Innskuddspensjonsordninger

Innskuddspensjonsordningene er utformet særlig med henblikk på alderspensjon. I NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon avsnitt 3.4 har Banklovkommisjonen gitt en nærmere oversikt over innskuddspensjonsordningene. En

innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven kan enten etableres med et forsikringselement i form av risikodekninger eller en garantert avkastning, eller som en ren (kollektiv) pensjonsspareavtale uten forsikringselement.

Forsikringselement i form av risikodekninger kan for eksempel være uføre- og/eller etterlattepensjon i samsvar med bestemmelsene i foretakspensjonsloven kapittel 7 og 8 eller andre typer uføre- og etterlattedekninger. For at en

innskuddspensjonsordning skal kunne etableres i et livsforsikringsselskap, må pensjonsordningen inneholde et visst forsikringselement, for eksempel i form av innskuddsfritak ved uførhet eller annen biometrisk risiko eller garantert avkastning på den pensjonskapital som er knyttet til pensjonsordningen. Dette er lagt til grunn av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004). Innskuddspensjonsordning med forsikringselement kan også etableres i pensjonskasse. Innskuddspensjonsordninger i form av pensjonsspareavtale kan etableres i pensjonskasse, innskuddspensjonsforetak, bank eller forvaltningsforetak for verdipapirfond, jf. innskuddspensjonsloven § 2-2.

3.1.3.2 Innskudd og innskuddsplan

Kjennetegnet ved en innskuddspensjonsordning er at det skal fastsettes en

innskuddsplan for ordningen som angir hvor stort årlig innskudd arbeidsgiver skal innbetale for arbeidstakerne, normalt en bestemt prosent av de enkelte arbeidstakeres lønn i innskuddsåret, jf. innskuddspensjonsloven § 5-1, jf. §§ 5-3 og 5-4.

Innskuddsplanen vil inngå i regelverket for pensjonsordningen. Ved en

lønnsforhøyelse vil årsinnskuddet dermed øke i beløp, men arbeidsgiver plikter ikke å betale tilleggsinnskudd som følge av at innskuddet for tidligere tjenesteår har vært lavere. Dette innebærer at det i innskuddspensjonsordning vil skje en

«alleårsopptjening» for arbeidstakerne. Hvilken pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker vil opptjene, og dermed størrelsen på alderspensjonen, vil bero på størrelsen på det innskuddet som er betalt hvert år, antall år det er innbetalt innskudd for arbeidstakeren (tjenestetid) og ikke minst av hvilken avkastning som er tilført pensjonskapitalen år om annet. Det er derfor arbeidstakerne og ikke arbeidsgiver som bærer risikoen for hvor stor avkastning pensjonsinnretningen oppnår ved forvaltning av innskuddspensjonskapitalen til enhver tid.

Når det gjelder innskuddets størrelse, fremgår det av forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold

§ 3-2 at innskuddet for et medlem av en innskuddspensjonsordning hvert enkelt år ikke kan overstige 22 prosent av G (for ordninger hvor innskuddet er fastsatt som et bestemt beløp). For ordninger hvor innskuddet er fastsatt som en prosent av inntekt, kan ikke innskuddet overstige fem prosent av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 1 G og 6 G, og åtte prosent av den delen av lønnen som ligger mellom 6 G og 12 G. Det skal ikke betales innskudd for lønn under 1 G og lønn over 12 G.

Av innskuddspensjonsloven § 5-2 følger det at pensjonsinnskuddene etter innskuddsplanen ikke kan utgjøre en større del av lønn for høytlønte enn for lavtlønte, men innskuddet kan for lønn ut over 6 G være inntil to ganger høyere enn for lønn opp til 6 G. For innskuddspensjonsordninger hvor regelverket fastsetter at

pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder skal konverteres til forsikring, er dette forholdsmessighetsprinsippet modifisert ved at det i loven er fastsatt at innskuddet skal være høyere for kvinner enn for menn. Dette som en følge av at kvinner i gjennomsnittet har en lengre levetid enn menn. Et høyere innskudd for kvinner skal sikre menn og kvinner en lik årlig pensjon ved konvertering til forsikring.

3.1.3.3 Kapitalforvaltning

Pensjonskapitalen skal fonderes og sikres i pensjonsinnretningen i samsvar med de virksomhetsregler som til enhver tid gjelder for den enkelte type pensjonsinnretning.

