Sosial blanding og gentrifisering

Som følge av ønsket om å løse opp store konsentrasjoner av fattigdom i indre by, fikk

begrepet sosial blanding en oppblomstring på 1990-tallet (Lees, Butler og Bridge 2012). Frykt for ghettodannelse i byens indre deler var også en bekymring blant Oslos politikere på 90-tallet (Huse 2014), blant annet fordi bydelene i Oslo indre øst kom dårligst ut på nesten alle relevante levekårsindikatorer (Ruud 2005). Imidlertid baserte denne frykten seg på en uriktig forståelse av ghetto-begrepet, blant annet fordi det i Oslo aldri har eksistert områder som har vært, eller er, dominert av én etnisk minoritet (Huse 2014).

Ideen om sosialt blandede nabolag og kulturelt mangfold, samt ønsket om å

tilrettelegge for den kreative klassen (Florida 2002), blir stadig mer populært blant nasjonale og lokale styresmakter, og har i følge Lees (2008) blitt det store planleggingsmålet i mange byer. Sosialt blandede nabolag blir oppfattet som positive, fordi det handler om å "beskytte

17 nabolaget", hvorav middelklassen er sterkere talsmenn for offentlige ressurser, dermed er blandede nabolag bedre stilt enn nabolag uten middelklassen (Schoon 2001). Inkludert i denne forståelsen er også at slike nabolag i større grad er i stand til støtte den lokale økonomien enn områder med høyere konsentrasjon av fattigdom. Til slutt er blandede nabolag en arena for kontakt og nettverk, og utvikling av sosial kapital. Blandede nabolag som en strategi for å skape kontakt og nettverk trekker på Putnam (1995, 2000), som definerer sosial kapital som evnen mennesker har til å sikre seg fordeler som et resultat av medlemskap i sosiale nettverk eller andre sosiale strukturer. Å oppfordre til sosialt blandede nabolag blir dermed ansett som en strategi for å skape sosial samhandling og økonomiske aspirasjoner, fordi sosial blanding i denne argumentasjonen er tenkt å fremme samhold mellom ulike mennesker, øke de økonomiske mulighetene og legge til rette for sosial mobilitet, hva Putnam omtaler som bridging capital. Sosial blanding blir tiltenkt å kunne redusere såkalte

nabolagseffeker, et begrep som omhandler hvordan fattige og utsatte områder har en selvforsterkende effekt på individnivå, selv om forskning i en norsk kontekst har vist at effektene er relativt beskjedne (Brattbakk og Wessel 2013), som tas opp i neste underkapittel.

Sosial blanding, mindre segregasjon og mer sosialt balanserte nabolag blir i dagens byer tiltenkt å være positive bypolitiske ambisjoner (Davidson 2012). Gjennom å aktivt skape blandede nabolag, å tiltrekke seg middelklasse til arbeiderklasseområder, og ikke motsatt, danner man en forestilling om at et sosialt blandet samfunn er et godt og balansert samfunn, hvor positiv interaksjon mellom forskjellige mennesker finner sted, og hvor tilstedeværelsen av ressurssterke mennesker skal bidra til økt sosial mobilitet blant svakerestilte (Lees, Slater og Wyly 2008, s. 207). Fremheiingen av gentrifisering som urban strategi har ført til at gentrifisering i økende grad har blitt assosiert med med mangfold, sosial blanding og interaksjon, peker Slater (2006) på. I følge Lees, Slater og Wyly (2008) er gentrifisering forkledd som et ønske om sosial blanding et eksempel på "how the rhetoric and reality of gentrification have been replaced by a different discursive, theoretical, and policy language that consistently deflects criticism and resistance" (s. 207). Hva Lees, Slater og Wyly betegner som en endring i retorikk gjenspeiler hvordan man til stadighet i byutviklingen unngår

begrepet gentrifisering, fordi det implisitt i definisjonen betyr en utstøting av opprinnelige beboere. Heller velges det å omtale slike prosesser som urban renessanse, revitalisering eller nabolagfornyelse, begreper det er vanskeligere å være kritisk til. Disse politiske strategiene, som aktivt søker å blande nabolag, beror på antagelsen at de positive sidene ved

gentrifisering, at middelklassen bosetter seg i sentrale byområder, vil kunne overføres til

18

svakerestilte. Men som blant annet Holcomb og Beauregard (1981, s. 3) argumenterer for er ikke det nødvendigvis tilfellet:

Although it is often assumed that the benefits of revitalization will "trickle down" to the lower and working classes in a manner similar to that hypothesizes for the housing market ... in fact they are often completely captured by the middle and upper classes.

Ideen om blandede nabolag er politisk attraktiv og appellerende, men er likevel gjenstand for kritikk. Til tross for at sosial blanding representerer en populær urban strategi, er det

imidlertid lite forskning som tyder på at sosial blanding skaper positive utfall for

vanskeligstilte. Spesielt har gentrifiseringsforskere (Lees 2008, Lees, Slater og Wyly 2008, Smith 2002, Slater 2004, 2006) vært kritiske til denne trenden, blant annet fordi sosial blanding som strategi nesten utelukkende gjelder fattige områder, til tross for at mer velstående nabolag kan være vel så sosialt homogene. Innenfor denne kritikken ligger også antagelsen om at sosial blanding brukes som et midlertidig påskudd for mangfold og

interaksjon mellom ulike mennesker, mens målet i grunnen er en helhetlig gentrifisering, og dermed også sosial homogenitet. En annen antagelse bak blandede nabolag er at sosial blanding antas å bidra til et mer harmonisk, sosialt balansert område, når ulikheter i kultur, klasse og verdier like gjerne kan bidra til konflikt og spenning som kjennetegner et ubalansert nabolag (Lees, Butler og Bridge 2012). Lees (2008) peker på at gentrifisering ikke fremkaller sosial blanding av seg selv, og at det sjelden bidrar til overføring av sosial kapital mellom mennesker med ulik inntekt, klasse eller etnisitet. En annen kritikk av sosial blanding og gentrifisering er at de politiske målene om sosial blanding ikke sier noe om hvor mye sosial blanding som er den "riktige" blandingen, eller hvordan blandingen skal oppnås. Det antas at fordi mennesker bor ved siden av hverandre, vil det automatisk bidra til kontakt, interaksjon og sosial mobilitet. Det er imidlertid lite som tyder på at mennesker opplever en bedring i levekår når mennesker fra middelklassen flytter inn i naboleiligheten (Lees, Slater og Wyly 2008).

Å redusere antallet svakerestilte beboere i offentlige boliger i et område, og oppfordre middelklassen til å flytte inn, kan ha en vesentlig effekt på det sosiale landskapet og den politiske dynamikken i det gitte området (August og Walks 2012). Begrunnet med at det skal eliminere konsentrasjoner av fattigdom, kan slike strategier også bidra til at viktige fordeler ved å bo i et område forsvinner. Blant annet er tap av venner, forbindelse til kirke, støttende sosiale nettverk og følelse av fellesskap noen av effektene som følger med strategier som

19 søker å bryte opp konsentrasjoner av fattigdom i områder med høy konsentrasjon av

offentlige boliger (s. 280). Basert på forskning fra Regent Part i Canada, argumenterer August og Walks for at politiske strategier som fremmer sosial blanding også kan bidra til sosial polarisering, politisk marginalisering og eksklusjon fremfor sosial harmoni og inklusjon.