Barnehagen som politisk interessefelt og økende motstand hos profesjonen

Barnehageprofesjonens, eller i det minste deler av den, har over de seneste årene ytret seg kritisk i form av motstand til nye styringstendenser, eller det som omtales som økt detaljstyring av barnehagens hverdagsaktiviteter. Det gjelder særlig økt detaljstyring av barnehagens pedagogikk og dens arbeidsformer, som tolkes som å innsnevre profesjonens handlings-rom og utøvelse av profesjonell praksis. Forslag til økt detaljstyring har også kommet fra ulike hold.

Det som kan karakteriseres som et skille i form av motstand mot endringer og en mer detaljstyrt og læringsorientert barnehage, kom til uttrykk gjennom

«Barnehageopprøret» i 2016. Her ble det samlet inn over 7 000 underskrifter via de sosiale mediene, mot blant annet sterkere politiske føringer i retning av individuelle utbyttebeskrivelser for barns språk i barnehagen. Hensikten med forslaget var å gjøre barn bedre rustet til å møte skolens krav. Forslaget ble tolket som å ville redusere barnehagen til et virkemiddel for ønsket måloppnåelse, og dermed også endre barns hverdagsliv i institusjonen. For- anledningen til opprøret, som ytret seg på de sosiale medier som Facebook og Twitter, var regjeringens forslag til ny barnehagelov. I lovforslaget ble det åpnet opp for innføring av læringsmål i barnehagen, med kartlegging av barns ferdigheter. Barns språk-kompetanse i barnehagen ble direkte knyttet til konsekvenser for barnets muligheter, eller mangel på muligheter, i det videre utdanningsløpet og i det senere arbeidslivet. Før stortingsmelding 19, Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen (Meld.St.19, 2016) ble lagt fram av Kunnskapsdepartementet 11. mars 2016, og behandlet av Stortinget 7. juni dette året, ble det skrevet rundt hundre leserinnlegg/blogginnlegg eller andre former for ytringer. Her stilte både foreldre og barnehagelærere, studenter og lærerutdannere, forskere og fagforeningsrepresentanter, og ikke minst representanter fra profesjonen seg kritisk til de nye forslagene. Regjeringen fikk heller ikke flertall i Stortinget for de omstridte forslagene.

For barnehagelærerne handlet kritikken om å gjøre barnehagens læringsforståelser, og en helhetlig tilnærming til læring, snevrere. I opprøret tok en heller til orde for et større profesjonelt ansvar, med en større myndiggjøring av det profesjonelle arbeidet i barnehagens praksis, og med profesjonens

kunnskap og kompetanse som utgangspunkt og veiviser. Motstanden, sammen med Stortingets vedtak, bidro til at regjeringens ønske om endringer i barnehagens mandat, ble stoppet. Den statlige styringen i denne saken forble derfor fortsatt i tråd med profesjonens tradisjoner og læringsforståelser.

Barnehagelærerprofesjon har med andre ord over de senere år ikke bare vært en passiv mottaker av nye former for detaljstyring, men har forholdt seg aktivt og skapt bevegelse. Selv om den omtalte meldingen ikke var direkte knyttet til et politisk vedtak eller andre bestemmelser for barnehagen, gav meldingen likevel et bilde av hva som skulle gis politisk prioritet i barnehagen i framtiden. I kraft av å være et utredende og rådgivende dokument legger stortingsmeldinger føringer for den videre politikken. Denne stortings- meldingen la et grunnlag for senere lovendringer, i barnehagelov og rammeplan for barnehagen, men skapte motstand mot deler av den.

I et lengre historisk perspektiv hadde barnehager etter år 2000 blitt et politisk interessefelt i mye større grad enn tidligere, og med dette fulgte også økende nasjonale rammer i form av statlige føringer. Den økende politiske interessen for barnehager gjenspeiler et sterkere fokus på tidlig barndom som en verdifull og viktig periode i livet. Barndommen har i større grad enn tidligere fått anerkjennelse for å være en viktig livsfase, og barnehagen som samfunnsinstitusjon spiller en avgjørende rolle i samfunnsutviklingen som barndomsarena for kommende generasjoner (Gilliam

& Gulløv, 2015).

