Gjeldende rett .1 Innledning .1 Innledning

Fosterforeldres stilling er i dag i liten grad regulert i barnevernloven, utover barnevernloven § 4-21 om at fosterforeldre skal gis anledning til å uttale seg før et vedtak om

omsorgsovertakelse oppheves. Fosterforeldres stilling er i all hovedsak regulert i

fosterhjemforskriften. Særlig relevante er bestemmelsene i forskriften om at det skal inngås

189 avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene om deres forpliktelser ved en

fosterhjemsplassering i § 6, og barnevernstjenestens ansvar for å gi fosterforeldre nødvendig råd og veiledning så lenge plasseringen varer i § 7.

Det følger av barnevernloven § 4-22 annet ledd at fosterforeldre skal ha særlig evne og tid til å gi barn et trygt og godt hjem. Utover dette er krav til fosterforeldre regulert i

fosterhjemsforskriften § 3 og 4.

13.2.1.2 Barnevernsreform

Prop. 73 L (2016-2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) ble behandlet og vedtatt av Stortinget i 2017. Det er vedtatt at kommunene skal gis fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem, at kommunenes ansvar for oppfølging av fosterhjem presiseres og utvides til å omfatte generell veiledning, og at det er barnevernstjenesten i

omsorgskommunen som skal velge et fosterhjem som er egnet til å ivareta det enkelte barns behov og som skal godkjenne fosterhjemmet, og at kommunenes plikt til å søke etter

fosterhjem i barnets familie og nære nettverk lovfestes. Endringene har ikke trådt i kraft.

Plikten til å søke etter fosterhjem i barnets familie og nære nettverk ble imidlertid tatt inn i Prop. 169 L (2016-2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre) slik at endringen kunne tre i kraft tidligere. Endringen trådte i kraft fra 1. juli 2018.

13.2.1.3 Partsrettigheter, uttalerett i sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse og adgang til å klage på vedtak om flytting

Hvem som er part i en forvaltningssak, herunder i en barnevernssak, er nærmere regulert i forvaltningsloven. Som part regnes den "person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelde", jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Om en person er å anse som part i en barnevernssak må avgjøres etter en konkret vurdering. Det fremgår av retningslinjer til barnevernstjenestens saksbehandling (saksbehandlingsrundskrivet) at den sentrale vurderingen vil være hvorvidt vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. ¹⁴² Vurderingene vil variere avhengig av hvilken fase saken befinner seg i (om det er undersøkelsesfase eller tiltaksfase) og hva slags tiltak som vurderes som nødvendig.

Partsstatus utløser viktige rettigheter, som rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage på vedtak, prosessuelle rettigheter i forbindelse med fylkesnemndas og domstolenes

behandling av saken, og rett til å redegjøre for sitt syn.

En sak etter barnevernloven retter seg først og fremst mot barnets foreldre og barnet selv.

Det er derfor normalt disse som er part i saken. Fosterforeldre er i utgangspunktet ikke part i barnevernssaker. Dersom fosterforeldre etter en konkret vurdering gis status som part, vil de ha partsstatus på lik linje med foreldre som er part. Det må skilles mellom å ha partsstatus som sådan på alle stadier av en sak, og det å ha partsstatus i enkeltspørsmål som skal behandles.

Det fremgår av saksbehandlingsrundskrivet at fosterforeldre ikke vil ha partsrettigheter ved behandlingen av spørsmålet om samvær mellom barnet og foreldre. ¹⁴³ Samværsordninger mellom barn og foreldre vil i de fleste tilfeller være en forutsetning for

142 Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 3.1 (Bufdir, 2017).

143 Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 3.1.3 (Bufdir, 2017).

190 fosterhjemsplasseringen. Helt unntaksvis kan det forekomme at fosterforeldrene bør anses som parter etter en konkret vurdering. Dette kan for eksempel være tilfelle der det tas sikte på en samværsordning som er svært omfattende, og som i stor grad berører fosterfamiliens praktiske gjennomføring av dagliglivet. Dette innebærer imidlertid ikke at fosterforeldrene er part i hele barnets sak.

