Figur 13: eksperimenteringer med skinkelerret i vann. Bevegelser og foldinger.
I randsonen hvor bølger bryter mot stein skapes det i mellomrommet folder av tekstiler som materialiserer bølgekraft og steinmotstand. Opphopninger av muliggjøringer for kraft, bevegelse og intensitet. Fortettet, mangfoldig, vibrerende og flytende.
Flytende rom, strukturerte rom
Jeg har sett på karavanen på veien gjennom ørkenen, sa han til slutt. - De snakker samme språk, og derfor tillater ørkenen karavanen å krysse den. Den veier og måler hvert skritt den tar for å se om den gjør akkurat det den skal og må; og gjør den det, vil den nå frem til oasen. Hvis du eller jeg hadde lagt freidig i vei inn i ørkenen uten å forstå dette språket ville vi vært døde før den første dagen var omme. De ble gående å se på månen begge to. – Dette er tegnenes magi,
fortsatte gutten. – Jeg har sett hvordan driverne leser ørkenens tegn og hvordan karavanens sjel snakker med ørkenens sjel. (Coelho, 2018, s. 92).
Utdraget er hentet fra Paulo Coelhos bok Alkymisten som handler om gjetergutten Santiago som reise fra Andalucia i Spania til Tanger i Marokko, og gjennom Egypts ørken, drevet av en søken etter åndelig kunnskap. Santiagos observasjoner av ørkenens skiftninger og karavanenes vandringer gjennom uforutsigbare ørkenlandskaper kan
settes i forbindelse med Deleuze og Guattaris (1987) konsept flytende rom. Ørkenens landskap er i stadig transformasjon i relasjon og samskaping med vindens styrker og retninger. Nomadenes vandringer gjennom ørkenen skjer gjennom en haptisk
orientering i uforutsigbart landskap og atmosfære. Når Santiago betrakter karavanens vandringer gjennom ørkenen er det nomadenes kunnskaper om å orientere seg etter tegn i skiftene uforutsigbare, utstrakte og bevegelige landskapsformasjoner han kanskje ser.
Figur 14: Ørkenassemblage. Flerlagsbilde med motiver fra Maspalomas. Vide, åpne landskap og spor etter vandrere.
Rom, space kan sees som noe fysisk, konkret og avgrenset for eksempel et grupperom i barnehagen, det store avdelingsrommet eller en krok i uteområdet (Nordtømme, 2016).
Rom kan også være noe mer abstrakt som for eksempel handlingsrom,
formingsprosesser, pedagogiske prosesser og tid. Deleuze & Guattari (1987) skriver om
«… smooth space and striated space – nomad space and sedentary space» (s. 474), et nomadisk rom og et bofast rom. Jeg velger å oversette smooth til flytende og striatet til strukturert i den videre teksten.
Et flytende rom kan forstås som en «… modalitet, eller kraft, som bunner i kaos, det uordnede og uforutsigbare» (Sampson, 2018, s. 57). På samme måte kan det strukturerte rom sees som romlig kraft eller en modalitet knyttet til orden og det avgrensede. Selv om disse to rommene har i seg noe som skiller dem fra hverandre er de samtidig en blanding av begge. Det er gjensidige forbindelser og relasjoner mellom
rommene og «… we must remind ourselves that the two spaces in fact exist only in mixture: smooth space is constantly being translated, transversed into a striated space;
striated space is constantly being reversed, returned to a smooth space» (Deleuze &
Guattari, 1987, s. 474). Rommene griper inn i hverandre, erobrer hverandre og utvikles i hverandre, men de kommuniserer ikke nødvendigvis med hverandre. Gjennom
modeller som den teknologiske, musikalske, maritime, matematiske, en fysikkens modell og den estetiske modellen om nomadisk kunst, skriver Deleuze og Guattari frem ulike variasjoner og mangfold av flytende og strukturerte rom.
