Fylkesnemndas vedtak om samvær

Departementet har vurdert om det er fylkesnemnda eller barnevernstjenesten som bør ha kompetanse til å treffe vedtak om samvær for foreldre og søsken. Barnevernslovutvalget og OsloMet har kommet med ulike forslag om vedtakskompetanse.

Vedtak om samvær med foreldre

Departementet mener det er en viktig rettssikkerhetsgaranti for foreldre at det er fylkesnemnda som uavhengig instans som fastsetter samvær mellom barn og foreldre.

Barnevernstjenesten har fremmet sak om omsorgsovertakelse med påstand om foreldrenes manglende omsorgsevner. For foreldre vil det derfor være mer tillitsvekkende at en

uavhengig instans tar stilling til samværsspørsmålet. I fylkesnemnda har foreldre rett til fri sakførsel, rett til selv å vitne og føre vitner, rett til å imøtegå barnevernstjenesten

synspunkter og kreve rettslig overprøving. Dette er en prosess med rettssikkerhetsgarantier som skal sikre en forsvarlig og betryggende behandling av et alvorlig inngrep i familielivet.

Departementet foreslår derfor å videreføre i ny § 7-2 at det er fylkesnemnda som skal fastsette omfanget av samværet mellom barnet og foreldrene etter en omsorgsovertakelse.

Det er barnevernstjenesten som er ansvarlig for å tilrettelegge for og sikre at samværet gjennomføres slik fylkesnemnda har fastsatt.

Det foreslås også å videreføre at fylkesnemnda kan stille vilkår for samværet og at nemnda kan fastsette at det ikke skal være samvær. Fylkesnemnda har i dag også adgang til å bestemme at foreldrene ikke skal vite hvor barnet oppholder seg, for eksempel hvis barnet kan bli utsatt for fare eller skade, eller det er fare for at barnet kan bli bortført. Denne adgangen foreslås videreført. Fylkesnemndas vedtak skal fortsatt kunne overprøves av tingretten.

Vedtak om samvær med søsken

Barnevernslovutvalget har foreslått at fylkesnemnda kun skal ta stilling til foreldres

samværsrett, og at barnevernstjenesten skal vurdere søsken og andres rett. OsloMet har to forslag, i det ene forslaget fatter fylkesnemnda vedtak, og i det andre forslaget fatter

barnevernstjenesten vedtak. Departementet ser at det vil gi en mer fleksibel og enklere prosess om barnevernstjenesten får kompetanse til å vurdere søskens samværsrett.

Departementet foreslår imidlertid å gi fylkesnemnda ansvar for å fastsette samvær mellom søsken som har et etablert familieliv før omsorgsovertakelsen. Departementet mener at behandling av samværsrett for søsken bør ha de samme rettssikkerhetsgarantier som foreldre. I tillegg vil et ansvar for fylkesnemnda for å fastsette samvær både med søsken og foreldre, gi bedre mulighet til å vurdere hvilket totale omfang av samvær som er til barnets beste.

171 Når kommunen fremmer begjæring om vedtak om omsorgsovertakelse av søsken, vil sakene som regel behandles samlet. Departementet ser det som en fordel at nemnda vurderer samlet både spørsmålet om søsken bør plasseres i samme fosterhjem, og alternativt omfanget av samvær mellom søsken. Dette taler også for at kompetansen til å fastsette samvær for søsken bør ligge til fylkesnemnda. Hvis det ene barnet fortsatt bor hjemme, vil samvær ofte kunne skje samtidig med foreldrenes samvær. Dette taler også for at nemnda vurderer foreldre og barns samværsrett samlet. På denne bakgrunn foreslår departementet i ny § 7-2 at fylkesnemnda skal ha vedtakskompetanse til å vurdere søskens samværsrett.

Vedtak om samvær med andre nærstående

I tråd med vurderingene foran forslår departementet å videreføre fylkesnemndas

kompetanse til å vurdere krav om samvær fra andre som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet, og andre som krever samvær i foreldrenes sted i ny § 7-2, jf. dagens § 4-19 tredje og fjerde ledd, se nærmere om dette i avsnitt 11.2 foran.

