Helse og sosialfag

To elevroller som peker seg ut blant slutterne i helse- og sosialfag er for det før-ste «Den ensomme», og dessuten «Sliteren». Begge disse rollene finnes også på de andre studieretningene, om enn ikke like uttalt, en kan si at beretningene da har en litt annen valør.

5.8.1 Den ensomme

Ganske gjennomgående blant de som var elever i helse- og sosialfaglig studie-retning, finner vi beskrivelser av sosial isolasjon, utfrysning eller mobbing fra medelever. I intervjuet kunne dette komme for en dag som svar på spørsmål om hvorfor de hadde sluttet, eventuelt som en medvirkende årsak. På en serie spørsmål om det sosiale miljøet i klassen, kunne ungdommer som selv ikke had-de vært plaget, fortelle at had-det var en annen elev i klassen som var blitt holdt uten-for sosialt. Enkelte knyttet det dårlige sosiale miljøet til jentedominansen på stu-dieretningen:

Men det er rett og slett jenter. På grunnkurs var det to gutter, og på [vkI] var det to gutter. Det hjelper litt til å roe dem jentene ned. Guttene kan si: blås i det Men jenter hisser opp hverandre. Det ble DEN kattefighten noen ganger, bare DET rabalderet.

Denne informanten, som selv syntes å heve seg over de intrigene som pågikk, har gitt fyldige beskrivelser av hva som utspant seg og fortalte om grupper med klare ledere:

Ja, det var liksom en stor gruppe med en leder, og du så veldig fort at folk så opp til henne. Det var en gang jeg ikke så forskjell på hun lederen og vennin-na hennes, venninvennin-na hadde akkurat samme bukse, akkurat samme frisyre, de så ut som de var tvillinger, de var helt likt kledd. Det var noen som var ledere og andre som ble holdt utenfor. Jeg pleier ikke å ta kontakt med folk, for jeg er litt sjenert også. Alle visste at noen av elevene i klassen var utafor, de ble holdt utafor også. Alle visste, men det var ikke så lett å vite hva du skal gjøre for at alle skulle ha det bra. I klassen var de bare opptatt av utseendet, de sa: «hun er dum», og jeg tenkte OK, så la henne være dum og la henne få lov til å være seg sjøl. Eldre folk har vokst fra seg den greia der.

Hun vendte stadig tilbake til det faktum at hun selv hadde vært ute av stand til å gripe inn:

Det var et helt elendig miljø, det var grupper, jeg fant meg ikke til rette der.

De satt mest i sånne grupper, hva skal jeg si, berter for seg og andre typer for seg. Og én som satt i én gruppe, likte ikke en annen som satt der borte i en annen gruppe. Det var masse baksnakking, og nå var plutselig den sur på den, og de to andre der var blitt venner igjen. Det var så mye styr! Jeg kunne selvfølgelig tatt tak i det sjøl, men sa du ifra, ble du sett ned på, da var du helt idiot. (…) Det var ikke SYNLIG mobbing, mer sånn at du visste at de snakka om deg. For du hadde venninner som satt igjen. Du visste at de ikke likte deg, men de spilte at de likte deg. Da blir det bare så dumt.

Vi finner altså en beskrivelse av et ganske sterkt konformitetspress med hensyn til å passe inn i en av gruppene. En jente fortalte at hun følte et press i retning av å ta parti for en gruppe mot en annen gruppe, og møtte ingen aksept så lenge hun stilte seg på sidelinjen. En annen observerte hvordan lojalitetene skiftet gjennom det første skoleåret:

Men du kan tenke deg når det er 15 jenter i samme klasse. Noen blei fryst ut, det skjedde mange ganger, men det var ikke en og samme person hele tida.