Fosterforeldre kan etter en konkret vurdering ha rett til å fremme krav om samværsrett med barnet for fylkesnemnda, etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet. Dette er fastsatt i en høyesterettsdom fra 2011.¹⁴⁴

Selv om fosterforeldre i utgangspunktet ikke regnes som part i barnevernssaken, er de likevel gitt noen prosessuelle rettigheter. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldre gis rett til å uttale seg, jf. barnevernloven § 4-21. Fosterforeldrenes uttalelse bør innhentes som ledd i saksforberedelsen for fylkesnemnda. Dersom barnet har bodd i fosterhjemmet i lang tid, bør barnevernstjenesten også vurdere om fosterforeldrene bør føres som vitner for fylkesnemndas behandling av saken.¹⁴⁵

I andre tilfeller enn ved tilbakeføring til foreldrene, kan et barn bare flyttes fra fosterhjemmet dersom endrede forhold gjør det nødvendig, eller dersom det er til barnets beste, jf.

barnevernloven § 4-17. Barnevernstjenesten fatter i slike tilfeller vedtak om flytting, som kan påklages til fylkesnemnda. Fosterforeldre er ikke part i et vedtak om å flytte barnet. Det følger av forarbeidene at departementet mente at spørsmålet om fosterforeldres klagerett bør vurderes konkret i hver enkelt sak.¹⁴⁶ Departementet uttalte at tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, og varigheten av plasseringen, bør være sentrale vurderingstema i denne sammenheng. Hvorvidt fosterforeldrene skal få klagerett, vurderes av fylkesnemnda i det enkelte tilfelle.¹⁴⁷

Barnevernstjenesten skal ta stilling til hvem som har partsrettigheter i saker hvor det er barnevernstjenesten som har myndighet til å fatte vedtak. Fylkesnemnda har et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker som hører under nemndas ansvarsområde.¹⁴⁸

13.2.2 Bakgrunnen for forslaget

Barnevernslovutvalget hadde i mandat å vurdere behovet for lovendringer når det gjelder partsrettigheter i barnevernssaker, herunder hvilke rettigheter fosterforeldre skal ha i saken.

Utvalget foreslo å videreføre gjeldende rett. Det innebærer at fosterforeldre ikke gis

partsstatus eller prosessuelle rettigheter i større utstrekning enn det som følger av gjeldende rett. Utvalget omtalte særskilt fosterforeldres rett til å klage på vedtak om at et barn skal flytte fra fosterhjemmet etter § 4-17. Det er etter utvalgets syn ikke grunn til at fosterforeldre alltid

144 Ibid. Og Rt. 2011 s. 1601.

145 Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 55.

146 Ibid. s. 48.

147 I 2017 mottok fylkesnemndene 38 saker om klage på vedtak om flytting etter barnevernloven § 4 -17. I 22 saker er det registrert avgjørelse. Av de behandlede sakene er fosterforeldre registrert med partsstatus i 17 av sakene. I tre saker har fosterforeldrene vært vitne, og i to saker lå ikke fosterhjemsplassering til grunn.

148 Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 3.1 (Bufdir, 2017)

191 skal være part i sak om flytting, da dette må bero på en konkret vurdering. Samtidig

understreket utvalget at det i mange tilfeller kan være grunn til å behandle fosterforeldre som part i slike saker.

Utvalget foreslo et eget kapittel om fosterhjem i sitt utkast til ny barnevernslov, som er ment å i hovedsak tilsvare dagens § 4-22 første til fjerde ledd og § 4-23.

