Økte boligpriser og tap av opprinnelige tilbud

Et annet aspekt ved gentrifiseringsprosessen er at boligprisene øker. I et avisoppslag fra november 2014 vises en leilighet i Eiriks gate på Tøyen som på to år har opplevd en verdiøkning på 1,1 millioner kroner (E24 2014a). Tøyen spås å bli det nye Grünerløkka, i følge flere meglere. En megler sier blant annet at for 10-12 år siden var Tøyen et område som klang dårlig rent prismessig, "det ble forbundet med gjenger og vold. I dag har dette endret seg og Tøyen har blitt et av byens mest populære områder" (E24 2014b). Det er tydelig at Tøyen de siste årene i større grad har blitt et mer attraktivt sted å bo, en attraktivitet som

94

meglerne knytter både til den kommunale og statlige satsningen på området, og

nyetableringer i næringslivet. Blant annet sa en av lederne i Home eiendomsmegler at allerede i 2013, like etter Tøyen-avtalen var vedtatt, hadde man begynt å merke en økt interesse for boliger i Tøyen-området:

Spesielt etter at Tøyenparken ble vedtatt, så får vi gode henvendelser på de objektene vi har ute for salg. De som tradisjonelt ser etter steder å bo andre plasser i byen, de har nå turt å komme inn på markedet her. (NRK Østlandssendingen 2013)

Det at kjøpesterke mennesker nå "har turt" å se etter bolig på Tøyen, tyder også på en endring i hvordan Tøyen som sted oppfattes av de på boligjakt, og settes i direkte sammenheng med Tøyen-avtalen av eiendomsmegleren i Home. Stigende eiendomspriser på Tøyen føyer seg inn i en trend hvor sentrale områder i byen blir foretrukket, spesielt blant unge (Sæter og Ruud 2005). Dette er også i tråd med nyere flyttestatistikk i Oslo: Stambøl (2013) har studert flyttemønstrene mellom Oslos bydeler mellom 1990-2010, og argumenterer for at det er stor tilflytting av unge mennesker til de indre bydelene, hovedsakelig i alderen 20-34, som også forlater disse delene av byen når de blir eldre. Mens områder som Grünerløkka gjerne blir antatt å være et midlertidig stoppested for unge voksne, kan gentrifiserte områder også utvikle seg til å bli mer varige bosettinger, som for eksempel Kampen (Pløger 1995, i Sæter og Ruud 2005, s. 37). Hvorvidt offentlige myndigheter ønsker at Tøyen skal bli et stabilt boligområde med lite gjennomtrekk, gjøres ikke rede for i Tøyen-avtalen. På samme tid kan satsingen på Tøyen skole og tilbudet om gratis aktivitetsskole, i tillegg til ønsket om å slå sammen små leiligheter i Hagegata 31 for å tilrettelegge for en mer sammensatt beboermasse, tyde på at det til en viss grad tilrettelegges for barnefamilier som det er ønskelig at blir værende på Tøyen, også når barna når skolealder. I et oppslag i Osloby (2015) i mai intervjues hva som fremstår som en etnisk norsk barnefamilie på Tøyen torg som blant annet sier:

Vi har bodd her i to år og på den tiden har det skjedd veldig mye positivt. Vi ser det best her torget som var trist, men som er blitt mye hyggeligere med populære utesteder. Og der skal det visst skje enda mer i sommer. Dessuten er det veldig barnevennlig på Tøyen med mange små plasser med gode lekemuligheter.

