Fagbevegelsens krav om en

Europeisk fagbevegelse har vært positiv til "prosjekt 1992" som et ledd i å styrke det økonomiske samarbeidet i Europa. I 70- og 80-årene kon­

kurrerte de europeiske landene seg imellom om å styrke konkurranse­

evnen, øke eksporten og senke importen ved proteksjonistisk politikk.

Resultatet ble økt arbeidsledighet.

Dette er utgangspunktet for at fagbevegelsen ikke bare ønsker bed­

re samhandel, men sterkere politisk samarbeid for å styre økonomien.

Europeisk fagbevegelse har derfor satt som vilkår for å støtte utvik­

lingen av det indre marked, at det ikke skal bygge på en liberalistisk dereguleringspolitikk, men bygge på et samfunnspolitisk perspektiv der de sosiale, faglige, miljø- og velferdsmessige interessene til befolk­

ningen settes i sentrum. Politisk demokratisering i EF og medvirkning fra befolkningen og organisasjonene er etter fagbevegelsens oppfat­

ning helt avgjørende for et utdypet økonomisk samarbeid og for å sik­

re en rimelig fordeling av de økonomiske gevinstene.

131

I

..

,

'-o '.

-DEL 4 • FAGLIG SOLIDARITET

132

Sosial sokkel -felles minstestandarder i arbeidslivet

Kjernen i den solidariske tariffpolitikken i Norge har vært at pionere­

ne har løftet golvet etter seg og lagt grun nlag t for stadig nivåheving.

Det er den samme tanken som ligger bak Euro-LOs krav til den "sosi­

ale dialog" og en "sosial sokkel" med minstestandarder for arbeidsli­

vet i EF- og EØS-området. Men dette reiser vanskelige solidaritets­

spørsmål: Om minstestandardene settes for høyt, kan de søreuropeis­

ke og østeuropeiske landene miste sitt beste konkurransekort. Om standardene i e svakeste r gionen ikke løftes tilstrekkelig, kan pres­

set fra markedskonkurransen tvinge fram harmonisering n dover i de sterkeste regionene. l så fall bl ir den nasjonal b:iheten til å oppretthol­

de høyere standarder av liten praktisk verdi.

Slike problemstillinger utgjør en sentral tridsakse i utformingen av den sosiale dimensjonen i EP g EØS. Reguleringen a v arbeidslivet er i dag preget av store ulikheter m 110m landene, både når det gjelder innhold og form. r sørlige land spiller lovregulering en langt viktigere rolle eIm i Norden, der arbeids tak mes rettigheter i stor grad bygger på avtaler. For å motvirke negativ konkurranse (sosial dumping) og løft st^andardene i arbeidslivet har Euso-LO blant annet reist krav om:

• Felles minstestandarder for arbeidsmiljø, faglige rettigheter og arbeidsvilkår, blant annet knyttet til utformingen av et sosialt charter

• Felles europeiske rammer for lov- og avtaleverk og utvikling av en europeisk "sosial dialog" mellom partene i arbeidslivet

• Felles minimumsregler for bedriftsdemokrati og arbeidsfor­

hold i de flernasjonale europeiske selskapene

• Tiltak mot "sosial dumping" ved entrepriser i andre land, blant annet ved at vertslandets vilkår skal gjelde

Sosial dialog

Arbeidsgiversidens organisasjoner har hittil vært motstandere av for­

handlinger og avtaler over landegrensene, og ønsker et minimum av europeisk lovregulering i arbeidsmarkedet. De ønsker først og fremst det indre marked for å fremme deregulering av forhandlingsøkonomi­

en, de ønsker ikke stivbeint eurokorporativ politikk i retur fra Brussel.

Forsøkene på å utvikle en "sosial dialog" i EF har derfor lenge stått i stampe. Den sosiale dialog bygger på drøftinger mellom arbeidslivets parter på europeisk nivå: UNICE, CEEP og Euro-LO støttet av EF-kom­

misjonen. Disse partene har en anerkjent status i EF og har høringsrett i alle spørsmål som berører deres interesser. Selv om arbeidet hittil har gitt små resultater, har utviklingen gått framover de siste årene.

