forpliktelser. Det ser med andre ord ut til å være et gap mellom USAs retorikk og vilje til å benytte nødvendig makt for å stoppe folkemordet. Ser man dette i forhold til betydningen av de to faktorene relasjoner til landet og forståelse av situasjonen, så bygger dette oppunder funnene fra den foregående analysen av folkemordet i Rwanda der betydningen av disse faktorene ser ut til å være fraværende med hensyn til å forklare den manglende håndhevelsen av folkemordkonvensjonen. Også med hensyn til betydningen av styresett ser ut til å følge funnene fra det foregående kapittelet.
Da verken USA eller noen andre sa seg villige til å bidra med de nødvendige troppene til en FN-operasjon, ble det i stedet bestemt å forlenge AMIS mandat til september samme år uten en klar plan for når og hvordan en eventuell overgang fra en AU til en FN styrke ville fungere.346 Boltons mål om å ”move fast and far” lot med andre ord vente på seg. Mens USAs politikk har vært preget av et gap mellom retorikk og vilje til å benytte nødvendig makt for å stoppe folkemordet, har Kina på den andre siden vært relativt konstante i sin støtte til Sudan i samme periode.
5.5 Fortsatt kinesisk støtte til Sudan
Til forskjell fra USA, demonsterte Kina nok en gang sin støtte til regimet i Khartoum ved å avstå fra å stemme over resolusjon 1591 og 1593 i slutten av mars 2005.
Resolusjonene åpnet som nevnt tidligere henholdsvis for å etablere et våpenembargo mot Sudan og henvise situasjonen til ICC. Kina argumenterte blant annet for at et våpenembargo mot Al-Bashir-regimet var direkte uklokt: “China has repeatedly stressed that the Security Council should exercise the greatest caution with respect to
“measures” that could make negotiations more difficult and have a negative impact on the peace process.”347 Folkerepublikkens støtte til Sudan kom også til uttrykk da Sikkerhetsrådet vedtok å henvise konflikten til ICC to dager senere.
When trying to solve the question of Darfur, it is also necessary to sustain the hard-won results in the North-South peace process. […] Based on that position and out of respect for
346 ICG 2006a: 20.
347 S/PV.5153 Møtereferat fra Sikkerhetsrådsmøte 29. mars 2005.
125
national judicial sovereignty, we would prefer to see perpetrators of gross violations of human rights stand trial in the Sudanese judicial system.348
Kinas holdning til de to resolusjonene bygger oppunder Folkerepublikkens støtte til regimet i Khartoum og med det, vektleggingen av nasjonale interesser.
Da spørsmålet om å bytte ut AUs AMIS-styrke i Darfur med en FN-styrke ble gjort aktuelt i januar 2006 støttet som nevnt Kina forslaget. Folkerepublikken gjorde det imidlertid klart at de kun ville støtte en utplassering av en FN-styrke hvis utplasseringen hadde Sudans samtykke, en politikk som kan sees i forlengelsen av Kinas politikk i Sikkerhetsrådet etter den kalde krigen mer generelt. Etter press fra blant andre Kina gjorde Sikkerhetsrådet det derfor klart at en eventuell overgang fra AMIS til en FN-styrke i Darfur ikke ville skje på bekostning av Sudans territorielle suverenitet.349 Diskusjonen om en mulig FN-styrke i Darfur fremprovoserte likevel negative reaksjoner fra regimet i Khartoum. Al-Bashir kunngjorde i februar 2006 at
”Sudan and Darfur will be a graveyard for any foreign troops venturing to enter”.350 Behovet for samtykke fra regimet i Khartoum ble dermed avgjørende og det eneste landet som i realiteten kunne tvinge den sudanske regjeringen til å gi et slikt samtykke var Kina, i kraft av sin rolle som Sudans allierte og landets største investor.
Eventuelle håp om at Kina, stilt ovenfor det økende kaoset i Darfur, ville endre sin politikk og presse frem en tilsvarende endring i Sudans Darfur-politikk, fikk et kraftig tilbakeslag i midten av april 2006. Sammen med Russland gjorde Kina det klart at de ville motsette seg et forslag om sanksjoner mot fire sudanesere, henholdsvis to opprørere, et medlem av Janjaweed-militsen og en representant for den sudanske staten. International Crises Group tolker dette som en trussel om å nedlegge veto fra Kinas side.351 Gitt at Kina har uttrykt sin motstand i Sikkerhetsrådet ved å avstå fra å stemme over resolusjoner så er trussel om veto en sterk indikator på landets støtte til
