I forrige rapport, som rapporterte om status for ungdommene i prosjektet ved årsskiftet 2004–2005, fant vi, som nevnt over, at 0,2 prosent av kullet, eller 19 ungdommer, var lærekandidater.
Nå, ved årsskiftet 2005–2006, tre og et halvt år etter avsluttet ungdomsskole, var 17 av de 19 ungdommene fortsatt lærekandidater. I tillegg var det kommet til 16 nye, slik at i alt var nå 33 ungdommer, eller 0,34 prosent av kullet lærekan-didater.
Da vi i forrige rapport fant at 0,2 prosent av ungdommene var lærekandida-ter, konkluderte vi: «Når det bare er 0,2 prosent av årskullet som er lærekandi-dater, så våger vi den påstand at dette er en for liten andel i forhold til den vari-asjon i evner og forutsetninger som vi vet fins i et årskull. Lærekandidatordnin-gen og kompetanse på lavere nivå er etter vår vurdering en styrke ved norsk videregående opplæring og en underutnyttet mulighet» (Markussen og Sand-berg 2000: 59–20).
At andelen nå var steget til 0,34 prosent, gir selvsagt ikke grunnlag for å rokke ved denne konklusjonen; andelen lærekandidater i dette ungdomsskolekullet på Østlandet er alt for lite i forhold til behovet blant ungdommene.
Helland (2006) har sett på lærlinger og lærekandidater i hele landet blant de som startet i videregående opplæring høsten 2000, dvs. to år før de elevene vi følger i vårt prosjekt. Datamaterialet fra Hellands undersøkelse viser at det i det-te kullet var 66 lærekandidadet-ter i de sju Østlandsfylkene fire og et halvt år etdet-ter at de begynte i videregående opplæring. Beregnet ut fra 20310 ungdommer som søkte grunnkurs i de sju Østlandsfylkene høsten 2000, utgjorde disse 66 lære-kandidatene 0,32 prosent.34 Dette viser at andelen lærekandidater i ungdoms-kullene er relativt stabil.
33 Vi har gjennomført en spørreundersøkelse blant lærlingene våren 2005. Men blant de 141 som har sluttet i lære, var det bare 54 som har besvart dette spørreskjemaet. Denne lave andelen gjør det vanskelig å bruke svarene fra dette skjemaet til å si noe om lærlingslutternes vurderinger av situasjonen på ar-beidsplassene
Vi har sett nærmere på de 33 lærekandidatene i vår undersøkelse, og vi fant at de hadde opplæringsplass innenfor til sammen 18 forskjellige lærefag: Om-sorgsarbeider, barne- og ungdomsarbeider, blomsterdekoratør, butikk, butikk-slakter, kokk, institusjonskokk, tømrer, murer, kobber og blikkenslager, maler, industrirørlegger, taktekker, matros, platearbeider, reparasjon av lette kjøretøy, yrkessjåfør tunge kjøretøy, trevare og møbelsnekker. Disse fagene var fordelt på ni forskjellige yrkesfaglige studieretninger: helse- og sosialfag, elektrofag, meka-niske fag, hotell- og næringsmiddelfag, tekmeka-niske byggfag, byggfag, trearbeidsfag, salg og service og formgivningsfag.
Vi mener at denne bredden vi ser her, illustrerer at det må være mulig å få til lærekandidatordning i de aller fleste yrkesfaglige tilbudene i videregående opp-læring. Det er ikke i fagenes innhold, struktur eller organisering hindringene for å ta i bruk lærekandidatordningen ligger. Hindringene ligger andre steder. Det-te vil bli kommenDet-tert nærmere i rapporDet-tens drøfDet-tende oppsummeringskapitDet-tel.
Andre kjennetegn knyttet til lærekandidatene var:
• 25 av dem (76 prosent) var gutter. Blant lærlingene var andelen 75 prosent.
• 19 av dem (58 prosent) bodde sammen med begge foreldrene som 15-årin-ger. Blant lærlingene gjaldt dette to av tre.
• 31 av de 33 hadde majoritetsbakgrunn, mens to hadde minoritetsspråklig bakgrunn. Blant lærlingene tilhørte 95 prosent majoritetsungdommene.
• 17 av dem (52 prosent) hadde fedre og mødre med utdanning på grunnsko-lenivå eller lavere. Blant lærlingene gjaldt dette 23 prosent for far og 21 pro-sent for mor. 11 lærekandidater (33 propro-sent) hadde fedre og 12 (36 propro-sent) hadde mødre med videregående opplæring som høyeste utdanning. Blant lærlingene gjaldt dette 57 prosent både for mor og far. Fem unge (15 pro-sent) hadde fedre og fire (12 propro-sent) hadde mødre med høyere utdanning.
Blant lærlingene gjaldt det henholdsvis 20 og 21 prosent.
• 11 av de 33 (33 prosent) av lærlingene kom fra Vestfold. Blant lærlingene kom 14 prosent fra Vestfold. I datamaterialet som ligger til grunn for Hel-land (2006) var 25 av de 66 (38 prosent) lærekandidatene fra Vestfold. Dette tyder på at Vestfold er det fylket som har tatt lærekandidatordningen og kompetanse på lavere nivå mest på alvor, og sett dette som en mulighet for noen ungdommer. Dette, at man får dette til i større grad i et fylke enn i de andre, illustrerer etter vår vurdering at mulighetene er til stede, og som sagt foran: Det er ikke i fagenes innhold, struktur eller organisering hindringene for å ta i bruk lærekandidatordningen ligger, men helt andre steder.
34 Disse tallene er ikke presentert i Helland (2006), men er beregnet for den foreliggende rapport på grunnlag av det datamaterialet som ligger til grunn for Helland (2006).
• Fire av de 33 (12 prosent) hadde bestått grunnkurset. Blant lærlingene gjaldt dette 86 prosent.
• Elleve av dem (33 prosent) hadde bestått vkI. Blant lærlingene gjaldt dette 81 prosent.
• Lærekandidatene hadde et betydelig lavere karaktersnitt fra tiende klasse (2,3) enn lærlingene (3,6).
• De hadde nesten samme fravær fra tiende klasse (5,2 prosent) som lærlin-gene (4,9 prosent).
Selv om vi her har prosentuert på lave antall (og det skal man være svært forsik-tig med; små antallsmessige utslag kan gi betydelige prosentendringer), så me-ner vi at det vi har vist her kan oppsummeres med at lærekandidatene som gruppe ikke skiller seg fra lærlingene når det gjelder kjønn og minoritetsspråklig bakgrunn.
Men på to andre områder skiller de seg fra lærlingene. For det første når det gjelder hjemmebakgrunn. Lærekandidatene hadde foreldre med et tydelig lave-re utdanningsnivå enn lærlingene, og de bodde i langt mindlave-re grad sammen med begge foreldrene. Dette kan bety at de har fått mindre hjelp og støtte for utdanningen sin hjemme enn lærlingene har. Også når det gjelder skolefaglige prestasjoner skilte de seg fra lærlingen, både ved lavere andeler bestått grunn-kurs og vkI og ved at de hadde med seg et lavere karakternivå fra grunnskolen.
At det er slik er ikke overraskende; det er vel snarere slik det må være. Det er jo ikke uten grunn at disse ungdommene arbeider med reduserte læreplanmål; de-res faglige ferdigheter nødvendiggjør at de satser på kompetanse på lavere nivå i stedet for yrkeskompetanse.