15.5 Endringer i straffeloven § 123
15.5.4 Departementets vurdering
Departementet har på bakgrunn av høringen kommet til at forslaget i høringsnotatet ikke bør videreføres. Det er vanskelig å se for seg tilfeller der offentliggjøring av en hemmelig opplysning om identiteten til operativt personell i Etterret-ningstjenesten vil ha aktverdig grunn. Siden det likevel ikke helt kan utelukkes, bør ikke ordlyden utformes slik som i høringsnotatet. Det kan på et senere tidspunkt være aktuelt å utrede en styr-king av det strafferettslige vernet mot offentlig-gjøring av identiteten til operativt personell på annen måte, slik Justis- og beredskapsdepartementet skisserer i sin høringsuttalelse.
16 Økonomiske og administrative konsekvenser
Bakgrunnen for revideringen av gjeldende lov om Etterretningstjenesten er behovet for å oppdatere regelverket i lys av den samfunnsmessige, retts-lige og teknologiske utviklingen som har funnet sted siden gjeldende lov ble vedtatt i 1998. Depar-tementets siktemål har særlig vært å ajourføre lovgrunnlaget med de krav som følger av rettsut-viklingen på særlig menneskerettighets- og per-sonvernområdet. Med unntak av tilrettelagt inn-henting forventes ikke lovforslaget å få adminis-trative eller økonomiske konsekvenser av større betydning, selv om enkelte deler av forslaget kan tenkes å få administrative virkninger. Her kan nev-nes at departementet foreslår å lovfeste enkelte personelle og prosessuelle krav knyttet til
Etter-retningstjenestens metodebruk (punkt 10.13) og behandling av fortrolig kommunikasjon og kildei-dentifiserende opplysninger (punkt 12.8). Det kan imidlertid ikke utelukkes at tilrettelagt innhenting og allerede eksisterende informasjonskilder vil kunne få betydning for Etterretningstjenestens virksomhet for øvrig. Dette er imidlertid vanske-lig å forutsi.
Departementet mener på denne bakgrunn at lovforslaget ikke medfører vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser utover de som kan knyttes til tilrettelagt innhenting. Det redegjø-res særskilt for de økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til dette i lovproposisjonen punkt 11.15.
17 Merknader til de enkelte bestemmelsene
Til kapittel 1 Til § 1-1
Bestemmelsen fastsetter etterretningstjenestelo-vens formål.
Det følger av bokstav a at loven skal bidra til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sik-kerhetsinteresser, herunder forebygge, avdekke og motvirke utenlandske trusler mot Norge og norske interesser. Begrepene Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser og forebygge, avdekke og motvirke skal forstås på samme måte som i sikkerhetsloven § 1-1. For en nærmere beskrivelse vises det til merknadene til sikker-hetsloven § 1-1 i Prop. 153 L (2016–2017) punkt 19.1 side 163.
Til forskjell fra sikkerhetsloven er etterret-ningstjenesteloven kun rettet mot utenlandske trusler. Med trusler menes forhold som er eller har potensial til å bli av en viss alvorlighetsgrad.
Det kan for eksempel være sabotasje eller terror-virksomhet fra utenlandske aktører der målet er å påføre en eller annen form for skade på våre nasjo-nale sikkerhetsinteresser. Det kan også dreie seg om spionasje fra andre stater eller utenlandske organisasjoner.
Bokstav b slår fast at loven skal bidra til å trygge tilliten til og sikre grunnlaget for kontroll med Etterretningstjenestens virksomhet. Etter-retningstjenesten kan bruke inngripende metoder for å løse oppgavene som følger av lovforslaget kapittel 3. Tillit til at tjenesten utfører sin virksom-het innenfor fastsatte rettslige rammer, er sentralt.
For å sikre dette foreslås et kontrollregime som består av internkontroll, forvaltningsmessig kon-troll av overordnet departement, revisjon av Riks-revisjonen, kontroll av EOS-utvalget og domstols-kontroll i saker om tilrettelagt innhenting av gren-seoverskridende elektronisk kommunikasjon.
Av bokstav c følger det at loven skal sikre at Etterretningstjenestens virksomhet utøves i sam-svar med menneskerettighetene og øvrige grunn-leggende verdier i et demokratisk samfunn. For-målsbestemmelsen må leses i sammenheng med
Grunnloven § 2, som fastslår grunnleggende ver-dier for vår statsform, og Grunnloven § 92, som fastslår at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.
