Forming som prosess og fag kan sees på ulike måter. Gulliksen og Homlung definerer forming som, «… the process of creating something, an intentional activity in which an individual or a group of individuals actively engage in developing and changing
something, such as a material, so that it becomes something else» (Gulliksen &
Homlung, 2013, s. 1). Denne forståelsen legger til grunn at formingsprosesser er
intensjonale prosesser styrt av menneskers ideer som materialiserer seg til formuttrykk gjennom transformasjonsprosesser med materialer ved bruk av ulike verktøy og
teknikker. En slik forståelsen kan sees i relasjon til en hylomorf modell40, en aristotelisk tenkning som ligger til grunn for en kategorisering av materielle kulturuttrykk som menneskers ideer gitt materiell form. En forståelse som posisjonerer mennesket som kulturvesen over materialene som natur i en hierarkisk ontologi. Barad (2003) spør:
«Why are language and culture granted their own agency and historicity while matter is figured as passive and immutable, or at best inherits a potential for change derivatively from language and culture? » (s. 801). Ifølge Bennett (2010) er den hylomorfe
modellen; «… ignorant of what woodworkers and metallurgists know quite well …»
(Bennett, 2010, s. 66), at det eksisterer variable intensiteter, affekter og iboende egenskaper og potensialer i materialer som virker med den som former.
Ingold aviser den vestlig orienterte hylomorfe modellen og foreslår heller at formingsprosesser kan sees på som vekst, eller blivelser. «This is to place the maker from the outset as a participant in amongst a world of active material» (Ingold, 2013, s.
21). Dette betyr en de-sentrering av mennesket som former av materialer, til en posisjon hvor mennesker og materialer blir virksomme sammen med forente krefter i formingsprosesser. Materialene posisjoneres ikke som passive mottagere av form i tråd med den hylomorfe modellen, men som aktive, vitale og fylt av potensialer og kraft.
Materien virker med. I en verden av materialer er aldri noe helt ferdig, «… everything may be something, but being something is always on the way to becoming something else» (Ingold, 2011, s. 3). Materialer er substances-in-becoming (Barad, 2003, s. 822).
40 Fra det greske ordet hyle (matter) og morphe (form).
Materie er i denne forståelsen ikke en død livløs substans, men materie og materialer med iboende egenskaper, potensialiteter og liv.
Ifølge Deleuze og Guattari (1987) er ikke den essensielle relasjonen i verden mellom form og materie slik Aristoteles fremlegger det i sin hylomorfe modell, men heller en relasjon mellom materie og kraft. Ingold skriver at, «… my ultimate aim,
however is to overthrow the model itself, and to replace it with an ontology that assigns primacy to processes of formation as against their final products, and to flows and transformation of materials as against states of matter» (2010a, s. 2-3). Jeg tror ikke Gulliksen og Homlung (2013) er ignorant overfor hva håndverkere vet, men denne måten å omtale materialer underlagt menneskers ideer og intensjoner på kan vise til en tradisjonell humanistisk forståelse av at mennesket er materien overlegen.
I formingssammenhenger i barnehagen har ofte personalet på forhånd bestemt hva barn skal lage og hvilke materialer de skal lage noe av når det står forming på dagsplanen. Det kan vise til en hierarkisk forståelse hvor mennesket er materien
overlegen og hvor personalet i barnehagen står over barn i situasjoner som handler om læring, utdanning og danning. Og jeg undrer meg over hvordan materialer blir forstått, hvor affektene, intensitetene og det eksperimentelle blir av i slike sammenhenger. Når tinglaging blir viktigere en tingblivelser og sporblivelser, står profesjonsfeltet i fare for å skape en reproduserende formingspraksis i barnehagen og i
barnehagelærer-utdanninga. Og om fagpersoner forstår forming som menneskelig vilje over død materie er vi ikke sympatisk lyttende til materien og materialene, og kan stå i fare for å
umuliggjøre mangfold, multiplisiteter, variasjoner, nyanser og frydefulle oppdagelser.
Kanskje umuliggjør vi det eksperimentelle drevet av begjær og blir stående uvitende igjen om materialers immanente potensialer?
