Datainnsamling

Etter første møte med veileder i desember 2015 tok jeg kontakt med flere personer i mitt nettverk, som jeg visste at var i kontakt med personer som hadde sluttet på videregående skole. Noen av disse ønsket å videreformidle mitt informasjonsskriv til personer som kunne være aktuelle informanter. Jeg ble samtidig gjort oppmerksom på at dette var en sårbar gruppe unge mennesker, som det kunne være vanskelig å rekruttere informanter fra. Dette viste seg å stemme. Mange av de unge takket nei, fordi de synes det var flaut å ikke ha gjennomført videregående skole. Etter en tid kom jeg i kontakt med to informanter gjennom en karriereveileder. Deretter stoppet prosessen opp. Jeg vurderte i denne perioden å endre problemstillingen, slik at jeg enklere kunne få tilgang til informanter i form av ansatte i oppfølgingstjenesten eller lærere i videregående skole. Å intervjue ungdom som har avbrutt skolegangen om deres erfaringer utgjorde mye av motivasjonen for prosjektet. Jeg hadde et sterkt ønske om å gjennomføre prosjektet slik jeg opprinnelig hadde planlagt, og bestemte meg derfor for å grave dypere i nettverket mitt. Jeg kom til slutt i kontakt med en bekjent som tilfeldigvis kjente en person som hadde sluttet på skolen og ønsket å stille til intervju. På denne måten kom jeg i kontakt med en informant til. I utgangspunktet ønsket jeg å intervjue fire eller fem informanter. Jeg lette derfor videre. Etter en tid kom jeg i kontakt med en fjerde person som ønsket å stille til intervju. Denne personen valgte kort tid før det avtalte intervjuet å trekke seg fra prosjektet. Grunnet tidsrammen overveide jeg muligheten for å gjennomføre prosjektet med tre informanter. På dette tidspunktet hadde jeg allerede gjennomført tre intervjuer. Jeg vurderte datamaterialet jeg hadde samlet inn som relevant og fyldig. I denne prosessen rådførte jeg meg med veileder, seminarleder fra masteroppgaveseminaret og medstudenter. Etter en grundig refleksjonsprosess kom jeg frem til at datamaterialet jeg allerede hadde samlet inn var tilstrekkelig og velegnet for å belyse prosjektets

problemstilling. De tre informantene vil presenteres nærmere i kapittel 4.1: Presentasjon av informantene.

3.3.1 Prøveintervju

Et prøveintervju er nødvendig for å teste intervjuguiden, og seg selv som intervjuer (Dalen, 2011). I slutten av januar 2016 gjennomførte jeg et prøveintervju med en testinformant.

Testinformanten hadde flere ganger vært nære å slutte på skolen. Prøveintervjuet ble gjennomført på en kafé. Både jeg og testinformanten var enig i at en rolig kafé var en

behagelig og uformell plass å gjennomføre intervjuet på. Prøveintervjuet ga meg mulighet til å bli kjent med det tekniske utstyret. I tillegg ga det meg en god indikasjon på hva som fungerte godt og mindre godt i intervjuguiden. Etter prøveintervjuet la jeg til noen spørsmål og endret rekkefølge på flere av spørsmålene. I tillegg dukket det opp flere

oppfølgingsspørsmål som jeg la til i intervjuguiden. Noen av spørsmålene omformulerte jeg slik at de ble mer presise. I tillegg ga prøveintervjuet meg erfaring med rollen som intervjuer.

Jeg fikk øvd meg på å fortelle om meg selv og formålet med prosjektet, og jeg ble tryggere på intervjuguidens innhold. I forkant var jeg bekymret for at tiden ikke skulle strekke til.

Prøveintervjuet gikk raskere enn forventet, og jeg fant ut at jeg kunne bruke mer tid enn jeg trodde på hvert spørsmål. Etter prøveintervjuet lastet jeg opp lydfilen i analyseprogrammet NVivo. Jeg fikk sjekket at kvaliteten på lydopptaket var god. I tillegg øvde jeg meg på transkribering i NVivo. Jeg brukte omtrent en dag på å gjøre meg kjent med programmet, og på å transkribere. Under transkriberingen oppdaget jeg at jeg ikke hadde vært flink nok til å oppsummere etter hvert spørsmål for å sjekke ut min egen tolkning av testinformantens utsagn. Dette noterte jeg meg som viktig lærdom fra prøveintervjuet.