Arbeidsgiverne er nå villige til å drøfte visse former for europeiske rammeavtaler, kanskje for å unngå EF-lovgivning.

For europeisk fagbevegelse har den trege utviklingen forsterket kra­

vene om endringer i EFs beslutningsstruktur:

• ved å kreve flertallsvedtak i arbeidslivsspørsmål

• ved å styrke det mer arbeidstakervennlige EF-parlamentets rolle

• ved å kreve lovfestet rett til forhandlinger på europeisk nivå

Disse spørsmålene vil trolig avgjøres i forbindelse med traktatkonfe­

ransene om politisk union i desember 1991.

Oppfølgingen av det sosiale charteret

For å følge opp arbeidet med den sosiale dimensjonen i EF vedtok EF­

landene i 1989 (unntatt Storbritam1ia) et sosial charter som slo fast mål og planer om tiltak for å tyrke EFs velfel'ds- og arbeidslivspolitiske im1sats. Charter t var uforpliktende, men skulle følges opp av et

50-punkts han.dlingsprogram. Foreløpig er det frem.m.et forslag til en rek­

ke direktiver, men svæ t få er vedtatt. Blant de cUt ktivene som behandles i 1991, er følgende:

• sikring mot sosial dumping ved grense overskridende arbeid (under­

leveranser)

• regulering av arbeidstid

• begrensninger i atypisk arbeid og like rettigheter for deltidsarbei­

dende

• rett til standard arbeidskontrakt

• rett til informasjon og konsultasjon i tverrnasjonale europeiske sel-skaper (konsernfaglig samarbeid)

• partenes rolle i kollektive forhandlinger

• overskuddsdeling

• rett til garantert minstelønn (ev. ved forhandlinger)

• rett til garantert minsteinntekt for ikke-yrkesaktive

• lik behandling av borgere fra land utenfor EF

• opp jgelsesve 'n individuelt og kollektivt

• jobbsikkerhet for gravide

• 16 ukers garantert barselspermisjon med full lønn

Euro-LO har vært en pådriver i denne prosessen, men foreløpig er resultatene skuffende. En viktig grunn er vetoretten i EF som gjør at enkelte medlemsland kan blokkere selv små framskritt. Fra nordisk fagbevegelse er EFs arbeld kritisert for å være usystematisk og altfor detaljorientert^. Snarere enn å gripe inn i de nasjonale arbeidsmarkede­

ne burde EF slå fast rammedirektiver som direkte gjelder grenseovex­

skridende problemer knyttet til det indre marked, spesielt konsernfag­

lig samarbeid, heter det i en fersk rapport fra Nordens Faglige Sam­

organisasjon.

EFs traktatkonferanser om revidering av Romatraktaten

Euro-LO presser her på for en demokratisering av beslutningene i EF:

for det første ved at de folkevalgte i EF-parlamentet skal få økt innfly­

telse, for det andre ved at det innføres flertallsvedtak i arbeidslivs- og miljøspørsmål sl ik at enkeltmedlemsland ikke skal klmne blokkere framskritt på dette feltet. Euro-LO r p sitiv til en økonomlsk og mon -tær muon, men har kjempet hardt for at formålet ikke skal være pris­

stabilisering, men full syssets tting og en bærekraftig utvikling. Euro­

LO har også lagt vekt på at den eu ropeiske ntralbanken og den økonomiske politikken må underlegges demokra tisk sty{ g, og at partene i arbeidslivet må sikres innflytelse.

Et viktig krav fra Euro-LO er at enhetsaktens paragraf 118 omformes for å sikre lovhjemmel for rettigheter til grenseoverskridende avtaler, aksjoner^, streiker osv.

Euro-LO er positiv til at EF utvikles i retning av en tettere politisk union eller føderasjon. Samtidig med ønsket om "int grasjon i dyb­

den" går Euro-LO um for at EF skal fremm.e utvikling av all uropeiske ordninger: ved å åpne for nye medlemmer, ved å støtte arbeidet med en EØS-av tale og ved å presse EF til sterkere satsing i ø t-Eu ropa g nærmere EF-tilknytning for disse landene.