Gjennom formingsprosesser med materialer skapes det ting, og ting er ikke fikse statiske objekter, men blivelser i materialer i ulik varighet. Ett godt eksempel på dette er kunstretningen objet trouvé og readymade hvor ting, gjerne masseproduserte
hverdagsting blir satt inn i en kunstnerisk sammenheng og hvor funksjon og betydning endres (Waterhouse, 2013). Slike tingtransformasjoner kan også sees i
wunderkammertradisjonen og observeres i barns lek med materialer hvor en stein eller en pinne stadig skifter betydning gjennom lekens prosess. Noe er en stund i ulike
assemblager. Ting og materialer oppløses i sammenstøt som drives av nye blivelser. Når pinner undersøkes i barnehagen aktiveres pinner som fly, klokkeviser og gevær i
handling og samskaping. Pinner som leaky things (Ingold, 2012), pinner som aktive agenter i relasjonelle forbindelser som kan forstås ut fra hva de gjør og ikke hva de er.
Ting er ikke endelige resultater og produkter, men stadier i en strøm av materialer og relasjonaliteter. Ting er situerte (Haraway, 1988), ting oppløses, ting oppstår, ting forskyves, ting rekonfigureres, ting er materialer i flyt, «… bringing things to life, then, is a matter not of adding to them a sprinkling of agency but of restoring them to the generative fluxes of the world of materials in which they came into being and continue to subsist» (Ingold, 2011, s. 29). I sin kritikk av forskere innen kulturstudier hevder Ingold (2007) at; «It seemed to me that the concept of materiality, whatever it might mean, has become a real obstacle to sensible enquiry into materials, their
transformations and affordances» (Ingold, 2007, s. 3).
Ved å se materialer i lys av Deleuze og Guattaris konsept blivelse kan materialers posisjoner forskyves fra døde livløse ting og objekter til posisjoner hvor materialer i transformasjonsprosesser sees som aktive, vitale og agentiske (Bennett, 2010; Barad, 2007). En agentisk intra-aktiv (Barad, 2007) posisjonering av mennesker og materialer. Agens er ifølge Barad (2007) ikke et attributt, men en pågående
rekonfigurering av verden. Blivelser produseres gjennom agentiske inta-aktive prosesser. Å tenke ‘annerledes’ om materialers potensialer i skapende prosesser kan åpne opp for nye materialpraksiser som ikke bare handler om å bruke materialer, men å gjøre materialer og bli gjort med materialer i åpne prosesser. Ingold viser til at, «…
making is a practice of weaving, in which practitioners bind their own pathways or lines of becoming into the texture of material flows comprising the lifeworld» (Ingold, 2010c, s. 91). Gjennom å gjøre, gjør vi oss selv på nytt. Formingsprosesser kan sees som
blivelsesprosesser.
Materialer i biologisk flyt er en del av naturens kretsløp og jeg tenker at
formingspraksiser kobler, eller sammenfiltrer naturkultur på måter som kan etablere og fremme «… a praxis of care and response – response-ability» (Haraway, 2012 s. 302) for våre omgivelser. Haraway viser blant annet til kunstneren Andy Goldsworthys Land Art-arbeider som et eksempel på sammenfiltring av naturkultur og skriver at, «… the history
of land is living; and that history is composed out of polyform relating of people, animals, soil, water and rocks» (2003, s. 23). Land-Art er en kunstretning som handler om å skape kunstneriske uttrykk i naturen gjerne med stedlige materialer. Verkene er ofte temporære og forsvinner over tid gjennom transformasjonsprosesser i naturen som vind, regn og dekompostering (Waterhouse, 2017). Selv sier Goldsworthy at, «…
when I work with a leaf, rock, stick, it is not just that material in itself, it is an opening into the process of life within and around it» (Friedman & Goldsworthy, 1990, s. 60).
Koblinger til verden, til liv, i og gjennom materialer. Forming er slik sett en måte å være i verden på, forming som blivelser; - og blivelser passerer gjennom hendelser og
fenomener som dynamiske og nomadiske (Adkins, 2015). Gjennom en prosessorientert ontologi kan forming, som prosess og fag sees som hendelser, blivelser som forskyver et lineært fokus fra et på forhånd tenkt produkt til prosess, fra tinglaging til sporblivelser og tingblivelser. Kanskje kan blivelser bane vei for nye måter å forstå hvordan tingene blir til på. Det handler ikke om å nedvurdere menneskers tenkning og ideer, men om å åpne opp for prosesser hvor tenkning og ideer kan bli til i relasjonelle koblinger, sammenvevinger og gjensidige korrespondanser med materialer i stadige blivelsesprosesser som sympoiesis og making-with (Haraway, 2016).