I følge Huse (2014) kan gentrifisering beskrives som en omfordelingsprosess, der omfordelingen har sitt utgangspunkt i at verdien på stedbundne ressurser øker. Denne verdiøkningen kan ta mange ulike former. Dersom et galleri lokaliserer seg i et gammelt industrilokale kan verdiøkningen sies å være kulturell, som når kulturscenen og baren Postkontoret etablerer seg i Postens gamle lokaler på Tøyen torg. Dersom eiendomsprisene

95 øker som følge av økt etterspørsel kan verdiøkningen være økonomisk eller økningen kan ta en symbolsk form ved at en eldre pub blir populær blant "hippe" yrkesgrupper designere og reklamefolk. Den økonomiske verdiøkningen blant næringslokaler på Tøyen torg er allerede til stede, i følge Arnulf. Han forteller at husleiene til butikkene er så høye at han ikke

"skjønner hvordan noen har mulighet til å drive der". Det var også på grunn av økte leiepriser at jernvarehandelen på torget måtte avvikles, forteller han. Jernvarehandelen er det flere informanter som snakker om. Blant annet Even forteller at det "jernvaren" er noe av det han savner mest på Tøyen. Et annet tilbud som forsvant i løpet av feltarbeidet på Tøyen er, som allerede nevnt, postkontoret. Flere av de eldre informantene opplever dette som trist. I

motsetning til yngre generasjoner kan postkontoret være en nødvendighet for eldre mennesker som ønsker å betale regninger uten Internett. Som Arnulf påpeker, fungerte også postkontoret som et sted hvor man møtte andre og slo av en prat:

Arnulf: Posten legger ned nå på mandag, da er det ikke mer der.

Ingrid: Gjør de det?

Arnulf: Ja. Det er masse gamle mennesker her, som bare vil ha kontanter, ikke sant.

Gamle mennesker som må helt ned på Grønland for et postkontor. Jeg syns det er helt borti natta. Dette ser ikke jeg som noe løft [...] Det er ikke alle mennesker som har Internett. Det er ikke alle som kan gå og betale regningene sine sånn med to-tre tast.

Det bor faktisk ganske mye eldre mennesker i denne bydelen, som er vant til å gå på postkontoret, de betaler gjerne det gebyret de skal for å få betalt regningene sine. Jeg likte det bedre når det var eget posthus. Man kjente jo så mange, koselige folk der.

Men nå er de borte.

At opprinnelige tilbud forsvinner som følge av en økonomisk verdiøkning er et aspekt av gentrifiseringsprosessen, og kan, som beskrevet i teorikapittelet, også forstås som en form for utstøtingspress (Marcuse 1985a). Tap av opprinnelige tilbud synes å være spesielt utfordrende for de eldre informantene, som er vant til at visse tilbud finnes i nærheten. Det er også Arnulf som først forteller at det gamle postkontoret skal gjøres om til bar, noe han opplever som sjokkerende fordi han mener det er et tilbud som ikke gagner alle. I tillegg til den direkte utstøtingen av næringsliv, kan også tap av opprinnelig tilbud føre til at beboere ikke lenger opplever det som like positivt å bo et sted:

For det første, har vi jo mista det jeg syns var veldig positivt her, vi mista jernvaren.

Også mista vi parfymeforretningen. Den var jo veldig kjekk å ha. Og det kommer jo ikke noe nytt. For altså, leiene. Det er for dyrt å leie her. Jernvaren måtte kutte ut fordi de ikke greide husleia. Og nå har de jo lagt ned posthuset. Hva er hensikten med det,

96

da? Nå kommer man jo nesten ikke inn på Mega, fordi det er så lang kø på Posten. Jeg syns ikke sånn er noe attraktivt, jeg! (Even, Hagegata 31)

Det er tydelig at Even syns det er negativt av opprinnelige tilbud forsvinner fra Tøyen. I løpet av feltarbeidet var jeg innom en av butikkene som enn så lenge holder til på Tøyen torg.

Eieren var ikke sikker på hvor lange han kunne holde på butikken, fordi det kostet å ha den på torget. Eieren trodde imidlertid ikke det ville bli noe problem at lokalet ville stå tomt,

ettersom han allerede hadde hatt flere interessenter på besøk. At opprinnelige tilbud erstattes med nye tilbud som beboere opplever som fremmed eller ikke føler de kan bruke er en del av hva som omtales som sosial utstøting (Atkinson 2004): et områdes tilbud endres etter den nye middelklassens preferanser, og områdes "stemme" endres slik at opprinnelige beboere ikke lenger føler seg hjemme.