«Kvasi-objekten är decentraliserande» (s. 137)34, og posthumane perspektiver
aktualiserer et desentrert menneskelig subjekt. Cary Wolfe skriver i introduksjonen til Michel Serres bok The Parasite (1980) at Serres er en av de viktigste påvirkerne (stemmene) for å forstå at posthumanisme ikke kommer etter humanismen, men er noe som hele tiden har eksistert ved siden av, og i humanismen. Jeg har tidligere i kapittelet henvist til Grue (2019) som skriver at posthumane perspektiver er
korreksjonsmekanismer til humanismen og at posthumanisme også er humanisme. Selv om post betyr etter, handler posthumane perspektiver om å se bortenfor kjente
kategorier og hierarkier for å få øye på relasjonaliteter og hvordan mennesker og ikke-mennesker er innvevd i relasjonelle kollektiver. Det kobler meg tilbake til Mathews (2017) som jeg skriver om i kapittel 1, og hans tenkning om at vi må se den antropocene epoken som flere antropocener med ulik grad av innvirkning på våre omgivelser opp gjennom historien. Mathews peker på tidligere tiders levemåter tettere koblet til natur hvor mennesker ikke nødvendigvis satte seg selv over naturen i en hierarkisk posisjon, men levde mer i korrespondanse med natur. Kanskje ligger det bånd, tråder og lines of flight som gror bakover i historien som vi kan veve nye fremtider med?
Når Wolfe (1980) viser til viktigheten av Serres sin stemme for å forstå at posthumane perspektiver hele tiden har eksistert ved siden av og i humanismen
handler det blant annet om hans teori om kvasi-objekter. Serres skriver at alt levende er kollektivt og at kollektiv ekstase handler om å overgi jeg og veves av relasjoner,
«Varande eller relaterande, det är hela frågan» (Serres, 2012, s. 133). Å konstitueres rundt et eller flere kvasi-objekt er kollektivt skapende. Serres bruker fotballen, og ringen i leken ta den ring å la den vandre som eksempler på kvasiobjekter som skaper
kollektive handlinger og relasjonaliteter. Fotballspillet er styrt av regler og innøvde trekk
34 I denne teksten bruker jeg en svensk oversettelse av et tekstutdrag fra Michel Serres bok La Parasite (2007 [1980]).
som strukturerer spillet, men det er også rom for improvisasjoner som tillater at spillet utspiller seg mer flytende og improvisatorisk. Spillet er alltid sentrert rundt ballen. I leken Ta den ring å la den vandre foregår handlinger mer strukturert. Kvasi-objektene er imidlertid omdreiningspunkter i både det flytende og det strukturerte i Serres
eksempler. Men hva er et kvasi-objekt? Et kvasiobjekt er ikke et objekt, men det er samtidig et objekt fordi det ikke er et subjekt. Det er i verden og derfor er det et kvasi-objekt. Kvasi-objekter markerer og designer et subjekt som ikke vil være et subjekt uten kvasi-objektet (Serres, 2012). Den som ikke har ringen, eller fotballen er anonym. Når kvasi-objekter deles skapes kollektiver, når kvasi-objekter stoppes skapes individer (Serres, 2012). Når spillet går sin gang i en fotballkamp følger vi ballens bevegelser, men når ballen stopper, skytes i mål eller ut av banene rettes oppmerksomheten mot
spillerne, individene. Når ballen deles mellom spillere i spill veves kollektiver «...
kroppen är bollens objekt; subjektet rör sig runt denna sol» og «Bollen är cirkulationens subjekt …» (Serres, 2012, s. 135). «Bollen skickas fram och tillbaka, liksom ringen, väver kollektivet, döljer varje individ» (Serres, 2012, s. 136). Handlinger med kvasi-objekter vever subjekter sammen i kollektiver og kollektiver etableres gjennom relasjoner og konstitueres av kvasi-objekter. Vi er ikke summen av flere jeg, men bevegelser av jeg, relasjoner av jeg. Vi består av delinger av jeg (Serres, 2012, s. 136). Men som Serres sier er dette lett å tenke, at alle legger noe til for å skape noe felles. «Denna adderingslogik är idiotisk och efterapar et politisk program. Nej. Alt händer som om att, i en given grupp, ‘jag’ och ‘vi’, är odelbar (2012, s. 136). Om vi går tilbake til avhandlingens første intermezzo kan barnas bevegelser og handlinger med ull og pinner rundt, og i
sølepytten sees som en kollektiv blivelse hvor sølepytten er hendelsens kvasi-objekt og falcrum for vann-ull-pinne-barn-assemblagen. Gjennom hendelsen skapes katteloner som et kollektivt spill rundt sølepytten.
Serres er i likhet med Deleuze opptatt av å skrive frem det komplekse i verden og ikke redusere kunnskaper i verden til dualismer. Serres sine tverrvitenskapelige tilnærminger har skapt grunntanker inn i posthumane analyser av det menneskelige og det ikke-menneskelige. Serres beveger min tenkning om språk, tekst og skriving
gjennom sine «exaktrarapsodiska» (Hultman, 2012, s. 129) tekster. Hybride
blandingstekster som preger hans arbeider, preger meg med sine poetiske ut-foldinger.
Jeg er ny i Serres tekstunivers og jeg tenke-føler (Massumi, 2008) med hans tekster som
haptiske lesninger. Han er flyktig, men samtidig nær med sin sanselighet i sine broderte tekster (Connor, 2018). Og med alkymistens tilnærming velger jeg å eksperimentere med Serres tekster i mitt wunderkammer.
Hultman (2012) fremhever at det i Serres tekster også finnes en naturkontrakt, fordi han foreslår å tenke et nytt objekt, eller nye objekter som er «…. multiple in space, and mobile in time, unstable and fluctuating like a flame, relational» (Serres, 2007 i Hultman, s. 127). I forlengelsen av en slik tenkning om objekter åpner det seg
muligheter for å tenke med materialer som kvasi-objekter, materialer som leaky things (Ingold, 2012, s. 438) og materialer som begjærsmaskiner. Min studie av
eksperimenterende materialprosesser kan sees som en desentrering av tenkning om relasjoner mellom materialer og mennesker i verden hvor materialene sees som kvasi-objekter i kollektivdannelse.
Kapitteloppsummering
I dette kapittelet har jeg, inspirert av allegoristen (Benjamin, 1999), konstruert mitt tenkningens wunderkammer, et assemblage ved å samle og arrangere filosofiske konsepter og teoretiske påkoblinger for å ut-vikle mitt forskningsrhizome.
Wunderkammeret kan forstås som en konstruert tenke-maskin som bidrar til å
produsere måter å tenke om og med studiens empiriske materialer på, og om det som oppstår i eksperimenteringer, både teoretiske og materielle. Wunderkammeret kan med sine affektive virkninger og intensitets-produksjoner sette de empiriske
materialene i spill og gjennom a-r-t-ografering skape nye kunnskapsblivelser i relasjon til studiens forskningsspørsmål.
Konsepter og begreper, vist i collagen etter er satt i bevegelse og vil virke med videre i skrivingen av denne avhandlinga. De vil aktiveres i tenkning og destillering av empiriske data og i data-ing som kunstneriske spekulasjoner i søken etter hva som oppstår i eksperimentelle prosesser og kollektive samhandlinger mellom materialer og små barn gjennom a-r-t-ografering i barnehagen.
Figur 16: Wunderkammercollage 1. Bildet er lånt og redigert i tråd med lisensiering.
Bilderettigheten tilhører Federigo Federighi, CC BY-SA 4.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0