Ut fra ett formingsfaglig ståsted er den teknologiske modellen nærliggende å gå inn i da rommenes forskjelligheter skrives frem gjennom veven, filten, broderiet, lappeteppet og heklingen. Disse håndverksteknikkene binder fiber sammen på forskjellige måter og med ulik grad av strukturering. Veven med sin faste renning og bevegelige innslag skaper rom som er avgrenset i bredde, mens lengden kan være ubegrenset. Veven er en fast struktur med sine renningstråder, men også bevegelig og variabel med innslagstråder. Den ferdige tekstilen har en fremside og en bakside som er forskjellig på grunn av teknikken med faste renningstråder og bevegelige og skiftende innslagstråder. Veven brukes av Deleuze og Guattari som bilde på et strukturert rom.
Filten er derimot er ifølge Deleuze og Guattari (1987) en anti-vev. Filten har ingen kryssende tråder eller systemer, men bindes sammen av fibrenes små mikroskjell som filter seg inn i hverandre gjennom toveprosessen. Filten filtes gjennom fibrenes iboende egenskaper og bevegelser i filteprosessen.
An aggregate of intrication of this kind is in no way homogeneous: it is
nevertheless smooth, and contrasts point by point with the space of fabric (it is in principle infinite, open, and unlimited in every direction; it has neither top nor bottom nor center; it does not assign fixed and mobile elements but rather distributes a continuous variation). (Deleuze & Guattari, 1987 s. 475-476).
Filten kan bre seg utover i alle retninger uten å være bundet av renningstråder slik veven er, som ørkensanden beveger seg med vinden og slik gror gress. Filten er uten et fast og bestemt nettverk. Å se veven i relasjon til filten viser distinksjoner mellom det
strukturerte og det flytende. Deleuze og Guattari (1987) skriver også om nomadenes bruk av filt som klær, tepper, teltduker og rustninger. Å tenke filten som et flytende rom med nomadens bevegelser skaper en kobling til flytende rom som åpne, ikke-metriske og uten grenser. Filting er teknikken som får ulla til å feste seg på pinner når katteloner skapes i avhandlingens innledende intermezzo. Filting er også teknikken barn utforsker i møter med ull, kongler og grønnsåpevann ute i barnehagen gjennom en av studiens materialaksjoner. Å tenke med filt kan gjøres i intra-aksjoner med ull, såpevann og bevegelse. Gjennom filtingen kan jeg tenke omkring flytende rom, flytende prosesser, og nomadiske og haptiske bevegelser (Deleuze & Guattari, 1987).
Hekling og heklenålen skaper et strukturert rom, men masker som dras opp gjennom heklingen er åpne og kan gå i alle retninger. Slik kan heklingen sees som strukturert, mens masken er flytende, åpen og retningsfri. Heklingen har i seg flytende potensialer og strukturerte mønster, men også sentrum (Deleuze & Guattari, 1997).
Deleuze og Guattari setter også opp denne distinksjonen mellom broderiet og
lappeteppeteknikken. Broderiet kan være komplekst med motiver og sine fastheter og bevegelser, men alle broderier er ikke like strukturerte. Lappeteknikken kan ha sine likheter med broderiet i forhold til motiv og symmetri, men har ikke et sentrum med basismotiv. I det som kalles crazy patchwork og crazy quilting33 (Wikipedia, 2021) konstrueres flater med tekstilbiter i ulike mønster og farger som tilpasses og sys sammen, og etter hvert brer flaten seg ut som et slett rom. Det følger ingen mønster eller mal, og lappeteppet blir til i en nomadisk prosess hvor lapp etter lapp sys sammen i uforutsette prosesser. «The smooth space of patchwork is adequate to demonstrate that "smooth" does not mean homogeneous, quite the contrary: it is an amorphous, nonformal space prefiguring op art» (Deleuze & Guattari, 1987, s. 477).
