Fagpersonalets kompetanseprofil

Omorganiseringen av høgskolesystemet, innføring av en felles lov og stillingsstruktur for universitetene og høgskolene, samt krav til forskningsbasert undervisning har forsterket behovet for og rettet fokus mot kompetanseheving av fagpersonalet i høgskolesektoren.

Særlig gjaldt dette helsefagene, som i forkant av høgskolereformen skilte seg ut med en svært ”bunntung” stillingsstruktur. En sammenligning av den samlede stillingsstrukturen ved de statlige høgskolene i 1995 og 1997 viste at andelen høgskolelærere har sunket,

mens andelen høgskolelektorer har økt tilsvarende. Dette skyldes særlig vektlegging av kompetanseheving blant høgskolelærere. For de øvrige stillingsgruppene var det små eller ingen endringer (Kyvik og Skodvin 1998). Imidlertid retter alle høgskolene nå

oppmerksomheten mot kompetanseheving innen FOU på ulike felt.

Doktorgrads-kvalifisering av faglig tilsatte er et viktig satsningsområde for mange statlige høgskoler.

Blant annet viser en oversikt fra 1997 at i overkant av 500 personer arbeidet på en

doktorgradsavhandling (Remme 1997), og i spørreskjemaundersøkelsen som ble sendt ut i forbindelse med evalueringen av høgskolereformen høsten 1997, oppgir 16 prosent av fagpersonalet med høgskolelektorkompetanse eller høyere at de arbeider på en doktorgrad (Kyvik 1999). I tillegg er det mange høgskolelærere som holder på med

hovedfagsstudium. Dette tilsier at det på relativt kort sikt er rimelig å forvente en ytterligere kompetanseheving i sektoren.

Hva så med høgskolene på Innlandet? Fordeling av fagpersonalet på ulike

stillingskategorier gir en indikasjon på den faglige kompetansen ved de tre høgskolene, enkeltvis og samlet innenfor rammen av en eventuell nettverksinstitusjon.

Tabell 1.22 Faglig/vitenskapelig personalet ved Innlandshøgskolene 01.00.00, etter stillingskategori og lærested.

Tabell 1.22 viser at de tre høgskolene er relativt ulike mht. hvordan personalet fordeler seg på de ulike stillingskategoriene. Lillehammer skiller seg ut med den klart tyngste

kompetanseprofilen, med hhv. 8,6 prosent plassert i toppstillingsgruppen (dvs. professorer og dosenter) og 44,5 prosent på førstestillingsnivå (hhv. 1.amanuensis og 1.lektor). Dvs. at over halvparten av de faglig ansatte har førstestillingskompetanse eller høyere. Til

sammenligning har Gjøvik i underkant av 50 prosent i høgskolelektorgruppen og om lag 30 prosent høgskolelærere, dvs. at kompetanseprofilen er langt mer ’bunntung’.

Fagpersonalet ved Høgskolen i Hedmark har en noe ’tyngre’ profil, men ligger likevel langt nærmere kompetanseprofilen ved Høgskolen i Gjøvik enn Høgskolen i Lillehammer.

Ved både HH og HiG har i underkant av 18 prosent førstestillingskompetanse. HH har i tillegg en liten andel plassert i toppstillingsgruppen, hhv. 1,6 prosent.

Disse forskjellene må ses i sammenheng med fagprofilen ved de tre høgskolene. Generelt har høgskoler med en sterk representasjon av tidligere distriktshøgskoler (som

Lillehammer), hatt en langt høyere andel av fagpersonalet på førstestillings- og

toppstillingsnivå enn høgskoler som er dominert av profesjonsutdanning og særlig helse-

og sosialfagsprofesjoner (som Hedmark og Gjøvik). Dette skyldes hovedsakelig historiske forskjeller i stillingsstruktur, kompetansekrav og stillingsinnhold innenfor de tidligere selvstendige høgskolene. Ved distriktshøgskolene ble hovedvekten lagt på

forskningskompetanse, mens praksiserfaring og pedagogiske kvalifikasjoner ble tillagt større vekt i de andre høgskoleslagene. Samtidig har det innen de ulike fagområdene vært ulike tradisjoner og muligheter for høyere grads utdanning (Kyvik og Skodvin 1998).

Innenfor rammen av de ’nye’ høgskolene vil det av den grunn i mange tilfeller være store forskjeller på tvers av avdelinger/fagområder i kompetanseprofilen.

Tabell 1.23 Det faglig/vitenskapelige personalet ved utvalgte statlige høgskoler per 1.10.1999, etter lærested og stillingskategori. Prosent.

Stilling HiG HH HiL HiA HiBø HiS HiM HiVO HiÅ Totalt* Merknad: Ekskl. høgskolelærere. * = Prosentfordeling for alle statlige høgskoler samlet.

Kilde: NIFU/Forskerpersonalregisteret

Sammenlignet med høgskolesektoren total sett (jfr. tabell 1.23), ser vi at Høgskolen i Lillehammer skiller seg ut også på nasjonalt nivå, og at stillingsstrukturen er på linje med andre høgskoler med tilsvarende ambisjoner, som høgskolene i Agder, Bodø og Stavanger.

