DEL I UTGANGSPUNKTER
3.3 I NDIVIDUELLE PENSJONSORDNINGER
3.3.1 Forholdet til tjenestepensjonsordningene og folketrygden Som beskrivelsen i kapittel 2 og ovenfor i kapittel 3 viser, er det norske
pensjonssystemet basert på flere hovedelementer. Det første hovedelementet er folketrygden som ligger i bunnen og utgjør en basis for eventuelt andre
pensjonsordninger. Det andre elementet i pensjonssystemet er
tjenestepensjonsordninger som etableres i tilknytning til arbeidsforhold i det offentlige eller det private. For privat sektor fremgår det av lov om obligatorisk tjenestepensjon at arbeidstakerne skal sikres en minste opptjening til alderspensjon i form av innskuddspensjonsordning eller foretakspensjonsordning. Om det skal
etableres en innskuddspensjonsordning eller foretakspensjonsordning, er det foretaket som bestemmer. I tjenestepensjonsordningene kan det i regelverket for ordningen fastsettes at den enkelte arbeidstaker skal innbetale et medlemsinnskudd til
pensjonsordningen. Det er fastsatt maksimale satser for hvor stort dette innskuddet kan være. Kravet til medlemsinnskudd er videre kollektivt i den forstand at det ikke er opp til den enkelte arbeidstaker å velge om han vil betale medlemsinnskudd eller ikke.
Dersom det fastsettes i regelverket at slikt innskudd skal betales, må alle medlemmer være med på dette. Verken foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven åpner for at det i dag kan skje individuell tilleggssparing i tilknytning til
pensjonsordningene.
Det siste elementet i pensjonssystemet er individuelle pensjonsordninger som den enkelte etablerer for å sikre seg inntekter når de går av ved pensjonsalder eller taper arbeidsinntekt som følge av uførhet. Dette er sparing som skjer uavhengig av arbeidstilknytning og som innebærer en ytterligere standardsikring av inntekt etter pensjonsalder utover folketrygden og tjenestepensjonsordning tilknyttet
arbeidsforhold. Individuell oppsparing til alderspensjon kan skje på en rekke ulike måter, men som følge av skattereglene har dette i betydelig grad skjedd gjennom individuelle pensjonsavtaler, individuelle livrenter eller andre typer
pensjonsforsikringer. Den skattemessige reguleringen av individuell tilleggssparing til alderspensjon har variert en god del. Individuelle pensjonsordninger er i dag regulert i lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning. Utkast til loven ble
utarbeidet av Banklovkommisjonen i Utredning nr. 18, NOU 2007: 17 Individuell pensjonsordning.
3.3.2 Kort historikk
Regulering av, og skattestimulering av, egen pensjonssparing strekker seg langt tilbake i tid. Ved kongelig resolusjon 28. juni 1968 ble det etablert regler om egen pensjonsforsikring (EPES). Dette var pensjonsforsikringsavtaler som kunne etableres i livsforsikringsselskaper og som kunne sikre alderspensjon med eller uten
rentegaranti, etterlattepensjon og uførepensjon. Reglene av 1968 ble erstattet av forskrift 4. desember 1992 nr. 886 om egen pensjonsforsikring etter skatteloven.
Denne ordningen ble avviklet fra og med året 1998 da ordningen med individuelle pensjonsavtaler ble etablert ved forskrift 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle
pensjonsavtaler etter skatteloven. IPA-forskriften og andre forskrifter ble fra 1. januar 2000 erstattet av en samleforskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 der den tidligere IPA-forskriftens bestemmelser ble tatt inn i § 6-47 Trygdedes tilskudd til forsikrings- og pensjonsordninger.
I 2006 vedtok Stortinget at skattefavoriseringen av nye innskudd til IPA-kontrakter skulle avvikles fra og med 12. mai 2006. Begrunnelsen for avviklingen av skattefavoriseringen var blant annet innføringen av obligatorisk tjenestepensjon som sikrer de aller fleste en mulighet for supplerende oppsparing til pensjonsalder som er skattebegunstiget. I forbindelse med behandlingen av pensjonsreformen på Stortinget ble inngått et forlik mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre 21. mars 2007 som blant annet innebar at regjeringen skulle fremme et forslag om ny ordning med skattestimulerte individuelle pensjonsavtaler med virkning fra 2008.
