Hvis Norge ikke går inn i EØS eller søker om medlemskap i EF, vil vår tilknytning til EF være regulert av den eksisterende handelsavtalen.
Hva innebærer den for Norge?
Den nåværende handelsavtalen mellom Norge og EF ble formelt inngått 14. mai 1973. Bakgrunnen for avtalen var folkeavstemningen om EF-medlemskap i september 1972. Nei-flertallet førte til at Norge i løpet av kort tid måtte ordne sine handelsforbindelser med EF på en annen måte. Det var aldri noe diskusjonstema at Norge skulle la være å inngå en avtale om handel med EF.
Rammene for handelsavtalen var i stor grad fastlagt på forhånd.
Mens Norge forhandlet om å bli medlem i EF, førte andre EFTA-land forhandlinger om handelsavtaler. Norge måtte derfor i all hovedsak godta de samme betingelser som andre EFTA-land hadde forhandlet seg fram til.
Handelsavtalens innhold
Handelsavtalen sikret først og fremst tollfrihet for handel med de fles
te industrivarer fra 1 . juli 1977. Fra og med 1984 var tollfri handel en realitet for alle industriprodukter.
Jordbruksvarer ble stort sett holdt utenfor handelsavtalen, med unntak for bearbeidete jordbruksprodukter som er innarbeidet seine
re. I bytte for tollreduksjonen på bearbeidete jordbruksvarer fikk Norge reduserte tollsatser på eksport av fersk og frossen fisk. Seinere har Norge også fått tollfrie kvoter for klippfisk og tørrfisk. For de fles
te bearbeidete fiskeprodukter er det høye tollsatser på eksport til EF
land.
Handelsavtalen inneholder også enkelte andre bestemmelser. Den setter forbud mot konkurransehindrende tiltak, blant annet mengde
messige importrestriksjoner og offentlig støtte som fordreier konkur
ransen.
Handelsavtalen inneholder en bestemmelse som åpner for at anti
dumpingtiltak kan anvendes mellom partene. EF har i få, men viktige tilfeller benyttet slike straffetiltak mot norske bedrifter. Det henger sammen med at handelsavtalen ikke legger grunnlag for felles konkurranseregler og kontrollinstitusjoner som direkte kan gripe inn overfor land og bedrifter.
Tosidige avtaler med EF
Utover handelsavtalen har Norge inngått flere tosidige avtaler med EF.
Det gjelder blant annet "fiskebrevet", som er en tosidig avtale om fis
kerisamarbeid, og "vinbrevet", som regulerer norsk vinimport fra EF.
Videre har Norge avtaler med EF om luftfart og avtaler om utdan
nings- og miljøsamarbeid. På trygdeområdet har vi tosidige avtaler om rettigheter for personer som oppholder seg i EF-land og omvendt. Mye taler også for at Norge vil måtte inngå en avtale om regulering av tele
kommunikasjonstjenester.
I forhold til EFs såkalte fire friheter kan en si at handelsavtalen først og fremst omhandler frihandel med varer. I tillegg er det seinere inn
ført fri kapitalbevegelse. I motsetning til EØS-avtalen innebærer han
delsavtalen ikke fri bevegelse av arbeidstakere og et fritt tjenestemar
ked.
Selvstendighet og påvirkning
Handelsavtalen innebærer at norske myndigheter, bedrifter eller enkeltpersoner ikke er underlagt noen form for EF-reguleringer eller har rettigheter i forhold til konkurranselovgivningen i EØS-området.
En tilknytning til EF i form av en handelsavtale fører til at Norge står utenfor beslutningsprosessene 'i EØS og EF. Avtalen gir ikke rett til irm
syn eller deltak Ise i EF utredende eUer besluttende organer. Norge vil verken bidra til eller delta i EFs fond, forskning p rogrammer, indu
strisamarbeid o.l.
Med en handelsavtale står Norge fritt til å føre en mer restriktiv mHjøpolitikk, ette høyere avgifter, stille strengere krav til merking av produkter, strengere krav til utslippstillatelser o.l. Dermed kan Norge gå foran som et godt eksempel overfor andre land. På den andre siden kan ønsket om å nmgere som miljøpolitisk fyrtårn skape vansker for deler av den konkmranseutsatte sektor som uansett må forholde seg til standardene i EF.
Det kritiske spørsmålet ved en handelsavtale er om Norge faktisk kan og vil utnytte sin noe større formelle frihet til å føre en annen poli
tikk enn EF og EØS-landene.
