DEL I UTGANGSPUNKTER
4.4 V IRKNINGENE AV ENDRINGENE I FOLKETRYGDEN FOR FORETAKSPENSJON
4.4.1 Ytelsesbaserte pensjonsordninger
Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er etablert ved kollektiv pensjonsforsikring, basert på en forhåndsfastsatt pensjonsplan som angir «vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene» (loven § 2-3), se ovenfor avsnitt 3.1.4. Pensjonsplanen skal således inneholde regler for fastsettelse og beregning av alderspensjonsytelsene. Disse reglene må imidlertid utformes i samsvar med de rammer og konkrete krav som er fastsatt i bestemmelsene i foretakspensjonsloven, jf. loven § 2-1 fjerde ledd.
I pensjonsplanen kan alderspensjonsytelsen fastsettes på tre forskjellig måter i henhold til foretakspensjonsloven § 5-1 første ledd, hvorav to alternativer er av interesse i denne sammenheng. Alderspensjonen kan fastsettes enten til «et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd» eller til «en bestemt del av medlemmets lønn, beregnet etter regler angitt i regelverket». Uavhengig av hvilket av disse
alternativene som legges til grunn for den enkelte pensjonsordning, er lovens regel at opptjent pensjon beregnes ut fra arbeidstakernes lønn og tjenestetid til enhver tid, se § 5-4 første ledd, jf. § 5-6 første ledd, og § 4-2 første ledd. Den pensjonsytelse som kommer til utbetaling ved nådd pensjonsalder, blir således normalt beregnet etter reglene i pensjonsplanen ut fra lønn og tjenestetid på dette tidspunkt. I loven § 5-6 første ledd åpnes det imidlertid for at det i pensjonsplanen kan fastsettes ulike unntak fra hovedregelen om at arbeidstakernes lønn til enhver tid skal legges til grunn ved beregningene, men unntakene kan ikke omfatte lønnsendringer som følge av den alminnelige lønnsutvikling i foretaket.
Også pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon skal gi årlige pensjonsytelser som prinsipielt utgjør et tillegg til, og utbetales uavhengig av, alderspensjon fra folketrygden til enhver tid, jf. § 2-1 første ledd. Likevel er det på viktige områder en nær sammenheng mellom – på den ene side – reglene i
foretakspensjonsloven og regelverket og forsikringsvilkårene for den enkelte
foretakspensjonsordning og – på den annen side – regelverket om alderpensjon i folketrygdloven. Når det gjelder enkelthetene, vil det i praksis likevel være en del forskjeller mellom regelverk og forsikringsvilkår for de enkelte pensjonsordninger som følge av at det på viktige områder er innebygget atskillig fleksibilitet i reglene i foretakspensjonsloven. Eksempelvis kan således nivået på alderspensjonsytelsene og lengden av utbetalingstiden variere en god del.
4.4.2 Forholdsmessighet og samordning med folketrygden
Sammenhengen mellom ytelsesbasert foretakspensjon og folketrygden kommer generelt til uttrykk i prinsippet om forholdsmessighet i foretakspensjonsloven § 5-3.
Dette krever at pensjonsplanen for en foretakspensjonsordning skal utformes slik at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra
pensjonsordningen og folketrygden blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid, og at samlet alderspensjon ikke skal utgjøre en større prosent av lønn for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Kravet om forholdsmessighet er her knyttet direkte til samlet årlig pensjon ved nådd pensjonsalder og ikke – som i
innskuddspensjonsloven § 5-2 – til de årlige pensjonstilskudd i prosent av lønn.
Folketrygdens regelverk får derfor dermed direkte betydning for utformingen av pensjonsplanens regler om beregningen av størrelsen av alderpensjoner i
ytelsesbaserte pensjonsordninger – og dermed også for beregningen av foretakenes årlige pensjonskostnader. Dette må sees i sammenheng med at det knyttet
skattefordeler også til pensjonsordninger med foretakspensjon.