I den maritime modellen skriver Deleuze og Guattari (1987) om havet og at det i utgangspunktet er eller var et flytende rom, men gjennom seiling og opptegning av kart og navigasjonsrutiner strukturers hav og utgjør både flytende og strukturert rom. Et rom i endring, deterritorialisert. Det flytende rommet kan okkuperes av hendelser, affekter og åpner seg for det haptiske mer enn det optiske, «… er intenst snarere enn utstrakt …» (Sampson, 2018, s. 59). «Smooth and striated spaces, then, are not simply
33 https://en.wikipedia.org/wiki/Crazy_quilting
givens of the natural world, but they are spaces with different modes of construction or composition. (Bouge, 2007 s. 128).
Figur 15 a, b, c: Eksperimenteringer med skinkelerret i vann. Bevegelser og speilinger.
Det flytende nomadiske rommet er deterritorialiserende og ifølge Parr (2010) kan deterritorialisering best tenkes som bevegelser som skaper sjanser og muligheter. «In so far as it operates as a line of flight, deterritorialisation indicates the creative potential of an assemblage» (Parr, 2010, s. 69). Å deterritorialisere handler om å løse opp fikserte relasjoner samtidig som nye organiseringer prøves ut. Det dreier seg om å bryte vaner og rutiner for å prøve ut muligheter. Territorialisering og deterritorialisering er ikke dualistiske motpoler i Deleuze og Guattaris prosessontologi. «In fact, the way that Deleuze and Guattari describe and use the concept, deterritorialisation inheres in a territory as its transforamtive vector; hence, it is tied to the very possibility of change immanent to a given territory» (Parr, 2010, s. 69). På lik linje som det flytende og det strukturerte foldes og transformeres i hverandre, foldes og transformeres også territorialisering og deterritorialisering i hverandre. Kanskje kan det sees som iboende krefter, potensialer som kan muliggjøre forskjeller i ulike retninger og bevegelser. Det ene er det andres potensiale og ikke dets motsetning.
Smooth space is filled by events or haecceities, far more than by formed and perceived things. It is a space of affects, more than one of properties. It is haptic rather than optical perception. Whereas in the striated forms organize a matter, in the smooth materials signal forces and serve as symptoms for them. It is an intensive rather than extensive space, one of distances, not of measures and properties. (Deleuze & Guattari, 1987, s. 479).
I den estetiske modellen (Deleuze & Guattari, 1987, s. 492) som omhandler den nomadiske kunsten, skriver Deleuze og Guattari inspirert av Alois Rigels «close vision-haptic space» (1987, s. 493) at det handler om det nære blikket og knytter det til
haptiske rom. Dette er en annen måte å skrive frem flytende rom og strukturert rom på.
Flytende rom, haptiske rom som kreative potensialer. Deleuze og Guattari (1987) skriver også om et lokalt og et globalt perspektiv og knytter det henholdsvis til det flytende og det strukturerte, til det haptiske og det optiske. Ikke som motsetninger, men variasjoner av nærhet og distanse, tekstur og form, detaljer og oversikter, flater og landskaper. «There exists a nomadic absolute, as a local integration moving from part to part and constituting smooth space in an infinite succession of linkages and changes in direction. It is an absolute that is one with becoming itself, with process» (Deleuze &
Guattari, 1987, s. 494). Nomadiske, eksperimenterende og skapende prosesser knyttes til haptiske og flytende rom. Det er bevegelser tett på materialer, tett på
transformasjoner, kreativitet og blivelser.
Jeg låner, undrer og eksperimenterer med konseptene flytende rom og strukturert rom videre i studien for å undersøke hvordan konseptene kan skape utvidede tenkninger om hva materialer gjør i relasjon til rammer, prosesser og steder for forming i barnehagen. Og jeg bruker berøringsblikk om det haptiske blikket som Deleuze omtaler som det tredje øyet (Deleuze, 2017a).