Hele klassen gikk først mot bestevenninna mi, den eneste som støtta henne var jeg. Så fikk jeg skolen imot meg, men etter hvert fant de ut at det som be-stevenninna mi hadde sagt hele tiden, de stemte. Det var sant. Og da var det ingen som snakka med dem som hadde anklaget henne på begynnelsen av skoleåret. Så da var de helt ute, på slutten hadde jeg ingen kontakt med de jentene, de var bare så klysete.

Andre beskrivelser av miljøet var mer preget av egen utrygghet, og ikke bare subtile former for mobbing, men vold eller trusler om vold:

… Etter det fikk jeg telefoner fra dem, en etter en, med beskjed om at jeg var teit og at de skulle ta meg. Det gikk så langt at jeg prøvde å gjøre meg dårli-gere på skolen enn jeg var, for at de skulle innkalle til konferansetime. (…) Men etter at det ble så vanskelig på videregående, var jeg redd hele tiden, jeg gikk og hoppa i gangene der. Jeg bare gikk rundt og lista meg, for jeg visste ikke hvilken kant det kunne komme fra neste gang. Så sa faren min at nå er det nok. Jeg satt ute i regnet fordi jeg ikke turte å være på skolen mer, Og da

dro jeg til OT. Han i OT var veldig hjelpsom, jeg slutta, og han hjalp meg. (…) Jeg ble jo mobba for klesstilen, jeg går i klær jeg liker, men det gjør at dem får en å hakke på. Det var de små tinga som provoserte dem. Som at jeg hadde min egen stil. Det samme skjedde med venninna mi, selv om hun er anner-ledes enn meg, hun er stille og sjenert. Også henne angriper de straks.

Historiene om hvordan slike konflikter har oppstått, varierer. Noen av slutterne kom i en slik situasjon fordi de ikke kjente noen i klassen på forhånd. Disse kom til en klasse hvor alle eller mange av elevene tidligere hadde vært i samme klasse eller kjente hverandre fra oppveksten, og nykommeren klarte ikke å vinne inn-pass. Andre historier involverer jenter som hadde kjent hverandre lenge.

Jeg kjente hele klassen før jeg begynte på grunnkurs. Det var en episode som gjorde at det ble veldig ille. Det begynte å gå utover meg. Jeg fikk skylda for noe som skjedde for en stund siden. Hun ene som var ledertype, klarte å sette mange opp mot meg. Det endte med store konflikter, og jeg ble ikke trodd.

Den læreren vi hadde, hadde kjent jenta lenge og kunne ikke tenke seg at hun kunne gjøre noe sånt. (…) Om jeg hadde venner blant de andre elevene? Til å begynne med var jeg sammen med ei av dem etter skoletiden, men hu ble veldig borte etter hvert, hun hørte vel på de andre, og det var ikke kult å være sammen med meg. (…) Det var mobbing på en måte, jeg ble holdt utafor, jeg ble kalt ting.

Om hovedgrunnen til at hun sluttet, fortalte denne jenta:

Det var det at jeg ble sittende aleine. Jeg følte meg så utrolig aleine de åtte ti-mene jeg var på skolen. (…) Det kunne ha hjulpet hvis jeg hadde fått mulig-het til å rydde opp med spesielle elever, men de elevene nekta å prate med meg om det.

Flere av jentene som hadde opplevd slike former for sosial utstøting, tilkjennega at dette satte sitt preg på deres videre planer, det begrenset dem. En fortalte at hun var på leting etter jobb, men det måtte være en jobb hvor hun ikke risikerte å treffe noen fra den gamle klassen. En annen så flytting som alternativ:

Vet faktisk ikke, jeg har mest lyst til å få meg jobb, så jeg kan slippe å sitte hjemme. At jeg tar mer utdanning etter hvert, det er godt mulig. Men nå er

det den sosiale situasjonen som er vanskelig her hvor jeg bor, derfor tenker jeg mye på å flytte.

Om læreres involvering, finnes det ingen klare suksesshistorier i materialet.

