Som jeg har vist så langt i analysen har Kina vært konsekvent i sin støtte til Al-Bashir-regimet fra sommeren 2004 da kritikken av Al-Bashir-regimets politikk i Darfur for alvor begynte å gjøre seg gjeldende og frem til og med sommeren 2006. Kina har riktignok med jevne mellomrom argumentert for behovet om å gjøre noe med den alvorlige situasjonen i Darfur - slik de for eksempel gjorde i januar 2006 da de uttrykte støtte til forslaget om å erstatte AUs AMIS-styrke med en mer robust FN-styrke – men Folkerepublikken har ikke vist noen vilje gjennom hele denne perioden til å presse frem endringer i Sudans Darfur-politikk. Jeg vil derfor argumentere for at Kina, stilt ovenfor folkemordet i Darfur har nedprioritert normative forpliktelser til fordel for nasjonale interesser i form av en klar støtte til Sudan. Dette tyder også på at Kina ikke er villig til å sette ønsket om å fremstå som en mer ansvarlig aktør internasjonalt fremfor viktige nasjonale interesser.
Kina fortsatte å uttrykke sin støtte til Sudan utover på høsten 2006 og våren 2007.
Dette kom blant annet til uttrykk da Kinas statsminister Wen Jiabao på en pressekonferanse i London i september 2006 uttalte at Kina riktignok var ”very much concerned about the stability in Darfur […] and of course […] support the international society’s decision to send in peacekeepers”, før ha la til: “However we hope that in order to have an effective implementation and operation by the peacekeepers, consent from the Sudanese government and consent from the Africa
129
Union are given”.362 På sitt besøk til Sudan i februar 2007 skal riktignok Kinas president, Hu Jinato, privat ha oppfordret Sudans president Al-Bashir om å gjøre noe med situasjonen i Darfur, men offentlig understreket Hu Jinato nok en gang Kinas støtte til Sudan i form av blant annet et rentefritt lån på 100 millioner yen for å bygge et nytt presidentpalass, samt avskriving av 70 millioner yen i sudansk gjeld til Kina.363 Kinas støtte til regimet i Khartoum fortsatte med andre ord også inn i 2007.
Samtidig kan det argumenteres for at det skjer en endring utover høsten 2006 og inn i 2007 i hvordan Kina uttrykker sin støtte til Al-Bashir regmiet. Sudans vedvarende, og åpenlyse motstand mot å rette seg etter pålegg fra det internasjonale samfunnet om å stoppe folkemordet og konflikten i Darfur resulterte i løpet av 2006 og 2007 for alvor i en økende kritikk også av Kina. Kritikken toppet seg i mars-april 2007 da flere aktivister med blant andre skuespiller og fredsaktivist Mia Farrow i spissen koblet folkemordet i Darfur med det forestående OL i Beijing i august 2008.364 Med betegnelser som ”genocide games” og ”genocide olympics” ble det forsøkt å bringe skam (”shaming”) over Kinas håndtering av folkemordet i Darfur og på den måten presse Kina til å endre sin politikk overfor Sudan. Som tilsvar på den økende kritikken av landets støtte til Sudan ga Folkerepublikken ved flere anledninger utover høsten 2006 uttrykk for bekymring for Sudans manglende vilje til å tillate den vedtatte FN-styrke i Darfur. I forlengelsen av dette påtok Kina seg også en langt mer aktiv meglingsrolle ovenfor Al-Bashir-regimet for å finne en løsning på situasjonen.
Denne endringen i Kinas politikk kom til uttrykk i midten av september 2006, da Wang Guangya, Kinas ambassadør til Sikkerhetsrådet, fortalte pressen at den kinesiske regjeringen hadde presset Sudan både i Beijing og i Khartoum for å få Sudan til å gi sitt samtykke til den vedtatte FN-stryken. ”We sent a message to them that we feel the U.N. taking over is a good idea, but it is up them to agree to that”. Før han understreket at: “We are not imposing on them. We need to have them consider it and
362 Jiabo 2006.
363 Sudan Tribune 3. februar 2007.
364 Se for eksempel: Cullen 25. mars 2007; Sudan Tribune 29. mars 2007.
130
agree to it”.365 Som dette viser, holdt Guangya fast på referansen til Sudans suverenitet, men til forskjell fra tidligere uttalelser etterlater Guangyas uttalelse likevel liten tvil om at Kina ønsket en endring i Sudans Darfur-politikk.
Kina gjentok kritikken av Sudan på det kinesisk-afrikanske toppmøtet i Beijing en drøy måned senere, da Kinas president med referanse til Darfur offentlig uttalte at ”the Sudanese government can find an appropriate settlement, maintain stability and constantly improve the humanitarian conditions in the region”.366 Kina skal også ha spilt en viktig rolle som megler da Sudan endelig valgte å sette seg ved møtebordet på Sikkerhetsrådets spesialmøte om Darfur et par dager senere i AUs hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia. I et forsøk på å få Sudan til å gi sitt samtykke til en FN-styrke i Sudan hadde Kofi Annan i forkant av møtet lansert den såkalte ”Annan-planen”,et veikart over tre faser for utplasseringen av en kombinert AU-FN-stryke i Darfur.
Sudan ga sitt prinsipielle samtykke til planen etter intense forhandlinger der Kinas ambassadør til Sikkerhetsrådet skal ha spilt en avgjørende rolle.367
Med dette som bakteppe kan det argumenteres for at Kina endrer sin politikk overfor Sudan utover høsten 2006 og inn i 2007 som følge av en økende kritikk av Folkerepublikkens støtte til regimet i Khartoum. Som vist ovenfor rokket ikke denne endringen ved Kinas grunnleggende støtte til Sudan, men den økende kritikken av Folkerepublikken ser ut til å ha tvunget Kina til å innta en langt mer aktiv rolle i forhold til å finne en løsning på folkemordet og konflikten i Darfur. Gitt at det på høsten 2006 var over to år siden USA betegnet situasjonen som folkemord er det liten grunn til å tro at endringen i Kinas politikk skyldes en endring i Folkerepublikkens forståelse av situasjonen. Det er mer nærliggende å tro at Kinas rykte internasjonalt var en utløsende årsak til endringen i landets politikk.
365 Gjengitt i Sudan Tribune 15. september 2006.
366 China Daily 3. november 2006.
367 Worth 17. november 2006; Natisios 2006.
131