Spørsmål:
«I en rekke rapporter fra Kystverket, blant annet
"Nasjonal slepebåtberedskap - Rapport fra arbeids-gruppe 18. januar 2006" har det blitt pekt på mange-len på havgående slepebåtberedskap sør for Lofoten.
Regjeringen har ofte vist til Indre og Ytre Kystvakt som erstatning for eller supplement til havgående sle-pebåtberedskap. Indre Kystvakt er for tiden under hurtig fornyelse.
Hvilken slepekraft har de nye fartøyene som er kommet og vil komme inn i Indre Kystvakts tjeneste i perioden 2007-2009?»
Svar:
Jeg viser til brev fra Stortingets president av 29.
oktober 2007 med spørsmål fra stortingsrepresentant Tord Lien angående slepekapasitet for de nye fartøy-ene i indre kystvakt som nå er innfaset, eller er under innfasing. Det refereres i spørsmålet til Kystverkets rapport av 18. januar 2006, hvor det den gang ble skissert økt bruk av kystvaktfartøy som en mulig løs-ning for å styrke slepebåtberedskapen.
Ansvaret for etablering av slepebåtberedskap til-ligger Fiskeri- og kystdepartementet. Fremskaffelse av fartøy til kystvakttjeneste er først og fremst basert
på Kystvaktens behov. Således er de nye fartøyene til indre kystvakt ikke bygget primært som en slepebåt, men som et funksjonelt kystvaktfartøy. Disse fartøy-ene vil derfor ha begrensninger i forhold til et fartøy
bygget kun for slepeoppdrag. Fartøyene vil, med en slepekraft på 32 tonn bollard pull, likevel ha en bedre kapasitet enn de fartøy som fases ut.
SPØRSMÅL NR. 126
Innlevert 26. oktober 2007 av stortingsrepresentant Morten Ørsal Johansen Besvart 5. november 2007 av miljøvern- og utviklingsminister Erik Solheim
Spørsmål:
«Under valgkampen hevdet flere rød-grønne po-litikere at satsing på vannkraft var dårlig klimapoli-tikk. Argumentet fremkom i de sedvanlig fordoms-fulle angrepene på FrPs klimapolitikk, hvor FrPs of-fensive vannkraftpolitikk ble brukt som eksempel på dårlig klimapolitikk. Dette til tross for at vannkraft ikke har CO2-utslipp.
Er statsråden enig med sine rød-grønne kollegaer i at vannkraft er en negativ faktor for klimaet?»
BEGRUNNELSE:
Det vises blant annet til leserbrev fra APs Karin Yrvin i Nationen 26.06.07.
Svar:
Regjeringen er opptatt av å redusere de globale utslippene av klimagasser. Vi legger opp til at ut-slippsreduksjonene vil oppnås gjennom en kombina-sjon av nakombina-sjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanis-mene, der en betydelig del skjer gjennom nasjonale tiltak.
For å minimere energisektorens klimagassutslipp vil regjeringen satse på energieffektivisering og øke tilfanget av fornybar energi. Vannkraft er isolert sett en meget gunstig energikilde i et klimaperspektiv.
Store vannkraftutbygginger representerer imidlertid
som kjent vesentlige inngrep i vassdragsnaturen. Dis-se inngrepene har ofte betydelige negative konDis-se- konse-kvenser for viktige biomangfold-, friluftslivs- og landskapsverdier i og omkring vassdragene. Det er mye som tyder på at vi i Norge har nådd et omfang for de store vannkraftutbyggingene, der de miljømes-sige kostnadene ved videre utbygging overstiger de samfunnsmessige gevinstene. Dette er bakgrunnen for at regjeringspartiene i Soria Moria-erklæringen har lagt til grunn at tiden for de nye store vannkraft-utbygginger i Norge er over. Regjeringen er videre opptatt av at eksisterende vannkraftstruktur må ut-nyttes bedre, og at bruken av små-, mini- og mikro-kraftverk må økes samtidig som dette skjer på en mil-jømessig forsvarlig måte.
I et internasjonalt perspektiv er imidlertid utbyg-ging og utnyttelse av vannkraftressurser meget aktu-elt. I Afrika er eksempelvis bare 7% av kontinentets antatte vannkraftressurser bygget ut. Satsning på ren energi som omfatter både vannkraft, solenergi, vind og bioenergi, er et av regjeringens prioriterte områ-der i utviklingsamarbeidet. Her satses det på et bredt spekter av virkemidler hvor ikke minst Norfund vil spille en mer sentral rolle. Samarbeidet med Stats-kraft gjennom SNPower er eksempel på dette. Men det er også gledelig å se at også andre norske kraftsel-skaper nå viser interesse for investeringer i utvi-klingsland.
SPØRSMÅL NR. 127
Innlevert 26. oktober 2007 av stortingsrepresentant Morten Ørsal Johansen Besvart 6. november 2007 av olje- og energiminister Åslaug Haga
Spørsmål:
«Under Stortingets behandling av saken om ut-bygging av Gjøa, ble kraftforsyning til Lutelandet et tema. Et stort flertall sa at "dersom tilkobling via Lu-telandet er teknisk mulig og miljømessig forsvarlig, legger flertallet til grunn at denne løsningen blir valgt."