Dette kan henge sammen med at det er sluttere vi har snakket med, ikke ung-dommer som måtte befinne seg i lignende situasjoner, men som har funnet det mulig å fortsette på skolen. Likevel er det bemerkelsesverdig hvordan lærere gjennomgående beskrives som distanserte og ikke involverte i de konfliktene som utspilte seg. En jente fremhever at hun ikke fikk den hjelpen hun trengte for å løse konflikten med de andre elevene:

Om lærerne brydde seg? Nei, jeg hadde ikke inntrykk av det, egentlig, for å være helt ærlig. Jeg hadde møte med to av lærerne før jeg slutta, det var etter det at jeg bestemte meg for å slutte. Jeg kunne for så vidt bli, men jeg fikk ikke den hjelpen jeg trengte. De kunne kanskje ha hjulpet meg med muligheter som hadde gjort skolehverdagen lettere.

En som så mobbingen fra utsiden, fortalte om en av lærerne:

En av lærerne på grunnkurs, det var akkurat som om hun ikke ville se det.

Hun ville ikke ta opp problemer i klassen. Det var en i klassen som var aleine, og de andre fikk bare holde på, det var helt texas.

Andre tilkjennegir at de tviler på at lærerne kunne ha hjulpet dem mot det de var utsatt for fra de andre elevene:

Elevene er avgjørende, det er ikke så mye lærerne kan gjøre, selv ikke hu læ-reren som jeg ble så godt kjent med, kunne gjøre noe særlig. Problemet er at elevene skjuler det. En som føler seg ensom, vil late som hun har det bra. Og de som fryser ut andre, gjør det skjult, sånn at lærerne ikke merker det.

For en jente ser det ut til at en av lærerne var betydningsfull som en person det gikk an å snakke med om de sosiale vanskelighetene, men hun er også overbe-vist om at læreren ikke kunne hjelpe henne:

Men hu ene læreren var kjempeålreit, hu var så mild i stemmen, så imøte-kommende. Jeg sa det til henne at jeg følte meg ikke helt vel i den klassen, at de andre kjente hverandre fra før, og jeg var bare utenfor. Det var fint å prate

med henne, selv om hun ikke kunne gjøre så mye med det. Det hadde ikke gått an om hun skulle tvinge de andre til å være sammen med meg.

De siste uttalelsene gir en pekepinn om at det kan være vanskelig for lærere å gripe inn og finne en vei ut av konfliktene eller den sosiale isolasjonen som en-keltelever er utsatt for. Det kan også tenkes at lærere kan være redde for selv å bli rammet av den samme fiendtligheten som enkelte av elevene opplever. Dette vet vi selvfølgelig ikke noe om, ettersom lærere ikke inngår blant informantene i denne undersøkelsen. Våre informanter er tidligere elever, og det er ikke tvil om at en og annen blant disse har ønsket seg større involvering fra lærere. En av slutterne som er sitert ovenfor, antyder at hun, mens hun var elev, gjerne skulle ha tatt ansvar for at alle hadde det bra, men at hun også fryktet hvilke konse-kvenser en slik involvering kunne få for henne selv.

På helse- og sosialfag hvor det tydeligvis kan finnes en spesielt destruktiv dy-namikk i elevers måter å omgås hverandre, kan det være interessant å se på for-tellinger om hvordan en slik tendens er snudd:

Enkelte kom med frekke kommentarer, men vi tok også veldig vare på hver-andre. Vi tok opp problemene i klassens time, det at noen kom med frekke kommentarer, og på den måten løste vi konflikter.

Andre peker på betydningen av en klassetur.

Det ble for to grupper eller klikker men de oppløste seg etter hvert, særlig etter at vi hadde vært på en klassetur over en helg. Det gjorde vi på eget initiativ.

Før det var det en del intriger.