Flere høringsinstanser har uttalt seg til lovutvalgets kapittel om fosterhjem. Enkelte av høringsinstansene savner en nærmere gjennomgang av bestemmelsene om fosterhjem, og viser til at fosterhjem er det mest brukte tiltaket når oppvekstsvilkårene er slik at barn ikke lenger kan bo sammen med sine foreldre. Bufdir uttaler at det bør vurderes om enkelte bestemmelser i fosterhjemsforskriften bør løftes inn i loven. Noen høringsinstanser trekker frem fosterforeldres rettslige stilling og partsstatus særskilt. Høgskolen i Oslo og Akershus (nåværende OsloMet) uttaler blant annet at de synes utvalgets drøftelse av fosterforeldres rettsstilling og barns rettigheter i fosterhjem er "relativt overfladisk behandlet". Norsk

psykologforening viser til at det er viktig at det legges til rette for at fosterhjem får rammer og forutsetninger for å kunne utføre oppgavene på en måte som ikke medfører for stor

usikkerhet og for store belastninger på familiene. Psykologforeningen viser i denne sammenheng blant annet til at hvilket omfang av partsrettigheter fosterforeldre bør ha, vil være faktorer av stor betydning.

Norsk Fosterhjemsforening er opptatt av fosterforeldres rettigheter, og uttaler blant annet at det er "beklagelig at utkast til ny barnevernlov ikke inneholder regler som forbedrer barnets og fosterforeldrenes rettigheter innen fosterhjemsområdet." Fosterhjemsforeningen mener fosterforeldre må gis fulle partsrettigheter og "anser det som viktig at man skifter perspektiv på fosterforeldre fra å se på dem som barnevernstjenestens forlengede arm og avtalepart og over til å se på dem som erstatningsforelder for fosterbarnet." Fosterhjemsforeningen har en rekke konkrete forslag til styrking av fosterforeldres rettigheter, herunder om

kontraktsforholdet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene, at fosterforeldre må kunne klage på vedtak om kontakt og samvær, lovfeste krav om veiledning og oppfølging, og et eget klageorgan for saker som gjelder fosterbarnet og fosterforeldrenes rettigheter.

Foreningen uttaler at fosterforeldres manglende partsrettigheter og klageadgang får

betydning for barnets mulighet for trygg og stabil omsorg. BarnevernsProffene uttaler at de synes det er rart at et så viktig tiltak ikke har mer plass i loven.

13.2.3 Departementets vurdering og forslag

13.2.3.1 Eget fosterhjemskapittel og forskriftsbestemmelser inn i barnevernsloven Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når barn ikke kan bo hjemme hos sine foreldre.

Fosterforeldre utøver omsorgen for fosterbarnet på vegne av barnevernstjenesten eller barnets foreldre, og skal gi barnet et trygt og godt hjem. Departementet mener at ny

barnevernslov i større grad enn i dag bør gjenspeile dette, ved å synliggjøre både fosterhjem som tiltak og fosterforeldres status. Det er først og fremst i barnets interesse at det skapes best mulig vilkår for fosterforeldrene. Fosterforeldres rettigheter i barnevernssaker har over tid vært løftet frem som et område med behov for endringer, både fra forskere,

interesseorganisasjoner og fosterforeldre selv.

192 Departementet støtter utvalgets forslag om et eget kapittel om fosterhjem. Lovutvalgets kapittel om fosterhjem er i hovedsak avgrenset til bestemmelser om definisjon av fosterhjem, godkjenning og formidling av fosterhjem. Departementet mener det er gode grunner for å i større grad synliggjøre fosterforeldre og deres stilling i loven, ved å flytte innhold fra fosterhjemsforskriften inn i ny barnevernslov.

Krav til kvalitet, kompetanse og oppfølging er i liten grad lovregulert, og departementet foreslår derfor at deler av innholdet i fosterhjemsforskriften lovfestes. Departementet mener for det første at overordnede generelle krav som stilles til fosterforeldre bør fremgå av ny barnevernslov, jf. fosterhjemsforskriften § 3. Deler av bestemmelsens første ledd fremgår i dag av barnevernloven § 4-22 annet ledd. Hovedinnholdet i fosterhjemsforskriften § 3 foreslås derfor lovfestet. Det vises også til at det for institusjonsområdet foreslås å lovfeste krav til kvalitet som i dag følger av forskrift, jf. kapittel 14.4.3.