3.3.2 Gjennomføring av intervjuene

Intervjuene ble gjennomført i februar og mars 2016 på ulike kaféer. Informantene ble tilbudt mat og drikke dersom de ønsket det. Jeg informerte om hvem jeg var, hvorfor jeg ønsket å prate med dem, og om formålet med prosjektet. For å fremstå som trygg og for å skape tillit tok jeg meg god tid, og jeg lot informantene stille spørsmål dersom de ønsket det. Til intervjuene hadde jeg med meg informasjonsskrivet som jeg hadde sendt ut i forkant.

Informantene fikk mulighet til å lese skrivet en gang til, og til å signere. I tillegg informerte jeg om at jeg ville ta lydopptak av intervjuet, og ga beskjed om at de når som helst kunne avbryte intervjuet eller ta en pause uten å oppgi noen grunn. Alle informantene samtykket, og ingen valgte å avbryte intervjuet. Det ene intervjuet ble gjennomført med flere korte pauser.

De to andre intervjuene ble gjennomført uten pause. Mot slutten av intervjuene spurte jeg om det var noe de ønsket å legge til, endre på eller slette. To av informantene ønsket å utdype

tidligere utsagn, fordi de underveis hadde kommet på historier de ønsket å fortelle om. Etter intervjuene tok jeg meg god tid til å småprate, og takke for at de hadde stilt opp og delt sine erfaringer med meg. I tillegg spurte jeg om hvordan de syntes det hadde vært å bli intervjuet.

Alle informantene ga uttrykk for at de syntes det hadde vært gøy å bli intervjuet, fordi de hadde fått snakke om et tema som de visste og mente mye om. Etter intervjuene dro jeg hjem for å gjøre noen notater knyttet til intervjuet og intervjusituasjonen. Her noterte jeg ned noen observasjoner og refleksjoner jeg gjorde meg i løpet av intervjuet.

Min samlete vurdering av intervjuene, er at intervjuguiden og den semistrukturerte formen fungerte godt i dette prosjektet. Samtalene var styrt av intervjuguidens temaer og spørsmål, men ble holdt i en uformell tone. Informantene fortalte fritt og åpent om sine erfaringer og tanker. Jeg forsøkte etter beste evne å lese informantens kroppsspråk og mimikk for å vite hvor mye jeg kunne ”grave” i deres historier. Dette var tidvis en utfordring. En annen

utfordring var å stille de rette oppfølgingsspørsmålene. Flere ganger hendte det at jeg kom på oppfølgingsspørsmål etter at lydopptaket var slått av. Jeg spurte derfor om jeg kunne sette på lydopptaket igjen. Dette var greit for informantene, og jeg fikk stilt oppfølgingsspørsmålene.

3.3.3 Transkribering

Transkribering viser til prosessen der den muntlige samtalen omgjøres til skriftlig tekst.

Gjennom prosessen gjøres datamaterialet klart for tolkning og analyse (Kvale og Brinkmann, 2015). Rett etter intervjuene dro jeg hjem og overførte lydfilene til PC, slik at jeg kunne slette opptakene fra diktafonen. Lydfilene ble lagt inn i en passordbeskyttet mappe på min

personlige datamaskin. Dette gjorde jeg med tanke på personvern. Kort tid etter intervjuene var gjennomført gikk jeg i gang med å transkribere samtalene. Alle intervjuene ble

transkribert dagen etter at de hadde funnet sted. Dette gjorde at jeg hadde konteksten og intervjuene friskt i minnet. Alle intervjuene transkriberte jeg på egenhånd i NVivo. Dalen (2011) anbefaler sterkt at forskeren selv utfører transkriberingen, fordi man gjennom prosessen får en unik sjanse til å bli kjent med datamaterialet. For at transkriberingen skulle være nøyaktig, brukte jeg mye tid på å spole tilbake i lydopptaket for å sjekke at

informantenes utsagn var korrekt nedskrevet. I etterkant spilte jeg gjennom intervjuene samtidig som jeg leste gjennom teksten. I denne prosessen oppdaget jeg at jeg noen ganger hadde slurvet eller hørt feil ord, og jeg fikk rettet opp i dette.