1.4.1 Paris-avtalen
Noreg samarbeider tett med EU-statane når det kjem til klima- og miljøpolitikk. I dag er det Paris-avtalen som dannar bakteppet for store delar av dette samarbeidet, også for revidert fornybardirektiv. Avtalen som vart vedteke under klimaforhandlingane i desember 2015 blir rekna som eit vendepunkt for det internasjonale samarbeidet på klimaområdet. Sjølv om USA valte å trekke seg ut av avtalen, vitnar tydlege signal både frå EU og Kina om at
gjennomføring av avtalen har høg prioritet (Meld.St 41, s.11). Noreg ratifiserte avtalen i juni 2016. Avtalen gir politiske føringar, men også juridisk bindande forpliktingar. Paris-avtalen legg i større grad vilkåra til rette for ein prosess der partane gradvis vil føra ein meir ambisiøs klimapolitikk. Det er særleg tre punkt som er sentrale i gjennomføringa av Paris-avtalen (Innst. 407 S, 2015-2016):
1) Sikre at auken i den globale gjennomsnittstemperaturen er under 2 grader
samanlikna med førindustrielt nivå, samt å jobbe mot å avgrense temperaturaukinga til 1,5 grader.
2) Auke evna til å tilpasse seg klimaendringane og fremje klimarobustheit og ei utvikling mot lavutslepp som ikkje set matproduksjonen i fare
5 3) Gjere finansieringsstraumen i samsvar med ein klimarobust lavutsleppsutvikling.
Eit svært sentralt element i Paris-avtalen er at den gir kvar part ansvaret for å fastsetje sine nasjonale bidrag. Avtalen set krav til alle partane om å utarbeide, melde inn og oppdatere nasjonalt fastsette bidrag som kan inkludere ulike former for mål eller tiltak for
utsleppsreduksjon (Innst. 407 S 2015-2016, s.3). Forpliktelsesperioden startar ikkje før 2021.
Som eit ledd i arbeidet med å oppfylle forpliktinga i Paris-avtalen saman med EU la regjeringa i 2017 fram Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid (Meld. St 41 (2016-2017). Her skriv regjeringa at dei vil oppfylle 2030-målet med hovudvekt på innanlandsk utsleppsreduksjon, samt med naudsynt brukt av EU-regelverket sine
fleksibilitetsmekanismar. Dette vil i følgje meldinga legge til rette for ein betydeleg utsleppsreduksjon nasjonalt. I 2015 foreslo Regjeringa og samarbeidspartia eit mål om å redusere utsleppa i 2030 med minst 40 prosent samanlikna med 1990. Dette vart vedteke av eit breitt fleirtal på Stortinget. Vidare peikar meldinga på at 2030 målet kan reknast som eit tidsskilje i norsk klimapolitikk, då Noreg aldri før har hatt eit klimamål som forpliktar på same måte (Meld.St 41, s.10 (2016-2017).
1.4.1 Fornybardirektivet
Europakommisjonen la i november 2016 fram eit forslag til eit revidert direktiv for å fremme bruken av fornybar energi. Dette forslaget vil frå 1.januar 2021 oppheve det noverande fornybardirektivet (2009/28/EF). Det noverande fornybardirektivet blei vedteke i EU i 2008, og innlemma i EØS-avtalen i 2011. I desember 2018 blei Rådet einige om felles politiske konklusjonar på fornybardirektivet. I januar 2018 vedtok Parlamentet plenumsvedtak om sin posisjon til direktivet, og etter trilogforhandlingar blei det einigheit om det reviderte direktivet i juni 2018 (EØS-notat, 2019). Fornybardirektivet kan særleg sjåast som eit ledd i
energiunionen sin dimensjon om dekarbonisering. Denne dimensjonen rettar særleg fokus på EU sine utsleppsmål og kor stor del fornybar energi ein skal ha mot 2030. Med bakgrunn i at ein stor del av kraftproduksjonen i Europa er basert på fossile brensel som kullkraft, er auka produksjon av fornybar energi eit svært sentralt element i EU sin energiunion.