Departementet foreslår videre å lovfeste kravet om at barnevernstjenesten i

omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå en avtale om barnevernstjenestens og fosterforeldres forpliktelser, jf. fosterhjemsforskriften § 6 første ledd. Fosterhjemsavtalen skal benyttes etter en omsorgsovertakelse, og så langt som mulig ved frivillige plasseringer.

Avtalen er et viktig verktøy for fosterforeldrene, da den regulerer forhold som fosterforeldrenes forpliktelser ved en fosterhjemsplassering, barnevernstjenestens

forpliktelser og ansvar for opplæring, veiledning og oppfølging, og regulering av godtgjøring og dekning av utgifter. At det skal inngås en avtale om partenes forpliktelser bør følge av ny barnevernslov.

Det er allerede vedtatt å lovfeste omsorgskommunens ansvar for å følge opp hvert enkelt barn i fosterhjem og for å følge opp fosterforeldre, jf. Prop. 73 L (2016-2017). Departementet foreslår her i tillegg å lovfeste at omsorgskommunen som en del av sitt oppfølgingsansvar skal gi fosterforeldre nødvendig råd og veiledning. Dette følger i dag av

fosterhjemsforskriften § 7 annet ledd. Det vurderes som nødvendig å fremheve viktigheten av fosterforeldres rett til nødvendig råd og veiledning under en fosterhjemsplassering.

Forslagene vil ikke endre gjeldende rett, men vil kunne bidra til å tydeliggjøre fosterforeldres stilling og rettigheter og barnevernstjenestens forpliktelser overfor fosterforeldre. Forslagene vil også møte noen av høringsinstansenes innspill, som blant annet Norsk

fosterhjemsforenings innspill om at fosterforeldre må gis lovforankret krav på veiledning og oppfølging. Departementet mener disse forslagene gir et viktig signal både til

barnevernstjenestene og til fosterforeldrene om viktigheten av fosterforeldres innsats overfor utsatte barn og unge, samtidig som de har en pedagogisk og symbolsk funksjon som kan bidra til å løfte fosterforeldres status overfor barnevernstjenesten.

Departementet foreslår etter dette at det i lovens § 9-3 inntas at fosterforeldre skal oppfylle generelle krav som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 3, at det i lovens § 9-6 inntas at barnevernstjenesten har ansvar for å følge opp barnet i fosterhjemmet og følge opp

fosterfamilien, blant annet ved å gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning, som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 7, og at det i lovens § 9-7 inntas at det skal inngås en

193 avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre om rettigheter og plikter som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 6.

Forslagene i dette kapittelet innebærer at fosterhjemsforskriften må revideres. Dette arbeidet vil departementet komme tilbake til.

13.2.3.2 Barns rettigheter under opphold i fosterhjem

Barns rettigheter under opphold i fosterhjem er i dag ikke regulert i lov eller forskrift.

Departementet vurderer at det er viktig å synliggjøre barns rettigheter under opphold i fosterhjem, og mener det er grunn til å regulere dette i ny barnevernslov.

Departementet mener imidlertid at det bør inntas en ny bestemmelse i loven om barnets rettigheter under opphold i fosterhjem. Etter departementets vurdering vil en slik regulering innebære en utdyping av kravet om at fosterforeldre må ha særlig evne til å gi et barn et trygt og godt hjem. Et slikt forslag vil også være i tråd med utviklingen av barnets posisjon i

barnevernsloven, kravet til forsvarlige tjenester og tiltak, og barnets rett til medvirkning, samt at barnevernsloven nå er en rettighetslov. Det foreslås at en slik bestemmelse regulerer at barnet skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, skal behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet, og selv skal kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg.

Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt. Bestemmelsen er ikke ment å endre gjeldende rett. Se forslag til § 9-2.

