8.2.1 Sverige
Etter lag (2000:130) om försvarsunderrättelseverk-samhet skal etterretningsvirksomheten bare rette seg mot utenlandske forhold. Det følger imidler-tid ingen eksplisitt territoriell begrensning av loven som regulerer innhenting av informasjon på svensk territorium eller annen innhenting mot svenske borgere.
Lag (2008:717) om signalspaning i försvarsun-derrättelseverksamhet fastsetter at det ikke skal innhentes signaler mellom avsender og mottaker som begge befinner seg i Sverige. Utover dette er forholdet til innhenting av informasjon på svensk territorium ikke regulert.
8.2.2 Danmark
Lov om Forsvarets Efterretningstjeneste (FE) fast-setter at FEs etterretningsmessige virksomhet er rettet mot forhold i utlandet. Innhenting og bruk av opplysninger om personer som er hjemmehø-rende og oppholder seg i Danmark, kan likevel skje dersom opplysningene fanges opp i forbin-delse med utenlandsetterretning, jf. § 3. FE kan også innhente opplysninger om en fysisk person som er hjemmehørende i Danmark, men som befinner seg i utlandet. Forutsetningen for dette er at det foreligger konkrete holdepunkter som
til-sier at vedkommende deltar i aktiviteter som kan innebære eller forøke en terrortrussel mot Dan-mark eller danske interesser.
8.2.3 Finland
Lag om militär underrättelseverksamhet (590/
2019) fastsetter at den militære etterretningsvirk-somheten skal rette seg mot militær virksomhet mot Finland og annen virksomhet som alvorlig truer det finske forsvaret eller samfunnets vitale funksjoner. Det er ikke fastsatt en territoriell begrensning av loven som angir forholdet til inn-henting av informasjon på finsk territorium. I for-bindelse med innhenting av informasjon om data-trafikk som krysser Finlands grenser i kommuni-kasjonsnettet, fremgår det imidlertid at det ikke vil være anledning til å benytte søkebegreper som identifiserer teleterminalutstyr eller teleadresse som innehas av eller antas å brukes av en person som oppholder seg i Finland.
8.3 Forbud mot innhenting i Norge
8.3.1 Gjeldende rett
Det følger av etterretningstjenesteloven § 4 første ledd at Etterretningstjenesten på norsk territo-rium ikke skal overvåke eller på annen fordekt måte innhente informasjon om norske fysiske eller juridiske personer.
Selv om forbudet etter sin ordlyd er begrenset til å gjelde norske fysiske og juridiske personer, praktiseres det slik at også utlendinger med fast eller midlertidig lovlig opphold i riket, for eksem-pel i form av å være turist eller asylsøker, omfat-tes.Forbudet gjelder på norsk territorium. Dette omfatter det norske land-, sjø-, og luftterritoriet, herunder Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
Områder som kun er underlagt norsk jurisdik-sjon, slik som norske utenriksstasjoner eller nor-skregistrerte fartøyer på åpent hav eller i utlan-det, faller utenfor. Forbudet er ikke i veien for inn-henting av etterretningsrelevant informasjon om norske personer som befinner seg i utlandet.
Forbudet er etter sin ordlyd begrenset til å overvåke eller på annen fordekt måte innhente informasjon om norske personer i Norge. Begre-pene «overvåkning» og «fordekt» tilsier at det bare er innhenting som skjer i skjul, uten at den som berøres er kjent med det, som omfattes.
Videre tilsier ordlyden at innhenting av åpent til-gjengelig informasjon ikke omfattes av forbudet, fordi slik innhenting ikke kan regnes som «for-dekt». Forbudet gjelder innhenting av informa-sjon. Innhentingsbegrepet forutsetter en aktiv opptreden fra Etterretningstjenestens side. Frivil-lig samkvem mellom norske personer og tje-nesten rammes følgelig ikke. Forbudet er heller ikke til hinder for at tjenesten kan motta informa-sjon fra andre.
Bestemmelsen forbyr ikke Etterretningstje-nesten å etterspørre informasjon som andre besit-ter om fysiske eller juridiske personer i Norge.
Den som forespørselen retter seg mot, må selv vurdere om de lovlig kan dele informasjonen.
Etterretningstjenesten har anledning til å oppbe-vare relevant informasjon om norske borgere som oppholder seg i Norge, jf. loven § 4 andre ledd.
Forbudet i etterretningstjenesteloven § 4 før-ste ledd gjelder informasjonsinnhenting om nor-ske personer. Hva begrepet «om» innebærer, er et tolkningsspørsmål. I praksis har begrepet «om»
blitt tolket som å forby informasjonsinnhenting rettet mot etterretningsmål i Norge, men ikke til å forby alle metoder for innhenting av informasjon som kan berøre personer i Norge, så fremt inn-hentingen er rettet mot etterretningsmål i utlan-det. Dette har i praksis blitt omtalt som at det inn-fortolkes et krav om overvåkningshensikt i begre-pet «om».