Vedtak om minimumssamvær

Departementet foreslår å videreføre at fylkesnemnda fastsetter omfanget av samværsretten.

I fylkesnemndas vedtak fastsettes en minste rett til samvær, et såkalt "minimumssamvær".

Dette gjelder når fylkesnemnda fatter vedtak både for foreldre, søsken, og andre nærstående som gis rett til samvær. Departementet foreslår å lovfeste at nemndas vedtak er et

minimumsvedtak, for å synliggjøre dette i større grad enn i dag. At fylkesnemndas vedtak er et minimumsvedtak betyr at barnevernstjenesten kan åpne for samvær i større omfang, og for samvær med flere personer, dersom dette ikke er i strid med de forutsetninger som er lagt til grunn i fylkesnemndas vedtak. Dette er en lovfesting av gjeldende rett, og medfører dermed ingen realitetsendring. Se nærmere om barnevernstjenestens plan for samvær og kontakt under punkt 11.4.7.

11.4.4 Fastsettelse av samvær Individuell vurdering av barnets beste

Departementet foreslår at det lovfestes i § 7-2 tredje ledd at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Selv om dette prinsippet rettslig

nedfelles i bestemmelsen som omhandler fylkesnemndas kompetanse, understreker departementet at dette utgangspunktet gjelder for alle som fatter avgjørelser om samvær, som domstolen, og barnevernstjenesten.

Bakgrunnen for at departementet ser det som nødvendig å presisere dette i loven er funnene gjort i utredningen fra OsloMet. Utredningen viser at det har utviklet seg en praksis hvor samvær ofte utmåles etter en standard på fire til seks ganger i året ved langvarige plasseringer, som det redegjøres nærmere for foran i punkt 11.3.3. Departementet understreker at det ved beslutninger om samvær ikke skal legges opp til ensartede eller generelle vurderingsnormer, som for eksempel et bestemt omfang eller en standard når det gjelder årlige samvær. Det er ikke forskningsmessig belegg for å legge til grunn at det er til barnets beste å utmåle samvær etter en standardisert norm. Det vises også til høringsinnspill til NOU 2016:16 Ny barnevernslov fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, hvor det bes om at departementet klargjør i loven at det skal gjøres en konkret vurdering i

172 hver enkelt sak, fordi det ikke er etablert generelle normer for hva som er barnets beste i samværsspørsmål.

Momenter i barnets beste-vurdering

I lys av forskning viser OsloMet til at følgende momenter bør inngå i en konkret vurdering av barnets beste-vurdering om samvær¹²⁵

- formålet med plasseringen - barnets alder

- barnets relasjon til foreldre, søsken og andre personer som barnet ønsker samvær med

- barnets sårbarhet - barnets egen mening - barnets livssituasjon

- det totale omfanget av samvær

- det skal legges særlig vekt på at barnet ikke må bli utsatt for vold eller andre forhold som kan skade barnets helse og utvikling.

- barnets kulturelle, språklige og religiøse rettigheter

Departementet er enig i at dette er relevante momenter i vurderingen av om samvær er til barnets beste og samværets omfang. Departementet understreker samtidig at de ulike hensynene vil kunne ha forskjellig vekt, avhengig av sakenes faktum. Det kan også være andre hensyn som ikke er nevnt i listen som kan være avgjørende for samværsvurderingen.

For eksempel kan forhold ved foreldrenes livssituasjon også spille inn i vurderingen av samværshyppigheten.

Det er viktig å vurdere den totale samværsbelastningen og møtevirksomheten barnet utsettes for. Antall samvær må derfor ses i sammenheng med andre sosiale forpliktelser og aktiviteter som barnet har. Barnet har forpliktelser på skolen, og bør ha tid til ulike

fritidsaktiviteter, i tillegg til møter med eksempelvis tilsynsperson. Dette må både fylkesnemnda vurdere ved utmåling av samvær, og barnevernstjenesten når plan for samvær og kontakt utarbeides. Fylkesnemnda må vise i sin begrunnelse hvilke momenter som er hensyntatt i spørsmålet om samvær.