Har statsråden fått en vurdering om dette er tek-nisk mulig, og hvordan vil statsråden forholde seg til det faktum at stortingsflertallet ikke la inn noen be-grensninger på kostnader, men kun vektla tekniske muligheter og miljømessige hensyn?»
BEGRUNNELSE:
Innst. S. nr.2 78 (2006-2007) frå energi- og mil-jøkomiteen om utbygging av Gjøa, Vega og Vega sør:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at dersom tilkobling via Lutelandet er teknisk mulig og miljømessig forsvarlig,
legger flertallet til grunn at denne løsningen blir valgt."
Svar:
Jeg ber om forståelse for at jeg på dette tidspunkt ikke kan gi direkte vurderinger av denne saken, i lys av at Statoils konsesjonssøknad om kabel til Gjøa med tilknytning til Mongstad er under konsesjonsbe-handling i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Olje- og energidepartementet vil være klage-instans på en eventuell klage på NVEs vedtak.
Jeg er imidlertid kjent med at NVE mottok Stat-oils tilleggsutredning om alternativ forsyning av Gjøa fra Lutelandet i juli i år og at denne deretter har vært på høring hos aktuelle parter.
Jeg legger til grunn at NVE i sin behandling av konsesjonssøknaden vil foreta en selvstendig vurde-ring av både Mongstad- og Lutelandalternativet, og at spørsmålet om kraftforsyningen til Gjøa vil bli grundig belyst i denne prosessen.
SPØRSMÅL NR. 128
Innlevert 26. oktober 2007 av stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen Besvart 6. november 2007 av olje- og energiminister Åslaug Haga
Spørsmål:
«På OLFs årskonferanse skrøt statsråden av Stat-krafts to gasskraftverk i Tyskland, til tross for at de er uten CO2-håndtering. Statsråden sa at gasskraftverk i Tyskland reduserer CO2-utslipp, ved å erstatte kull-kraftverk. Statsråden sa samtidig at gasskraftverk i Norge øker CO2-utslipp, fordi alternativet er vann-kraft. Norge er tilknyttet et europeisk kraftmarked, hvor marginalprodusentene er kullkraftverk.
Mener statsråden at et gasskraftverk i dag medfø-rer redusert bruk av vannkraft fremfor redusert im-port av kullkraft?»
Svar:
Det nordiske og nord-europeiske kraftmarkedet er bundet sammen i et felles kraftmarked gjennom overføringslinjene for strøm. Markedet blir ytterlige-re integytterlige-rert gjennom overføringskabelen til Neder-land, NorNed, som kommer i drift i disse dager. Det
er riktig at samspillet mellom disse markedene med-fører at for eksempel økt vannkraftproduksjon i våtår i Norge kan bidra til å redusere utslippene i andre land, dersom fossilbasert produksjon reduseres til-svarende.
Når det gjelder bygging av ny produksjonskapa-sitet har jeg uttrykt at det er positivt at de europeiske landene som tradisjonelt har basert sin grunnlastpro-duksjon på kullkraft, velger utbygging av gasskraft.
Muligheten til en slik overgang fra kull- til gasskraft vil trolig være en viktig måte å redusere utslippene fra elsektoren på i disse landene, sammen med en økt satsing på fornybar elektrisitet. Når det gjelder den norske kraftforsyningen har vi et annet utgangspunkt, med en nær utslippsfri elektrisitetsproduksjon. Med de høye mål som Regjeringen har satt seg når det gjelder reduksjon av klimagassutslipp er det naturlig at vi tilstreber at ny produksjonskapasitet skal ha så lave utslipp som mulig.
SPØRSMÅL NR. 129
Innlevert 29. oktober 2007 av stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli Besvart 7. november 2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad
Spørsmål:
«Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å sikre tilstrekkelig blod ved blodbankene, også ved krisesi-tuasjoner?»
BEGRUNNELSE:
Fredag 26. oktober merket jeg meg et nyhets-innslag på NRK om at Røde Kors nok en gang varslet mangel på blod ved blodbanken, særlig om det skulle oppstå en akuttsituasjon. Dette er bekymringsfullt, særlig fordi vi vet at blodgivning i mange situasjoner er livreddende for mange. Samtidig er jeg blitt kjent med private aktører som er interessert i, og har kom-petansen til, å drive blodbank, men som møter mot-stand fra det offentlige til å drive dette. I den situasjo-nen vi er i, skulle man tro at alle aktører - også private - som oppfyller definerte kompetanse- og kvalitets-krav ville være et positivt supplement til det offentli-ge. Særlig om målet er økt tilgang til livreddende blod.
Svar:
Jeg er, som representanten Sonja Irene Sjøli, opp-tatt av å sikre befolkningen tilgang på sikkert blod.
Da det er viktig at blodprodukter er så trygge som mulig, og at etiske sider ved framstilling av denne type produkter sikres. Framstilling av disse produk-tene er derfor underlagt strenge internasjonale og na-sjonale krav.