Til § 1-2
Bestemmelsen fastsetter lovens virkeområde.
Det fremgår av første ledd at loven gjelder for Etterretningstjenesten. Begrepet «Etterretnings-tjenesten» skal forstås organisatorisk, ikke funk-sjonelt. Loven gjelder for Etterretningstjenesten i den utstrekning tjenesten innhenter og behandler informasjon for etterretningsformål. Oppgavene til Etterretningstjenesten er nærmere beskrevet i merknadene til §§ 3-1 og 3-2. Avgrensningen inne-bærer at loven ikke kommer til anvendelse for tje-nestens forvaltningsmessige og administrative aktivitet. I den grad Etterretningstjenesten, som en del av Forsvaret, blir satt til å løse andre opp-gaver enn informasjonsinnhenting, må dette ha et annet rettslig grunnlag.
Loven regulerer ikke informasjonsinnhenting utført av andre enheter i Forsvaret, med mindre det er personell og enheter som er underlagt sje-fen for Etterretningstjenestens kommando eller instruksjonsmyndighet. Kommandooverføringen kan være midlertidig eller gjentagende, men det skal være et tydelig skille for når en person eller enhet er underlagt kommando av sjefen for Etter-retningstjenesten, og når personen eller enheten ikke er det. Loven kommer også til anvendelse for andre i den utstrekning det følger av den enkelte bestemmelse, for eksempel tilretteleggingsplikten som pålegges ekomtilbydere etter § 7-2. Det vises til punkt 5.2.4.1.
Andre ledd fastsetter unntak fra hovedregelen i første ledd ved innhenting og behandling av infor-masjon for etterretningsformål som skjer som ledd i en internasjonal operasjon med folkerettslig mandat. Mandatet kan eksempelvis være en sik-kerhetsrådsresolusjon, myndighet til å utøve stat-lig selvforsvar eller samtykke fra vertsnasjonen. I tillegg må informasjonen innhentes og behandles
for operasjonens formål. Dersom informasjonen behandles for andre formål enn den konkrete ope-rasjonen, vil loven få anvendelse for den aktuelle behandlingen. Det innebærer at innhentingen og behandlingen må ligge innenfor Etterretningstje-nestens oppgaver i kapittel 3, i tillegg til at lovens vilkår for øvrig må være oppfylt.
Til § 1-3
Bestemmelsen definerer enkelte sentrale begre-per i loven.
I bokstav a defineres personopplysninger. Defi-nisjonen tilsvarer defiDefi-nisjonen i personvernforord-ningen, og er ment å ha det samme materielle inn-holdet.
En personopplysning er enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person.
Enhver opplysning favner svært vidt, og betyr i alminnelighet all tenkelig informasjon uavhengig av art, innhold eller form. Uttrykket omfatter både opplysninger som er objektivt og subjektivt verifiserbare. Dette innebærer at informasjon som alder og bosted er omfattet, så vel som en persons vurderinger eller karakteristikker av en annen.
Begrepet omfatter all informasjon uavhengig av format. Eksempler på personopplysninger kan være et navn, et identifikasjonsnummer, lokalise-ringsopplysninger, en nettidentifikator eller ett eller flere elementer som er spesifikke for en fysisk persons fysiske, fysiologiske, genetiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet.
Opplysningen må relatere seg til en fysisk per-son. Dette innebærer at opplysningene må handle om, eller angå, et enkeltindivid. Det er i den sam-menheng tilstrekkelig at tilknytningen mellom informasjon og person er indirekte.
Enkeltpersonen opplysningen knytter seg til, må være identifiserbar. At en fysisk person kan identifiseres, vil si at han eller hun kan skilles ut fra en gruppe av personer. Identifisering av en person er normalt enkelt å konstatere, men det er imidlertid ikke gitt at vedkommende kan identifi-seres samtidig som opplysningene samles inn eller lagres. Det er i den sammenheng tilstrekke-lig at identifikasjon kan tenkes å finne sted på et eller annet tidspunkt i fremtiden. Opplysninger som fremstår anonyme, kan vise seg å være per-sonopplysninger fordi det er mulig å identifisere en eller flere personer indirekte.
I bokstav b defineres behandling av personopp-lysninger. Definisjonen tilsvarer definisjonen i per-sonvernforordningen, og er ment å ha det samme materielle innholdet.
