Krav til undersøkelsen

6.5.1 Gjeldende rett

En undersøkelse i barnevernet innebærer en kartlegging av barnets omsorgssituasjon for å kunne vurdere og konkludere om barnet har behov for barnevernstiltak eller ikke. Det følger av dagens § 4-3 at dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven, skal barnevernstjenesten snarest undersøke forholdet.

Det er en lav terskel for å igangsette en barnevernsundersøkelse, jf. vilkåret "rimelig grunn til å anta". Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt, men det må foreligge en konkret grunn som kan gi grunnlag for tiltak. Barnevernstjenesten har plikt til å undersøke en sak når lovens vilkår er oppfylt. Det følger av forarbeidene at det vil være tjenesteforsømmelse dersom undersøkelse ikke blir foretatt.

Etter § 4-3 annet ledd skal undersøkelsen gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal videre legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig. Utover dette er det ikke nærmere regulert i barnevernloven hvor omfattende en undersøkelse skal være. Det følger av forvaltningsloven § 17, som også gjelder for barnevernstjenestene, at forvaltningen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak.

Det følger av § 4-3 femte ledd første punktum at barnevernstjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Bestemmelsen gir

barnevernstjenesten hjemmel til å samtale med barnet i enerom, uten foreldrenes samtykke.⁴²

Det følger av § 4-3 femte ledd annet punktum at hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, kan barnevernstjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse. I

forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at barnevernstjenesten skal kunne pålegge foresatte å bringe barnet til sykehus. Det er også uttalt at det bare kan være snakk om en kortvarig undersøkelse, det vil si undersøkelser som ikke forutsetter innleggelse. Hvis undersøkelsen avdekker forhold som nødvendiggjør videre undersøkelse eller behandling, må videre oppfølging eventuelt hjemles i dagens § 4-10 eller i § 4-6 om midlertidig vedtak i akuttsituasjoner.

Dersom foreldrene nekter å bringe barnet til sykehus, kan barnevernstjenestens leder kreve bistand fra politiet til å få gjennomført undersøkelsen, jf. § 6-8. Det er likevel lagt til grunn at barnevernstjenesten ikke har hjemmel til selv å bringe barnet til sykehus mot foreldrenes vilje.⁴³

42 Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) punkt 4.3.

43Barnevernloven med kommentarer (2015), Ofstad/Skar s. 78.

76 6.5.2 Bakgrunnen for forslaget

Utvalget foreslo å tydeliggjøre barnevernstjenestens utredningsplikt ved at å ta inn i loven at undersøkelsen må gjennomføres systematisk og tilstrekkelig grundig til å kunne avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter loven. Utvalget viste til at undersøkelsen bør ta

utgangspunkt i alvorligheten i meldingen, og tilpasses den konkrete saken når det gjelder omfang, grundighet og tidsbruk.

Utvalget foreslo å lovfeste et krav til en plan for undersøkelsen, og at denne skal foreligge innen en uke etter mottak av meldingen. Planen skal være foreløpig, og vil kunne endres etter hvert.

Utvalget har ikke foreslått endringer i bestemmelsen om at barnevernstjenesten kan kreve å samtale med barnet i enerom, eller at barnet kan bringes til sykehus eller annet sted for undersøkelse.

Mange høringsinstanser støtter en tydeliggjøring av kravet til gjennomføring av en

undersøkelse, blant annet Asker kommune, Bufetat region Midt-Norge og Fylkesmannen i Rogaland. Fylkesmannen i Hedmark mener det kunne vært enda tydeligere hva en

undersøkelse skal inneholde. Også Oslo politidistrikt og Politidirektoratet mener det burde følge tydeligere av loven hva en undersøkelse skal bestå i og hvordan den skal

gjennomføres. Oslo politidistrikt ønsker blant annet krav til dokumentasjon av barnesamtalen ved lyd og bilde. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane mener det bør presiseres at

undersøkelsen ikke skal være mer omfattende enn det som følger av forvaltningsloven § 17, det vil si at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Flere høringsinstanser uttaler at det bør være en "bør"-regel at barnevernstjenesten snakker med barnet alene. Det gjelder blant annet Stavanger kommune, Landsforeningen for

barnevernsbarn og Fellesorganisasjonen. Også BarnevernsProffene uttaler seg om dette, og mener at barnevernstjenesten skal snakke med barnet i enerom, så langt det er mulig.

6.5.3 Departementets vurdering og forslag

En undersøkelse legger føringer for barnevernssakens videre utvikling. Barnevernstjenesten skal ivareta barnets rett til medvirkning allerede i undersøkelsesfasen. Det er svært viktig at barnevernstjenesten gjennomfører en grundig og godt faglig fundert undersøkelse for å avgjøre om det er behov for tiltak.

Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å lovfeste at undersøkelsen skal

gjennomføres systematisk og tilstrekkelig grundig for å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Dette er en presisering av gjeldende rett om barnevernets

utredningsplikt, men det vil være en viktig tydeliggjøring at dette fremgår direkte av barnevernsloven. Departementet mener at det ikke bør være krav i loven til hva en

undersøkelse konkret skal inneholde, ettersom det vil variere fra sak til sak. Det viktigste er at undersøkelsen er grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter barnevernsloven. Vurderingen av hvordan barnas synspunkter tillegges vekt, er en viktig del av dette. Barnevernstjenesten må selv vurdere hvilke undersøkelsesskritt og vurderinger som må foretas for at undersøkelsen skal bli "grundig nok".

77 Departementet mener at en presisering i loven av at undersøkelsen skal gjennomføres systematisk, også innebærer at barnevernstjenesten skal gå planmessig til verks i

undersøkelsesfasen. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig med et særskilt krav til plan for undersøkelsen, og vil derfor ikke følge opp utvalgets forslag. Det følger også av saksbehandlingsrundskrivet at barnevernstjenesten bør utarbeide en plan for undersøkelsen, og gjennomgå den sammen med partene.⁴⁴ Departementet foreslår etter dette å ta inn i lovforslaget § 2-2 tredje ledd at undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven.

Når det gjelder høringsuttalelsene om krav til dokumentasjon av undersøkelsen, blant annet barnesamtalen, vil departementet vise til at barnevernstjenesten har en plikt til å

dokumentere både barnevernsfaglige vurderinger og de faktiske forhold som ligger til grunn for de beslutninger og vedtak som fattes, jf. forsvarlighetskravet i barnevernloven og

ulovfestede krav til god forvaltningsskikk. Plikten til dokumentasjon omfatter blant annet alle relevante opplysninger og faglige vurderinger i forbindelse med innhenting av opplysninger og gjennomføring av en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon. Se for øvrig nærmere omtale i kapittel 16.2.3 om krav til dokumentasjon.

Det er viktig at barn opplever at de kan snakke fritt til barnevernstjenesten og at

barnevernstjenesten tilrettelegger for samtaler med barnet i undersøkelsesfasen. Det vil ofte være slik at barnevernstjenesten i en undersøkelsessak bør snakke med barnet alene.

Departementet mener at det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om

barnevernstjenesten eller sakkyndige skal snakke med barnet uten foreldrene til stede.

Behovet for en samtale i enerom må vurderes blant annet på bakgrunn av bekymringen som ligger til grunn for undersøkelsen og øvrige opplysninger som fremkommer i undersøkelsen.

Departementet mener at det er behov for å beholde dagens bestemmelse om at barnevernstjenesten kan "kreve" å snakke med barnet i enerom hvis foreldrene ikke samtykker til dette. I de fleste saker vil foreldrene ikke motsette seg en slik samtale. I forarbeidene⁴⁵ er det uttalt at om foreldrene setter seg imot slik enesamtale, vil det selvsagt være uheldig. Barnevernstjenesten må derfor legge vekt på hvilken virkning det har på barnet, og om barnet uttrykker ønske om å slippe slik samtale. Dette er likevel en viktig regel for å realisere barns rett til å bli hørt. Den kan også bidra til å avdekke mistanke om vold, overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt mot barn.

I noen saker vil barn vegre seg for å formidle informasjon til barnevernstjenesten i frykt for negative konsekvenser fra foreldre. Departementet er opptatt av at barn skal kunne formidle informasjon til barnevernstjenesten. Bestemmelsen må derfor også ses i sammenheng med forslag i kapittel 16.5 om å tydeliggjøre i loven når barnevernstjenesten kan unnta

opplysninger fra foreldrenes innsynrett for å beskytte barnet, både i en undersøkelsesfase og når barnevernstjenesten treffer vedtak i saken.

44 Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 5.1.

45Ot.prp. nr 44 (1991-1992) s. 29.

78 Departementet mener at det fremdeles er behov for en bestemmelse i loven som gir adgang til å bringe barnet til sykehus eller annet sted for kortvarig undersøkelse, dersom

barnevernstjenesten i forbindelse med en undersøkelsessak mistenker at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.

Barnevernstjenesten kan i dag ikke selv bringe barnet til en slik medisinsk undersøkelse.

Barnevernstjenestens leder kan imidlertid kreve bistand fra politiet for å få gjennomført en slik undersøkelse, jf. barnevernloven § 6-8. Samtidig er det forutsatt at barnevernstjenesten skal være med i situasjoner der det kreves bistand fra politiet.

Etter departementets vurdering er det grunn til å presisere i bestemmelsen at

barnevernstjenestens leder kan vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse. Dette innebærer at det både vil kunne vedtas at det skal gjennomføres en kortvarig medisinsk undersøkelse, og at barnevernstjenesten selv kan bringe barnet til sykehus eller annet sted for undersøkelse, eventuelt med bistand fra politiet.

Endringen innebærer at barnevernstjenestens leder må ta stilling til dette, og eventuelt vedta at barnet skal undersøkes. Etter departementets oppfatning vil dette kunne bidra til at det gjøres en grundig vurdering av behovet for å få barnet undersøkt på sykehus.

Etter departementets oppfatning vil det ikke være mer inngripende at barnevernstjenesten selv kan bringe barnet til undersøkelse, enn at barnevernstjenesten benytter politiets bistand.