Hva skal til for å være en rettmessig leder?

51 posisjonen. Men disiplene må bli gitt anledning til å velge sin rettmessige leder blant en klasse av likeverdige fuqaha (Montazeri 2001a:303-310 og 371-379). Khomeini var for Montazeri den fremste blant likemenn og fuqahas rettmessige leder. Khomeini var dertil afdal.

Men rasjonalismen, slik den ble anført av Montazeri, åpnet for muligheten til at ikke bare en person, men en lederforsamling er berettiget til ledelse. Rasjonalistenes vekting av montakheb, anerkjenner også som rettmessig en leder som ikke er afdal, men mafdul, det vil si at han ikke er den fremste blant likemenn, men lovkyndig nok til at han kvalifiserer til ledelse. Hans legitimitet springer ut av hans kvalifikasjoner som lovkyndig i kombinasjon med at han også er ummas foretrukne kandidat (Montazeri 2001a:440).

52 Ifølge khomeinismen er den rettmessige lederens misjon på jord å rettlede

menneskeheten til fullbringelsen av Herrens plan for skapelsen, som er Gudsstaten (takamol) (Ganjei, 2019). Dette forutsetter at lederen selv er «takmil» (fullstendig), slik afdal var for mutazila. Et menneske som er takmil, er per definisjon syndefri og dermed Gudsvelsignet.

Ettersom Koranen har slått fast at Herrens pakt ikke inkluderer ledere som er «zalem», må en leder som ikke er zalem, men masom, være en rettmessig leder. Denne argumentasjonsrekken er en videreføring av mutazila-rasjonalistenes resonnement. Her er den fullkomne afdal byttet ut med den syndefrie masom. For å unngå å bli isolert blant de øvrige geistlige som så med skepsis på gnostisismen, tilbrakte Khomeini de siste tiårene før revolusjonen, med å fordype seg i «figh» (rettslære) (Martin 2003:31-38). Slik polerte han sin rasjonalistiske

argumentasjon.

Ved å internalisere troens etos oppnår fuqaha en relativ grad av masomiat. Dette fungerer i fuqaha slik noure-Mohammadi agerte i imamene, men på ulike nivåer. Den hindrer dem fra å begå syndige handlinger, men kun ved at de selv gir rom for noure-Mohammadi til å virke i dem (Muttahari 1970b:176). Dette forutsetter dog aktiv dedikasjon og tilslutning til en transformasjonsreise fra fuqaha selv, slik imamene aktiverte noure-Mohammadi i sitt indre.

Khomeinis ledelseslære, som han gjør rede for i forelesningsleksjonen Jihad al-akbar, formaner ulema til å transformere seg selv for slik å ta imot det indre lyset (Martin 2003:34-39) og bli verdig Herrens nåde.

Khomeini oppfordret sine hengivne disipler til å søke renselse av sjelen gjennom bønn og meditasjon. Mennesket er født syndefri ved at den ikke evner å skille rett fra galt. Det kan derfor heller ikke være rettferdig. Spedbarnet er et uskrevet blad (Nasr mfl. 2015:467). Fra tenårene blir menneskets etiske dømmekraft utviklet. Synd i islam er definert som å vite hva det rette er, men velge å handle i strid med det (ibid). Fra tidlige i tenårene blir guttebarn innrullert i presteseminaret (Fischer 2003: 76-83). Med den rette «marja taqlid» (høyeste grad Ayatollah hvis etos disiplene velger å imitere) og undervisning, vil guttebarnet skoleres til å internalisere troens etos. Disipler, lekmenn som fuqaha, må la seg transformere av sin rettmessige leder og medvirke til oppfyllelsen av Herrens plan for skapelsen.

På dette viset fører khomeinismen en rasjonell argumentasjon for ervervelse av gnosis i det ubesudlede sinn. Khomeini følger opp med å sitere Koranverset 2:118. Med denne transformasjonsreisen medvirker khomeinismens disipler til oppfyllelsen av Herrens plan for ledelse av skaperverket (Khomeini 2000: 49).