Behandling kan skje i form av innhenting, registrering, organisering, strukturering, lagring, tilpasning, eller endring, gjenfinning, konsulte-ring, bruk, utlevering ved overføkonsulte-ring, spredning eller andre former for tilgjengeliggjøring, sam-menstilling eller samkjøring, begrensning, slet-ting eller tilintetgjøring. Det understrekes at eksemplene ikke er ment å være uttømmende, slik at behandlingsbegrepet også vil kunne omfatte andre operasjoner eller aktiviteter enn dem som er nevnt.
I bokstav c defineres etterretningsformål som
«formål om å ivareta en eller flere av Etterret-ningstjenestens oppgaver etter kapittel 3». Oppga-vebeskrivelsen i kapittel 3 er altså førende for hva som er etterretningsformål.
I bokstav d defineres etterretningsmål som
«objekt, person, virksomhet eller annet som infor-masjonsinnhentingen retter seg mot». Det ligger ikke i denne definisjonen noen begrensning i hva som kan være et mål for Etterretningstjenesten.
Det kan eksempelvis være en person, en bygning, en organisasjon eller en virksomhet. Det avgjø-rende for om noe skal regnes for å være et etter-retningsmål, er om tjenesten retter innhentingen mot det aktuelle målet. Det innebærer at dersom tjenesten iverksetter målrettet innhenting mot en person, og det følger med informasjon om andre personer, vil ikke det i seg selv gjøre dem til etter-retningsmål.
I bokstav e defineres målsøking som «systema-tisk arbeid for å identifisere nye etterretnings-mål». Mål er «nye» hvis de er ukjente for Etterret-ningstjenesten. Formålet med prosessen er å identifisere personer, miljøer og organisasjoner som kan være i besittelse av etterretningsrelevant informasjon. Det følger av § 5-1 at målsøking kan iverksettes når det foreligger grunn til å under-søke om under-søket kan bidra til å frembringe informa-sjon som er relevant for etterretningsformål.
Målrettet innhenting defineres i bokstav f som
«systematisk arbeid for å finne informasjon knyt-tet til identifiserte etterretningsmål». Det følger av
§ 5-2 at Etterretningstjenesten kan iverksette mål-rettet innhenting når konkrete holdepunkter gir grunn til å undersøke om innhenting kan frem-bringe informasjon som er relevant for etterret-ningsformål.
I bokstav g defineres overskuddsinformasjon som «informasjon som er uten interesse for etter-retningsformål». Formuleringen «uten interesse»
innebærer at informasjonen ikke kan bidra til å løse Etterretningstjenestens oppgaver etter kapit-tel 3, eller at informasjon som har vært relevant for etterretningsformål ikke lenger kan
behand-les. Et illustrerende eksempel er innsamling av metadata fra satellittkommunikasjon. Det er uunn-gåelig at det følger med metadata som ikke er av interesse for etterretningsformål. Dette regnes som overskuddsinformasjon. Overskuddsinforma-sjon kan være av interesse for andre myndigheter, og kan utleveres på visse vilkår, jf. § 10-4. Over-skuddsinformasjon som stammer fra tilrettelagt innhenting etter kapittel 7, kan ikke deles, jf. § 7-13.I bokstav h defineres rådata som «ubearbeidet eller automatisk bearbeidet informasjon i enhver form hvis etterretningsverdi ikke er vurdert». Når informasjon er vurdert for etterretningsverdi av en analytiker eller annen tjenesteperson, vil infor-masjonen ikke lenger være å regne som rådata.
Informasjon med etterretningsverdi kan behand-les i tråd med reglene i kapittel 9. Hvis informasjo-nen vurderes ikke å være relevant for etterret-ningsformål, regnes den som overskuddsinforma-sjon som skal slettes.
Bulk defineres i bokstav i som «informasjons-samlinger og datasett hvorav en vesentlig andel av informasjonen antas å være irrelevant for etterret-ningsformål». Hva som skal til før en «vesentlig andel» av informasjonen er irrelevant, må vurde-res konkret, men det legges til grunn at det nor-malt vil kreves at minimum 40 % av informasjonen må antas å være irrelevant før det er snakk om innhenting i bulk. I tillegg må det dreie seg om datamengder i større omfang. Det kan ikke angis presist hvor stort omfang som må til for at noe skal kvalifisere som bulk. Omfanget må imidlertid være så stort at det ikke vil være mulig for Etter-retningstjenesten å gjennomgå datamengden manuelt med sikte på å vurdere informasjonens relevans for etterretningsformål.
