God Dag og Farvel – relasjoner i institusjonen

Siden TKB-ere ofte takler høy mobilitet ved å definere tilhørighet ut fra mellommennskelige forhold i stedet for ut fra geografi, vil mange TKB-ere gå lenger enn andre for å holde forhold ved like(…)dessverre kan den samme mobiliteten også forårsake at forhold til andre mennesker blir en kilde til mange konflikter og mye sorg. (Pollock og Van Reken 2003:103)

Vennskap og relasjoner med andre er kanskje det viktigste holdepunktet i løpet av

ungdomsfasen (Coterell 1996:1). Det viktige er å få venner og beholde dem, være inkludert og tilhøre en gruppe. De bruker derfor mye tid på å nå disse målene. Gruppen og den trygghet den kan gi, er et meget viktig sosialt element i de unges liv (Coterell 1996:1). For informantene i El Paraíso er også vennskap og relasjoner et meget viktig element i deres hverdag, både på godt og vondt. De knytter sterke bånd på grunn av felles opplevelser og får en sterk gruppefølelse som følge av at de er en minoritet i et fremmed land. Samtidig må de gang på gang ta avskjed med venner og kjære. Denne realiteten kan sette spor for resten av livet og måten de forholder seg i relasjoner til andre mennesker (Pollock og Van Reken 2003:13).

Vennskap

Vennskap i El Paraíso har andre forutsetninger enn vennskap i Norge. Miljøet er lite og valgmulighetene få, noe som til tider er frustrerende og kan skape gnissinger i venneflokken.

Samværet er lagt opp veldig annerledes enn de fleste informantene er vant til fra Norge. Det er ikke aktiviteter etter skoletid i samme grad, og lange avstander gjør det vanskelig å finne på ting på hverdagene. Dette kan gjøre det vanskelig for ungdommene å få nære og gode venner, som Coterell (1996) mener er så viktig for ungdommer.

Men mine informanter opplever kanskje, til tross for lite aktivitet etter skolen, en

gruppefølelse som er sterkere enn hjemme i Norge. Som en etnisk minoritet vil de ha behov for å beskytte den ”usynlige grensen”, grensen mot det spanske samfunnet. Det er gjort funn som viser at ungdommer som tilhører til en etnisk minoritet oftere enn andre vil føle et ekstra sterkt bånd innad i gruppen (Coterell 1996:42). En av informantene sier:

(…)fått veldig mange gode venner her som jeg kommer til å savne når jeg drar. Fordi det vennskapet jeg har med mine nære venner her, det blir helt annerledes fordi man opplever forskjellige ting sammen som ingen av partene er vant til før. Man blir kjent på en helt annen måte enn det man gjøre

hjemme da. Og jeg kommer til å savne det veldig (….).

De trekker frem hvor mange felles opplevelser og erfaringer de har med vennene de har fått i El Paraíso, og hvor viktig det har vært i vennskapsprosessen. De føler de har noe felles med vennene her, som kanskje kan være vanskelig å finne igjen tilbake i Norge. Selv om miljøet i klassen har vært lite, har det vært desto mer spredt med tanke på geografi og alder.

(…)så jeg kjenner jo folk over hele landet nå. Så jeg kan dra til Mo i Rana og besøke venner der lissom(…)har mer respekt for andre siden folk kommer fra alt fra Tromsø til Stavanger, så da respekterer man at folk er annerledes.

Dette faktum mener i hvert fall informantene selv, bidrar til toleranse og godt vennskap. De møter mennesker de ellers aldri ville ha møtt eller hatt noe til felles med. Men i kraft av å være i noenlunde samme situasjon finner de hverandre og danner vennskapsbånd på dette grunnlaget. I egenskap av å være en del av ”institusjonen” El Paraíso blir det dannet et kollektiv innad i ”avdelingen”, skapt på felles referanser til omverden og deres egen situasjon(Album 1996).