I det siste utsagnet er det elevers egne initiativ som fremheves, i det første utsag-net er klassens time rammen for den konfliktløsningen som foregår. Her har alt-så skolen lagt til rette for at elever kan drøfte den sosiale situasjonen og løse kon-flikter som har oppstått, men dette synes ikke desto mindre å betinge en bety-delig innsats og vilje til forsoning fra elevenes side. På denne bakgrunnen synes det som elevmegling, slik dette har vært utviklet i grunnskolen, kan ha overfø-ringsverdi til videregående skole. Dette er også i tråd med hva Hanssen (1997) har anbefalt i sin evaluering av utviklingsprogrammet for skolemegling.

5.8.2 Sliteren

Fra mange av ungdommene vi snakket med, ble skoletrøtthet fremhevet som den vesentligste grunnen til at de hadde sluttet. Dette var på ingen måte enestå-ende for tidligere elever i helse- og sosialfaglig studieretning, men i kombina-sjon med ungdommens opplevelse av studieretningsvalget var feil, synes det som de faglige vanskelighetene ble særlig store. Enkelte av ungdommene har, på spørsmål om hva det vil si å være skoletrøtte, utbrodert hvordan de var lei av alt, lei av å stå tidlig opp, lei av lang skolevei, lei av å måtte bytte buss, lei av lekser og innleveringer, lei av å måtte «grave så langt ned i hjernebarken» for å finne svarene på oppgavene og så videre. Som hovedårsak til at de sluttet, fortalte et par av jentene:

Det var ikke mulig å holde ut. Hver dag hadde vi timer som jeg ikke ville ha.

Jeg orket ikke mer, fordi jeg ikke trivdes faglig. Bare jeg så den boka ble jeg lei, lei av alle de formuleringene. Det var knallhard teori. Jeg tror jeg kan kla-re meg, bakla-re jeg får litt mer erfaring, så kan jeg klakla-re meg bra. (…) Jeg har da fulgt med litt, men kompetanse på lavere nivå, det har jeg ikke hørt om.

Rådgiver sa at jeg kunne prøve å ta studieretningsfagene nå og så de andre fagene senere. Men det ville jo bety at jeg skulle gå enda lengre på skolen.

… Og jeg følte meg så sliten, jeg har slitt med alle disse faga siden barnesko-len, og læreren støtta meg på det at jeg trengte en pause.

Det er imidlertid bemerkelsesverdig hvordan noen av jentene hadde jobbet hardt med fagene helt til siste dag, til tross for at de også gir uttrykk for at de var slitne eller lei av skolen. En av jentene forteller:

Kanskje lærerne tror at vi skal kunne alt, en av lærerne ga oss oppgaver, men hun forklarte ikke hvordan vi skulle løse dem. Vi fikk oppgaver med ord vi aldri hadde hørt før. Hvis vi spurte sa hun at det kommer vi tilbake til. Jeg var rett og slett lei. Lei av alt som har med skole å gjøre. Hadde lyst til å ta meg et friår.

Hun fortalte om hvordan opplæringen foregikk i et par av allmennfagene og i et par av studieretningsfagene på helse- og sosialfag:

I norsk var det mye snakking. Læreren gjennomgikk noe på tavla, så var det oppgaver og mye snakking. Og høytlesning fra boka. (...) Matte var bra. Vi

hadde to timer matte i uka. Vi kunne velge å bli på skolen og få hjelp fra læ-reren eller vi kunne gå hjem. Jeg har aldri likt matte før, men lælæ-reren hjalp oss ganske masse, så jeg likte matte bedre enn jeg hadde gjort før. (…) I hu-manbiologi plukket læreren ut det viktigste fra bøkene og hun lagde over-heads som hun gjennomgikk. Det gikk veldig fort. Vi skulle skrive av fra overheadene, for det ble prøvestoff senere. I hygiene leste vi hvordan vi skulle vaske hender, det hadde vært bedre å gjøre det i praksis.

Om den siste tiden på skolen, fortalte hun:

Kanskje det ble litt bedre etter hvert, jeg fikk fem på to prøver den siste dagen jeg var på skolen. Fin avskjedsgave liksom. (…) Ja, jeg lærte en del, men er man lei så er det vanskelig å fortsette. Siden det er frivillig, bestemte jeg meg for å slutte. Vi skulle ut i utplassering i to uker, men jeg slutta før det. Det var ingen som prøvde å holde meg tilbake.