DEL 4 . FAGLIG SOliDARITET

Motkrefter og vetorett

Den europeiske fagbevegelsens arbeid for fl styrke den politiske StyM ringen av markedet og få i stand e.n sosial dialog med arbeidsgiversiM den har så langt møtt politisk motstand og gitt beskjedne resultater.

Selv om motkreftene er sterke, skyldes dette kanskje i større grad det

"demokratiske underskudd" i EF. Vetoretten og den manglende ove.rM nasjonalitet gir enkelte konservative regjeringer uforholdsmessig stor makt. Mye taler for at støtten til mange av fagbevegelsens krav er sterk nok til å vinne fram dersom traktatkonferansene innfører kvalifiserte flertallsvedtak i arbeidslivsspørsmål. Dette har ført til at blant annet dansk fagbevegelse har endret oppfatning av vetoretten i arbe.idsJivsM spørsmål. Foreløpig er utfallet høyst usi_kkert ettersom traktatendrin­

ger i EF må vedtas med enstemmighet.

Det er imidlertid ingen tvil om at Euro-LO har vært en viktig pådri­

ver for å sette den sosiale dimensjon på dagsorden i EF, og at striden er nyttet over på et langt mer forpliktende og konkret plan enn for få år tilbake.

Fagbevegelsens innflytelse i EF vil uansett avhenge av at medlems­

organisasjonene har tilstrekkelig nasjonal styrke til å vinne sine nasjo­

nale regjeringers støtte. Tapte slag hjemme kan neppe vinnes tilbake i Brussel. Treneringen av den sosiale dimensjon både fra flere EF-regj�

ringer og fra deler av arbeidsgiverne har fått krefter innen Euro-LO W å reise spørsmålet om organisasjonen burde innlede en kampanje mot ratifikasjon av EFs nye traktat for å legge press bak kravene til den sosi­

ale dimensjonen. Dette understreker at EF ikke er noe ferdigstøpt, enhetlig system, men en arena for politisk kamp og klassestrid. Hvilke krefter som vinner fram, vil legge viktige premisser også for arbeidet til norsk fagbevegelse, enten Norge deltar eller ikke.

Nordisk fagbevegelse virker i flere spørsmål mer tilbakeholden enn de toneangivende kreftene i Euro-LO i spørsmålet om EFs videre inte­

grasjon. Det gjelder blant annet forslag om økt makt til EF-parlamen­

tet, hvor langt det er ønskelig å gå i å innføre et feIJes europeisk ram­

meverk for forhandlinger og avtaler, samt forholdet mellom lovregu­

lering og forhandlinger i arbeidslivspolitikken. Nordens Fagljge 5.:11Tlorganisasjon legger vekt på at EF bør bygge på samarbeid mellom nasjonalstater i Ministerrådet og ikke en vidtgående føderal utvikling, større åpenhet i EFs beslutningsprosesser, mest mulig desentralisering (subsidiaritetsprinsippet), og at EF-lovgivning ikke må svekke de nasjonale forhandlingssystemenes rolle.

Mot et gjen

110m

brudd for fagbevegelsen?

l begynnelsen av november 1991 ble Euro-LO og UN1CE enige om et felles forslag om at sosial partnere skal innta ^en ny rolle i EFs beslut­

ningsstruktur. Forslaget fremmes overfor EFs Traktatkonferanser om Politisk Union og innebærer for det første at arbeidslivets parter skal informeres og høres i utformingen av all EF-lovgivning i arbeidslivs­

spørsmål. For det andre innebærer forslaget at arbeidslivets parter skal gis anledning til å inngå europeiske forhandl.inger og avtaler istedetfor EF-lovgiving i arbeidslivsspørsmål. Arbeidslivets parter kan dermed utsette lovgiving i EF inntil partene har forhandlet (innen 9 _måneder).

Pra Euro-LO karakteriseres forslaget som et gjennombrudd i den sosi­

ale dialog som kan knesette retten til forhandlinger og avtaler på euro­

peisk nivå med hjemmel i Romatraktaten. For at europeiske avtaler som faller inn under Romatraktatens paragraf 118 om arbeidsvilkår skal få europeisk lovstatus, må de vedtas av EFs ministerråd i direktivs form. Hvorvidt forslaget får gjennomslag. vil avgjøres i EFs avslutten­

de behandling av revisjon av Romatraktaten i desember 1991.