Avskjed

Høy mobilitet og mange utskiftninger i vennekretsen, er et av de viktigste kjennetegnene til ungdommenes relasjoner i ”institusjonen” El Paraíso. Det er mange nye bekjentskap og tunge avskjeder, kombinert med nære vennskap. De norske ungdommene er i en sårbar fase og gjennom sosiale relasjoner skal de utvikle en egen identitet (Frønes 1994). Ved mange skifter kan denne prosessen svekkes. Avskjeder og utskiftinger av venner, minner mye om hvordan Pollock og Van Reken skriver om de tre kulturelle barna, TKB-barnas forhold til menneskene rundt seg:

TKB-ene eller de rundt dem er alltid i ferd med å komme eller å dra.

Menneskene som omgir dem skiftes ofte ut, og de fysiske omgivelsene blir også jevnlig byttet ut (Pollock og Van Reken 2003:29).

De beskriver hvordan TKB-barna i kraft av sin stadige mobilitet har en tendens til å knytte mange og flyktige bånd. TKB-barna vet at det er slik det fungerer, og at de selv også må dra en dag. Ulempen ved mange vennskap kan være at de lett blir overfladiske og det er

vanskelig å skulle holde kontakten også etter avskjeden(Pollock og van Reken 2003:103-104). Tankene om flyktige vennskap møter jeg også blant mine informanter:

Når du møter nye folk her så vet du, ok.. de kommer til å være her så og så lang tid også kommer jeg ikke til å se dem igjen

Denne informanten forteller om grunnlaget for vennskap i El Paraíso, slik hun oppfatter det.

Hun ser egentlig ikke noe grunn til å inngå nære vennskap når hun vet det kun er midlertidig.

For henne blir det viktigere å holde kontakt med vennene hun har i Norge. Dette er nok mest typisk for de ungdommene som ikke har vært her så lenge, og som har en bestemt tidsramme på hvor lenge de skal være her. Blant de ungdommene som har bodd i Spania i lang tid, er det vanligere med nære vennskap i det nye miljøet, det er ofte kun her, og ikke i Norge, de har sine nære venner. Men de som har vært her lenge har også måtte ta farvel mange ganger:

Jeg har fått tre bestevenninner her. I 9 klasse flyttet bestevenninnen min som jeg hadde gjennom 8 og 9. Så det var sånn, i 10 klasse var jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skulle leve livet videre uten, jeg var helt deppa frem til jul, og orket ikke venner eller noen ting.

Et sosialt liv er viktig for å kunne fungere på det nye stedet over lengre tid. Men for de som har vært her lenge blir det også utallige farvel med nye bekjentskaper. De ser mange komme å dra, noe som ikke alltid er like lett. For de som drar som ungdom fra Norge, er det også for flere av dem veldig tøft å ta avskjed med Norge og vennene der. En av informantene sier at

”det er det tøffeste jeg har vært med på, det å skulle forlate alle der hjemme”.

Flere beskriver det som en nedtur som de gruer seg til å oppleve på nytt når de engang må ta farvel med Spania og alle vennene de har fått her. Pollock og Van Reken snakker om en

”uforløst sorg” som et bilde på hva mange av TKB-barna går igjennom (Pollock og Van Reken 2003:127). Dette kan også godt beskrive hva mange av de norske ungdommene opplever, slik jeg oppfatter det. Det er kanskje ikke fullt ut akseptert at mennesker som har fått sjansen til å reise ut og se så mye av verden kan ha noe å sørge over. Men TKB-barna opplever kanskje flere tap og separasjoner enn de fleste andre på deres alder (Pollock og Van

Reken 2003:128-129) Det kan være veldig tungt å måtte forlate eller bli forlatt av venner, gang på gang, eller dra fra et sted du blitt glad i og hvor du føler deg trygg (Pollock og van Reken 2003:130). I en slik situasjon blir det ekstra viktig med den egenskapen Pollock og Van Reken nettopp trekker frem hos TKB-barna, evnen til å takle hyppige skifter og mange omveltninger(Pollock og Van Reken 2003:77-78)