Brukerperspektivet ble fokusert i en evaluering undertegnede og Yngve Hammerlin foretok i Oslo fengsel angående innsatte som sonte tungt og som fikk hjelp i et prosjekt kalt MASH. Oppdraget ble gjort for Helse- og sosialdepartementet som la spesielt vekt på at man i prosjektet skulle tenke på at de innsatte fikk tilbudet i MASH som brukere av et opplegg.
Dette perspektivet kan lett overføres til andre innsatte og klienter når de skal bruke tilbudene i kriminalomsorgen for å endre sin livsstil.
Et humanistisk menneskesyn
Enkelt- mennesket i sentrum
Respekt
Individuell behandling
Den kanskje vanligste betegnelsen i vårt samfunn når det gjelder forståelsen av mennesket, er et humanistisk menneskesyn. I det
humanistiske menneskesynet legges det vekt på at individet er et subjekt med frihet til å velge og med ansvar for eget liv. I tillegg skal individet møtes med respekt fra samfunnet og er dermed et mål i seg selv og et mål for all individuell og kollektiv virksomhet. Den enkeltes skal ikke være et middel for andre, og individets integritet skal sikres og alle mennesker er likeverdige. Mennesket har en egenverdi og en fri bevissthet til selv å forme sitt liv. Respekten for enkeltmennesket er grunnleggende uansett funksjonsforskjeller, etnisk bakgrunn eller sosiale forskjeller. Individet blir satt i sentrum, og solidariteten mellom
mennesker blir sentralt.
Hva skal til for å skape endring?
Dette er et aktuelt spørsmål når det skal skapes og tilrettelegges tiltak for mennesker med problemer og særskilte behov. Den enkelte fagpersons menneskesyn angående læring og utviklingsspørsmål er uløselig knyttet til problematikken, for eksempel hva man mener om det medfødte og hva som er lært og kan læres. Spørsmålet er like aktuelt både for barn, ungdom og voksne.
Alle vil kunne si at barn hele tiden forandrer seg, det samme kan sies om ungdom, men jo eldre personen blir, jo større blir usikkerheten og uenigheten, både blant fagfolk og lekmenn. Uenigheten knyttes til om voksne har muligheter til forandring - om hva som kan endres og hvor mye.
Noen pedagogiske, psykologiske og sosialfaglige tradisjoner mener at det er store muligheter, mens andre anser mulighetene som mer
begrensede. Likevel har det skjedd en utvikling innen disse områdene i samfunnet de siste tiår. F.eks. har voksenpedagogikken utviklet seg kraftig, og til og med pensjonister har eget universitetstilbud. I narkotikaomsorgen satser man på stadig eldre klienter, og i kriminalomsorgen satses det sterkt på endring av livsstil hos straffedømte via bl.a. kontaktbetjentordningen.
Samtidig har de vestlige samfunn gått mer i retning av at den enkelte må ta økt ansvar for eget liv. Det kollektive medansvaret fra samfunnets side for borgerne er noe nedtonet. Det gjelder både i utdanning og opplæring, hjelpesektoren og helsesektoren. En slik utvikling må også kriminalomsorgen ta høyde for. Det innebærer at kvalifiseringen til et kriminalitets- og rusfritt liv må inneholde forventninger om egeninnsats og arbeidet må ha målsettinger om mest mulig selvstendighet i livet etter straffegjennomføringen.
Når man arbeider med mennesker i institusjoner eller mennesker som er knyttet til institusjoner, stiller derfor fagfolkene krav til
klientene/brukerne/innsatte for at de i sterkest mulig grad skal ta del i endringsprosessene. Noen ganger stilles det krav til at vedkommende skal kunne fungere tilfredsstillende i forhold til institusjonen, og andre ganger er det krav som er knyttet til personens totale livssituasjon. Slike krav kan være begrunnet i at vedkommende må vise vilje til å bruke
Subjekt, frihet, ansvar
Usikkerhet og uenighet
Kontaktbetjent- ordningen
Egeninnsats og selvstendighet
Krav
tilbudene, eller at tilbudene vil bli stoppet hvis ikke personen gjør en egeninnsats.