Sterke krefter innen EF har erklært støtte til forslaget. En tolkning av denne endringen i UNICEs holdning kan være at arbeidsgiverne vel­

ger forhandlingsveien for å unngå europeisk lovgivning. Dersom par­

tene ikke blir enige innen ni måneder, kan imidlertid EF like fullt velge lovveien etterpå. For partene kan dette innebære et press for å oppnå enighet, men også gi muligheter til en taktisk vurdering av om en vil forhandle eller satse på lovveien i den enkelte sak.

Hvis forslaget vedtas, innebærer det et skritt i retning av et institu­

sjonalisert trepartssamarbeid på europeisk plan (eurokorporatisme) som har visse likheter med de nasjonale tradisjonene for trepartssam­

arbeid i Norden. (For en nærmere drøfting av europeiske forhandling­

er, se avsnitt 10.6 -under "Europeiske forhandlinger og sterkere felles nordisk opptreden?")

10.4 EØS

-

nye påvirkningsmuligheter for fagbevegelsen?

I formålsparagrafen i EØS-avtalen slås det fast at ett av målene er å

fremme samarbeid m utvikling av den sosiale dimensjon, blant annet når det gjelder miljø, arbeids ilkår, utdanning og velferd. Ettersom

EØS-^{samarbeidet skal bygge på} felles m inimumsregler for EF- og

EFTA-landene, kan utviklingen av den sosiale dimensjon i EØS ikke gå lenger enn de reglene som gjelder i EF. Dette forhindrer ikke at lande­

ne hver for seg kan gå lenger enn minimumsreglene på de fleste områ­

der. Det vil si at EF kan bestemme tempoet, men EØS kan likevel gi is­

se i.nnflytelsesmuligheter gjennom samarbeid med faglige og politiske

allierte i EF.

I det faglige og politiske 10bbYal·beidet i EF-sammenheng kan fag­

foreningsrepresentanter både fra EF- og EFTA-land delta. Yngve

Hågensen er i dag visepresident i Euro-LO og deltar i de flest sentra­

le møter og drøftinger innenfor dette apparatet. Stridsemnene som står på dagsorden i EF, har stor betydnin.g for Euro-LOs prioriteringer.

Dette innebære ' at det el· fagorganisasjonene fra EF-landene som i dag

e · toneangivende innen Euro-LO. Gjennom innsikt og argumenter kan li.kevel representanter fra ikke-EF-land øve innflytelse.

Den europeiske fagbevegelsen kan utøve innflytelse i EF gjennom forskjellige kanaler. De viktigste er:

• påvirkning overfor EF-kommisjonen, EFs ministerråd, EF-pal'la­

mentet og gjennom den økonomiske og sosiale kom ite (som er et partssammensatt, rådgivende organ med ansvar for velferds- og

arbeidslivsspørsmål)^,

• påvirkning gjennom den sosiale dialog mellom arbeidslivets parter Euro-LO, UNICE og CEE� og overfor EF-kommisjonen.

• påvirkning overfor EFs ulike fond( Regionalfondet, Sosialfondet, Stmkturfondet osv. ) for å sikre sosialklausuler og arbeidstakerhen­

syn i fordeling av EF-midler

• deltakelse i ulike EF-programmer, fellesprosjekter og ekspertutvalg som forbereder tiltak for eksempel innen sysselsetting, forbmkerpo­

litikk, kvinnepolitikk, utdanning, transport og forskning

• påvirkning av medlemslandenes ministere og regjeringers stemme­

givning i EF-organer

• påvirkning av de nasjonale arbeidsgiverorganisasjonene, for eksem­

pel NI-IOs opptreden innenfor den europeiske arbeidsgiverorgani­

sasjonen UNICE

• deltakelse og påvirkning av de europeiske standardiseringsorgani­

sasjonene (CEN, CENELEC og ETSI)

DEL 4 • FAGLIG SOLIDARITET overfor felJes saker og delvis samme motparter.

1 EØS skal beslutninger fattes med enstemmighet (k nsensus) mel­

Komite med representanter fra arbeidslivets parter. Dette amarbelds­

orgml t vil vær rådgivende^, men har krav på informasjon og r tt til

representanter og med eventuell nasjonal del takelse.