53 Slik brolegger khomeinismen gapet mellom den hellige slekt (Ahl al-Bait⁴²) og den øvrige menneskeslekten. Khomeinismen løfter, på profetisk vis, mennesket til nye høyder ved å alminneliggjøre masomiat (syndefrihet). Det eksepsjonelle ved imamenes ismat/gnosis blir tilgjengeliggjort for mennesket (Brumberg 2001:88). Imamenes karisma demokratiseres ved at det medfødte nå kan erverves. Vinduet til innsyn i de evige sannheter åpnes nå mot hele fuqaha.

Ved å instruere sine disipler til å aktivt elevere seg selv til opplyste, rettmessige ledere, er Khomeini en profetisk leder. Han er den fremste blant likemenn. Et større antall fuqaha kvalifiserer til ledelse i henhold til denne teorien (Brumberg 2001:88), så fremt de har avvist

«taqut» (avgud) legemliggjort i det dynastiske monarkiet. Sjahen er en urettferdig leder ettersom hans vekting av biologisk karisma bryter med islams tawhid som forfekter likeverdsidealer.

Khomeini bedyrer at islams takamolprosess ble avsporet av maktbegjærlige herskere (umayyadene) og svikefulle disipler (befolkningen i Kufa som ikke støttet Hussein under slaget, Ashura). Menneskenes grådighet korrumperte islams meritokratiske likeverdsidealer.

Biologisk arv trumfet rett holdning og handling, som i dag er å gjenfinne i monarkiet som institusjon. Dette er den polyteistiske avgudsdyrkelsen taqhut, som Koranen advarer mot (Khomeini 1971: 35). Taqut skaper avstand mellom mennesker og bryter med trosdoktrinen tawhid. Tawhid er dissonansen og dermed syndens motpol. Slik Gud er ett, er mennesket ett (likeverdig) i Guds øyne.

Med dette resonnementet påtar Khomeini seg rollen som Abraham avgudsknuseren⁴³. Han er imamen som eliminerer barrierene mellom mennesker på kryss og tvers av klasser og stender, for dertil å invitere dem til å bli likeverdige i islam.

42«Ahl al-Bait» betyr; de som hører huset til. Dette er betegnelse sjiismen bruker om profetens nærmeste familie som inkluderer datteren Fatima, svigersønnen Ali og deres to barn Hassan og Hussein. Ahl al-Bait brukes også om sjiismen som denominasjon.

43 Abraham er skissert i rollen som taqut-knuseren i både Koranen (37:91) og i hadith, som er den muntlige tradisjonen.

54 Figur 4

Ekvilibrium

Figuren ovenfor illustrerer khomeinismens forening av gnostisismen og rasjonalismen. For Khomeini og Muttahari (gnostisismen) er den rettmessige lederen mansob⁴⁴ (utvalgt av Herren) og masom (syndefri).

For rasjonalisten Montazeri er den rettmessige lederen afdal blant likemenn (ulema/fuqaha), men han må også være folkevalgt for å kunne inneha statslederembetet.

Khomeini var for rasjonalistene afdal-lederen som nøt bred folkelig oppslutning. For

gnostisismen var han utvilsomt mansob, ettersom han med jihad al-akbar hadde internalisert troens etos til det fulle (han er det transformerte ensane kamel/takmil). Ved å ha internalisert troens etos fra tidlig tenåring var han ubesudlet fra synd og dermed masom. Khomeinis person sørget for ekvilibrium blant hans tilhengere.

Men hvilken form for lydighet skylder disiplene en masom- eller en afdal-leder som fremtrer i Abrahams rolle? Herom strides partene. I de neste sidene vil jeg drøfte hvorledes khomeinismen omskriver den sjia-muslimske samfunnskontrakten og bidrar til framveksten av den karismatiske forsamlingen som en politisk størrelse. Ved å omkalfatre den sjia-muslimske samfunnskontrakten, omdefinerer khomeinismen relasjonsdynamikken mellom staten, statslederen og dens borgere.

44 Muttahari bruker begrepet tansis, der hvor oppgaven bruker mansob.

Mansob utvalgt l

utvalgtkjk jkjj

Mafdul folkevalgt Afdal

masom

55