Det reviderte fornybardirektivet er ei oppfølging av det europeiske råd sitt vedtak frå 2014 om eit 2030 energi- og klimarammeverk. Formålet med direktivet er å fastsetje krav som skal sørgje for at medlemslanda kollektivt og kostnadseffektivt kan nå 2030 måla for fornybar
6 energi. Direktivet rettar særleg fokus mot å auke andelen fornybar energi i sektoren for
oppvarming og avkjøling, transportsektoren og elektrisitetsproduksjonen (EØS-notat, 2019).
Fornybardirektivet fastslår eit overnasjonalt og kollektivet bindande mål om minst 32 prosent fornybarandel i EU sitt forbuk samla innan 2030. Kvart enkelt medlemsland skal då fastsette nasjonale bidrag som til saman skal føre til at EU når målsetjinga for 2030. I det nye
styringssystemet for energiunionen er krava til rapportering og oppfølging nedfelt. Artikkel 4-6 fastset prinsipp gjeld for støtteordningar for elektrisitet frå fornybare energikjelder. Desse støtteordningane skal utformast på ein slik måte at dei skaper incentiv til integrering av fornybar elektrisitet på ein marknadsbasert måte samstundes som ein tek omsyn til systemkostnader (Official Journal – L 328/82).
Artikkel 8-13 tek føre seg dei ulike samarbeidsmekanismane som medlemslanda kan ta i bruk for å nå fornybarmålet. Vidare set direktivet krav om at nasjonale reglar og framgangsmåtar rundt autorisering, sertifisering og konsesjon av produksjonsanlegg skal vera samsvarande og nødvendige. Det reviderte direktivet fastset nye krav om å effektivisere og forenkle
konsesjonsprosessar for fornybar energiproduksjon. Det blir satt krav til at medlemslanda skal etablere ein eller fleire administrative kontaktpunkt som skal koordinere heile
konsesjonsprosessen for søknader om utbygging av kraftanlegg og overføringsnett.
Direktivet set krav til at medlemslanda skal sørgje for at informasjon om støtteordningar knytt til energitiltak er tilgjengelig for alle relevante aktørar. Det inneheld også endringar om opprinnelsesgarantiar, som no også vil inkludere fornybar energi, herunder fornybar gass, varme og kjøling (Official Journal – L 328/82).
Kriteria for bærekraft i direktivet gjeld no ikkje berre for biodrivstoff og flytande biobrensel, men også fast biomasse. Dette stiller krav til klimagassbesparelse og avgrensar kva areal råstoffet kan vera produsert på. Artikkel 27 i direktivet angir reglar for verifisering av etterfølging av kriteriene for bærekraft, medan artikkel 28 fortel korleis klimaeffekten av biodrivstoff, fast biomasse og flytande biobrensel skal bereknast (EØS-notat 2019)
Forskar Elin Lerum Boasson i CICERO peikar særleg på reglane for opprinnelsesgarantier, som er ei merkeordning for fornybar kraft, som gjer at norsk kraft ikkje kan telles som primært fornybar lenger, samt at reglar for bioenergi si rolle i klimapolitikken vil kunne få betyding for Noreg. Samstundes viser ho til at ettersom Noreg vanlegvis ikkje utviklar klima-
7 og energipolitikk i dei same styringsdokumenta, vil EU kunne utfordre den tradisjonelle norske arbeidsmåten (Bjermeland 2018).
1.4.2 Kvifor energi og klimafeltet?
Av departementa i NOU 2012:2 (2010-2012) som i betydeleg grad forvaltar EØS-saker er Olje- og Energidepartementet og det dåverande Miljøverndepartementet (i dag Klima- og miljødepartementet) trekt fram. Store delar av norsk miljøregelverk er basert på EU sitt regelverk (NOU 2012: 2, s.144). Det aller meste av norsk olje og gass blir eksportert til EU, og Olje- og energidepartementet jobbar opp mot EU i energipolitiske spørsmål, herunder fornybar energi og energieffektivisering. Det blir peika på naudsynet av å etablere eitt tett samarbeid med EU sine institusjonar for å kunne medverke i miljøavgjersler i EU (NOU 2012:2, s.144).
For å skape løysingar på klimafeltet trengs det ei stor grad av samhandling, både nasjonalt og internasjonalt. Når ein les KLD og OED sine skriv om prioriterte EØS-saker, og EU-strategi, finn ein at mange av dei same problemstillingane blir tatt opp. At KLD og OED sine felt kan vera overlappande kjem også til syne ved fornybardirektivet.