Lenz Taguchi (2010) bruker konseptene flytende rom og strukturert rom i analyse av barns eksperimenterende undersøkelser av vann og ting som flyter. Undersøkelsen er gjort som to ulike eksperimenterende tilnærminger hvor den ene er et Piaget-inspirert eksperiment for å undersøke et barns kognitive utvikling. Undersøkelsen er strukturert slik at et barn på 5 ½ år skal vise hva hun har forstått om ulike gjenstanders evne til å flyte og synke gjennom verbalspråklig kommunikasjon med en voksen.
Eksperimentet er utført i tråd med en dansk lærebok fra 1974 basert på Piagets
utviklingspsykologi som beskriver barns kognitive utvikling i stadier etter barns evner til abstrakt teoretisk forståelse. Dette eksperimentet er et eksempel på strukturert rom der et observasjonsskjema med forhåndsdefinerte spørsmål danner grunnlag for å undersøke barns forståelser av et fenomen. Som en motsats til dette eksperimentet som ifølge Lenz Taguchi (2010) er et strukturert rom, gjøres et annet eksperiment med
ettåringer som undersøker hva som flyter og synker i boller med vann. Eksperimentet går over en ukes tid og barna får stadig nye gjenstander og materialer som de kan undersøke, først med barnehagelæreren, så på egen hånd. Personalet i barnehagen observerte i ettertid at ettåringene i uteleken viste at de hadde kunnskaper om hva som flyter og synker når de lekte med gjenstander og materialer i sølepytter. Dette kan sees som en synliggjøring av barns kunnskaper gjennom handling i stedet for verbalspråk, og sammenlignet med det første eksperimentet viser disse ettåringene kunnskaper utenfor det som er forventet av dem i et utviklingspsykologisk perspektiv. Eksperimentet med ettåringene gjøres i et flytende rom. Barnehagelæreren arrangerer den eksperimentelle konteksten, men endrer på rammene underveis og lar barna ta over
eksperimenteringen. I det flytende rommet er det strukturerende elementer, men rommet preges av bevegelser som er drevet av den fysiske og kroppslige prosessen hvor barn gjør sine egne erfaringer, og utforskingen beveger seg i ulike retninger.
Kanskje drevet av undring og intuisjon. Dette åpner for improvisasjon og forskyvninger i et pedagogisk rom og muliggjør ulike uttrykk og hendelser. Barns kroppslige og
materielle uttrykk er utenomspråklige uttrykk som kan gi innsikter i hva de har opplevd, erfart, lært og forstått gjennom eksperimenteringer med fenomener. Det flytende rommet er som Deleuze og Guattari (1987) skriver fylt av hendelser, intensiteter, potensialer og blivelser. Flytende rom er uforutsigbare og kan være vanskelig å navigere i. Strukturerte rom kan skape opplevelse av ’trygghet’ fordi de er forutsigbare med sine rutiner og vaner (Lenz Taguchi, 2010), men de kan også bli stramme, regulerende og hemmende i forhold til skapende prosesser. I en pedagogisk sammenheng handler det om å være åpen og kritisk til flytende og strukturerte rom, og vurdere effektene, virkningene av hvordan pedagogiske praksiser er både flytende og strukturerte, og som Lenz Taguchi skriver «… kan vi forstå hvordan et roms glatte (flytende) og kuperte (strukturerte) kvaliteter avhenger av hverandre og noen ganger er sammenvevd» (2010, s. 98 mine uthevinger i parentes). Det er heller ikke slik at det ene er bedre enn det andre, men virkningene er forskjellig og om det er et mål med variasjon, forskjelligheter og mangfold kan praksiser analyseres i lys av det flytende og det strukturerte. En
utforskingsprosess med leire kan gjøres som flytende prosess, i flytende rom, men når barn skal lære å spikke bør det foregå i et strukturert rom gjennom en strukturert prosess.
I siste del av dette kapittelet vendes oppmerksomheten mot materialer og kollektiver som kan sees som assemblager av ting, krefter, intensiteter og affekter som utspiller seg i både strukturerte og flytende rom, men på forskjellige måter.