Innhenting av informasjon i bulk kan gjøres gjennom enhver innhentingsmetode, men er sær-lig aktuelt ved midtpunktinnhenting (innhenting av elektronisk kommunikasjon i transitt) etter § 6-9, for eksempel via fiberkabler eller satellitt.
I bokstav j defineres utlevering som «enhver formidling av opplysninger, både skriftlig og muntlig, til mottaker utenfor Etterretningstje-nesten som ikke utfører tjeneste eller oppdrag for tjenesten». Alle former for deling av informasjon med eksterne vil være å regne som utlevering etter denne bestemmelsen.
Til kapittel 2 Til § 2-1
Bestemmelsen fastsetter at Etterretningstje-nesten er Norges utenlandsetterretningstjeneste,
jf. første ledd første punktum. Tjenesten bistår både sivile og militære myndigheter, og har dermed et sektoroverskridende oppdrag. Tjenestens opp-gaver er regulert i kapittel 3, som er nærmere beskrevet i kapittel 7 i proposisjonen. Det følger av første ledd andre punktum at tjenesten er en del av Forsvaret og underlagt forsvarssjefens kommando. Det følger av dette at tjenesten ikke er en egen etat eller et selvstendig forvaltningsor-gan, selv om tjenestens virksomhet i stor utstrek-ning er underlagt særlig regulering i loven.
Andre ledd første punktum lovfester det grunn-leggende prinsippet om nasjonal kontroll med Etterretningstjenesten. Dette innebærer blant annet at kommandoen for tjenesten ikke kan over-føres til en annen stat. En annen følge av prinsip-pet er at det skal sikres nasjonal kontroll med hvil-ken informasjon som gjøres kjent for utenlandske samarbeidspartnere, noe som fastsettes uttrykke-lig i andre ledd andre punktum.
Til § 2-2
Bestemmelsen er en lovfesting av instruks om Etterretningstjenesten § 12, og er ment å videre-føre gjeldende praksis. Det følger av første ledd at det er Forsvarsdepartementet som koordinerer og prioriterer norske myndigheters etterretnings-behov. Dette gjøres primært gjennom den årlige fastsettelsen av et gradert prioriteringsdokument for nasjonale etterretningsbehov (PNEB).
Bestemmelsen innebærer at andre departe-menter må melde sine og sine underordnede virk-somheters etterretningsbehov til Forsvarsdepar-tementet, som må vurdere og prioritere dem sett i sammenheng med andre behov. Andre departe-menter og myndigheter har ikke anledning til å formulere oppdrag eller prioritere ressurser hos tjenesten på selvstendig grunnlag. Bestemmelsen er derimot ikke til hinder for at Forsvarsdeparte-mentet kan fastsette rutiner for etterretningsdia-log og koordinering mellom tjenesten og øvrige departementer og myndigheter.
Andre ledd fastsetter at departementet bestem-mer prosedyrer for sivile etterretningsbehov som ikke dekkes av PNEB. For slike etterretningsbe-hov i Forsvaret bestemmes prosedyrene av For-svarssjefen. Bestemmelsen åpner for at det kan gjøres andre prioriteringer enn det som følger av PNEB. Trusselbildet er dynamisk, og kan endres på svært kort tid. Bestemmelsen legger til rette for en fleksibel tilnærming til bruken av tjenes-tens ressurser, slik at de til enhver tid viktigste sakene kan prioriteres.
Til § 2-3
Det følger av første ledd første punktum at departe-mentet ivaretar styring og kontroll med Etterret-ningstjenesten gjennom forsvarssjefen dersom annet ikke er fastsatt i loven. Regler om departe-mentets styring og kontroll som ikke utøves gjen-nom forsvarssjefen, følger blant annet av § 2-2 (oppdragsstyring) og § 2-5 (foreleggelse av visse saker). Økonomi- og virksomhetsstyring ivaretas gjennom Koordineringsutvalget for Etterretnings-tjenesten (K-utvalget), jf. første ledd andre punk-tum. Det vises til punkt 6.1 for en nærmere beskri-velse.
Det følger av andre ledd at departementet kan fastsette særlige ordninger og rapporteringsruti-ner for ivaretakelse av styring og kontroll.