Innflytelse og alliansebygging

EFs selvstendige rett til å fatte beslutninger vil ikke begrenses innenfor EØS. Dersom EFTA-landene er uenige, kan EF innføre nye regler som bare gjelder i EF. Ettersom det ^r et sterkt ønske om et felles regelverk samarbeid med allierte i EF-landene. Slik kan EØS-modellen åpne vis­

se muligheter til ct mer organisert g sterkere samarbeid mellom fag­

b vege)sene i EFTA og EF for å på irke utviklingen i EF. Likeverdig deltakelse i den sosiale dialogen mellom EURO-LO, UNICE, CEEP og

vedor EF-Kommisjonen vil være en sentral kanal for slik innflytelse.

Fagbevegelsen i de sentrale EF-landene er derfor interessert i at de nor­

diske land blir med i EF. Deltakelse innenfor de ulike EØS-organene kan i en del spørsmål også gi anledning til å bygge allianser med myn­ dighetene og arbeidsgiverne, for eksempel i de nordiske landene, på

tvers av skillet mellom EF og EFTA, for å påskynde høyere sosiale g miljømessige standarder. For fagbevegelsen vil det uansett EF-tilknyt­

ning være en målsetting å bidra til å bygge slike tverrgående allianser

innen EØS, EFTA og EF for å bli en pådriver for utviklingen av den sosiale dimensjonen i hele Europa. Innen Nordens Faglige Sam­

organisasjon har en drøftet forslag om å opprette rådgivende regiona­

le råd i EF og EØS for å styrke den folkelige og regionale innflytelsen i beslutningssystemet. Fagbevegelsen i EFTA-landene har i et

alleuro-peisk perspektiv også drøftet forslag om at EØS kan gi en ramme for å knytte de østeuropeiske landene nærmere til integrasjonen i Europa.

Kanaler for faglig deltakelse i EØS

Innenfor EØS kan den ⁿas

j

^{onale og europ} iske fagbevegelsen altså øve påvirkning på pillereglene for arbeidslivet i Europa via følgende kanaler:

A==�.I

^Nordiske

regjeri nger

Norsk fagbevegelse

Nordens

faglige

Im��1

samorg. l • • V1��;";""'...J

Nordi ke

�===t

regjeringer

Figur 10.1 Kanaler for faglig påvirkning i EØS

EØS

EF

S Iv om EØS

l

^{angt fra innebærer lik verdig deltakelse i E}Fs politiske beslutninger, kan EØS gi b eire muligheter for fagbevegelsen til å påvirke lover og regler for ut^vikliⁿgen i Etuopas arbeidsliv eIm d n har i dag. I hvilken g^rad fagbevegelsen på europeisk, nordisk og nas

j

^onalt

plan klarer å u tnytte disse ^{m u}lighetene^, er usikkert. Selv om det åpnes nye kanaler for påvirkniⁿg^, vil den reelle innflytelsen avhenge av fag­

be^veg^e

l

^{sens organ}isato iske styrke. Den a^vhenger både av kompetan­

s og evne til å utvikle effektive sa^ma^rbeⁱdsf rmer og allianser i de europeiske organene, og av medle^ms^mgani^sasj^oneⁿes nas

j

^{onale og}

regioⁿa le slagkraft. Det er bare dersom de n rdiske fagb vegei^sene står sammen g argu^meⁿte^r . likt, at de kan v in ne innilytelse, heter det i en

fersk rapport fra Nordens Faglige Samorganisasjon.

Med en handelsavtale som i dag vil den norsk fagb v gels n delta

i Euro-LO og i det no^rd^isk^e faglige samarbeidet i NFS, slik den gjør i dag. Den vil imidlertid ikk^e få de samme m ul igh ter til innflytelse overfor de organer j EØS og EF som bestemmer pilleregler og kon­

kw-ransevilkår for arbeidslivet i med

l

^ems

l

^{andene. Uansett} forhold til EF vil de poli tiske lovved tak og tiltak som iverksett s i EF og EØS-lan­

dene, ha b^etyd^n' g for konkurranseforholdene og arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv. Nøkkelspørsmål for fagb vegeiseⁿs holdning til EF og EØS er derfor vurderingen av følgende påstander:

• Påstand 1: Norge og norsk fagbevegelse vil vinne minimal inn­

flytelse i de europeiske organene i EØS og EF sammenliknet med den selvstendighet vi må avgi på hjemmebane. Vi har langt mer å tape enn å vinne.