Enkelte ganger er slike krav ensidig bestemt av fagpersonene og andre ganger gjort i en slags overenskomst mellom bruker og fagperson.
For innsatte vil en viss tilpasning alltid være nødvendig for at personen skal kunne dra nytte av institusjonens muligheter. Dersom en innsatt mistrives kraftig, er det nesten umulig å starte en positiv læringsprosess.
Utvikling av de ansattes sosiale og faglige kompetanse krever tverrfaglig samarbeid, både mellom avdelinger og med andre institusjoner.
Erfaringsmessig er dette lettest hvis man har en felles forståelse og anvender en felles metode på anstalten eller på avdelingen. Å utvikle og anvende noe man selv tror på, er en styrke i det daglige arbeidet, men det krever at alle ansatte har akseptert målene.
Dette henger igjen sammen med målsettinger.
Kontaktbetjentens og Kif-medarbeiderens gjennomføring av
endringsarbeid eller annet strukturert arbeid krever at man vet hvor man skal, og at det finnes klare målsettinger. Samtidig er det nødvendig å vite hvor man er før oppstart av prosessen som skal føre mot målet.
Menneskesynet til fagpersonene er grunnleggende for hva man mener er riktig når man skal jobbe med endring. Vi skal belyse dette ved å se på to grunnleggende, men forskjellige måter å forstå utvikling og endring på.
De tradisjonelle spørsmålene om utviklingen er opptatt av om
utviklingen styres av indre eller ytre krefter - om ”mennesket har det i seg” eller om det må ”styres inn i forandringsprosesser”.
Rendyrket er dette ytterposisjonene. Dersom man står for en av disse betraktningsmåtene, er forståelsen av utvikling noe som i sterk grad er forutbestemt. Det blir en slags årsaks- og virkningsforståelse, der det enten er ytre eller indre krefter som virker, det ene fører til det neste, som igjen osv.
Mennesket som indrestyrt
Overskriften kan skrives om til ”menneskelig utvikling som styres av indre krefter”.
Kommer utviklingen og forandringen innenfra, kan man tenke seg at den vil være nesten lik for alle mennesker dersom den ikke blir aktivt
hindret. En slik forståelse underbygges av noen teoretikere som rendyrker og beskriver en spesiell faseutvikling som er lik for alle mennesker, og som er knyttet til alderstrinn. De fleste som knyttes til en slik tradisjon, har med visse miljøfaktorer, for eksempel Erik H. Erikson.
Hans faseteori mener at alle mennesker må få grunnleggende positive opplevelser via støttende og omsorgsfulle voksne på hvert alderstrinn for at utviklingen skal bli vellykket.
Enkelte av disse faseteoriene vil også vise til uheldige omstendigheter på særskilte trinn, f.eks. når psykiske problemer i voksen alder skal
forklares. Denne menneskeforståelsen eller posisjonen kan også kalles en universalisme som beskriver en felles og lik menneskelig natur.
Tilpasning, muligheter, læringsprosess
Målsettinger
Forandring kommer innenfra
Universalisme
Med en slik faseforståelse vil også troen på endringsmuligheter være bestemt i og med at det mest grunnleggende i personligheten, både riktig og galt, allerede er utviklet på visse alderstrinn.
Mange fagpersoner vil kjenne dette igjen fra egen utdanning, og mange jobber etter slike modeller og fortsetter å bruke begreper knyttet til slik forståelse. Noen gjør det uten at de har gjennomdrøftet om dette er det de virkelig mener. Noen slike vanlige begreper er trassalder,
skolemodenhet, feilutvikling og ødipale komplekser. Også uttalelser som; “bare vent til han blir eldre, så vil det forandre seg”, underbygger denne formen for determinisme eller forutbestemthet i
menneskeforståelsen. Denne grunnleggende oppfatningen har også fått et sterkest fotfeste blant folk flest, mer eller mindre ubevisst.