Til grunn for foretakspensjonsloven ligger således en alminnelig forutsetning om samordning av den enkelte arbeidstakers rett til alderspensjon etter
pensjonsplanen for en ytelsesbasert pensjonsordning og arbeidstakerens rett til alderspensjonen i folketrygden. Til bruk ved utformingen av pensjonsplaner gir foretakspensjonsloven regler både om hvilket lønnsnivå som skal legges til grunn ved beregningen av de enkelte arbeidstakers alderspensjon fra pensjonsordningen, jf. §§ 5-4 og 5-6, og om beregningen for hver arbeidstaker av antatt alderspensjon fra
folketrygd ved nådd pensjonsalder. Videre er det i § 5-7 fastsatt grenser for størrelse av en arbeidstakers årlige pensjon knyttet til summen av alderspensjonen som utbetales fra pensjonsordningen og beregnet alderspensjon fra folketrygden. Om faktisk utbetalt alderspensjon fra folketrygden er høyere eller lavere enn beregnet, er imidlertid uten betydning i denne sammenheng. Alderpensjonen utbetalt fra
folketrygden vil ofte ligge noe høyere enn beregnet folketrygd.
Selv om beregningen av samlet pensjon er knyttet til beregnet folketrygd og ikke faktisk utbetalt folketrygd, oppstår det atskillige spørsmål ved en overgang til ny alderspensjon i folketrygden og forholdet til de nye folketrygdreglene.
Alderspensjonen i den nye folketrygden vil være langt mer variabel enn etter dagens regler. Dette som følge av at alle inntektsår vil telle ved opptjeningen av pensjon, og uttakstidspunktet vil være helt avgjørende for hvor stor den årlige pensjonen vil bli. I tillegg vil levealderjusteringen etter hvert ha stor betydning for pensjonens størrelse.
Det vil by på atskillige utfordringer å etablere en «beregnet folketrygd» basert på en standardisert beregning for alle arbeidstakere på bakgrunn av de nye reglene om alderspensjon i folketrygdloven. Det må også påregnes at en slik standardisert beregning i så tilfelle vil innebære langt større avvik fra den faktiske pensjon som kommer til utbetaling, enn hva som er tilfelle i dag. Dette vil svekke et
forholdsmessighetskrav basert på samlet pensjon og således gripe inn i et sentralt element i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene.
Bestemmelsene i foretakspensjonsloven §§ 5-3 til 5-7 som skal sikre
forholdsmessighet og samordning i forhold til den enkelte arbeidstakers alderspensjon fra pensjonsordningen og fra folketrygden, gjelder uavhengig av om alderspensjonen fra pensjonsordningen er fastsatt som «et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd» eller som «en bestemt del av medlemmets lønn» som beregnes etter reglene i pensjonsplanen, jf. loven § 5-1. Forutsetningen om samordning med folketrygden kommer imidlertid mest direkte til uttrykk dersom alderspensjonen fra pensjonsordningen fastsettes etter det første alternativet, dvs. som «et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd». I praksis blir også dette alternativet normalt lagt til grunn for pensjonsordninger som omfattes av foretakspensjonsloven.
Dette alternativet innebærer at kravet om samordning gjennomføres ved den årlige tjenestepensjon etter pensjonsplanen – som tillegg til alderspensjon fra
folketrygden – og blir fastsatt slik at den enkelte arbeidstakers årlig tjenestepensjon og antatte alderspensjon fra folketrygden («beregnet folketrygd») til sammen stort sett vil tilsvare en fastsatt prosent av arbeidstakerens lønn ved nådd pensjonsalder, normalt i området 60-70 prosent av lønn. Ved beregningen av alderspensjon fra folketrygden skilles det mellom lønn opp til 6 G og lønn i området 6 G til 12 G, med den følge at alderspensjonens kompensasjonsgrad i forhold til lønn synker vesentlig ved stigende lønnsnivå, jf. NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon side 86 tabell 9.1. I samsvar med dette blir det ved utformingen av pensjonsplanens regler om beregning av
tjenestepensjonsytelsene derfor ofte benyttet ulike prosentsatser for lønn opp til 6 G og for lønn i området 6 til 12 G, men disse er i så fall fastsatt slik at målsetning for det samlede pensjonsnivå i forhold til arbeidstakernes lønn likevel oppnås.
Som påpekt ovenfor i avsnitt 4.3, bygger ikke reglene om opptjening i den nye folketrygden på et skille mellom lønn opp til 6 G og lønn ut over 6 G. Opptjeningen av alderspensjon er i stedet basert på all lønn opp til 7,1G. For lønn utover dette skjer det ingen opptjening i den nye folketrygden. På samme måte som for
innskuddspensjonsordninger, er det derfor et spørsmål om foretakspensjonsloven § 5-7 bør endres slik at skillet i stedet bør knyttes til lønn under 5-7,1 G og lønn over 5-7,1 G.