348 S/PV.5158 Møtereferat fra Sikkerhetsrådsmøte 31. mars 2005.
349 S/PRST/2006/16 Uttalelse fra Sikkerhetsrådets president etter møte 11. april 2006.
350 Sitert i ICG 2006a: 21.
351 ICG 2006a: 21.
126
Sudan. Resolusjonsutkastet var det første forsøket på å følge opp resolusjon 1591 fra mars 2005 hvor Sikkerhetsrådet åpnet for sanksjoner mot kjente krigsforbrytere.352 Kinas ambassadør til Sikkerhetsrådet, Wang Guangya, forklarte Kinas standpunkt med at tidspunktet for slike sanksjoner var feil, gitt det da pågående forsøket på å forhandle frem en fredsavtale i Abuja. USA, som uttrykte sterk støtte til forslaget om sanksjoner, truet med å tvinge frem en offentlig avstemning på temaet.353
USA gjorde alvor av sine trusler da de halvannen uke senere, sammen med flere andre medlemmer av Sikkerhetsrådet, la frem et lignende utkast til resolusjon for avstemning. Ikke overraskende avsto Kina fra å stemme over resolusjonen. Nok en gang argumenterte Kinas ambassadør for at tidspunktet for resolusjonen var feil og at man heller burde ventet til fredssamtalene i Abuja ble avsluttet ved slutten av måneden.354 Resolusjonen ble likevel vedtatt med 12 stemmer for og ingen imot.355 Kinas motstand mot sanksjonene bygger oppunder et bilde av Kina som i sin håndtering av folkemordet i Darfur har vektlagt nasjonale interesser fremfor normative forpliktelser på samme måte som Frankrike gjorde det under folkemordet i Rwanda.
USA på sin side viste i debatten rundt sanksjoner mot Sudan nok en gang vilje til å forsøke å finne løsninger på situasjonen i Darfur ved å bidra til å fremme resolusjoner med mål om å tvinge Sudan til å endre sin politikk i Darfur. Som nevnt tidligere må det imidlertid stilles spørsmål ved effekten av amerikanske sanksjoner mot Sudan.
Tross Kinas motstand mot sanksjonene og USAs motstand mot å bli trukket militært inn i Darfur fortsatte Sikkerhetsrådet arbeidet med å få på plass en FN-styrke i Darfur utover våren og sommeren 2006.
5.5.1 FN vedtar å sende soldater
Arbeidet med å få på plass en FN-styrke kuliminerte med resolusjon 1706 31. august 2006. I resolusjonen, som var lagt frem av blant andre USA, ble det bestemt at UNMIS
352 Det var også ventet at Qatar som det eneste arabiske medlemslandet i Sikkerhetsrådet også ville motsette seg sanksjonene.
353 Sudan Tribune 17. april 2006.
354 S/PV.5423 Møtereferat fra Sikkerhetsrådsmøte 25. april 2006. Også Qatar og Russland avsto fra å stemme.
355 S/RES/1672 Sikkerhetsrådsresolusjon 25. april 2006.
127
mandat skulle utvides fra å bistå i implementeringen av fredsavtalen mellom Nord- og Sør-Sudan til også å inkludere Darfur og implementeringen av Abuja-avtalen.356 Til denne oppgave ble det bestemt å styrke UNAMIS med henholdsvis 17.300 soldater og 3.300 sivile politifolk.357 Å utvide mandatet til UNMIS må sees som en erkjennelse av at utplasseringen av en FN-styrke i Darfur hadde tatt for lang tid og at behovet for sikkerhet både for sivile og hjelpearbeidere i Darfur var stadig økende. Resolusjonen understreket imidlertid, etter press fra Kina, at utplasseringen av FN-styrken bare ville skje med Sudans samtykke.358 I forlengelsen av dette ble Sudan invitert til et spesialmøte i regi av Sikkerhetsrådet angående situasjonen i Darfur i den hensikt å forhandle frem et samtykke fra Sudans side. Siste frist for å starte utplasseringen ble satt til slutten av 2006.
Selv om Kina hadde fått sitt krav om samtykke innfridd, valgte Folkerepublikken å avstå fra å stemme over resolusjonen da de anså tidspunktet for resolusjonen som feil.
I Kinas øyne var resolusjonsvedtaket forhastet og sendte et feil signal til Al-Bashir-regimet, noe som igjen ville gjøre det vanskeligere å finne en løsning på situasjonen i Darfur.359 Fra den amerikanske siden ble imidlertid ikke kravet om samtykke fra Sudan tolket som absolutt. Det ble i stedet argumentert for at resolusjonen inviterte Sudan til å gi sitt samtykke, men at et slikt samtykke i utgangspunktet var unødvendig.360 USAs ambassadør til Sikkerhetsrådet, John Bolton, la i tillegg vekt på viktigheten av en rask implementering av resolusjonen: ”Every day we delay only adds to the suffering of the Sudanese people and extends the genocide”361. Sitatet understreket også USAs fortsatte forståelse av situasjonen i Darfur som et folkemord.
Viljen til å utplassere FN-styrken i Darfur uten Sudans samtykke viste seg imidlertid raskt å utebli. Allerede før resolusjon 1706 ble vedtatt 31. august gikk Al-Bashir-regimet ut og blankt avviste alle muligheter for å bytte ut AUs AMIS-styrke med en
356 S/RES/1706 Sikkerhetsrådsresolusjon 31. august 2006.
357 Ibid.
358 Ibid.
359 S/PV.5519 Møtereferat fra Sikkerhetsrådsmøte 31. august 2006.
360 Frazer og Silverberg 2006.
361 S/PV.5519 Møtereferat fra Sikkerhetsrådsmøte 31. august 2006.
128
FN-stryke. Også invitasjonen til Sikkerhetsrådets spesialmøte om Darfur ble blankt avslått av regimet i Khartoum. I lys av Sudans steile holdning er det ikke overraskende at viljen til å utplassere FN-styrken med makt uteble. USAs og Sikkerhetsrådets manglende vilje til å sette makt bak sine krav og vedtak viste imidlertid nok en gang at når de mulige kostnadene blir for store vil viljen til å sette normative forpliktelser fremfor nasjonale interesser svekkes.