Høgskolene har imidlertid en langt mindre topptung stillingsstruktur enn universitetene og de vitenskapelige høgskolene, hvor hhv. 45 og 37 prosent befant seg i toppstillingsgruppen i 1997. Igjen er forskjellene i stor grad politisk og historisk betinget, blant annet har

ansvaret for hovedfags- og doktorgradsutdanning vært lagt til institusjonene i universitetssektoren (jf. Skodvin og Kyvik 1998).

Et annen indikasjon på fagpersonalets kompetanse fremgår ved å se på hvor stor andel av fagpersonalet som har doktorgrad. En sammenligning av doktorgradsandelen ved de statlige høgskolene i 1997 viste relativt stor variasjon mellom de ulike høgskolene. Høyest lå Høgskolen i Stavanger med 17 prosent, mot kun 1 prosent ved Høgskolen i Tromsø (Kyvik og Skodvin, 1998)²⁶. Tabell 1.23 viser at det fortsatt er store forskjeller mht. hvor

26 Ved utgangen av 1997 var det 8 prosent av det samlede fagpersonalet som hadde en doktorgrad ved de statlige høgskolene. Dersom vi kun ser på personalet med høgskolelektorkompetanse eller høyere hadde 10 prosent doktorgrad. Doktorgradsandelen er lav sammenlignet med tilsvarerende andel for det faste vitenskapelige personalet ved universitetene og høgskolene; 10 prosent (i 1997) mot hhv. 60 og 44 prosent (i 1995) doktorgrad (Kyvik og Skodvin 1998/Doktorgradsregisteret, NIFU).

stor andel av det faglig/vitenskapelige personale som har doktorgrad. Av de tre høgskolene plasserer HiL og HiG seg omtrent på gjennomsnittet for samtlige statlige høgskoler, mens HH både ligger noe under de to øvrige høgskolene i Innlandsregionen og totalt sett.

Sammenlignbare tall for 1999 (jf. tabell 1.24) viser at det relativt sett særlig har vært en økning i doktorgradsandelen ved HiL (fra 7 til 13 %). Tilsvarende har andelen økt med 3 prosent ved HiG, mens prosentandelen er uendret for HH. For høgskolesektoren totalt sett har det kun vært en liten økning (fra 10 % til 11%).

Tabell 1.24 Doktorgradsandelen blant vitenskapelig/faglig personale ved utvalgte statlige høgskoler per 1.10.1999.

Imidlertid kan enkelte høgskoler vise til stor økning. Dette gjelder spesielt Høgskolen i Molde, som kan vise til en 7 prosents økning fra 1997 til 1999. Vi ser også at høgskolene i Stavanger og Molde skiller seg ut med en særlig høy doktorgradsandel. Selv om både særlig HiL, men også HiG, kan vise til en positiv utvikling, er det dermed fortsatt en stykke opp til de ’flinkeste i klassen’. Dette fremkommer også hvis vi ser på doktorgrads-andelen for innlandshøgskolene totalt sett, som per 1. oktober 1999 var 9 prosent.

Kompetanseheving- og utvikling på Innlandet

Ved alle de tre innlandshøgskoler foreligger planer for ytterligere kompetanseheving- og utvikling. Av strategisk plan for HH for 2000-2004 fremgår det at er et resultatmål at minst 10 personer skal ha kvalifisert seg til førstestilling i løpet av planperioden. Videre skal post.doc.-ordningen utredes i løpet av 2001. Høgskolen skal også primært rekruttere personer med relevant forskerkompetanse. Det skal satses på videreutvikling av eget personale gjennom stipendordninger og individuelle doktorgradsprogram. Det skal etableres et felles forskeropplæringsprogram gjennom UNISKA.

Tilsvarende er det i henhold til strategisk handlingsplan for FOU-virksomheten (2001 – 2002) ved HiG, en målsetting at aktiv bruk av kompetanseutvikling av eget personale og rekrutteringspolitikk skal sikre at høgskolen på sikt har forskerkompetanse innen alle viktige fagmiljøer. Tiltak som fremgår av handlingsplanen er etablering av flere

stipendiatstillinger, gi faglig tilsatte permisjon for å kvalifisere seg og legge vekt på forskningskompetanse ved nytilsettinger.

Når det gjelder HiL har det foregående vist at høgskolen allerede består av en høyt kvalifisert stab, og det har over en viss tid skjedd en omfattende kompetanseoppbygging ved høgskolen. Det betyr imidlertid ikke at videre kompetanseheving- og utvikling også er sentralt her, bla heter det i strategisk plan at nye krav og økt konkurranse medfører behov for omstilling og fornyelse. Dette krever kompetanseutviklingssprogram for både

vitenskapelig og administrativt/teknisk personale. I tillegg påpekes at en samlet strategi for fortsatt kompetanseoppbygging må målinnrettes, dvs. at høgskolen må definere sine viktigste faglige satsningsområder og rette satsninger inn mot disse. Med hensyn til krav om forskningsbasert undervisning, skal det i tilsetting i fagstillinger primært benyttes kombinerte stillinger hvor FOU o.l. og undervisning er likestilte oppgaver (dvs. 45-45-10).

Det er en målsetting at flest mulig har eller oppnår førstestillingskompetanse.