2. Datagrunnlag og definisjoner
2.4. Definisjon av lavinntektsgrense
Grovt sett finnes det to ulike metoder å konstruere en lavinntektsgrense på. En kan enten ta utgangspunkt i en absolutt tilnærming eller en relativ tilnærming.
I en absolutt tilnærming tar en utgangspunkt i det pengebeløpet som kreves for å skaffe seg et utvalg av basisvarer, for eksempel matvarer som en anser som
ernæringsmessig nødvendig. I tillegg blir det gjort tillegg for nødvendige utgifter til husleie, klær mv. Det mest kjente eksemplet på en absolutt definisjon av lavinntekt er den amerikanske fattigdomsgrensen. Den ble utviklet tidlig på 1960-tallet og tok utgangspunkt i det gjennomsnittlige inntektsnivået til en husholdning med to barn som brukte 30 prosent eller mer av det totale forbruket på matvarer (Dalaker 1999).
10 Statistisk sentralbyrå
En slik lavinntektsgrense skal i utgangspunktet være absolutt, dvs. at dette beløpet bare skal justeres hvert år for prisstigning. Imidlertid vil det også her foreligge et subjektivt element. Varer som tidligere ble betraktet som luksus kan i dag bli regnet som nødvendighetsartikler. Telefon og TV kan være eksempler på slike varer. Den amerikanske fattigdomsgrensen har blant annet blitt kritisert for at den ikke tar hensyn til at forbruksmønsteret har endret seg over tid, og for at den i stor grad gjenspeiler forbruksmønsteret slik det var i 1950-tallets USA (Citro &
Michael 1995).
I en relativ tilnærming unngår en å måtte foreta subjektive valg vedrørende hvilke nødvendighetsartikler som skal inngå i beregningen av lavinntektsgrensen. I denne metoden er det vanlig å benytte det generelle inntektsnivået i landet som referanse.
Man tar da ofte utgangspunkt i medianinntekten for hele befolkningen. Median-inntekten er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like store halvdeler, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like mange personer med en inntekt over som under medianinntekten. Tabell 2.2 viser median-inntekten per forbruksenhet for hele befolkningen i perioden 1996-2009 etter både OECD- og EU-skalaen.
Tabell 2.2. Medianinntekt per forbruksenhet. OECD- og EU-skala. Inntekt etter skatt. 1996-2009 EU-skala
1 Omregnet ved hjelp av konsumprisindeksen.
Kilde: Inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger 1996-2003. Inntektsstatistikk for husholdninger 2004-2009. Statistisk sentralbyrå.
Personer med en inntekt under ulike avstander til medianinntekten defineres som å tilhøre lavinntektsgruppen. Lavinntektsgrensen settes ofte til 50 eller 60 prosent av medianinntekten. Dette er en metode som ofte benyttes i internasjonale studier, for eksempel av OECD (2011), Eurostat (1998) og analyser som benytter Luxembourg Income Study (LIS), for eksempel Atkinson, Rainwater & Smeeding (1995). I mot-setning til en absolutt tilnærming vil en relativ tilnærming føre til at dersom det generelle inntektsnivået i befolkningen øker, må også husholdningsinntektene til personene nederst i fordelingen øke tilsvarende for at det ikke skal bli flere med lav inntekt.
Men også en relativ tilnærming reiser flere begrepsmessige problemer. En inn-vending som ofte nevnes, er at dette vel så mye er et mål for inntektsfordeling heller enn for lavinntekt eller fattigdom, og at valg av relativ avstand til det
Statistisk sentralbyrå 11
generelle inntektsnivået (f.eks. 50 prosent) er høyst vilkårlig (Pedersen og Smith 1998; Bradshaw 2000).
I denne rapporten vil det hovedsakelig bli benyttet en relativ tilnærming til defini-sjonen av lavinntekt. Ettersom datagrunnlaget er inntekt, og ikke forbruk, har vi ingen muligheter til å konstruere lavinntektsgrenser basert på budsjettandeler. Vi har videre valgt å benytte medianen, heller enn gjennomsnittet, som mål på det generelle inntektsnivået. Selv om gjennomsnittet gjerne er lettere å forholde seg til for folk flest, er medianen et mer robust mål ettersom den i mindre grad blir på-virket av få observasjoner med svært høye eller lave inntekter.
