Å tenke med alkymisten som venn handler om å eksperimentere frem virkninger av noe, sette noe (materialer og kropper) i bevegelse og se hva som skjer. Det handler om å tenke bortenfor kjente kategorier og det som tas for gitt.
The weight of history is against the alchemists, but in a sense, they are right, because there is truth in alchemy even if it does not reside in vague recipes or ecstatic prayers. I hope I have made it clear that alchemy is not just fusty old activity fit for cranks, or a mystical New Age pursuit suitable for adolescents. It has truths, and they were hard-won in encounters with unknown substances.
Above all, alchemy is the record of serious, sustained attempts to understand what substances are and how they carry meaning. And for that reason, it is the best voice for artists who wrestle every day with materials they do not
comprehend and methods they can never entirely master. Science has closed off almost every unsystematic encounter with the world. Alchemy and painting are
two of the last remaining paths into the deliciously beautiful world of unnamed substances. (Elkins, 1999, s. 199).
Dette er ingen studie i alkymiens historie, og jeg gjør heller ikke rede for alkymien slik en historiker kan gjøre det. Min interesse for alkymi er en opplevelse av resonans og slektskap til alkymistens tilnærminger til verden gjennom eksperimenterende måter å undersøke substanser og materialer på. Noe jeg kan kjenne meg igjen i som en som former med materie og materialer. Kunsthistorikeren James Elkins (1999) skaper en kobling mellom maleren og alkymisten i sin bok, What painting is, mens jeg i denne avhandlinga skaper en kobling mellom alkymisten og barna i undersøkelsen og meg som a-r-t-ograf. Vi er alle drevet av en nysgjerrighet og et begjær etter å (ut)løse
materialgåter.
I det forrige kapittelet har jeg redegjort for eksperimentering som konsept. I dette kapittelet kobles eksperimentering videre til alkymistens gjøringer. Å
eksperimentere er å prøve ut nye handlinger, metoder, teknikker og kombinasjoner uten å ha et klart siktemål og uten å ha forutinntatte meninger om utfall av prosesser (Andersen, 2015). En eksperimentell prosess er en open-ended prosess som utforsker det nye og det som oppstår i prosesser i stedet for noe allerede erfart og kjent.
Eksperimentering kan ikke skilles fra fenomener som oppdagelser og oppfinnelser. Det ligger implisitt utforsking av noe ukjent i eksperimenterende prosesser.
Eksperimentering er drevet av begjær, en produktiv kraft som oppstår i mellomrom, i rhizomatiske relasjoner mellom menneskelige og ikke-menneskelige subjekter, mellom performative agenter (Sandvik, 2013).
Elkins hevder at «Painting is alchemy. Its materials are worked without
knowledge of their properties, by blind experiment, by the feel of the paint (1999, s. 9).
Når Elkins sammenligner alkymisten med maleren er det begges jakt etter materialer og mineralers potensialer som driver dem. En jakt etter substansers virkninger gjennom eksperimenteringer. «Alchemy is the old science of struggling with materials, and not quite understanding what is happening …» (Elkins, 1999, s. 19). Dette handler om en åpenhet, en naiv åpenhet (Bennett, 2010) for det uforutsette og det vi ennå ikke vet. En mulighetsorientering, og en søken etter å avsløre materialers iboende gåter. Alkymien
er førvitenskapelig og alkymistens univers er ikke forstått som molekyler, atomer og kvarker, men en verden bestående av substanser. «Alchemy is the art that knows how to make a substance no formula can describe» (Elkins, 1999, s. 19). Alkymien søker etter det ennå-ikke-sette (Johansson, 2019), det som ennå ikke er nedskrevet eller abstrahert i formler og er ifølge Elkins (1999) det mest utviklede språket for å tenke med-i-gjennom materialer og prosesser. Alkymisten observerer oppmerksomt det som foregår i smeltedigelen når substanser smelter, blander seg, fusjonerer eller skiller seg.
Alkymi kan være drevet av intuisjon og sympati.
Prøv å se for deg hvordan alkymistens laboratorium fungerer som et
eksperimenteringens wunderkammer. Et rom fylt av metaller; tinn, jern, kobber og bly, ... og noe som glimrer og minner om gull. I laboratoriet er det mange hyller med usystematiserte samlinger av bergarter. Her finnes krystaller, kvarts, kalk, svovel, salpeter, kråkesølv, sand og såpesteiner. Og det er rekker med flasker og krukker fylt med ulike oljer og ekstrakter fra planter og trær.
Olivenolje, linolje, rosevann og brennevin av alle slag. Her finner du merkelige ting som horn fra enhjørninger, røde koraller, pulver fra mumier og meteoritter.