Det er grunnlag for å hevde at sammen med et økende fokus på barndom som en viktig periode i livet, er vektleggingen av barndommen som betydning for voksenlivet og som forberedelse til utdanning og voksenlivet, blitt tydeligere. Men selv om det råder stor og bred enighet om at å gripe inn tidlig, og at å forebygge er den beste løsningen, gir denne forståelsen som vi også har sett seg utslag i svært ulike tilnærminger og tiltak.

3.5 Oppsummering

I dette kapitelet er barnehageprofesjonen rammet inn i et historisk perspektiv. Hensikten har vært å vise hvordan barnehagen har vært legitimert gjennom historien, og hvordan historiske endringer har preget barnehagens brede samfunnsmandat. Ved å undersøke

hvordan barnehageprofesjonen har endret seg over tid, har vi fått kunnskap om endringer i noen aspekter ved profesjonen – barnehagelærerens autonomi, profesjonsutdanningen, relasjonen til andre profes-joner og statlige føringer. Det åpner for framtids- perspektiver og viser hvilke veivalg profesjonen står ovenfor, noe vi diskuterer i kapittel 13.

Utdanningen har utviklet seg fra å være en privat utdanning med stor selvråderett i form av autonomi og handlingsrom, til å bli en mer kompleks utdanning med statlige, nasjonale føringer på innholdet.

Handlingsrommet til profesjonen har over tid blitt mer avgrenset som følge av statlige styring med mindre grad av autonomi, i forhold til den perioden utdanningen var av mer privat karakter og hvilte til dels på enkeltpersoner kompetanse og initiativ.

Omleggingene kan derfor langt på vei forklares ved å vise til samfunnsendringer.

Med et profesjonsperspektiv på utdanningens historie, er det utdanningens organisering og profesjonens kunnskapsgrunnlag som løftes fram, inkludert arbeidet med barna. Det komplekse samspillet med praksis og teori, med vekt på både teoretisk og erfaringsbasert kunnskap ser ut til å ha fulgt utdan-ningens historie fram til vår tid. Utdanningen i dag bærer i sterk grad preg av samfunnsintegrasjon, som nedfelles i barnehagens omfattende samfunnsmandat.

Barnehagen er en samfunnsinstitusjon som ivaretar mange formål, der utdanning, forebygging og tilsyn utgjør overlappende funksjoner. Endringene har ført til at barnehagens pedagogikk har kommet i søkelyset, ut fra økt krav om tidlig innsats. Barnehagens pedagogikk, med barnet i sentrum, lekens betydning, det barneinitierte, og sammenhengen i de over-gripende emnene, har gjennom historien vært av betydning for profesjonsutøvelsen. Barns læring og arbeidsformer i barnehagen knyttet til et helhetssyn, har oppvist kontinuitet over tid og er et særtrekk ved nordisk barnehagetradisjon.

Det investeres betydelige økonomiske ressurser gjennom Stortingets årlige bevilgninger, og med den statlige styringen som har økt i takt med veksten.

Et velferdsregime med sitt kunnskapsøkonomiske utgangspunkt har i sin tur skapt nye forutsetninger for velferdsstatens institusjoner og dermed også for profesjonens virksomhet. Sammenlignet med andre profesjoner er det barnehageprofesjonen som i størst grad har tatt og tar ansvar for og former den tidlige barndommen til barn i Norge. Barnehagelærerne var og er medskapere av velferdsbarnet, bygd på forestillinger om det fortidige velferdsbarnet. Barna på sin side påvirker igjen de profesjonelle. Barnehagen er velferdsstatens omdreiningsskive, med potensial til å bli en av dens viktigste integreringsarenaer. Når barnehagen som pedagogisk institusjon har blitt

tydeligere over tid, innebærer dette samtidig at barnehagelærerens betydning for den gode barn-dommen – for barns velferd, trivsel og trygghet – har blitt tillagt større vekt. En tydeligere posisjon i

utdanningsfeltet innebærer også at barnehagelæreren beveger seg mellom en rekke spenninger i profesjons- utøvelsen, med muligheter for ulike posisjoneringer.

Den historiske bakgrunnen synliggjør da også at barnehagefeltet er preget av kompleksitet og av spenninger i profesjonsutøvelsen. Det gir en bakgrunn for å forstå de spenningene og utfordringene som dokumenteres i de empiriske kapitlene (kapittel 5–12), og som diskuteres videre i lys av den profesjonelle utviklingen og styrkingen av barnehagelærerrollen i sluttkapitlet.