8.3.2 Forslaget i høringsnotatet
Det foreslås i høringsnotatet at den territorielle begrensningen i etterretningstjenesteloven § 4 videreføres, men i en noe annen utforming. For-slaget formulerer hovedregelen i en egen bestem-melse i lovutkastet § 4-1, og presiseringer og unn-tak følger av § 4-2.
I hovedregelen i utkast til § 4-1 første ledd opp-stilles det et forbud mot å rette innhenting av informasjon mot en fysisk person som oppholder seg i Norge. I andre ledd foreslås et tilsvarende forbud mot å rette innhenting av informasjon mot virksomheter i Norge. Tredje ledd presiserer at dersom Etterretningstjenesten er i tvil om en per-son oppholder seg eller driver virksomhet i Norge, skal tjenesten søke å avklare forholdet basert på den informasjon som er tilgjengelig eller
som for dette formål kan skaffes til veie fra åpne kilder, samarbeid eller egen innhenting.
I høringsnotatet redegjøres det for hvordan begrepene «overvåkning eller annen fordekt inn-henting» og ordet «om» tolkes og praktiseres etter gjeldende lov § 4 første ledd. Det understre-kes at den grunnleggende forutsetningen er at gjeldende utgangspunkter videreføres i ny lov, men at formuleringene må tilpasses dagens trus-selbilde og teknologiske forutsetninger. Man fore-slår i denne forbindelse å gå bort fra begrepet
«om» og at forbudet mot informasjonsinnhenting mot personer og virksomheter i Norge burde for-muleres på en tydeligere måte. Det foreslås en hovedregel som forbyr innhenting «rettet mot»
personer og virksomheter i Norge. Vilkåret byg-ger på en forutsetning om at forbudet bare gjelder der det foreligger overvåkningshensikt fra Etter-retningstjenestens side. Dette anses å være i tråd med gjeldende praksis.
8.3.3 Høringsinstansenes syn
De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter en videreføring av forbudet mot å innhente informasjon om personer i Norge.
Flere har likevel kritiske merknader til utformin-gen av hovedregelen i § 4-1 og unntaksbestem-melsen i § 4-2, og mener at det fremstår som uklart hvor grensen for Etterretningstjenestens adgang til å innhente informasjon i Norge vil gå.
Noen er skeptiske til at det skal være avgjørende hvorvidt tjenesten har overvåkningshensikt eller ikke, og anser dette som et lite egnet vur-deringstema. Blant høringsinstansene som gir uttrykk for at forslaget er uklart eller legger opp til en vanskelig avgrensning, er Borgarting lag-mannsrett, Datatilsynet, dommerne Julsrud, Flate-rud, Baumann, Horn, Heggdal og Selfors, Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Kripos, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Politidi-rektoratet (POD), Politiets sikkerhetstjeneste (PST), riksadvokaten, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) og Teknisk-naturvitenskapelig forening (Tekna).
Borgarting lagmannsrett fremhever at det i den foreslåtte domstolskontrollen i kapittel 8 kan være vanskelig for domstolen å føre reell kontroll med at forbudene i kapittel 4 blir overholdt. Etter lag-mannsrettens syn er det til dels uklart hva som ligger i begrepet «rettet mot» i utkastet til § 4-1, og dette bør etter lagmannsrettens syn omtales nær-mere i forarbeidene. Dette synspunktet deles av
dommerne Julsrud, Flaterud, Baumann, Horn, Heggdal og Selfors.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) påpeker at rekkevidden av forbudet i § 4-1 fremstår som uavklart. NIM uttaler at det er usik-kert om det er ment å oppstilles en mellomkate-gori av tilfeller der det innhentes informasjon om personer i Norge uten at innhentingen er «rettet mot» personen, og dermed går klar av forbudet i forslaget til § 4-1, men der innhentingen heller ikke er direkte regulert i unntaksbestemmelsen i
§ 4-2. Også EOS-utvalget har innvendinger til lov-forslaget, og mener at dette ikke løser sentrale uklarheter knyttet til Etterretningstjenestens overvåkning av personer i Norge. Utvalget er ikke enig i høringsnotatets beskrivelse av gjeldende rett når det hevdes at begrepet «om» i dagens etterretningstjenestelov § 4 må forstås som «rettet mot». Etter utvalgets mening innebærer forslaget til regulering dermed ikke en videreføring av gjel-dende rett, men en utvidelse av tjenestens mulig-het til å innhente relevant informasjon i Norge sammenlignet med i dag. Utvalget uttaler:
«Utvalget er fortsatt av den oppfatning at någjeldende forbud i e-loven § 4 begrenser tje-nestens mulighet til å innhente informasjon i Norge av utenlandsetterretningsmessig rele-vans. Utvalget registrerer at lovforslaget ikke legger opp til en slik innskrenkning når det inn-fortolkes en begrensning om innhentingsvirk-somhet med overvåkningshensikt i bestem-melsen.»