I rapporten benyttes to ulike definisjoner på lavinntekt som også er mye brukt internasjonalt. Den ene tar utgangspunkt i beløpet som utgjør 50 prosent av medianinntekten for alle personer, etter at husholdningsinntektene er regnet om til forbruksenheter ved hjelp av OECD-skalaen. Alle personer med en inntekt per forbruksenhet lavere enn dette, regnes da som tilhørende lavinntektsgruppen. Den andre definisjonen tar utgangspunkt i den som i dag benyttes av EU, det vil si at lavinntektsgrensen settes lik 60 prosent av medianinntekten for alle personer, etter å ha korrigert for ulikheter i husholdningstørrelse ved hjelp av EU-skalaen.
I tabell 2.3 presenteres årlige lavinntektsgrenser for ulike typer husholdninger i 2009, og der lavinntektsgrensene tar utgangspunkt i ulike avstander til median-inntekten for alle dette året. Vi ser for eksempel at det er til dels betydelige forskjeller i det nivået på lavinntektsgrensen som de to metodene gir, særlig for enslige. Ifølge OECDs definisjon vil for eksempel en enslig person måtte ha 120 000 kroner i inntekt etter skatt i 2009, for ikke å havne under 50 prosent av medianinntekten for alle. Dersom en benytter EU sin lavinntektsgrense på 60 prosent av medianen, gir dette en lavinntektsgrense for en enslig person på 172 000 kroner i 2009. Til sammenligning var minstepensjonen til en enslig drøyt 141 000 kroner det samme året.
Tabell 2.3. Lavinntektsgrenser i kroner (årsinntekt) basert på ulike avstander til medianinntekt.
Inntekt etter skatt. Ulike husholdningstyper. 2009
EU-skala OECD-skala
50 prosent 60 prosent Antall forbruksenheter
Antall forbruksenheter 50 prosent 60 prosent
Enslig ... 120 000 143 000 1,0 143 000 172 000 1,0 Enslig forsørger
med 1 barn ... 179 000 215 000 1,5 186 000 224 000 1,3 239 000 287 000 2,0 229 000 275 000 1,6 med 2 barn ...
med 3 barn ... 299 000 359 000 2,5 272 000 327 000 1,9 Par uten barn ... 203 000 244 000 1,7 215 000 258 000 1,5 Par
med 1 barn ... 263 000 316 000 2,2 258 000 310 000 1,8 323 000 387 000 2,7 301 000 361 000 2,1 med 2 barn ...
med 3 barn ... 383 000 459 000 3,2 344 000 413 000 2,4 med 4 barn ... 442 000 531 000 3,7 387 000 464 000 2,7 Kilde: Inntektsstatistikk for husholdninger 2009. Statistisk sentralbyrå
Utvikling i lavinntekt basert på tverrsnittsdata (ett bestemt år), gir begrenset informasjon om hvor lenge en tilstand varer, om for eksempel det å ha lav inntekt er et kronisk eller forbigående fenomen. Tidligere undersøkelser har vist at det kan være betydelige forskjeller med hensyn til hvilke grupper av befolkningen som har størst sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt (se for eksempel Andersen m.fl.
2003). Noen grupper vil bare kortvarig ha lavinntekt for eksempel på grunn av underskudd i næring eller tap ved salg av aksjer et år, mens andre grupper kan ha langt større vansker med å forbedre sin økonomiske situasjon over tid.
I kapittel 4 gjøres det mer rede for hvordan man ved hjelp av paneldata kan følge utviklingen til de samme individer over flere år for å avdekke hvor mange som har vedvarende lavinntekt, sammenlignet med hvor mange som bare årlig befinner seg i lavinntektsgruppen.
12 Statistisk sentralbyrå
Vedvarende lavinntekt er i denne rapporten definert som det å ha en inntekt etter skatt per forbruksenhet som i gjennomsnitt over en periode på tre år, er lavere enn den gjennomsnittlige lavinntektsgrensen for de samme årene. Tabell 2.2 viser for eksempel at mediangjennomsnittet basert på EUs ekvivalensskala var på 285 000 kroner (2009-kroner) for årene 2007-2009. Alle personer med en gjennomsnittlig ekvivalentinntekt under 171 000 kroner (60 prosent av 285 000) i denne treårs-perioden, vil dermed tilhøre gruppen med vedvarende lavinntekt. Tilsvarende lavinntektsgrense basert på OECDs metode (50 prosent av mediangjennomsnittet) vil være på 119 000 kroner for årene 2007-2009.