I forhold til prinsippene om forholdsmessighet og samordning er det uten betydning om en arbeidstaker mottar Avtalefestet pensjon (AFP). Dette skyldes at hittil gjeldende AFP-ordning forutsetter at utbetalingen av AFP-ytelser opphører når arbeidstakeren får rett til alderspensjon fra folketrygden og pensjonsordningen ved nådd pensjonsalder, det vil si ved fylte 67 år. Ved ny AFP-ordning som innebærer et livsvarig tillegg til folketrygden, vil situasjonen bli en annen. Forholdet til AFP vil derfor måtte vurderes ved en tilpasning av foretakspensjonsloven til ny folketrygd.
4.4.3 Samordning i opptjeningstiden
Målet med samordningen er at den årlige tjenestepensjon som kommer til utbetaling ved nådd pensjonsalder, skal være tilpasset størrelsen av den alderspensjon som da utbetales av folketrygden. Samtidig bygger foretakspensjonsloven på prinsippet om årlig opptjening av pensjon frem til nådd pensjonsalder, og loven krever dessuten at pensjonsordningens kapital til enhver tid skal være så stor at den rett til pensjon medlemmene har opptjent, vil være forsvarlig sikret, jf. § 9-1. Prinsippet om samordning med folketrygden må derfor også legges til grunn i hele
opptjeningsperioden ved beregningen både av den rett til pensjon en arbeidstaker har opptjent i det enkelte år, og av det årlige tilskudd til pensjonsordningen (årlig premie) som trengs til å sikre opptjent pensjon i det enkelte år. Årlig opptjening må derfor beregnes ut fra lønnsnivået, tjenestetiden og beregnet folketrygd i hvert enkelte år.
I opptjeningstiden er det imidlertid ikke mulig å forutberegne ut fra
opptjeningsreglene i folketrygden, hva den enkeltes alderspensjon fra folketrygden vil utgjøre ved nådd pensjonsalder. I gjeldende folketrygd er i og for seg alle
opptjeningsår tellende, men størrelsen av årlig alderspensjon beregnes ut fra de 20 beste årene ved nådd pensjonsalder (folketrygden §§ 3-10 og 3-11), og rett til full pensjon krever minst 40 års opptjeningstid (folketrygdloven § 3-8). Samordningen med folketrygden blir derfor gjennomført årlig ved at arbeidstakerens lønnsnivå til en hver tid legges til grunn for beregnet folketrygd for hele perioden frem til nådd pensjonsalder, og det forusettes også at arbeidstakeren da vil ha full opptjeningstid i folketrygden, se ovenfor avsnitt 3.1.4. Det tas også hensyn til endring i folketrygdens grunnbeløp fra år til annet. Det er imidlertid ikke gitt at disse forutsetninger holder stikk, og i så fall vil det bli en viss forskjell på beregnet alderspensjon og den alderpensjon som kommer til utbetaling fra folketrygden. Dette er likevel uten betydning for beregningen av størrelsen av tjenestepensjonsytelsen ved nådd pensjonsalder.
Dersom beregnet folketrygd som legges til grunn i opptjeningstiden, i realiteten vil avvike fra faktisk utbetalt folketrygd i vesentlig grad som følge av de nye folketrygdreglene, er det et spørsmål om det er riktig å opprettholde målsetningen om at alderspensjon som kommer til utbetaling fra foretakspensjonsordningen, skal være tilpasset størrelsen på den alderspensjon som kommer til utbetaling fra
folketrygden.
4.4.4 Lineær årlig opptjening av pensjon
Beregningen av årlig opptjent pensjon i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning må baseres på prinsippet om lineær årlig opptjening for at opptjent pensjon ved nådd pensjonsalder og den pensjonsytelse som da skal utbetales, skal være i samsvar med lønn og tjenestetid på dette tidspunkt. Prinsippet om linearitet får vesentlig betydning for hvor stor del av retten til full pensjon som årlig opptjenes av den enkelte
arbeidstaker, og medfører dessuten at årlig premie gradvis øker vesentlig i den siste del av arbeidstakerens yrkesaktive periode, se ovenfor avsnitt 3.1.4.2.