Om kravet til overvåkningshensikt uttaler EOS-utvalget at dette er lite egnet fordi begrepet «ret-tet mot» kan tilsløre det faktum at Etterretnings-tjenestens metoder rent faktisk kan benyttes i etterretningsøyemed overfor kommunikasjon til personer som oppholder seg i Norge, så lenge inn-samlingen er «rettet mot» forhold eller personer i utlandet. Dette kan etter utvalgets syn på sikt medføre en uthuling av territorialforbudet. Utval-get bemerker at det kan bli vanskelig å kontrol-lere hva slags hensikt tjenesten har i det enkelte tilfellet. Innhentingsforbudet må etter utvalgets syn klargjøres i det videre lovarbeidet. Utvalget fremholder at Stortinget som lovgiver må ta stil-ling til hvorvidt tjenesten bør være pålagt en begrensning i muligheten til å innhente relevant informasjon i Norge.
Datatilsynet deler skepsisen mot et krav om overvåkningshensikt, og fremholder at dette fremstår som en retorisk øvelse. Etter
Datatilsy-nets oppfatning er det uvesentlig for den enkelte som berøres av innhentingen om innhentingen er rettet mot vedkommende eller mot noen andre, all den tid det samles inn informasjon om personen.
Datatilsynet mener at dette ikke kommer klart frem av loven. Et lignende argument fremføres av Tekna, som viser til at et krav om overvåknings-hensikt fremstår som konstruert.
Om bestemmelsens geografiske begrensning reiser Datatilsynet spørsmål om hvorfor norske borgere som oppholder seg i utlandet ikke skal ha samme beskyttelse som de som befinner seg i Norge. Datatilsynet kan ikke se noen god begrun-nelse for at retten til privatliv ikke skal være lik, uavhengig av hvor man oppholder seg.
Norges offisers- og spesialistforbund (NOF) anser at utkastet til ny lov gir et klarere bilde av Etterretningstjenestens oppgaver. NOF viser spe-sielt til ansvarsfordelingen med PST, samt hva som er å regne som norske statsborgere.
Flere aktører i justissektoren uttaler seg om grensesnittet mellom Etterretningstjenesten og politiets oppgaver, og mener at lovforslaget på dette området ikke er tydelig nok. Justis- og bered-skapsdepartementet (JD) viser til at grensedrag-ningen mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har vært gjenstand for grundige vurderinger gjennom årene. Siden lov-forslaget er ment å kodifisere gjeldende rett, påpe-ker JD at man må sikre at territorialforbudet i § 4-1 gis en utforming som på best mulig måte ivare-tar de grensedragningene som følger av gjeldende rett. JD presiserer at grenseflater og samarbeid mellom Etterretningstjenesten og andre aktører bør være avklart så godt som mulig, ved at lovver-ket gir minst mulig rom for tolkningstvil, og at for-arbeidene gir god tolkningsstøtte for aktørene. JD mener at man på bakgrunn av høringen bør se nærmere på om lovforslaget kan justeres slik at grensedragning og hjemler for informasjonsut-veksling kommer klarere frem.
Kripos mener at det er hensiktsmessig å klar-gjøre den territorielle begrensningen, men savner en mer utførlig drøftelse av hvor grensen for inn-hentingsvirksomheten vil gå i praksis, og indike-rer at et krav om «overvåkningshensikt» er en uklar begrensning.
Politidirektoratet (POD) uttaler at det ikke kan være tvilsomt at det er politiet som har ansvaret for å forebygge og etterforske ulovlig etterret-ningsvirksomhet på norsk territorium. Dette prin-sipielle skillet mellom politiet og Forsvaret må etter PODs syn iakttas i lovforslaget kapittel 4.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) uttaler:
«Det påpekes flere steder i høringsnotatet at loven ikke er ment å innebære endringer i opp-gavefordelingen og ansvarsområdene mellom Etterretningstjenesten og PST. Imidlertid kan lovteksten og uttalelser i forarbeidene skape uklarheter og tolkningstvil relatert til Etterret-ningstjenestens innhenting og ansvar på norsk territorium, samt grensedragningen mot PST.
Selv om en slik grensedragning ikke er et pri-mærformål for lovreguleringen, er det likevel avgjørende med klare rammer for hva som er henholdsvis Etterretningstjenestens og PSTs mandat.»
PST legger til at lovforslagets §§ 4-1 og 4-2 er utformet på en slik måte at det er egnet til å skape tvil knyttet til Etterretningstjenestens adgang til å operere på norsk jord. PST tar også til orde for at den delen av Etterretningstjenestens metode-bruk som berører personer eller virksomheter innenfor norsk jurisdiksjon, bør underlegges dom-stolskontroll.