Pensjonskapitalen knyttet til innskuddspensjonsordninger kan forvaltes på ulike måter. For det første kan pensjonskapitalen inngå i pensjonsleverandørens felles forvaltning, jf. innskuddspensjonsloven § 3-2. Dette innebærer at

pensjonsinnretningen har påtatt seg risikoen for at avkastningen minst blir like stor som forutsatt i avtalen med kundene, og kapitalforvaltningen må skje i samsvar med de generelle kapitalforvaltningsregler som pensjonsinnretningen er underlagt. Langt vanligere for innskuddspensjonsordninger er at det er inngått avtaler om forvaltning av pensjonskapitalen i én eller flere særskilte investeringsporteføljer som innebærer en rett for foretaket og – til dels – medlemmene til å ha bestemmende innflytelse over hvordan porteføljen til enhver tid skal være sammensatt (investeringsvalg). I

innskuddspensjonsloven §§ 3-2a flg. skilles det mellom kollektivt investeringsvalg hvor investeringsvalget tilligger foretaket (arbeidsgiver), og individuelt

investeringsvalg der den enkelte arbeidstaker har en egen pensjonskonto og kan bestemme hvordan midlene skal plasseres. Ordningen er i begge tilfeller at

kapitalforvaltningen skjer på arbeidstakernes risiko når ikke annet er avtalt. I disse tilfellene skal også all kapitalavkastning normalt tilføres pensjonskapitalen.

Avkastning og tap ved forvaltningen av investeringsporteføljen(e) tilordnes den enkelte portefølje og, i tilfelle av kollektiv investeringsportefølje, fordeles mellom medlemmene etter opptjent pensjonskapital.

Ved kollektiv investeringsportefølje åpner innskuddspensjonsloven § 3-2a tredje ledd for at porteføljen kan deles i ulike delporteføljer. Utskillingen i forskjellige delporteføljer skal skje i forhold til medlemmenes alder og antall år igjen til

pensjonsalder. Dersom ikke annet er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen, har foretaket en plikt til å inngå avtale med pensjonsinnretningen om at opptjent

pensjonskapital for alle medlemmer med sju år eller mindre igjen til pensjonsalder, skal forvaltes som en egen investeringsportefølje. Denne bestemmelsen er begrunnet i at et fall i porteføljens verdi de siste årene før pensjonsalder kan få store konsekvenser for hvilke pensjon som kommer til utbetaling.

Ved individuelt investeringsvalg etter innskuddspensjonsloven § 3-3, opprettes det en egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker. Hver pensjonskonto tilordnes en egen investeringsportefølje som arbeidstakeren (kontohaveren) kan bestemme sammensetningen av innenfor rammer som er fastsatt i regelverket for

pensjonsordningen. Avkastningen på investeringsporteføljen tilføres pensjonskontoen, samtidig som arbeidstakeren må bære risikoen for at verdien av

investeringsporteføljen kan bli redusert. Både i tilknytning til kollektive

investeringsporteføljer og individuelt investeringsvalg åpner innskuddspensjonsloven for at det kan tegnes særskilt avtale om avkastningsgaranti med pensjonsinnretningen, forutsatt at pensjonsinnretningen har adgang til å stille slik garanti innenfor sitt

virksomhetsområde. Foretaket eller arbeidstaker kan på denne måten redusere sin

og skal kreve særskilt godtgjørelse for å stille en slik avkastningsgaranti, jf.

innskuddspensjonsloven § 3-4 femte ledd.

3.1.3.4 Kostnader

Dersom arbeidstakerne har individuelt investeringsvalg, vil kostnadene bli høyere enn ved kollektivt investeringsvalg. Innskuddspensjonsloven inneholder ingen

bestemmelser om hvem som skal bære kostnadene ved administrering av

pensjonsordningene. Av lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd følger det imidlertid at kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen skal dekkes av foretaket i tillegg til innskuddet. Ved individuelt investeringsvalg skal imidlertid kostnader knyttet til endring av investeringsporteføljen dekkes av kontohaveren.