Bakgrunnen for prinsippet om lineær årlig opptjening av pensjon, er at rett til full pensjon etter pensjonsplanen for pensjonsordningen er betinget av at
arbeidstakeren som medlem av pensjonsordningen oppfyller kravet til tjenestetid ved nådd pensjonsalder. Minstekravet til tjenestetiden kan ikke settes lavere enn 30 år eller høyere enn 40 år, jf. § 4-3, og normalt er minstekravet 30 år. Om kravet til tjenestetid for rett til full pensjon er oppfylt, beror lengden av den enkelte
arbeidstakers tjenestetid, det vil si tiden fra arbeidstakeren ble opptatt som medlem i pensjonsordningen og til arbeidstakeren har nådd pensjonsalderen på 67 år, jf. § 4-2 første ledd annet punktum. En arbeidstaker har imidlertid ikke rett til mer enn full pensjon eller høyere pensjon av den grunn at tjenestetiden ved nådd pensjonsalder er lengre enn minstekravet på 30 år.
Disse forhold blir bestemmende for beregningen av hvor stor del av retten til full pensjon som en arbeidstaker vil opptjene hvert år. Ved beregningen tas det – i
samsvar med prinsippet om lineær opptjening – utgangspunkt i lengden i år av den tjenestetid en arbeidstaker vil oppnå dersom arbeidstakeren arbeider i foretaket i tiden fra opptak som medlem i pensjonsordningen og helt til arbeidstakeren når
pensjonsalder på 67 år, likevel ikke mindre enn en tjenestetid på 30 år. Poenget er at den enkelte arbeidstaker i løpet av de år denne tjenestetiden utgjør, til sammen skal ha opptjent rett til full pensjon (100 prosent) i pensjonsordningen. Opptjening av full pensjon må derfor fordeles i like deler over det antall år forventet tjenestetid ved nådd pensjonsalder vil utgjøre. Hvor stor del av rett til full pensjon som opptjenes årlig, vil derfor kunne bli forskjellig for den enkelte arbeidstaker, avhengig av alder ved opptak som medlem av pensjonsordningen. Opptjeningen for en arbeidstaker som er 27 år ved opptak, vil derfor hvert år være 1/40 av full pensjon, mens en arbeidstaker som er 37 år ved opptak, hvert år vil tjene opp 1/30. Begge vil imidlertid ha opptjent full pensjon bare dersom de ved nådd pensjonsalder har arbeidet henholdsvis 40 eller 30 år i foretaket. Dette er altså en forutsetning for rett til full pensjon og for å unngå at pensjonsytelsen bli forholdsmessig avkortet. En arbeidstaker som årlig opptjener 1/40 av full pensjon, men slutter i foretaket etter 35 år, det vil si 5 år før pensjonsalderen, vil således bare ha opptjent og ha rett til pensjon 35/40 av full pensjon etter
pensjonsplanen, ganske enkelt fordi foretaket ikke har betalt premie for mer enn 35 år.
Ved beregningen av årets premie for de enkelte arbeidstakere, må det selvsagt også tas utgangspunkt i hvor stor del av retten til full pensjon som årlig opptjenes av den enkelte arbeidstaker, jf. loven § 9-2. Pensjonskostnaden (årlig premie) for de enkelte arbeidstakere kan derfor variere en god del, også målt i prosent av lønn. Dette viser for øvrig at kravet til forholdsmessighet mellom arbeidstakernes pensjonsytelser i loven § 5-3 (se foran avsnitt 4.4.1), først og fremst er knyttet til lønnsforskjellene mellom arbeidstakerne, og at kravet ikke generelt innebærer at størrelsen av
pensjonsytelser også må stå i et rimelig forhold til hvor lenge de enkelte arbeidstakere faktisk har vært ansatt og arbeidet i foretaket. Alle arbeidstakere som ved nådd
pensjonsalder oppfyller minstekravet til tjenestetid og som fortsatt jobber i foretaket, får rett til full tjenestepensjon uavhengig av lengden av faktisk tjenestetid. Dette er viktig å ta med seg ved en vurdering av hvordan forholdsmessighetskravet bør utformes i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter endring av folketrygden.