Barnevernslovutvalget vurderte at barn i fosterhjem har samme beskyttelse som barn som vokser opp hos sine foreldre, og at "Det vil si daglig omsorg, grensesetting som naturlig hører inn under dette, kombinert med straffeloven og barnelovas beskyttelse mot vold og overgrep." Utvalget viste videre til at Grunnloven § 104 tredje ledd første setning,

barnekonvensjonen artikkel 16 og EMK artikkel 3 og 8 gir barn rett til vern om sin personlige integritet. Utvalget foreslo ikke en regulering av adgang til bruk av tvang i fosterhjem, slik som det er for institusjoner. Departementet støtter utvalgets vurdering om å ikke foreslå en regulering av tvangsbruk i fosterhjem. Det er ikke tillatt med tvang i fosterhjem.

13.2.3.3 Fosterforeldres partsstatus

Det er ingen tvil om at fosterforeldre er en viktig del av barnets liv, og også for barnets sak.

Fosterforeldre er samtidig en sammensatt gruppe, og har ulik tilknytning til barnet de ivaretar omsorgen for. Noen er fosterforeldre for barn i midlertidige akuttsituasjoner, andre tar imot barn med sikte på langvarige plasseringer, andre igjen ivaretar omsorg for ungdom og frem til overgangen til voksenlivet, og noen fosterforeldre er i barnets familie eller nære nettverk.

Oppholdene kan være frivillige, eller de kan være bestemt av fylkesnemnda eller domstolen.

Spørsmålene som skal behandles i en barnevernssak kan også være svært ulike, slik som oppfølging av barnets foreldre, oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse og samvær mellom barnet og foreldrene.

Departementet ser at det for noen fosterforeldre kan oppleves urimelig å ikke være part i saken. Dette gjelder for eksempel fosterforeldre som har hatt barnet boende hos seg i lang tid og hvor det er en tett tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene. Departementet mener

194 imidlertid at fosterforeldres partsstatus fortsatt bør avgjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, og at det skal mye til før fosterforeldre er å anse som part i et barns

barnevernssak. Departementet legger vekt på at en barnevernssak først og fremst retter seg mot barnets foreldre og barnet selv. Fosterforeldre utøver omsorgen for barnet på vegne av barnets foreldre eller barnevernstjenesten. Etter en omsorgsovertakelse er det

barnevernstjenesten som har omsorgen for barnet og som har et løpende og helthetlig ansvar for å følge opp barnet og fosterforeldrene. Barnevernstjenesten må imidlertid samarbeide tett med fosterfamilien, for å kjenne til barnets og fosterfamiliens behov.

Fosterforeldrene har viktig kunnskap om barnet, og barnevernstjenesten må innhente deres synspunkter før viktige beslutninger om barnet skal tas. Det legges videre vekt på at

barnevernstjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølging av fosterbarnet og for å samarbeide med fosterforeldre.

Etter departementets vurdering vil det heller ikke være riktig at fosterforeldre automatisk skal ha status som part i barnets barnevernssak, eller enkeltspørsmål som skal behandles.

Dersom fosterforeldre automatisk skulle hatt partsstatus ville det også gjøre prosesser mer omfattende for alle involverte, noe som kan oppleves som en belastning, særlig for barnet.

Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene vil også variere, og spørsmål som skal avgjøres vil kunne ha svært ulik grad av betydning for fosterforeldrene. Departementet vil også vise til at foreldres partsstilling heller ikke foreslås nærmere regulert i lovforslaget kapittel 12 om saksbehandlingsregler.

I saker hvor barnevernstjenesten har myndighet til å fatte vedtak, skal barnevernstjenesten ta stilling til hvem som har partsrettigheter. I saker som hører til fylkesnemnda, har

fylkesnemnda et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter.¹⁴⁹ I konkrete tilfeller kan det være at fosterforeldre vurderes å ha så tett tilknytning til barnet og spørsmålet som skal behandles, at de bør anses som den person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder, og derfor være part.

Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke at fosterforeldre automatisk skal gis

partsstatus i en barnevernssak. Departementet anbefaler heller ikke å lovfeste at en bestemt gruppe fosterforeldre, eller at fosterforeldre i visse spørsmål som skal behandles, skal gis partsstatus. Det er departementets vurdering at forvaltningslovens regler bør gjelde og at fosterforeldre etter en konkret vurdering kan innvilges partsrettigheter.