3.1.3.5 Utbetaling av alderspensjon

Ved oppnådd pensjonsalder vil som nevnt ovenfor i dette avsnittet, den samlede pensjonskapitalen for den enkelte arbeidstaker bero på innskuddenes størrelse de enkelte år, arbeidstakers tjenestetid og ikke minst hvilken avkastning som

pensjonskapitalen er blitt tilført år om annet. Summen av dette vil avgjøre hva arbeidstakeren vil få utbetalt i alderspensjon hvert år. Ved oppnådd pensjonsalder på 67 år skal det i henhold til hva som er fastsatt i innskuddspensjonsordningens

regelverk, utstedes et pensjonskapitalbevis som konverteres enten til

pensjonsspareavtale med utbetaling av årlige ytelser (annuiteter) i minst ti år, eller til pensjonsforsikring basert på forutsetninger om dødelighet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, med årlige ytelser over en utbetalingsperiode på minst ti år. Ved konvertering til pensjonsforsikring kan også ytelsene gjøres livsvarige.

Pensjonens løpetid kan settes kortere enn ti år dersom samlet årlig pensjon ikke kommer opp på et nivå på om lag tjue prosent av G, jf. innskuddspensjonsloven

§ 7-3 tredje ledd. Det er også satt en øvre grense for størrelsen av de årlige ytelser. I henhold til innskuddspensjonsloven § 7-3 fjerde ledd, kan ikke årlig utbetalt

alderspensjon overstige differansen mellom 10,2 G (tilsvarer 100 prosent av lønn opp til 6 G og 70 prosent av lønn over 6 G, jf. foretakspensjonsloven § 5-13) og beregnet folketrygd for lønnsgrunnlag lik 12 G. Beregnet folketrygd er nærmere definert i foretakspensjonsloven § 5-5 første ledd, se nedenfor. Dersom alderspensjonen er opphørende, medfører en begrensning av utbetaling som følge av dette øvre tak, at utbetalingsperioden forlenges.

Dersom medlemmet skulle dø før oppnådd pensjonsalder, fastsetter innskuddspensjonsloven § 7-4 at pensjonskapitalen til et medlem av en

pensjonsspareavtale skal benyttes til barnepensjon og ektefellepensjon. Dersom medlemmet ikke etterlater seg barn eller ektefelle med rett til etterlattepensjon, skal kapitalen utbetales som et engangsbeløp til dødsboet.

Innskuddspensjonsloven har ingen regler om regulering av pensjonskapital under utbetaling. En slik regulering vil bero på eventuell avkastning som

pensjonskapitalen tilføres i den perioden som alderspensjonen utbetales.

3.1.3.6 Opphør før oppnådd pensjonsalder

Dersom arbeidstakeren slutter i foretaket før fylte 67 år, følger det av innskuddspensjonsloven §§ 6-1 og 6-2 at vedkommende beholder retten til pensjonskapitalen så sant vedkommende har lengre tjenestetid enn tolv måneder.

Pensjonsinnretningen skal utstede et pensjonskapitalbevis pålydende den

pensjonskapitalen som er opptjent, inkludert avkastning, på fratredelsestidspunktet.

Pensjonskapitalbeviset vil utgjøre et eget rettsforhold mellom pensjonsinnretningen og den fratrådte arbeidstakeren, og ikke lenger utgjøre en del av

innskuddspensjonsordningen. Dette innebærer at kontohaveren vil måtte dekke kostnadene ved administrasjon og forvaltning av pensjonskapitalen.

Pensjonskapitalbeviset vil bli forvaltet som en egen investeringsportefølje.

Pensjonskapitalbeviset, og tilknyttet pensjonskapital, vil kunne flyttes til en annen innskuddspensjonsordning eller til en individuell pensjonsavtale i samme eller annen pensjonsinnretning, jf. innskuddspensjonsloven § 6-3.

Dersom kontoinnehaveren har flere pensjonskapitalbevis i samme pensjonsinnretning, kan vedkommende kreve at disse slås sammen og at et nytt pensjonskapitalbevis utstedes.

3.1.3.7 Regnskapsføring

I en innskuddspensjonsordning vil foretakets forpliktelser og risiko kun være knyttet til det årlige innskuddet som foretaket etter innskuddsplanen har forpliktet seg til å tilføre pensjonsordningen hvert år. Etter årsoppgjøret står foretaket uten videre

regnskapsmessige pensjonsforpliktelser så lenge årets innskudd er betalt. Foretaket vil ikke ha påtatt seg noen framtidige reguleringsforpliktelser som i henhold til

regnskapsreglene skal belastes regnskapet med nåverdi.

Innskuddspensjonsordningene medfører således ikke som følge av regnskapsreglene, noen skjulte belastninger og kostnader for foretakene rent regnskapsmessig.

3.1.4 Foretakspensjonsordninger