4.4.5 Mobilitet i arbeidsmarkedet. Fripoliser
Opplegget i foretakspensjonsloven passer best for arbeidstakere som i sin yrkesaktive periode er ansatt i ett og samme foretak, og de ytelsesbaserte
tjenestepensjonsordningene ble i sin tid utformet med nettopp dette for øyet.
Mobiliteten i arbeidsmarkedet i våre dager medfører imidlertid at de fleste
arbeidstakere har vært ansatt i mer enn ett foretak, og dermed at de har vært medlem i kortere eller lengre tid i ulike pensjonsordninger, også pensjonsordninger som ikke er ytelsesbaserte. Dette skaper ugreie i forhold til ytelsesbasert foretakspensjon, som bygger på prinsippet om lineær opptjening slik at pensjonsytelsene kan fastsettes ut fra lønn og tjenestetid ved nådd pensjonsalder. Stillingsskifter gjør at det ikke er så mange arbeidstakere som vil oppfylle minstekravet til tjenestetid i den
pensjonsordning de er medlem av ved nådd pensjonsalder. Tjenestetid fra tidligere ansettelsesforhold tas da ikke med i beregningen fordi ordningen med medregning av tjenestetid i loven §§ 4-11 flg. sjelden brukes.
En arbeidstaker som har arbeidet i flere foretak, vil imidlertid normalt ha opptjent rett til pensjon i hver av de pensjonsordningene arbeidstakeren har vært medlem av. I så fall må opptjent pensjon beregnes særskilt for hvert
ansettelsesforhold og i henhold til reglene for hver av pensjonsordningene. For
ytelsesbasert foretakspensjon er regelen at en arbeidstaker som slutter i sin stilling i et foretak, har krav på en fripolise som sikrer den rett til pensjon med tilhørende
premiereserve, som arbeidstakeren ut fra lønn og tjenestetid ved fratreden har opptjent ved sitt arbeid i foretaket, jf. § 4-7. Opptjent pensjon i innskuddspensjonsordning sikres derimot ved pensjonskapitalbevis (se foran i avsnitt 4.3.1). Ved nådd pensjonsalder vil arbeidstakeren på denne måte ha opptjent pensjon i løpet av sin yrkesaktive periode, tilsvarende summen av de årlige ytelser som pensjonsrettigheter opptjent over årene i ulike ansettelsesforhold og pensjonsordninger gir grunnlag for.
Utbetalt årlig pensjon vil imidlertid som regel bli en del lavere enn full pensjon i den foretakspensjonsordning arbeidstakeren sist var medlem av. Dette gjelder selv om arbeidstakeren har flyttet sine fripoliser til samme pensjonsinnretning, og benyttet adgangen etter loven § 4-15 til å slå sammen sine fripoliser. Dette skyldes blant annet manglende innbetaling av reguleringspremie, se avsnittet nedenfor. Med denne realiteten som bakgrunn, er det et spørsmål om det er riktig at
forholdsmessighetskravet knytter seg til samlet pensjonsytelse.
4.4.6 Lønnsutvikling og oppregulering av opptjent pensjon
I opptjeningstiden vil en arbeidstakers lønn ved nådd pensjonsalder normalt ikke være kjent. Regelen er derfor at opptjent pensjon i et år skal beregnes ut fra arbeidstakerens lønn og tjenestetid til enhver tid, jf. loven § 4-2 første ledd. Er lønnen økt i løpet av året, beregnes således opptjent pensjon som om arbeidstakeren har hatt den nye og høyere lønnen i hele tjenestetiden, se § 5-4 første ledd, jf. § 5-6 første ledd. Dette medfører en tilsvarende oppregulering av samlet opptjent pensjon. Årets premie etter loven § 9-2 må derfor dekke ikke bare den vanlige årlige opptjening av pensjon. I tillegg kommer kostnaden ved den oppregulering av rett til pensjon opptjent i tidligere år som følger av at lønnsnivået til en hver tid – inkludert årets lønnsøkning – normalt legges til grunn ved beregningen av opptjent pensjon ut fra samlet tjenestetid på beregningstidspunktet. Dette medfører at den del av årets premie som følger av lønnsøkning, gjennomgående stiger med tjenestetiden, og kan – målt i prosent av lønn – øke vesentlig særlig i den siste del av en arbeidstakers yrkesaktive periode, jf.
beregninger inntatt i Banklovkommisjonens utredning nr. 13, NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon side 188 (figur 1.26 og tabell 1.3b).