Departementet viser til at praksis fra Høyesterett og EMD har lagt til grunn at det skal foreligge "sterke og spesielle grunner" for å nekte samvær. Etter domstolenes praksis foreligger det slike grunner dersom samvær kan skade barnets helse og utvikling, eller det kan foreligge når foreldrene tidligere har utsatt barnet for alvorlig vold, seksuelle overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt. Det foreligger når barnet er spesielt sårbart og samværet har fungert dårlig og utsatt barnet for store påkjenninger. Dette foreligger også når barnet sterkt og konsekvent motsetter seg samvær. Dersom det kan dokumenteres en reell og aktuell risiko for bortføring, vil dette også være grunn til å nekte samvær.¹²⁶ Det understrekes at disse argumentene vil være vektige argumenter i vurderingen av om samvær er til barnets beste. Dersom fylkesnemnda finner det nødvendig å nekte foreldre eller søsken rett til

125 Utredning fra OsloMet punkt 3.3.4, og kapittel 4.

126Se utredning fra OsloMet punkt 3.4.2 og 3.4.3.

173 samvær, vil dette skjerpe kravene til begrunnelse når vurderingen av barnets beste beskrives i vedtaket.

Det foreslås inntatt i § 7-2 annet ledd en henvisning til straffeloven og straffeprosesslovens bestemmelser om kontakt- og besøksforbud.¹²⁷ Forslaget tilsvarer barnelova § 43 b om samvær ved kontaktforbud eller besøksforbud. Lovfestingen er en presisering av at en person som er ilagt et forbud mot å kontakte barnet, heller ikke kan få rett til kontakt eller samvær etter barnevernsloven, med mindre forbudet gir adgang til samvær. Både domstolen og påtalemyndigheten kan bestemme at et kontakt- eller besøksforbud skal være begrenset.

Et slikt begrenset forbud er en form for "unntak", slik at den forbudet retter seg mot bare kan kontakte eller besøke et sted eller en person som forbudet omfatter, på bestemte vilkår. Det skal da fremgå klart av forbudet hva begrensningen innebærer. Det kan for eksempel dreie seg om at det er krav om at en tredjeperson er til stede når den som er ilagt et begrenset forbud skal ha kontakt med den forbudet skal beskytte. Fylkesnemnda kan ikke fatte vedtak om samvær i strid med et slik forbud. Barnevernstjenesten må på samme måte ta hensyn til et slikt forbud ved utarbeidelsen av sin plan, og barnevernstjenestens leder må gjøre det ved fastsettelse av samvær i akuttvedtak. Dette medfører ingen endring fra gjeldende rett.

Krav til begrunnelse i samværssaker

Fra 1. juli 2018 ble det innført et krav om at det skal fremgå både av barnevernstjenestens vedtak og av fylkesnemndas vedtak hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også fremgå av vedtaket. ¹²⁸

Departementet understreker at dette dokumentasjonskravet også gjelder vurderinger og avgjørelser i forbindelse med samværsspørsmål.¹²⁹

Norske myndigheter ble av den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dømt for krenkelse av EMK artikkel 8 (retten til familieliv) i dommen J. mot Norge av 6. september 2018.¹³⁰ Saken omhandlet en mors rett til samvær med sitt barn som bor i fosterhjem. På grunn av bortføringsfare for barnet fant lagmannsretten i dom av 29. april 2015 at mor ikke skulle ha samvær med barnet, med hjemmel i barnevernloven § 4-19. Anke over lagmannsrettens dom ble forkastet av Høyesteretts ankeutvalg. Mor klaget saken inn for EMD, og anførte at myndighetene ved å nekte henne samvær med sitt barn, krenket hennes rett til respekt for familieliv etter artikkel 8. EMD la til grunn at lagmannsretten i sin dom var motivert av hensynet til barnets beste. Men EMD viser til at det ikke eksplisitt fremgår av

lagmannsrettens begrunnelse at barnet og mor på domstidspunktet ikke hadde sett

hverandre på tre år. Domstolen mente at langtidskonsekvensene av at barnet mistet kontakt med sin mor burde vært vurdert. EMD konkluderte derfor med at artikkel 8 var krenket, og dommen var enstemmig.

