Retningslinjer for skriving i studiet

For å imøtekomme ønsker om mer informasjon om kravene til skriving i studiet, får studentene utlevert ”Retningslinjer for skriving i studiet”, et to siders dokument (se vedlegg VII)⁴⁰. I disse retningslinjene der det vises til Studieplanen, står det blant annet:

I løpet av studiet er det aktuelt med mange typer skriving, den enkelte skriver både for seg selv og i kommunikasjon med andre. Du skriver for deg selv i form av notater, ulike typer loggskriving, refleksjoner og utkast i forbindelse med pålagte oppgaver.

Når du skriver for deg selv, behøver du ikke bekymre deg verken for innholdsmessige

40 Dette er et dokument som har blitt noe endret fra kull til kull etter erfaringer og diskusjoner. Dokumentet det her vises til er det som ble delt ut til deltidsstudentene 2000/2001.

uklarheter, struktur eller eventuelle feil. Som leser av din egen tekst vet du mer enn det som står der og har et helt spesielt utgangspunkt for å forstå innholdet. Enkelte vil skrive flere utkast før de ønsker å vise dette fram til medstudenter, mens andre heller vil bruke mer tid før det første utkastet kommer ned på skjermen eller papiret.

Samarbeidet i basisgruppene er vesentlig for mye av skrivearbeidet som foregår i studiet. Her vil du møte reaksjoner på det du selv har skrevet og dessuten andres tekster. Arbeide med ulike typer tekster i basisgruppene vil være et viktig grunnlag for det hver enkelt til slutt velger å utvikle til de tekstene som skal utgjøre den endelige mappa. Noen av disse diskusjonene vil foregå ansikt til ansikt, men likevel basert på skrevne tekster. For deltidsstudentene vil arbeidet i basisgruppene i det elektroniske klasserommet være avhengig av skriftlige bidrag, og diskusjonene vil foregå på nettet.

Disse retningslinjene følger opp studieplanen gjennom å karakterisere skriving som en viktig aktivitet i studiet. Henvendelsen går direkte til den enkelte student gjennom et personlig pronomen i andre person entall, du. Skrivesituasjonen blir fremstilt, og det pekes på at det er forskjell på å skrive for seg selv og for andre mottakere. At ulike personer har ulik skrivestrategi, antydes også når det skrives om de som kan vise fram noe for andre direkte og de som ønsker mer tid. Det sies klart her at basisgruppesamarbeidet er ”vesentlig for mye av skrivearbeidet som foregår i studiet”. Studentene blir oppfordret til å benytte ulike sjangrer som artikkelen, essay, eventyr o.a., men det pekes samtidig på at ”omfang og innhold må tilfredstille kravene som er presentert for de ulike arbeidene/oppgavene”.⁴¹

I utgangspunktet hadde ikke beskrivelsen av tekstene i en presentasjonsmappe til eksamen noen sidekrav. Å få oppgitte eller antydete sidetall ble ønsket så sterkt av studentene at det til slutt blir føyd til. Tekstene skal være fra fem til 25 maskinskrevne sider. Hvis noen skriver tekst om didaktisk problemstilling sammen med andre, er kravet 25 – 35 sider i følge Studieplanen. ”Hvor langt må eller skal det være”, er evige spørsmål for alle som driver med undervisning med tilhørende skriving på alle nivåer. Mye fokus på sidetall fører i denne sammenheng til at dette fenomenet også blir kommentert i retningslinjene, (der med uthevet skrift):

Sidetallet som er satt på de ulike oppgavene må oppfattes som maksimumsrammer.

Det er ingen umiddelbar sammenheng mellom kvalitet og kvantitet, og en tekst kan derfor gjerne være kortere enn det som anslås. Studentene må utvikle et bevisst forhold til sammenhengen mellom form/lengde og innhold. Slike spørsmål vil også bli fokusert i veiledningen.

41 Dette kom inn i ”Retningslinjene for skriving i studiet” sammen med ny ”Studieplan” i 1998.

Retningslinjene viste til Studieplanen, men repeterte ikke alt som står der. For at alt dette skal bli oppfattet riktig, er man avhengig av at alle impliserte oppfatter hierarkiet mellom de ulike dokumentene på samme måten, med Studieplanen som den overordnede og retningslinjene som utdypende og forklarende til denne. Over begge disse rager igjen Rammeplan og forskrift for praktisk-pedagogisk utdanning (1999) som siteres i innledningen til retningslinjene:

Gjennom praktisk-pedagogisk utdanning må studentene bli bevisst sitt faglige ståsted og sine personlige holdninger til lærerarbeidet. De må bli utfordret både gjennom praksisopplæringen og gjennom teoristudier slik at de utvikler kyndighet, innsikt og evne til refleksjon i arbeidet som lærer i allmennfag eller yrkesfag (side 27).

Veiledning er nødvendig for å forbedre egen kyndighet og utvikle et reflektert forhold til lærerrollen og for å utvikle evne til egenvurdering (side 31).

På side 31 i Rammeplan står det videre:

Studentene må få trening i både å ta imot og å gi veiledning til medstudenter og elever.

De må kunne bruke den veiledningen de får til å reflektere over egen atferd og fornyelse. Løpende veiledning skal derfor inngå som en integrert del av læringsprosessen og ha en informerende og utviklende funksjon. Slik veiledning skal bidra til at studentene selv kan vurdere hvor de står i forhold til mål og forventninger i lærerutdanningen, og dermed stimulere til innsats i det daglige arbeidet.

Dette siste understøtter det som kan leses ut av både studieplan og retningslinjer, studentene skal samarbeide og veilede hverandre fortløpende, det er en ”integrert del av læringsprosessen”.

Retningslinjene viser også til Rammeplanen som sier at hver enkelt skal utvikle evnene til egenvurdering i løpet av studiet. I tillegg går ordet ”refleksjon” igjen i Rammeplanen, studentene skal både utvikle ”refleksjon” i forhold til arbeidet og utvikle et ”reflektert”

forhold til lærerrollen. Mappevurdering basert på et sosiokulturelt perspektiv på læring harmonerer med en pedagogisk tenkning som også finnes i det overordnede dokumentet for praktisk-pedagogisk utdanning, nemlig Rammeplanen.

5.3 Praksisguide

Det finnes også en Praksisguide som gir retningslinjene for den veiledede praksis studentene skal ha i studiet. Den er følgelig svært sentral i studiet, men faller uten for nærmere kommentarer i denne forbindelsen.

5.4 Oppsummering

Studiets innhold, arbeidsmetoder og eksamen er bestemt av Rammeplan, Studieplan og presiseringer gjort lokalt. Mappevurdering var nytt for alle involverte og det var en viss spenning knyttet til i hvilken grad det ”gamle” i form av tidligere erfaringer og praksis for både studenter og lærere ville spille inn og skape friksjon for implementering av mappevurdering. Samtidig som mappevurdering var nytt, plasserte det seg tett opp til den pedagogiske tenkning som finnes i Rammeplan og Studieplan. Spørsmålet blir om dokumentene som var premissgivere ble tatt alvorlig og la grunnlaget for et gjennombrudd for nye tanker når det gjelder læring, arbeidsmåter og vurdering, eller om mappevurdering i denne sammenhengen bare ble mer av det samme og tradisjonelle?