13.2.3.4 Fosterforeldres klagerett ved flytting fra fosterhjemmet

Et vedtak om at et barn skal flytte fra fosterhjemmet til et annet fosterhjem eller institusjon, vil ha stor betydning for fosterforeldrene. Etter dagens regler kan fylkesnemnda gi

fosterforeldrene klageadgang. At fosterforeldre ikke har automatisk klageadgang begrunnes med at spørsmålet bør vurderes konkret i hver enkelt sak, hvor tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene og varighet av plasseringen er sentrale momenter.

Departementet har vurdert om fosterforeldre alltid bør være part i sak om flytting, men mener i likhet med utvalget at dette fortsatt må bero på en konkret vurdering. Fosterforeldre er en

149 Saksbehandlingsrundskrivet, punkt. 3.1.

195 sammensatt gruppe og vil ha ulik grad av tilknytning til barnet de ivaretar omsorgen for. Etter departementets vurdering bør fosterforeldres mulighet til å gis klageadgang på slikt vedtak imidlertid gå frem av loven. Departementet ser det som hensiktsmessig med en ny

bestemmelse som presiserer at fosterforeldre kan gis klageadgang i slike saker.

Hvis fosterforeldre ønsker å klage på et vedtak om flytting, er det viktig at det foretas en reell vurdering av om fosterforeldrene skal gis adgang til å klage eller ikke. Sentrale

vurderingstema er tilknytning mellom barnet og fosterforeldre, og varigheten av plasseringen.

Det er også lagt til grunn at årsaken til flyttingen vil være et sentralt moment i vurderingen.

Dersom vedtaket om flytting er begrunnet i forhold i fosterhjemmet, kan dette tale for at fosterforeldrene bør gis klageadgang. Det følger av juridisk litteratur at barnets alder i praksis vil bli tillagt stor vekt, både i vurderingen av tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene og i vurderingen av varigheten av plasseringen.¹⁵⁰ Har barnet bodd kort i fosterhjemmet, eller barnet har liten tilknytning til fosterforeldrene, vil fosterforeldrene som et utgangspunkt ikke ha klagerett. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene vil ofte bli sterkere jo lenger barnet har bodd i fosterhjemmet. Ble barnet plassert som spedbarn kan for eksempel to år i fosterhjemmet bety at det er etablert en sterk tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene, mens det kan stilles seg annerledes om barnet var ungdom ved plasseringstidspunktet.

Dette må imidlertid alltid vurderes konkret i den enkelte sak. Graden av kontakt mellom barnet og barnets foreldre kan også ha betydning ved vurderingen av om tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene er så sterk at de bør gis klagerett.

Den foreslåtte bestemmelsen vil ikke endre gjeldende rett, men tydeliggjøre at fosterforeldre kan gis adgang til å klage på et vedtak om flytting fra fosterhjemmet.

Norsk fosterhjemsforening har gjort departementet oppmerksom på at noen fosterforeldre opplever at et barn flyttes på dagen, uten forutgående samarbeid eller forberedelse med fosterhjemmet. Departementet bemerker at opplysninger fra fosterforeldrene om forholdene i fosterhjemmet normalt bør inngå i barnevernstjenestens beslutningsgrunnlag når spørsmålet om flytting vurderes. Et godt samarbeid med fosterforeldrene vil også være viktig for at gjennomføringen av flyttingen skal bli så skånsom som mulig for barnet.

Norsk fosterhjemsforening har gjort departementet oppmerksom på at noen fosterforeldre opplever at et barn flyttes på dagen, uten forutgående samarbeid eller forberedelse med fosterhjemmet. Departementet bemerker at opplysninger fra fosterforeldrene om forholdene i fosterhjemmet normalt bør inngå i barnevernstjenestens beslutningsgrunnlag når spørsmålet om flytting vurderes. Et godt samarbeid med fosterforeldrene vil også være viktig for at gjennomføringen av flyttingen skal bli så skånsom som mulig for barnet.

In document – Forslag til ny barnevernslov Høringsnotat (sider 188-195)