127 Straffeloven § 57 og straffeprosessloven § 222 a.

128 Se lov om endringer i barnevernloven mv. av 20. april 2018 nr. 5, § 6-3 a og § 7-19.

129 OsloMets utredning viser til en gjennomgang av lagmannsrettsdommer om samvær hvor dokumentasjon er mangelfull. Det henvises til " Samvær i barnevernssaker" Haugli, T. og Havik, T, Universitetsforlaget 2010.

130 EMD saksnummer 2822/16. EMDs dom er tilgjengelig på lovdatas hjemmeside:

https://lovdata.no/static/EMDN/emd-2016-002822-1.pdf

174 Departementet viser til at forsvarlige begrunnelser er en del av rettssikkerhetsgarantien for barn og foreldre. En god begrunnelse gjør det mulig å overprøve beslutningen, og det kan også være en hjelp for at barnet skal ha en forklaring å slå seg til ro med.

Barnets synspunkter på samvær

Barns rett til medvirkning er nedfelt i dagens barnevernlov § 1-6 og foreslås også videreført i departementets forslag til ny barnevernslov § 1-5. Medvirkningsretten innebærer blant annet at barnet skal gis anledning til å si sin mening om alle avgjørelser, også spørsmål om

samvær. Barnets meninger skal deretter vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Departementet har, i likhet med OsloMet, vurdert om barnet bør gis en rett til å nekte samvær. Hensynet til barnets integritet kan tilsi at barnet bør ha en slik rett. I

utredningen fra OsloMet anbefales likevel ikke at barnet gis en slik rett. Begrunnelsen er at denne kan misbrukes eksempelvis med ved foreldres manipulering av barnet, eller det kan stille barnet i en vanskelig situasjon. Departementet deler dette synet, og foreslår derfor ikke å gi barn en lovfestet rett til å nekte samvær ettersom det kan legge et for stort ansvar og potensielt press på barnet.

Departementet understreker imidlertid at barn har rett til å si sin mening om spørsmålet.

Dersom barnet uttrykkelig motsetter seg samvær, eller på andre måter vise sterk motvilje når samvær skal gjennomføres, vil det i slike situasjoner være en presumsjon for at samvær ikke vil være til barnets beste. Dette må imidlertid vurderes konkret, og vil være avhengig av barnets alder og tidligere erfaringer.

Særlig om kontakt på telefon og sosiale medier

Barnets kontakt med foreldre og andre nærstående på telefon og i sosiale medier er vanskelig å kontrollere. Det er positive sider ved at barnet opprettholder kontakt med sitt nettverk. Barnet kan på denne måten holde kontakt uten å møtes fysisk. Dette kan hjelpe barnet å bli roligere og tryggere i ny omsorgssituasjon, noe som kan gi en gunstig effekt.

Særlig kan denne typen kontakt være viktig for barn som har lite samvær. Kontakt på sosiale medier kan gi barnet informasjon de ellers ikke ville ha tilgang på. Dette kan igjen gi bedre kvalitet på samvær.

Negative konsekvenser av denne typen kontakt kan være at det kan påføre barnet mer uro og være belastende for barnet. Slik kontakt kan også bli en belastning for fosterforeldre, og forholdet mellom foreldre og fosterforeldre.¹³¹ Dersom det skal settes grenser for retten til kontakt på sosiale medier eller telefon for foreldre eller søsken med rett til samvær vil det utgjøre et tvangsinngrep som må vedtas av fylkesnemnda. Barnevernstjenesten og fosterforeldrene kan imidlertid i kraft av omsorgsansvaret for barnet sette visse

begrensninger i kontakt som påvirker barnet i det daglige, for eksempel at de ikke kan chatte på natten. Som andre omsorgspersoner må de veilede barnet i kontakten og bruk av sosiale medier.

Barnevernstjenestens plan bør inneholde en omtale av barnets kontakt med foreldre og andre i hverdagen. Formålet er å tilrettelegge for en hverdag for barnet som gir nødvendig ro

131 "Kontakt på sosiale medier mellom foreldre og barn under offentlig omsorg", Norges barnevern nr. 2 -3 2018 vol 95, side 110, av Hilde Anette Aamodt og Svein Mossige.

175 i en ny omsorgssituasjon, samtidig som det tas hensyn til barnets behov for å opprettholde nære bånd.

In document – Forslag til ny barnevernslov Høringsnotat (sider 170-175)