Økonomisk politikk
Norge vil som ved EØS-avtalen stå frj tt til å løsrive den norske krona fra det europeiske valutasamarbeidet, vi kan devaluere for å bedre vår konkurransesituasjon, vi kan legge større vekt på sysselsettll1.g i fo '
hold til prisvekst enn det andre land gjør. På den andre siden har nor
ske myndigheter bestemt at rentenivået skal være markedsbestemt, og kapitalen flyter fritt over landegrens ne. En slik politikk vil derfor slå ut i rentenivået g betalingsbalansen med utlandet og kunne påvirke beslutninger om å investere i Norge.
Norge vil uansett være sterkt avhengig av hvilken økonomisk poli
tikk som blir ført i EF g i EØS-landene. Hvis gjennomføringen av en økonomisk og monetær union i EF blir ledsaget av en stram økonomisk politikk i de toneangivende EF-land, vil det uansett sette norsk penge
og finanspolitikk undel" press. Hvis derimot de kreftene som ønsker en mer ekspansiv politikk i EF, får gjennomslag vil det bety en velkommen drahjelp til norske forsøk på å sikre vekst og full sysselsetting.
Muligheter for reforhandling?
Hvis Norge ikke inngår en EØS-avtale, vil hand lsavtalen med EF fort
satt gjelde. Den kan likevel bli sagt opp av partene med ett års varsel.
Dette reiser spørsu1.ål om EF vil si opp avtalen, og om mulighetene for å reforhandle avtalen.
Det er lite sruu1Synlig at EF vil ønske å opph v den tollfrie hande
len m.ed industrivarer. orge eksport til EF er først og fremst råvarer og halvfabrikata som inngår i EF-landenes produk jon av viderefor
edlete varer. Samtidig har Norge en betydelig import fra EF-landene.
Utvidelsen av EFs samarbeid med Øst-Europa vil imidlertid kunne for
årsake en mer restriktiv handelspraksis fra EFs side overfor norske bedrifter.
Ettersom det er lite realistisk a t EF vil si opp handelsavtalen med Norge, er spørsmålet om det er mulig og ønskelig å foreta en såkalt reforhandling. På tross av at begrepet refomandlet handelsavtale ofte benyttes i den norske debatten, er det av to grunner uklart hva en slik ny forhandJingsrw1.de eventuelt skulle bringe. For det første r det lite sannsynlig at Norge skal få gjennomslag for krav som ikke er akseptert i forbindelse med EØS, i en egen forhandlingsrunde med EF. Det gjel
del" fjerning av antidumpingvåpen t, som er et viktig element i EØS
avtalen. For det andre er det uklart hva Norge eventuelt skulle ønske å ta inn i en slik utvidelse av avtalen som ikke har vært en del av EØS
drøftingene.
EF vil trolig være svært tilbakeholdent med å gi Norge særfordeler på det indre marked. Gjennomføringen av det indre marked er en
DEL 1 · EUROPA I ENDRING
50
smertefull prosess, der enkelte land og regioner vil føle seg som tape
re. Det er derfor ikke usannsynlig at de politiske myndigheter i EF vil møte økte krav om skjerming mot utenlandsk konkurranse. Sik
kerhets- og utenrikspolitiske hensyn tilsier at EF først og fremst vil pri
oritere Øst-Europa og de gamle sovjetrepublikkene i sin eksterne han
delspolitikk.
En videreføring av handelsavtalen med EF må også forutsette at Norge opprettholder avtalen om tollfrihet med de gjenværende EFTA
landene. Norge vil kunne delta i det politiske og praktiske arbeidet i EFTA-organene, men vil ikke være representert i EØS-organene der EF- og EFTA-landene utvikler sin felles handelspolitikk. Når det gjel
der energisektoren, vil Norge uansett delta i arbeidet med et europeisk energicharter.
Den kanskje mest avgjørende forskjellen i forhold til dagens situa
sjon er likevel etableringen av et indre marked i Europa. Eksport
industrien vil uansett måtte tilpasse seg produktstandarder og kon
kurranseregler som kommer til å gjelde i det indre marked, og EFs han
delspolitikk overfor Øst-Europa kan få avgjørende betydning for sto
re deler av norsk eksportindustri.
Handelsavtalen kan regulere sentrale forhold i Norges varehandel med EF. Handelsavtalen gir imidlertid ikke noe inntak til politisk sam
arbeid i Europa. Det må Norge ordne via andre kanaler, dels på tosidig basis, dels via nordiske sammenhenger og alleuropeiske organer som KSSE og Europarådet. Disse mulighetene drøftes nærmere i de to nes
te avsnitt.
Diskusjonsspørsmål
1) Drøft hvilke muligheter og begrensninger som kan ligge i videreutvikling av det økonomiske samarbeidet med EF og EFTA, med utgangspunkt i handelsavtalen.
2) Drøft mulighetene Norge har til å utvikle et bredere politisk samarbeid med EØS- og EF-landene i tillegg til handelsavta
len.