The idea of citizen participation is a little like eating spinach: no one is against it in principle because it is good for you. (Arnstein 1969, s. 216)
57 I hvilken grad innbyggermedvirkning skal påvirke byplanleggingen og planprosesser og hvordan det skal foregå, er som sitatet ovenfor viser, et noe ambivalent spørsmål.
Medvirkning kan forstås som demokratisk i seg selv, ved at det omhandler fordelingen av samfunnets goder. På den andre siden er ikke medvirkning det eneste som kan styre byutviklingen, blant annet fordi utviklingen avhenger av mange tekniske avgjørelser og fagfolk for å kunne gjennomføres. Sherry Arnstein (1969) bidrag til forskningsfeltet presenteres nedenfor, en typologi over ulike måter innbyggere kan medvirke i
planleggingsprosesser. Typologien er ment å være provoserende, og selv om den forenkler medvirkningsprosesser, kan også virke som et godt utgangspunkt for å undersøke og forstå ulike grader av innbyggermedvirkning.
4.3.1 En stige av innbyggermedvirkning
Arnsteins (1969) modell over ulike stadier for deltagelse og medvirkning kan i denne
konteksten være nyttig for å utforske hvorvidt den ønskede medvirkningen på Tøyen oppleves reell for beboerne. Som Arnstein påpeker, er det en kritisk forskjell mellom hva hun omtaler som "det tomme ritualet av deltagelse" og å inneha den faktiske makten som trengs for å påvirke utfallet av avgjørelser. Deltagelse uten omfordeling av makt kan være en tom og frustrerende prosess for de uten makt. Typologien tar form som en stige, hvor det finnes åtte ulike trinn som representerer ulike grader av makt innbyggerne har over plan- og
utviklingsprosessen, fra "ikke-medvirkning" til "innbyggermakt".
De to nederste trinnene på stigen, omtaler Arnstein (1969, s. 218-219) som
manipulasjon og terapi. Begge disse trinnene kan betegnes som "ikke-medvirkning", bevisst skapt av myndighetene som en erstatning for reell deltagelse. Medvirkning som manipulasjon brukes i dette trinnet som et PR-verktøy av myndighetene, for eksempel ved at innbyggerne får lov til å sitte i komiteer og dermed gis inntrykk av at de er delaktige i beslutninger, mens det i virkeligheten er makthavernes hensikt å "utdanne" komitemedlemmene og få deres støtte. Det neste trinnet, terapi, burde i følge Arnstein muligens vært det nederste trinnet, ettersom det både er uærlig og arrogant. På dette trinnet er hensikten å involvere innbyggerne slik at makthaverne kan overføre egne meninger og tilpasse innbyggernes oppfatning av sannheten.
Informere er det tredje trinnet Arnstein lanserer. Å informere innbyggere om deres rettigheter, muligheter og ansvar kan ofte være et viktig skritt på veien mot reell medvirkning
58
(1969, s. 219). Imidlertid synes dette ofte å utspille seg fra makthavere til innbyggere, fremfor at det åpner opp en likeverdig dialog. Ofte kommer denne informasjonen også sent i
prosessen, som også bidrar til å minske de reelle medvirkningsmulighetene. Det fjerde trinnet, konsultasjon, kan også være et viktig skritt på veien mot innbyggermedvirkning. Men, som Arnstein påpeker, er dette trinnet bare en bløff dersom det ikke kombineres med andre former for medvirkning, fordi det ikke finnes garantier for at det som kommer frem blir tatt hensyn til. Imidlertid brukes konsultasjon ofte for å vise til at medvirkning har funnet sted. De vanligste formene for konsultasjon er spørreundersøkelser, åpne høringer og nabolagsmøter.
På det femte trinnet, blidgjøring, begynner innbyggerne å ha en viss grad av innflytelse, selv om den i mange tilfeller kun er symbolsk. Graden av innflytelse avhenger av to faktorer:
hvorvidt de har fått assistanse av fagfolk til å fremme sine bekymringer og hvorvidt innbyggerne er organisert slik at de har mulighet til å utøve press ovenfor makthaverne (Arnstein 1969, s. 220). Men, igjen påpeker Arnstein at graden av reell medvirkning fortsatt er relativt lav, fordi innbyggerne bare har medvirket nok til å blidgjøre dem. I tillegg er det vanskelig å komme opp med alternative forslag og løsninger med begrenset tilgang til fagfolk.