For fagpersoner med forskjellige syn på utvikling kan slike sterke fagposisjoner føre til konflikter, men noen ganger også til konstruktive fagdebatter. Det finnes imidlertid fagmiljøer som bare aksepterer en måte å forstå utvikling på, og da blir det en utfordring for dem med ”et
avvikende syn” om de vil jobbe videre eller ikke. Forskjellighet i oppfatning og ulikhet i kompetanse kan imidlertid av mange oppleves som en faglig styrke for et profesjonelt miljø.
Mennesket som ytrestyrt
Denne overskriften kan skrives om til: Menneskelig utvikling skjer ved påvirkning og styring fra det sosiale og materielle miljøet rundt
mennesket.
Denne posisjonen, at alt kommer utenfra, eller at all forståelse av endring skjer ved å se etter påvirkningsfaktorer i omgivelsene, krever at
utviklingen skjer i en styrt prosess der de voksne eller fagpersonene fastsetter mål og retning og sørger for at de rette midlene til enhver tid er til stede for å påvirke og sikre den ønskede utvikling. Det betyr at barnet, ungdommen eller den voksne må innordne seg i en allerede bestemt prosess der fagpersonene har en nøyaktig oversikt over hvilke faktorer det er i omgivelsene som påvirker personen i den ene eller andre retningen.
Et eksempel på en slik forståelse av mennesket kan bygges inn i bruken av fengsel i vårt samfunn. Dersom man mener at dette er måten endring skjer på, anser man også at forandringen kan bli varig. Da kunne man ha bygget inn systemer som styrte den enkelte innsatte enda mer enn det som gjøres i et vanlig fengsel og overlatt alle typer beslutninger om den enkelte til de ansatte. Dermed slapp den innsatte å tenke selv eller å ta stilling til handlingsvalg. En slik ensidighet er ikke til stede i dag, men det kan selvsagt stilles spørsmål om hvor mye kriminalomsorgen preges av et slikt menneskesyn.
Målsettingene for fengslene er både straffegjennomføring ved
frihetsberøvelse og (re)habilitering. Fengsling og straffegjennomføring skal i prinsippet både ha en allmennpreventiv effekt og en
individualpreventiv effekt slik at allmennheten og innsatte ”skremmes”
Determinisme
Alt kommer utenfra
Fagpersonene har oversikt
Styres vekk fra
fra å begå lovbrudd. Bare regimet er lagd riktig, vil mennesket dermed
”styres” vekk fra kriminalitet, mener noen politikere og fagfolk.
I de seinere årene har man for å motvirke ensidighet i en slik oppfatning brakt inn tilbud i soningen der den innsatte skal lære seg til å forstå seg selv og sosiale sammenhenger på en ny måte ved såkalte programmer.
Dermed har man forsøkt å bryte denne ensidige troen på at endring bare skjer via ytre faktorer.
Teknokratisk menneskesyn og subjekt-objekt-forhold
I utrykket teknokratisk menneskesyn ligger det at styring og
bestemmelse fra eksperter og teknokrater er grunnlaget, og at det derfor er nært beslektet med det som står beskrevet over. Enkeltmennesket skal kunne velge handlingsalternativer, men det er fagekspertene som
bestemmer valgmulighetene. Påvirkningene blir dermed delvis manipulerende, og individet blir gjort til et objekt for andres forandringsprosedyrer. Friheten personen har til å velge, er derfor begrenset.
Et teknokratisk menneskesyn støtter seg på en naturvitenskaplig forskningstradisjon som er knyttet til søkning etter årsaks- og
virkningsforhold. Det vil si at det som registreres av hendelser, må ha en eller annen forutgående årsak som utløser hendelsen. Denne tradisjonen har også blitt knyttet til pedagogiske og behandlingsmessige opplegg i det forrige hundreåret og har vært forsøkt i mange ulike sammenhenger.