Til § 2-4
Bestemmelsen lovfester Etterretningstjenestens plikt til å varsle og rapportere hendelser til norske myndigheter. Varslingsplikten fremgår av første ledd bokstav a, og inntrer dersom tjenesten oppda-ger trusler eller andre forhold som krever umid-delbar handling. Første ledd bokstav b fastsetter rapporteringsplikten. Dersom tjenesten oppdager utenlandske forhold som kan ha betydning for norske interesser, skal forholdene rapporteres inn. Kapittel 3 om Etterretningstjenestens opp-gaver fastsetter rammen for varslings- og rappor-teringsplikten. Det er bare forhold som faller innenfor tjenestens oppgaver det skal varsles og rapporteres om.
Andre ledd fastsetter at varslingen og rapporte-ringen etter første ledd skal skje i tråd med hen-holdsvis forsvarssjefens og departementets bestemmelser. Dette forutsetter at det utarbeides nærmere prosedyrer for hvordan varslings- og rapporteringsplikten skal gjennomføres.
Tredje ledd første punktum åpner for at Etter-retningstjenesten kan varsle og rådgi andre enn norske myndigheter. Det kan være norske eller utenlandske personer og virksomheter. Et eksem-pel kan være en norsk virksomhet i utlandet som er utsatt for en terrortrussel. Varsling og rådgiv-ning til andre enn norske myndigheter må skje innenfor rammen av departementets bestemmel-ser. Fordi det ved slik varsling og rådgivning etter omstendighetene kan være nødvendig å dele sik-kerhetsgradert informasjon, åpner tredje ledd andre punktum for et snevert unntak fra kravet til autorisasjon og sikkerhetsklarering i
sikkerhets-loven § 8-1. Vilkårene for unntak er for det første at det er strengt nødvendig å gi tilgang til informa-sjonen, og for det andre at dette er sikkerhetsmes-sig forsvarlig. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om det er anledning til å utlevere informasjonen. Personer og virksomheter som mottar sikkerhetsgraderte opplysninger med grunnlag i unntaksbestemmelsen, har taushets-plikt etter § 11-2.
Til § 2-5
Bestemmelsen fastsetter hvilke saker Etterret-ningstjenesten skal forelegge departementet for beslutning. Bestemmelsen er en lovfesting av instruks om Etterretningstjenesten § 13.
Det er tre kategorier av saker som skal fore-legges departementet for beslutning. Det gjelder for det første etablering av samarbeid og avtaler med utenlandske tjenester eller internasjonale organisasjoner, jf. bokstav a. Etter bokstav b skal iverksettelse av særskilte etterretningsoperasjo-ner som kan reise politiske problemstillinger, forelegges. For det tredje skal andre særlig viktige saker forelegges, jf. bokstav c. Bokstav c er ment som en sikkerhetsventil for å sikre at Etterret-ningstjenesten ikke fatter beslutning i saker av stor betydning uten å involvere departementet.
Til § 2-6
Bestemmelsen fastslår at Etterretningstjenesten er underlagt utvalgets kontroll etter EOS-kontrolloven, jf. første ledd første punktum. Ram-mene for utvalgets kontroll endres ikke som følge av ny etterretningstjenestelov. Det etableres imid-lertid en løpende kontroll med tjenestens etterle-velse av reglene i kapittel 7 om tilrettelagt innhen-ting, jf. første ledd andre punktum, som kommer i tillegg til den alminnelige etterfølgende kontrol-len etter EOS-kontrolloven. Det vises til merkna-dene til § 7-11 for en nærmere beskrivelse.
Det fremgår av andre ledd første punktum at Etterretningstjenesten er underlagt revisjon og kontroll av Riksrevisjonen. Riksrevisjonen skal utpeke bestemte tjenestepersoner til å utføre revi-sjonen og kontrollen. Disse skal ha norsk stats-borgerskap og være sikkerhetsklarert for STRENGT HEMMELIG, jf. andre ledd andre og tredje punktum. Etter andre ledd fjerde punktum skal Riksrevisjonen være representert i Koordine-ringsutvalget for Etterretningstjenesten (K-utval-get), se § 2-3 første ledd andre punktum.
Til § 2-7
Paragrafen etablerer en plikt for statsråden til å orientere stortingspresidenten årlig om Etterret-ningstjenestens virksomhet, jf. første ledd. Av hen-syn til skjerming er det ikke mulig å orientere et åpent storting om tjenestens virksomhet. Stor-tingspresidenten mottar derfor en orientering på vegne av Stortinget. Det følger av andre ledd første punktum at sjefen for Etterretningstjenesten skal delta under orienteringen. For øvrig bestemmer stortingspresidenten hvem som skal delta, jf.
andre ledd andre punktum.