Det sjette trinnet, og det første som omtales som "innbyggermakt", kalles partnerskap (Arnstein 1969, s. 221). Makt fordeles mellom makthavere og innbyggere gjennom enighet om å dele ansvar for beslutninger. En slik form for medvirkning fungerer best når
innbyggerne har ansvarliggjorte ledere, og også har nok finansielle ressurser til å honorere disse lederne, i tillegg til å hyre egne fagfolk. På denne måten har innbyggerne en genuin mulighet til å påvirke den helhetlige planprosessen, gitt at begge partene ønsker et partnerskap. Det syvende trinnet, delegert makt, innebærer at makthaverne må starte forhandlingsprosessen med innbyggerne, fremfor å svare på et kollektivt press. Dette kan blant annet skje gjennom at makthaverne delegerer bort ansvar og oppgaver til dominerende grupperinger i nabolaget (Arnstein 1969, s. 222-223). Det åttende og siste trinnet i Arnsteins typologi er innbyggerkontroll, som innebærer at innbyggerne har mulighet til å kreve kontroll over planprosessen, og også være i stand til å forhandle dersom utenforstående ønsker å endre noe. I USA på slutten av 60-tallet tok denne graden av innbyggermedvirkning form som eksperimenter, ofte finansiert av forskning. Imidlertid påpeker Arnstein at denne formen for medvirkning, eller i hovedsak styring, kun kan stå som en illusjon i den virkelige verden, fordi planprosesser er avhengige et overordnet nivå hvor den endelige godkjenningsmakten ligger.
59 Som nevnt tidligere, er typologien ment å være provoserende. Arnstein (1969) er også fullt klar over at hun forenkler bildet ved å dele inn i makthavere og maktesløse innbyggere.
Allikevel sier Arnstein at det er ofte slik de to grupperingene kan oppfatte hverandre. I tillegg påpeker hun at det er flere faktorer utenfor typologien som kan forhindre at medvirkning finner sted, hos begge grupper (s. 217). Eksempler på slike hindringer hos makthavere er rasisme, paternalisme eller uvillighet til å fordele makt. På den andre siden kan utilstrekkelige sosioøkonomisk infrastruktur og kunnskapsbase opptre som et hinder for medvirkning, i tillegg til at det kan være vanskelig å mobilisere et representativt antall innbyggere fra nabolaget. Videre sier Arnstein (s. 218) at samme karakteristikk kan brukes for å beskrive flere av trinnene, men at det er motivene bak å slippe til innbyggerne i planprosessen som avgjør hvorvidt virkemidlene skaper eller blokkerer reell medvirkning.
60
5 Opplevelse av bomiljø, områdeløft og boligpreferanser blant kommunale beboere på Tøyen
Målet om en endret beboersammensetning blir til stadighet trukket frem i diskusjoner om Tøyensatsingen og områdeløftet. Dette aspektet ved utviklingen, som jo også er kjernen i enhver gentrifiseringsprosess, trekkes frem både fra offentlig hold og fra
beboerorganisasjonene. Andre typer mennesker på Tøyen enn de som finnes i dag blir i denne fortellingen ansett som å kunne bidra til å løfte selve området. Dette skal bedre Tøyens
attraktivitet, både for utenforstående og de som bor der. Utfordringen med denne strategien er imidlertid at man implisitt også sier at menneskene som bodde her før
beboersammensetningen endres er en del av områdets problem. Fattige, rusmisbrukere og beboere i kommunale leiligheter blir med dette å regne som et byutviklingsproblem; et problem som er i ferd med å løses. For i dag er Tøyen i ferd med å endres. Til tross for at Tøyen har en stor andel vanskeligstilte og huser mange som scorer svakt på
levekårsindikatorer ser man også et annet fenomen - en hovedsakelig hvit, ressurssterk middelklasse ønsker å bosette seg i indre by (jamfør Ley 1996) og "den lenge ante
gentrifiseringen av Grønland-Tøyen går fra å være en tendens til en sterk trend" (Huse 2010, s. 18). Hvordan oppleves så dette offentlig styrte områdeløftet for beboere i kommunale leiligheter på Tøyen?
Formålet med den kvalitative analysen, skriver Thagaard (2013), er å utvikle en forståelse av dataene som beveger seg utover de beskrivelsene som informantene gir om sine erfaringer og opplevelser. Tolkningsprosessen inneholder både de inntrykkene forskeren får fra dataene, og teoretiske perspektiver fra faglitteraturen. Det er beboerne i Hagegata 30 og 31 sine subjektive forståelser av endringene rundt dem som er utgangspunktet for denne
oppgavens analyse. Med dette som utgangspunkt preges derfor de følgende kapitlene av lengre sitater og utdrag fra samtalene jeg har hatt med dem. Analysen er videre delt opp i to kapitler, hvorav det første tar for seg den utvalgte aspekter ved den overordnede
problemstillingen, samt de to første underspørsmålene som omhandler Tøyens fremtid og boligpreferanser blant informantene. I analysens andre kapittel, kapittel 6, belyses det hvorvidt informantenes opplevelse av områdeløftet kan knyttes sammen med kommunens ønske om å hente frem de såkalt stille stemmene, samt fortellinger knyttet til gentrifisering og
61 utstøting. Begrepene erfaring og forventning knyttes til beboernes tidligere opplevelser og preferanser, som videre knyttes til en romlig kontekst på Tøyen.