Riksadvokaten mener at det er vanskelig å se hvor Etterretningstjenestens handlingsrom i Norge slutter, noe som kan føre til overlapping med PST eller etterretningssvikt. Etter riksadvo-katens syn bør lovforslaget endres slik at det blir klarere med hensyn til hvem Etterretningstje-nesten kan rette sine aktiviteter mot og med hvil-ket formål. Forskjellen til politiets oppgaver bør fremkomme tydeligere.
8.3.4 Departementets vurdering
Departementet fastholder som grunnleggende utgangspunkt at Etterretningstjenesten ikke skal drive fordekt informasjonsinnhenting overfor per-soner eller virksomheter på norsk territorium.
Høringen har vist bred støtte til denne tilnærmin-gen. Hovedregelen bør derfor fortsatt være at Etterretningstjenestens innhentingsvirksomhet er territorielt begrenset.
Samtidig tar departementet på alvor de innsi-gelser som har kommet mot utformingen av for-slaget i høringsnotatet. Lovverket må så klart og tydelig som mulig angi grensene for Etterret-ningstjenestens handlingsrom på norsk jord.
Det er dessuten viktig at grensen mellom Etterretningstjenesten og PST angis klart. Et uklart grensesnitt mellom tjenestene kan på den ene siden føre til overlappende innhenting og rap-portering, og på den andre siden til at ingen inn-henter den relevante informasjonen. Begge situa-sjonene kan lede til etterretningssvikt. Departe-mentet tar på alvor at PST mener at lovforslaget
og uttalelser i høringsnotatet kan skape uklarhe-ter og tolkningstvil relauklarhe-tert til Etuklarhe-terretningstje- Etterretningstje-nestens innhenting og ansvar på norsk territo-rium, samt grensedragningen mot PST.
Departementet har på denne bakgrunn jus-tert, omformulert og omredigert hovedregelen og unntakene for å gjøre dem tydeligere og enklere å forstå. Arbeidet har vært foretatt i nært samråd med Justis- og beredskapsdepartementet. Det foreslås etter dette å gå bort fra et forbud mot å rette informasjonsinnhenting mot personer i Norge og et krav om overvåkningshensikt.
Hovedregelen i § 4-1 foreslås i stedet formulert som et forbud mot bruk av metoder for innhen-ting av informasjon overfor personer i Norge.
Med personer menes både fysiske og juridiske personer. Forbudet knyttes til kapittel 6, som regulerer metoder for innhenting av informasjon som kan utgjøre et inngrep i noens menneskeret-tigheter. Fordelen med en slik innretning er at det ikke vil være et tolkingsspørsmål hvorvidt tje-nesten benytter en innhentingsmetode etter kapit-tel 6. All metodebruk må besluttes i henhold til prosedyrebestemmelsene i lovforslaget §§ 6-12 og 6-13, som sikrer notoritet. Lovteknisk fjerner man dermed bruk av skjønnsmessige vilkår som det kan være vanskelig å kontrollere. Å knytte det ter-ritorielle forbudet opp mot et klart avgrenset kri-terium imøtekommer etter departementets syn kritikken fra høringsrunden.
Et forbud mot bruk av innhentingsmetoder overfor personer i Norge kan ikke oppstilles uten unntak. I samsvar med gjeldende rett foreslås der-for enkelte unntak fra hovedregelen, se nærmere i punkt 8.4 til 8.7 nedenfor. Det presiseres at forbu-det ikke uten videre innebærer et forbud mot informasjonsinnhenting utenfor Norge som direkte eller indirekte berører personer i Norge, se nærmere om dette i punkt 8.8 og lovforslaget
§ 4-7.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) reiser i sin høringsuttalelse spørsmål om hovedregelen med unntak og presiseringer er ment å være en uttømmende regulering, eller om det kan tenkes mellomkategorier. D e p a r t e -m e n t e t presiserer at lovforslaget skal forstås uttømmende, det vil si at det ikke kan brukes metoder etter kapittel 6 overfor personer på norsk territorium hvis ikke et av unntakene fra hovedre-gelen får anvendelse.
I lys av høringsuttalelsen til Datatilsynet presi-serer departementet at forbudet mot å innhente informasjon om personer i Norge har bakgrunn i ansvarsfordelingen mellom Etterretningstje-nesten og Politiets sikkerhetstjeneste. Det er klart
at norske myndigheter må kunne innhente infor-masjon om norske trusselaktører i utlandet.
Denne oppgaven er i dag lagt til Etterretningstje-nesten, og lovforslaget tar ikke sikte på å endre den gjeldende ansvarsfordelingen mellom norske myndigheter.