Her er tørkede dyreskinn, skrotter og røtter. Siden dette er et tankeeksperiment, kan du i alkymistens wunderkammer legge til ulike ting og substanser du finner der du er, ... som merkelig fargede jordarter, trekantede småsteiner, ugress, vridde og knudrete røtter, knoller, sjeldne blomster, hår, bein, pels, fjær, blader, vekster og vannprøver med forskjellige farger og mikroorganismer. Fra reiser har du kanskje tatt med deg eksotiske ting som du kan fylle hyller med i
wunderkammeret. Se for deg disse merkelige og kuriøse samlingene, fargene, formene, luktene ... og tenk på eksperimenteringer. Hva oppstår når du begynner å blande, sette sammen, koke og destillere ...?
(Et lite tankeeksperiment inspirert av (Elkins, 1999).
Alkymisten samler på de forunderligste ting i sin søken etter å undersøke,
eksperimentere og koble sammen substanser for nye oppdagelser, nye legeringer, nye material-blivelser. Laboratoriet er som et wunderkammer, en samling av materialer, ting, rariteter og substanser som potensialer for nye blivelser. Et rom med farger, lukter,
former og teksturer. Alkymisten har likhetstrekk med allegoristen (Benjamin, 1999) da begge samler på substanser og ting ut fra en fasinasjon over hva materialer og
substanser kanskje kan gjøre, og hvilke effekter og virkninger som kan oppstå i ulike koblinger og transformasjoner. Alkymisten er begjærsdrevet og opptatt av å undersøke hva materialer gjør, hvilke affekter som settes i spill og hva noe kan bli som ennå ingen vet om.
Når a-r-t-ografen samler ting og materialer er det også som allegorist, en som samler for å kunne fortelle nye materialhistorier. En som løser materialer og ting fra en kontekst for så å transformere dem til noe annet. En som samler på materialer og ting ut fra nysgjerrighet, sympati og intuisjon. Det å oppdage og finne materialer og ting er i seg selv øyeblikk av skapelser. Bevegelser settes i gang drevet av begjær som affekt i handling med materialers og tings vitaliteter i relasjonelle og intra-aktive prosesser.
Bevegelsen som kan sees som blivelser (Deleuze & Guattari, 1987), som tenkning og nye knoppskytinger som kan ut-vikles til formingsprosesser i, og med materialer.
Øyeblikk av skapelser er gjenkjennelig i forhold til barns opptatthet av ting og materialer som pinner, steiner og ‘smårusk’ som ofte samler seg i bukselommer etter en tur i skogen, eller en dag i barnehagen. Barn er samlere av ting ofte uten intensjon for hva tingene kan bli til eller hvor de kommer fra. Barn samler på ting som de er, slik allegoristen gjør. Dette kan også forstås som en autotelic practice. «By autotelic
practices, I understand activities that we repeatedly engage with for no external reward or motivation such as money or outside recognition. Autotelic practices are internally motivating in that the activity is the goal and the reward in itself» (Rautio, 2013, s. 394).
Rautio er opptatt av at barns hverdagslige handlinger, som det å samle og bære steiner i lommene, må sees på som inngang til kunnskap-ing om verden, becoming-with
(Haraway, 2016). Haraway (2016) insisterer på at kunnskap og kunnskapsproduksjon er en del av det levde livet, det som kroppsliggjøres som en pågående verdensgjøring, som worlding. Denne koblingen mellom kunnskap om-i-med verden er det Haraway omtaler som situert kunnskap (1988) og som Braidotti omtaler som nomadic thought (Braidotti, 2011). I worlding ligger en forståelse av at kunnskap-ing skjer i relasjonelle,
sammenvevde kontekster. «We relate, know, think, world, and tell stories through and with other stories, worlds, knowledges, thinking, yearnings. So, do all the other critters
of Terra …» (Haraway, 2016, s. 97). Ifølge Serres (2018) er geografi skriving av verden, og kanskje kan barns handlinger med å samle og bære steiner tenkes som jordskriving?
Å samle og bære på steiner er å fortelle historier om steiner som en sympatisk og estetisk-affektiv handling. Bennett (2010) beskriver en slik estetisk-affektiv åpenhet mot the everyday world som en oppmerksomhet for sanselig fortryllelse av
ikke-menneskelige krefter. Denne måten å forholde seg til materialer på kan sees i
sammenheng med de yngste barnas utforsking av materialer. En blind eksperimentering (Elkins, 1999) uten forkunnskap om materialers egenskaper gjennom en følt, intuitiv og utforskende prosess. Kanskje er det slik at barn henvender seg til materialer slik
alkymister gjør, og lar seg lede av intuisjon i eksperimenteringer drevet av mulige mysterier og oppdagelser? Det er en tanke jeg tar med videre i mitt prosjekt