Om hovedårsaken til at hun sluttet, fortalte den samme jenta:

Det var ikke tvang, jeg var lei og de sa det var greit om jeg tok en pause. Det hadde vært annerledes dersom det var tvang, ungdomsskolen var tvang, og da gikk jeg jo der, men siden dette var frivillig, var det ingenting som holdt meg igjen. Hvis jeg hadde fått stipend, hadde jeg hatt litt mer penger, det hadde vært lettere. Jeg får jo lommepenger, men jeg har lyst til å tjene penger.

Slike uttrykk for at ungdommene er lei av skolen, skal vi også høre fra de andre studieretningene. En annen jente hadde problemer med å følge med i flere av fagene:

Helse- og sosial krever mye teori og tenkning. Det er ikke noe for meg. Jeg er ikke smart, ikke sant! (…) Jeg liker matte, men det er vanskelig. Jeg har sånn treig hjerne. Læreren var bra, han underviste godt, men han ble sint på oss, sa at vi var noen suppehuer, den verste klassen han hadde hatt. (…) I psyko-logitimen ble alle trøtte av å høre på læreren. Alle holdt på å sovne. Hun var snill, men veldig kjedelig. Det var vanskelig å følge med. Læreren var streng med karakterene. Humanbiologi var gøy, det synes jeg var veldig interessant.

Om kroppen, teori, men veldig interessant. Mange likte det faget.

Hun gir altså uttrykk for at hennes oppfatninger om fag og lærere var delt av fle-re i klassen. Denne jenta fle-relatefle-rer sine faglige problemer til det faktum at fofle-rel- forel-drene, som var kommet til Norge som flyktninger, ikke var i stand til å hjelpe henne med skolearbeidet:

Det er veldig vanskelig for meg. Hvis det ikke var for søsknene mine, tror jeg ikke at jeg hadde kunnet lese i det hele tatt. Jeg har ikke fått nok hjelp til å gå på skolen, foreldrene mine kan ikke hjelpe meg. Det var ikke det at jeg ikke ville, men det gikk ikke. Det er veldig vanskelig for meg. Hvis det ikke var for søsken, hadde jeg ikke lært noe i det hele tatt. Jeg har ikke fått nok hjelp hjemmefra til å klare meg på skolen. Foreldrene mine kan ikke hjelpe meg, de bryr seg ikke så veldig mye om hva jeg gjør. Hvis jeg sier at jeg er ferdig med lekser, er det greit for dem, da kan jeg bare sitte og se på TV. Da jeg slut-tet, likte de ikke det i det hele tatt, men jeg sa at det ikke var mulig å fortsette og det var ikke the end of the world, nå har de godtatt det. De vil at jeg skal gå på skole, men de kan ikke hjelpe meg med lekser eller noe.

En lekse denne jenta likevel ser ut til å ha lært til fulle, er at hun ikke er smart.

For henne ligger en vesentlig del av forklaringen på at hun ikke har lykkes på skolen, i henne selv og i hennes familiebakgrunn. Samtidig strekker hun seg langt i sin positive omtale av skolen, den kjedelige læreren var tross alt snill, og den læreren som kalte dem for suppehuer var likevel en god lærer. Dette er en jente som synes å ha lært å skylde på seg selv og ta hele ansvaret for at det gikk dårlig med henne på skolen.

5.9 Byggfag

Guttene som hadde vært elever på byggfag er nokså forskjellige. Når det gjelder årsaker til slutting, er bildet mer komplekst enn for helse- og sosialfag, hvor et

Guttene som hadde vært elever på byggfag er nokså forskjellige. Når det gjelder årsaker til slutting, er bildet mer komplekst enn for helse- og sosialfag, hvor et