Disse særtrekk ved pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon er en følge av prinsippet om lineær opptjening av pensjon, jf. § 4-2, og av kravet i loven § 9-1 om at pensjonsordningens premiereserve til enhver tid skal svare til de da opptjente pensjonsrettigheter. Ved lønnsøkning vil en arbeidstakers
pensjonsrettigheter øke som følge av at opptjent rett til pensjon skal beregnes ut fra størrelsen av lønnen til enhver tid. I år hvor lønnsnivået øker som følge av
lønnsutviklingen, må derfor pensjonsrettigheter opptjent ved tidligere års tjenestetid omberegnes og oppreguleres i samsvar med det nye lønnsnivået. Premiereserven bygd opp ved foretakets premieinnbetalinger i de tidligere årene er imidlertid da ikke lenger tilstrekkelig til å sikre de opptjente pensjonsrettigheter, og foretaket må også innbetale en «reguleringspremie» – en engangspremie – for at samlet premiereserve igjen skal
gi full dekning for den rett til pensjon arbeidstakerne har opptjent etter
pensjonsplanen, jf. også forsikringsvirksomhetsloven § 10-5 annet ledd. Den del av årets premie for den enkelte arbeidstaker som er reguleringspremie, vil derfor øke med lengden av arbeidstakerens tjenestetid, og vil – ved vanlig lønnsutvikling – i de siste 8-10 år før en arbeidstaker når pensjonsalder på 67 år, utgjøre mer enn halvdelen av årets premie, se NOU 2005: 15 side 188 tabell 1.3b). Reguleringspremien er med på å bidra til at kostnadene for foretakene knyttet til en ytelsesbasert
foretakspensjonsordning oppleves som uberegnelige. Det er derfor et press i markedet for omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til
innskuddspensjonsordninger, se avsnitt 3.1.2 ovenfor.
4.4.7 Pensjonsalderen som beregningstidspunkt
Etter foretakspensjonsloven § 5-1 kan pensjonsalderen ikke settes lavere enn 67 år, og den vanlige pensjonsalderen er derfor i samsvar med folketrygdens pensjonsalder.
Pensjonsalderen er av meget stor betydning i pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon. Som nevnt ovenfor medfører prinsippet om samordning at både tjenestepensjonen fra pensjonsordningen og antatt alderspensjon fra folketrygden må beregnes ut fra forholdene ved nådd pensjonsalder. Dessuten medfører prinsippet om lineær opptjening av pensjon at den del av rett til pensjon fra pensjonsordningen som en arbeidstaker opptjener årlig, beregnes med tjenestetid og antatt alderspensjon fra folketrygden ved nådd pensjonsalder (se foran avsnitt 4.4.2). Dette er også
bestemmende ved beregningen av foretakets årlige pensjonskostnader og for hvordan de samlede pensjonskostnader ved å sikre en arbeidstakers rett til pensjon ved nådd pensjonsalder, blir periodisert i form av årlig premie i opptjeningsperioden frem til pensjonsalderen.
Dette opplegget forutsetter at arbeidstakerens rett til full pensjon fra pensjonsordningen, beregnet ut fra lønn og tjenestetid, skal være fullfinansiert når pensjonsalderen nås. En arbeidstaker som ved nådd pensjonsalder ikke fyller
minstekravet til tjenestetid, kan imidlertid fortsette opptjening av pensjon ved arbeid etter nådd pensjonsalder. På den annen side kan arbeidstakere som oppfyller
minstekravet til tjenestetid, men likevel forsetter arbeidet i foretaket etter nådd pensjonsalder, ikke kreve pensjon utbetalt i den utstrekning det betales lønn for arbeidet, jf. § 5-1 tredje ledd. Ved slik utsettelse av pensjonsutbetalingen får
arbeidstakeren en fordel ved at årlige pensjonsytelser – etter omberegning ut fra nytt utbetalingstidspunkt – blir noe høyere enn de ellers ville ha vært, jf. § 4-5 annet ledd.
arbeidstakeren en fordel ved at årlige pensjonsytelser – etter omberegning ut fra nytt utbetalingstidspunkt – blir noe høyere enn de ellers ville ha vært, jf. § 4-5 annet ledd.