E T OVERBLIKK OVER NORSK OPPDRETTSNÆRING

2.1.1 Historie:

Den norske oppdrettshistorien kan deles inn i tre distinkte faser: Pionerfasen, gjennombrudds- og vekstfasen, og konsentrasjon- og restruktureringsfasen. Vi vil nå kort presentere de ulike fasene.

Pionerfasen:

Den første fasen var en pionerfase som varte til begynnelsen av 70-tallet. Gjennom 1950- og 60-årene var oppdrettsmiljøet kjennetegnet av eksperimentering og en voksende kunnskapsbase. Omkring 1900 ble regnbueørret fra Danmark importert til Norge. På begynnelsen av 1960-tallet fant brødrene Vik ut at det var mulig for regnbueørreten å gradvis venne seg til sjøvann (Hallenstvedt, 2015). Det viste seg å være mer lønnsomt å drive med oppdrett i sjøen fremfor på land når det gjaldt tid og kostnad. Både laks og regnbueørret er anadrome fiskearter. Anadrom betyr at arten gyter, klekker og vokser i ferskvann, men vandrer ut i havet etterpå. I 1969 satte brødrene Grøntvedt laksesmolt ut i merder i sjøen og oppnådde svært gode resultater (Hovland, Haaland, Kolle & Møller, årstall ukjent).

Gjennombrudd- og vekstfasen:

Tidlig på 70-tallet så vi fremveksten av en levedyktig oppdrettsnæring i Norge.

Oppdrettsnæringen belaget seg på laks og regnbueørret i merder i sjøen. I denne fasen var laksen viktigst da prisen var bedre og den var lettere å markedsføre. Forholdene i Norge la til rette for stor vekst for oppdrettsnæring med skjermet kyst og gode temperatur- og strømforhold. Fra 1973 av ble det nødvendig å få tildelt konsesjoner for å drive oppdrett ved nye anlegg. Næringen ble dermed tillatelsesbasert og veksten ble følgelig kontrollert av myndighetene. På 80-tallet så man en stor vekst på tilbudssiden på grunn av økning i merdvolum og nye konsesjoner. Dette førte til en reduksjon i prisen på laks som kom samtidig med en økning i realrenten. Perioden frem til 1992 var som følge av dette preget av lave priser og konkurser for næringen (Hovland, Haaland, Kolle & Møller, årstall ukjent).

Konsentrasjon- og restruktureringsfasen:

Fra 1992 til 2009 var næringen preget av enorm vekst i produsert mengde. Laksen fortsatte å dominere markedet og man så en stor effektivitetsøkning. Produksjonsforbedringene omfattet brakklegging, vaksiner og økt størrelse på smolt (Hovland, Haaland, Kolle &

Møller, årstall ukjent).

Siden den gang har næringen hatt en eventyrlig vekst og Norge er i dag verdens største eksportør av oppdrettslaks. Verdiskapningen per årsverk i sjømatnæringen er høy, spesielt innen oppdrett av laksefisk. I 2017 var verdiskapningen inklusive ringvirkninger på nesten 94 millioner kroner, og den totale verdiskapningen fra sjømatnæringen nærmer seg nå 100 milliarder kroner (Karlsen, 2018). Disse verdiene viser hvor viktig oppdrettsnæringen har blitt for norsk næringsliv og Norge generelt. Økt produksjon har også bragt med seg en del negative miljøkonsekvenser som næringen må jobbe videre med for å tillate fremtidig ekspansjon. Dette har ført til at den teknologiske utviklingen i næringen har skutt fart og man ser mange muligheter for videre innovasjon i bransjen.

2.1.2 Verdikjeden til laksenæringen:

Figur 1 «Verdikjeden til laksen» (Hagen, 2012)

Verdikjeden begynner med stamfisk som produserer henholdsvis rogn og melke. Dette ender i befruktet rogn som plasseres i inkubasjonstanker i ferskvann og klekker etter 60 dager.

Produksjonen på dette stadiet handler om å holde omgivelsene optimale for klekking, med blant annet en temperatur på rundt åtte grader.

Etter klekking har yngelen tilgang til mat for de første ukene i en plommesekk som den har utviklet i rognstadiet. Næringen fra plommesekken opptas direkte fra tarmen (Store norske leksikon, «Plommesekk», 2011). I likhet med det forrige stadiet forsøker man å gjøre omgivelsene optimale og kontrollere temperaturen.

Det neste stadiet starter når plommesekken er brukt opp og yngelen flyttes til fiskekar. I denne perioden sorteres, vaksineres og fôres fisken. Denne perioden varer i seks uker til fisken veier mellom seksti og hundre gram. Etter denne perioden er fisken klar til å utvikle seg fra yngel til smolt.

Fisken har gått fra yngel til smolt når den klarer å leve i saltvann. Dette er en fysiologisk prosess der blant annet gjellene forandrer seg. Yngelen er opprinnelig i ferskvann, men under dette stadiet økes saltinnholdet gradvis slik at fisken tilpasser seg og utvikles til smolt.

Etter utviklingen flyttes fisken til merder i sjøen.

Merder er store notposer i sjøen som holder fisken innenfor området. Her vokser smolten til rundt 4.5-5.5 kg og blir klassifisert som matfisk i løpet av prosessen (Mowi, «Laksens livssyklus», N.D).

Etter om lag ett år i sjøen er fisken klar for slakting. Fisken fraktes da til land, og på land blir fisken avlivet og utblødd for deretter å bli bearbeidet til ulike produkter. Rask bearbeiding og transport er viktig for at fisken kan holde god holdbarhet ved levering. Slakt og foredling krever store anlegg og god intern logistikk (Mowi, «Laksens livssyklus», N.D).

Den siste delen av verdikjeden er grossistleddet. Her fraktes laksen fra produksjonsstedet og ut til sluttkonsumenten. Dette skjer typisk gjennom flere ledd, gjerne via restauranter eller dagligvarekjeder, før laksen når sluttkonsumenten. I distribusjonsleddet er det viktig med god logistikk og effektiv transport, spesielt når laksen er fersk.

En viktig del av verdikjeden er leverandører. Leverandørene produserer og leverer tekniske løsninger og bioteknologi. De tilbyr også tjenester innenfor frakt av laks, for eksempel fra merdene til land. Leverandørene er imidlertid vanskelige å plassere i verdikjeden. Det som gjør det vanskelig å plassere disse aktørene er at de er tilstede under store deler av livsløpet til fisken. Leverandører av bioteknologi leverer både vaksiner som brukes tidlig i livssyklusen, men også fôr og medisin senere i livssyklusen. Frakttjenestene innebærer transport av fisken fra ferskvann til sjø når den har fullført overgangen til smolt, men også når fisken er blitt ferdig matfisk i merdene. Vi ser at verdikjeden har tre viktige typer leverandører som er nødvendige gjennom hele verdikjeden og disse er derfor ikke plassert på et gitt sted (Moe, 2017).