Blodbankenes virksomhet er regulert gjennom forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbeva-ring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysnin-ger i blodgiverregistre (blodforskriften). Forskriften ble sist endret 1. januar 2007 da innholdet i fire EU-direktiver ble inntatt.
Det fremgår av forskriften at blodgivning skal være frivillig og vederlagsfri. Blodbankene skal inn-hente skriftlig samtykke fra blodgiver for tapping og testing av blod og blodkomponenter, samt for be-handling av helseopplysninger i blodgiverregisteret.
Det må innhentes særskilt samtykke til at blod og blodkomponenter og helseopplysninger skal kunne benyttes til forskning.
Det fremgår videre at tapping og testing av blod og blodkomponenter bare kan finne sted ved blod-banker som er godkjent av Sosial- og helsedirektora-tet. Det samme gjelder prosessering, oppbevaring, klargjøring og distribusjon av humant blod og
blod-komponenter der formålet er transfusjon. Sosial- og helsedirektoratet kan knytte vilkår til godkjenningen.
Ved behandlingen av Ot. prp. nr 77 (1999-2000) Om lov om endringer i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. sluttet Stortinget seg til forslag til ny § 10a om forbud mot kommersiell utnytting av organer og deler av organer.
Det fremgår av merknader til denne bestemmel-sen at den inneholder et forbud mot utnytting av men-neskelige organer, deler av organer og celler og vev som sådan med sikte på fortjeneste, dvs. kommersiell utnytting. Dette innebærer at den menneskelige krop-pen og dens bestanddeler som sådan ikke skal gi opp-hav til økonomisk gevinst.
I henhold til denne bestemmelsen kan ikke orga-ner og vev, herunder blod, kjøpes og selges eller på annen måte gi opphav til økonomisk gevinst for den person organet tas fra, eller en tredje person. Dette gjelder både privatpersoner og institusjoner, for ek-sempel sykehus. Imidlertid kan rent tekniske foran-staltninger (prøveuttakelse, tester, pasteurisering, fraksjonering, rensing, oppbevaring, dyrking, trans-port osv.), som utføres på grunnlag av nevnte biolo-giske materiale, lovlig gi anledning til et rimelig ved-erlag. Utveksling av blodprodukter mellom sykehus/
blodbanker kan følgelig foretas mot vederlag som dekker de faktiske omkostningene.
Europarådets konvensjon om menneskerettighe-ter og biomedisin som Norge ratifiserte i 2006, inne-holder i artikkel 21 bestemmelse om at menneske-kroppen og dens deler som sådan ikke skal gi opphav til økonomisk vinning. Av merknadene til artikkelen fremgår det at organer og deler av organer, inkludert blod ikke må selges eller gi økonomiske fordeler for den organer mv er fjernet fra, eller for en tredje per-son.
Ifølge spesialisthelsetjenestelovens § 2-1a omfat-ter regionale helseforetaks "sørge for"- ansvar også å skaffe blod. Et helseforetak kan velge å skaffe blod ved å etablere egen blodbank, eller å skaffe blod ved å inngå avtale med annen blodbank som er godkjent av Sosial- og helsedirektoratet. I de fleste tilfeller vil det være hensiktsmessig for et helseforetak å ha sin egen blodbank eller inngå slik avtale ved et annet hel-seforetak i samme helseregion.
Private helseinstitusjoner som ikke har avtale med et regionalt helseforetak bruker lite eller ikke blod. Blodet blir levert av de offentlige blodbankene.
Alle blodbanker skal ha et 3 måneders
bered-skapslager slik at driften opprettholdes og behovet dekkes en tid ved leveringsproblemer. Ved regionale forskjeller i forsyningen til norske blodbanker ut-veksler blodbankene blod ved behov. Helt unntaksvis har Ullevål sykehus importert blod fra Sverige, sjeld-nere enn 1 gang pr. år.
I arbeidet med å verve blodgivere er det naturlig å påpeke fare for mangel på blodgivere og fordelene ved å ha flere blodgivere. Det behøver ikke bety det samme som at det faktisk er en mangel. Statistikk for transfusjonstjenesten i Norge (www.transfusjon.no) viser at det er nok blod i Norge, og at det er trygt å få blod. Det er et jevnt tilsig av blodgivere, men det er viktig at det stadig informeres om behovet for nye gi-vere.
Norges Røde Kors har et eget blodprogram som arbeider for å rekruttere flere blodgivere, blant annet via internett. På oppdrag fra Sosial- og helsedirekto-ratet utarbeidet Røde Kors blodprogram våren 2007 et informasjonshefte til potensielle blodgivere.
Norge har heldigvis liten erfaring med store na-sjonale katastrofer. Erfaringer fra katastrofer som ter-rorangrepet i New York 11. september 2001 og tsu-namien i Asia 26. desember 2004 viser at det i slike situasjoner brukes lite blod.
Dette er det overordnede rammeverket, som også legger rammer for private aktørers virksomhet på dette området.
SPØRSMÅL NR. 130
Innlevert 29. oktober 2007 av stortingsrepresentant Ine Marie Eriksen Søreide