republikkens rutinisering og transformasjonsprosess har avledet en ledelsesmodell som kjennetegnes av overstrukturens makt på bekostning av understrukturens medbestemmelse. Denne tendensen ble forsterket av Khomeinis dekret fra 1988, og sementert i konstitusjonen av 1989. Under Khameneis ledelse har Vokterrådets tolking av

konstitusjonens paragraf 99 forsterket maktmonopoliseringen. Lederen sitter de facto på ubestemt tid. Disiplenes mulighet til å trekke sin tilslutning tilbake og til å vurdere lederens etos er forringet, dog utfordres dette med sporadisk hell av reformistene. Ledelsesmodellen viser tegn til elitefrysing på topp. I henhold til W/F modell II utgjør den islamske

republikkens ledelsesmodell en form for presteledelse.