Til § 2-8
Første ledd viderefører gjeldende rett om at det kun er EOS-utvalget som fører tilsyn med Etter-retningstjenestens behandling av personopplys-ninger for etterretningsformål. Dette innebærer at tjenesten er unntatt kontroll og tilsyn av Datatilsy-net og Personvernnemnda.
Av andre ledd første punktum følger det at kapittel 10 om tilsyn i ekomloven ikke gjelder for informasjon og områder som vil gi Nasjonal kom-munikasjonsmyndighet innsyn i Etterretningstje-nestens virksomhet. Det presiseres imidlertid i andre ledd andre punktum at unntaket ikke er til hinder for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn med hvordan tilretteleggingsplikten etter § 7-2 utøves.
Det framgår av tredje ledd at domstolene fører kontroll med tilrettelagt innhenting av grenseo-verskridende elektronisk kommunikasjon i sam-svar med reglene i kapittel 8. Det vises til nær-mere redegjørelse under punkt 11.9.
Til kapittel 3 Til § 3-1
Bestemmelsen angir en av Etterretningstje-nestens hovedoppgaver, som er å innhente og ana-lysere informasjon om utenlandske forhold som kan bidra til at utenlandske trusler som nevnt i bokstavene a til i avdekkes og motvirkes. Bestem-melsen gir en uttømmende regulering av hvilke utenlandske trusler som er å regne som etterret-ningsformål og som kan danne grunnlag for inn-henting og analyse av informasjon. Hva som lig-ger i trusler i denne sammenheng, er omtalt i punkt 7.3. Det innebærer i hovedsak at forholdet må være, eller ha potensiale til å bli, av en viss alvorlighetsgrad.
Med utenlandske forhold menes militære og sivile forhold utenfor Norges territorium som har
betydning for å avdekke eller forstå de trusler som følger av bestemmelsen. Det kan eksempel-vis dreie seg om å kartlegge andre staters mili-tære kapasiteter, identifisere organisasjoner eller enkeltpersoner i utlandet som er på vei til Norge for å utføre en terrorhandling, avdekke digitale angrep eller påvirkningsoperasjoner mot Norge fra utlandet, eller lete etter (finne) trusler mot nor-ske styrker i utlandet.
Det følger av bestemmelsen at Etterretnings-tjenesten «skal» innhente og analysere informa-sjon, men dette innebærer ikke at tjenesten til enhver tid har plikt til å innhente informasjon om alle truslene som regnes opp i bestemmelsen.
Bestemmelsen må for det første forstås i lys av
§ 2-2 om oppdragsstyring. Det er departementet som fastsetter hvilke prioriteringer Etterretnings-tjenesten til enhver tid skal arbeide etter. Dette gjøres gjennom prioriteringsdokumentet for nasjonale etterretningsbehov (PNEB). Se punkt 6.1 for mer om dette. For det andre har Etterret-ningstjenesten begrensede ressurser og må gjøre nødvendige prioriteringer for å løse sine oppgaver på best mulig måte.
At informasjonen skal bidra til at trusler avdekkes og motvirkes, innebærer at Etterret-ningstjenesten må sørge for at informasjon de inn-henter antas å ha en viss relevans for oppgavene.
Terskelen for informasjonsinnhenting er ment å være lav når det gjelder sannsynligheten for at innhentingen vil frembringe faktisk relevant infor-masjon. Begrepet må leses i lys av grunnvilkårene for innhenting av informasjon i lovens kapittel 5.
Med avdekke siktes det til informasjon som er egnet til å oppdage og kartlegge trusler, mens det med motvirke siktes til informasjon som er egnet til sette beslutningstakere i stand til å treffe nød-vendige tiltak ved behov.
I bokstav a slås det fast at informasjonen skal bidra til å avdekke og motvirke trusler mot Norges selvstendighet og sikkerhet, territorielle integritet og politiske og økonomiske handlefrihet. Dette omtales gjerne som trusler mot statssikkerheten. Norges selvstendighet og territorielle integritet knytter seg til Norges råderett over egne politiske og øko-nomiske anliggender. Landets øverste statsorga-ner må herunder ha kontroll over norsk territo-rium for å blant annet opprettholde statens konsti-tusjonelle funksjoner. Med sikkerhet menes blant annet vår evne til å avdekke og motvirke sikker-hetstruende virksomhet, jf. sikkerhetsloven § 1-1.
Trusler mot statssikkerheten kan eksempelvis fremkomme gjennom mer begrensede væpnede angrep eller andre anslag på norske interesser,