Forhindre frafall i videregående skole

Etter Ida hadde sluttet for tredje gang, tenkte hun følgende om å begynne på skolen igjen:

Jeg skjønte at nå har jeg brukt opp sjansene mine liksom. Siste året gikk jeg jo med de som var tre år yngre enn meg. Lillebroren min skulle begynne på videregående neste år, og jeg tenkte bare: ”Det kan jeg ikke”. Selv om jeg egentlig hadde veldig lyst.

Hun fortalte at hun hadde foreldre som forsøkte å hjelpe, men at det aldri ble til noen løsning på problemene på skolen:

Jeg fikk veldig mye støtte fra foreldrene mine da. De har virkelig stått på. Tatt fighten for meg liksom. Fått veldig mye hjelp alltid. Og de har mast seg til veldig mange møter.

Dessverre fulgte aldri skolen opp. Ingen fulgte opp, og jeg ga opp. Jeg orket ikke mer.

Per fortalte at han opplevde at verken kontaktlærer eller andre lærere involverte seg i hans situasjon. Den eneste han opplevde at gjorde noe for at han skulle bli på skolen, var den tidligere nevnte inspektøren:

Nei. Lærerne, de virket mer stresset over sin egen jobbsituasjon egentlig. Kontaktlæreren min og mange av hennes kollegaer. Jeg føler ikke jeg fikk noe hjelp eller støtte fra noen av dem nei. (…) Det var hun inspektøren. Hun hadde det ansvarsområdet. De henvendte meg alltid til henne.

Han fortalte at hun prøvde ut flere tiltak for å få han til å bli på skolen. Han utdypet et konkret eksempel:

Det endte med at jeg kunne velge en dag hvor jeg istedenfor å være på skolen kunne jeg gå meg en tur i skogen. Alene. Og ta bilder eller hva jeg ville. Sitte og skrive for

eksempel. Og det eneste kravet til det var at hun sa jeg måtte ta et bilde av at jeg hadde vært der da. Sånn at hun så at jeg hadde gjort noe.

Ida hadde flere samtaler med rådgiver før hun sluttet på skolen:

Vi hadde jo en del samtaler. Jeg husker at rådgiveren nesten ble litt irritert på meg, fordi jeg ikke prøvde litt mer da. Og jeg husker jo at de absolutt ikke ville at jeg skulle slutte.

Vi hadde et møte med skolen husker jeg. De innkalte til noe som heter aktiv læring eller noe sånt. Der prøvde de å finne andre veier enn skolen for meg. At jeg kanskje kunne begynne å jobbe, og ta utdanningen den veien.

Det siste året hun gikk på videregående skole fikk hun tilrettelagt undervisningen i en mindre gruppe:

Jeg gikk jo i en vanlig klasse, men noen i klassen ble plukket ut. Da satt vi på et lite grupperom og hadde mye tettere oppfølging. De spurte hvordan det gikk og jeg fikk litt lenger tid på oppgaver. Så det var jo veldig bra egentlig.

4.5.2 Hva mener informantene kunne vært gjort for å forhindre at de sluttet på skolen?

Silje tror at dersom hun hadde opplevd at noen på skolen tok henne seriøst, så kunne hun kanskje ha fortsatt på skolen:

Hadde jeg snakket med noen som forsto meg og kunne hjelpe meg til å klare det jeg ville, istedenfor å sette meg vekk som ett problem. Tror kanskje det hadde hjulpet for meg om noen hadde forstått meg. Eller bare vist at de trodde jeg kunne få det til hvis jeg ville. Bli tatt litt seriøst da.

Silje opplevde at hun var for ung til å forstå betydningen av utdanning. Hun synes skolen tok for lite hensyn til at ungdom modnes i ulikt tempo. Hadde skolen tatt dette hensynet, tror hun at det hadde vært enklere for henne å bli på skolen og fullføre:

Jeg synes at man er alt for ung på videregående til å skjønne hvor viktig det er for fremtiden din, og hvor mye det kommer til å bety senere. Jeg skjønte ikke det da. Jeg tenkte ikke over det (…). Alle modnes ikke likt. Selv om man er 18 så kan man fortsatt være umoden i hodet. Man skjønner ikke at det kan være viktig for deg senere. Jeg synes skolen burde ta mer hensyn til individuelle forskjeller. Da hadde det kanskje vært enklere for meg å fullføre i hvert fall.

Per trodde ikke at noe kunne fått han til å bli på skolen:

Nei. Ikke på det tidspunktet. Ikke der jeg var i livet, tror jeg. Og ikke sånn som opplegget var. Så tror jeg ikke det. Det er derfor jeg satser på voksenopplæring. Jeg var for ung rett og slett. Jeg hadde jo aldri tenkt sånn på det i dag.

Han etterlyser en mer fleksibel rett til videregående opplæring:

Jeg skulle så veldig ønske at videregående ikke var noe du trengte å begynne med når du er 16 år. Men som man likevel alltid hadde en tre års rett til da, som man kunne ta når man var klar for det. Det hadde vært ideelt for meg. Det tok meg til jeg var 20 år. Da tenkte jeg at ”Faen, jeg var jo en idiot på videregående. Jeg skulle tatt det da”.

Studiekompetansen begynte å bety enda mer etter hvert da.

Ida tror at hennes situasjon kunne vært annerledes dersom problemene hadde vært tatt tak i tidligere:

Sånn som de to årene jeg gikk på videregående først, så følte jeg jo kanskje at jeg ble litt glemt oppi alle sammen da. Det var ikke noe spesielt fokus på hver enkelt. Jeg følte meg litt glemt i alle. Hadde det blitt tatt tak i og hadde jeg fått noe tilrettelegging litt tidligere.

Hadde jeg fått hjelp da jeg begynte å få en del fravær, så kanskje det hadde vært annerledes nå.

Hun kunne ønske at noen hadde tatt tak i de problemene hun hadde utenfor skolen:

Jeg var jo veldig flink til å skjule de problemene jeg hadde. Så hvis noen hadde prøvd å grave litt mer i hvorfor ting var som det var, om de kunne ringt en psykolog eller et eller annet. Noen som kunne hjulpet meg litt og ta litt tak. (…) Det siste året jeg gikk, så visste de nok veldig godt om problemene mine. Da var jeg veldig åpen om det. Men de to årene før, de visste at det var noe, men de visste nok ikke helt hva. Jeg skjulte det ganske godt.

Jeg kunne i alle fall ønske at noen kunne gravd litt i det litt tidligere da, og gitt meg hjelp.