• Påstand 2: Den nasjonale selvstendigheten er allerede så begrenset at fagbevegelsen må delta i arbeidet for å gjenerobre styringen over arbeidslivet på forpliktende europeisk plan. Vi har mer å vinne enn å tape.

DEL 4 • FAGLIG SOLIDARITET

kurrans I.l g svingningene i den internasjonale økonomien. Evnen til å utforme strategier l bedriftene, regionalt og i bransjer, fo · å håndtere strukturenruingene og sikre arbeidsplassene bfu' viktigere. t kan dri­

ve fram nye samarbeidsmønstre i arbeidslivet. Hvis nasjonal klasse­

solidaritet v lker for lokal bedriftssjåvinisme, sektorsolidaritet eller glo­

bal konsern^lojalitet, kan nasjonale samarbeidsordninger k mn'le på vikende front. Dett kan l gg press for fornye l e av de nasjonale for­

han.dlingssystemene i Norden. Spørsmålet er om "de nordiske model­

lene" basert på gode samarbeidsforhold, relativ likhet og høy syssel­

setting kan utvikles til et internasjonalt konkurransefor -inn? Eller om de vil pløyes oveT ende av imp rterte modeller for arbeidslivsorgani­

sering?

I Norge har fagbevegelsen fått gjennom mange av sine merkesaker ved politiske vedtak og lovgivning, for eksempel folketrygden og arb idsmiljøloven. Den int rnasjonal markedsøkonomiens frammarsj har bidratt til å innsnevre pillerommet for nasjonal politisk styring av økonomien. Det kan innebære at fagbevegelsen delvis blir nødt til å revurder sine avveininger mellom forhandlingsorienterte og politisk orienterte strategieJ:. I N rge har vi sett tendenser til at staten skjærer ned på de velferdspoli tiske fellesordningene, og vi har få tt en ny debatt om fagb vegel en skal satse på forhandlings baserte velferdsordninger, for eksemp l på pensjons-og trygdesiden. Dette kan innebære at vårt velferdssystem blir mer likt ordningene i de sentraleuropeiske land, der yrkesbaserte v lferdsordn inger hru: støne utbredel e. På den annen side er det l man.ge europeisk land en økende interesse for "den nor­

diske modellen" for arbeidslivsorganisering.

Avtale eller lov ?

Trass i det politiske samarbeidets sentrale betydning er reguleringen av det norsk arbeidslivet i større grad em'l i mange eUl'Opeiske land basert på kollektive, tariffestete rettigheter og ordninger for tvisteløsning.

Dersom arbeidstakern s rettigh ter (den sosiale dimensjonen) i E og

EØS i tørre grad vil bygge på lovgivning om gir individuelle rettig­

heter som må prøves gjennom dornsapparatet, kan dette også tale f ^r en viss omarbeiding av den norske fagbevegelsens sb-at gler. Den europeiske lovgivningen fastslår i hovedtrekk minimwnsrettigheter, som i de fleste tilfeller ikke er til hinder for å oppnå bedre løsninger via forhandlinger. Dette kan imid lel'tid skape press fra arbeidsgiv rne for at avtalebas rte rettighetel' nasjonalt tilpasses de europeiske minste­

r glene. Selv om det i EØS eller EF kan bli nødvendig å innføre lov­

festete minstelønninger, trolig knyttet til tari ffavtalene (se kapittel 7), trenger ikk d t innebære at motivet for å være fagorganisert under­

graves. Men det kan stille krav til at fagbevegelsen utvikler flere med­

lemstilbud utover lønn, for eksempel knyttet til kompetanse, utdan­

ning og velferdsytelser.

Gjenreising av "den nordiske modellen "?

Deler av norsk fagbevegelse har vyer om å gjenrei e den nasjonale sty­

Deler av norsk fagbevegelse har vyer om å gjenrei e den nasjonale sty­

In document forhold til Europa. (sider 133-0)