Dette var bakgrunnen for at Banklovkommisjonen i mai 2007 fikk i oppdrag å utarbeide et utkast til lovgivning om en ny ordning med individuelle pensjonsavtaler.
Dette resulterte i lov om individuell pensjonsordning.
For en nærmere beskrivelse av historikken knyttet til individuell sikring av alderspensjon vises det til Banklovkommisjonens utredning nr. 18, NOU 2007: 17.
3.3.3 Lov om individuell pensjonsordning
Lov om individuell pensjonsordning gir alle personer over 18 år rett til å inngå avtale om individuell pensjonsavtale uavhengig av arbeidstilknytning. Individuelle
pensjonsavtaler kan inngås i form av innskuddspensjonsavtale eller pensjonsforsikringsavtale, jf. loven § 1-1.
Størrelsene på innskudd eller premie, og vederlag for administrasjon av pensjonsavtalen, kan ikke overstige 15 000 kroner per år, jf. loven § 1-3. Dette var lagt til grunn i forliket i Stortinget 21. mars 2007. For tidligere ordninger med individuell pensjonssparing lå grensen for innskudd og premie som kunne komme til skattemessig fradrag på 40 000 kroner.
Den individuelle pensjonsavtalen etter lov om individuell pensjonsordning må gi kunden rett til alderspensjon, men kan også omfatte forsikringer som dekker innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet, rett til uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon og barnepensjon. Pensjonskapitalen kan underlegges investeringsvalg ved forvaltning i egen investeringsportefølje, jf. §§ 2-1 og 3-1.
Pensjonsalderen er satt til 67 år med mindre høyere pensjonsalder avtales.
Dette er i samsvar med det som gjelder i innskuddspensjonsloven og
foretakspensjonsloven. For at kunden skal kunne tilpasse utbetalingen til individuelle behov, åpner imidlertid loven for at kunden kan kreve utbetaling av alderspensjonen før nådd pensjonsalder i en del situasjoner. Dette gjelder blant annet fra fylte 62 år om kunden ikke mottar lønn og ved inntrådt uførhet som gir rett til uføreytelser fra
folketrygden, jf. loven §§ 2-4 og 3-3.
Alderspensjonen skal utbetales i et fastsatt antall år fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller senere, jf. §§ 2-7 og 3-3. For forsikringer kan det også avtales livsvarig ytelse. dersom årlig pensjonsytelse blir mindre enn 20 prosent av grunnbeløpet, kan ytelsesperioden kortes ned til det antall år som gir en årlig pensjonsytelse på om lag 20 prosent av grunnbeløpet.
Dersom kunden dør før pensjonskapitalen i en innskuddspensjonsavtale er kommet til utbetaling, skal denne utbetales til de etterlatte i form av etterlattepensjon eller til dødsboet, jf. § 2-8. Ved pensjonsforsikringsavtale vil gjenstående
pensjonskapital gå til forsikringskollektivet.
Ved utarbeidelsen av lovutkastet la Banklovkommisjonen stort vekt på å se på i hvilken grad det var mulig å samordne pensjonsrettighetene i individuelle
pensjonsordninger med andre individuelle pensjonsrettigheter, herunder rettigheter utgått fra tjenestepensjonsordninger i form av pensjonskapitalbevis eller fripoliser.
Dette for å kunne åpne for en effektivisering av forvaltningen og administrasjonen av de samlede pensjonsrettighetene. Dette har gitt seg utslag i flere bestemmelser i loven om rett til sammenslåing, se blant annet §§ 2-6 annet og tredje ledd, 3-10 og 5-4. Av samme grunn foreslo Banklovkommisjonen at en individuell pensjonsspareavtale kan knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning. Nærmere regler om dette er fastsatt i kapittel 4 i loven. Selv om muligheten til å tilknytte individuell pensjonsspareavtale til kollektiv tjenestepensjonsordning ble godt mottatt av markedet, er det ikke blitt etablert slike ordninger. Pensjonsinnretningene opplyser at dette i stor grad skyldes beskatningsreglene, der fradraget i spareperioden er lavere enn beskatningen ved utbetalingen.