1.2.1 Håndhevelse
Alle verdens stater er i henhold til folkemordkonvensjonen forpliktet til å forhindre folkemord og dømme skyldige for folkemord. Fokuset for denne oppgaven er som nevnt håndhevelse av konvensjonen for å forhindre folkemord. Med andre ord vil håndhevelsen av konvensjonen i form av de internasjonale domstolene for det tidligere
Normative interesser
Håndhevelse av
folkemordkonvensjonen
Relasjoner til landet Forståelse av
situasjonen
Styresett hos håndheverne
23
Jugoslavia og for Rwanda ikke bli kommentert nærmere her. Sikkerhetsrådets håndhevelse av folkemordkonvensjonen er dermed forstått som i hvilken grad Sikkerhetsrådet aktivt jobber for å benytte de mulighetene som ligger i konvensjonen når det står ovenfor folkemord som for eksempel i Rwanda og nå i Darfur. Det betyr ikke at Sikkerhetsrådets medlemmer har en rett til å intervenere (politisk, økonomisk eller militært) under dekke av folkemordkonvensjonen, men at de har en plikt til å intervenere når et folkemord faktisk forekommer.33 Jeg vil understreke at dette ikke betyr at operasjonaliseringen av håndhevelse vil være utelukkende forstått som militær intervensjon for å forhindre folkemord. Håndhevelse kan også ta form av politiske og økonomiske sanksjoner. For eksempel ved å utestenge det overgripende landet fra viktige politiske fora, eller sanksjonere essensielle deler av landes eksport, import eller økonomisk bistand. Mot denne brede forståelsen av håndhevelse kan det argumenteres for at politiske og økonomiske sanksjoner ofte er lite effektive. Robert A. Pape hevder for eksempel at kun 4 % (5 av 115 tilfeller) av økonomiske sanksjonene fra 1900 frem til 1990 var vellykkede.34 Det kan med andre ord argumenteres for at økonomiske sanksjoner er lite egnet gitt deres lave grad av effektivitet. Det kan også argumenteres for at folkemord som det vi var vitne til i Rwanda er så effektive og av så kort varighet at politiske og økonomiske sanksjoner vil være lite egnet. Like fullt ønsker jeg å argumentere for en relativt vid forståelse av håndhevelse. Mitt argument er at håndhevelsen av konvensjonen må være proporsjonal med situasjonen og at det ikke her er snakk om å bruke enten økonomiske, politiske eller militære maktmidler, men at de bør sees i sammenheng. Hva som er aktuelle maktmidler for håndhevelse av konvensjonen varierer med andre ord fra situasjon til situasjon. Dette leder meg videre til det kanskje viktigste begrepet i oppgaven, nemlig folkemord.
33 ICISS 2001: 11.
34 Pape 1997: 93.
24
1.2.2 Folkemord
I henhold til folkemordkonvensjonen er folkemord definert som:
…handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Disse handlingene omfatter å drepe medlemmer av gruppen, å foråresake alvorlig legemlig eller sjelig skade på medlemmer av gruppen; bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis; å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen; og med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.35
Definisjonen av folkemord som danner grunnlaget for konvensjonen, er både omstridt og problematisk. Delvis skyldes dette politiske kompromisser som for eksempel at sosiale og politiske grupper ikke omfattes av konvensjonen, fordi Stalin var redd det ville gi grobunn for uønsket kritikk av hans politikk i Sovjetunionen. Også bruken av
”hensikt” og ”helt eller delvis” i den første setningen av definisjonen har blitt kritisert.
”Helt eller delvis” indikerer at en gruppe ikke må bli fullstendig utryddet for at det skal utgjøre et folkemord. Det har imidlertid blitt stilt spørsmål rundt hvor mange som må bli drept for at det er snakk om et folkemord. Dette er en debatt som faller utenfor fokuset for denne oppgaven. Likevel har debatten rundt hvor mange som må dø en politisk betydning. En manglende konsensus på hvor mange som må dø før det er et folkemord, kan hindre en effektiv implementering av konvensjonen før folkemordet er over. Det gir også stater som er uvillige til å håndheve konvensjonen en mulighet til å argumentere for at det ikke finner sted et folkemord fordi det ikke er et stor nok antall døde. Dette er, som det vil bli klart i den videre redegjørelsen, et gjennomgående problem ved definisjonen av folkemord. Det er imidlertid liten strid om hvorvidt en substansiell del av de berørte gruppene i Rwanda og Darfur har dødd. Samtidig er denne åpne definisjonen avgjørende for at folkemordskonvensjonens forpliktelser om å forhindre folkemord kan tre i kraft før en stor gruppe mennesker har dødd.
35 Den norske oversettelsen av folkemordkonvensjonen er tilgjenglig på HL-sentrets hjemmesider.
25
40
Denne spenningen mellom definisjonenes presisjonsgrad og muligheten til å forhindre folkemord i en tidlig fase, kommer også klart frem i betydningen av ”hensikt” i definisjonen. Bruken av ”hensikt” har bidratt til at konvensjonen er vid nok til å forhindre folkemord på et tidlig stadium, for som Omer Bartov poengterer: ”...waiting for clear signs of implementation often means that the response would come too late.”36 Bruken av ”hensikt” i konvensjonen gjør det også vanskeligere å definere overgrep som folkemord fordi man må kunne bevise at hensikten med overgrepene er å utrydde hele, eller deler av gruppen som sådan37, noe som også gjør det vanskelig å handle på bakgrunn av konvensjonen for å stoppe folkemord.38 Dette problemet vil bli illustrert nedenfor i argumentasjonen for at overgrepene i Darfur utgjør et folkemord.
Det vil derfor være viktig å kort redegjøre for at folkemordene i henholdsvis Rwanda og Darfur faller inn under konvensjonen, samt å identifisere hvilke problemer ved konvensjonen som er relevante for mine valg av case.