Med utgangspunkt i et teknokratisk menneskesyn ligger det styring og bestemmelse fra eksperter og teknokrater. I kriminalomsorgen vil det si at dersom det er slik, er det fagekspertene, betjentene, pedagogene, psykologene, sosionomene o.a. som bestemmer valgmulighetene for den straffedømte. Den enkelte innsatte eller klient kan kun velge blant de forutbestemte mulighetene, hvis innhold ikke skal endres. Innholdet i slike tiltak er allerede skapt for individet eller gruppa. Påvirkningene kan dermed bli manipulerende, og individet blir gjort til et slags objekt for andres forandringsprosedyrer. Friheten personen har, er derfor
innskrenket.
Subjekt-objekt-forhold
Forholdet til andre mennesker kan reduseres til at personer blir et objekt eller middel, og at enkeltmennesker eller grupper bruker andre som midler i sine livsprosjekter. Når et menneske behandles og oppfattes som en ting, skjer det en tingliggjøring eller en objektgjøring av
vedkommende.
Tradisjonelt har både pedagogisk, sosialpedagogisk virksomhet og sosialfaglig arbeid vært knyttet til at det er noen eksperter som har bestemt hvordan arbeidet skal gjennomføres, hva slags tilbud som finnes og dermed en forutbestemt tolkning av hva slags behov elever eller klienter har. Dette gjelder også innen kriminalomsorgen. Hensynet til
Fagekspertene bestemmer valgmulighetene
Et objekt
Tingliggjøring
Forutbestemt behov
dem som skal lære eller utvikle seg, kan i en slik tradisjon nesten bli fortrengt, og det utvikler seg et subjekt-objekt-forhold.
Det er fagpersonen som på forhånd har oversikten og bestemmer hva som er best for vedkommende. Den andre blir et objekt for forandring og betraktes dermed som et individ som ikke er stand til å forstå egen situasjon eller i ytterste konsekvens ikke kan bidra med noe som er grunnleggende vesentlig for fagpersonens utforming av tiltaket.
Dette kan eksemplifiseres ved at dersom en fagperson har en oppfatning om at generelle diagnoser eller teorier og deres behandlingskonsepter er
” for alle liknende saker”, innebærer det at de aktuelle problemene som dukker opp hos brukerne, må innordnes i det allerede eksisterende opplegget. En slik innordning sier noe om at alle problemene som vedkommende sliter med, er velkjente, og at resultatene av fagpersonens tiltak derfor er forutsigbare. Dermed oppstår det lett en objektgjøring av den hjelpetrengende. Fagpersonens tolkninger av den andre blir en slags forutsigelighet og medfører ofte samme praktiske framgangsmåte, uansett om det er store eller små nyanseforskjeller fra bruker til bruker.
(O. Dreier 1993)
En slik årsaks-virkning-tenkning er problematisk når vi vet at
enkeltmennesker er forskjellige med ulike behov, selv om problemene kan synes å ha mange likhetspunkter.
Fagpersonen vil i en slik sammenheng ha et ensidig ansvar for at hjelpen eller behandlingen gjennomføres på riktig måte. O. Dreier (1993 s.218) sier at subjektet abstraheres til en gjenstand for bearbeiding ved hjelp av de redskaper som foreligger. Slike redskaper vil for eksempel være et allerede ferdig og uforanderlig programinnhold for alle med ”like problemer”, enten de er ”atferdsvanskelige” elever, innsatte i fengsel eller klienter i friomsorgen.
En slik prosess blir en passiv tilpasning der brukeren glir med i det som ekspertene bestemmer. Brukeren opparbeider seg også i en slik prosess kompetanse, men den er knyttet til at man gjør det andre sier, og ikke til at man selv er en medskaper i problemløsningsprosessen.
Ansvarsopplevelsen for egen endring hos den enkelte blir dermed bundet til andres opplegg og tilrettelegging og ikke til en reell opplevelse av selvstendighet og egne valg.
Forståelse bygd på deler eller helhet
Når vi prøver å forstå eller skal forklare noe, ser vi av naturlige grunner ofte etter årsaker eller virkemidler som skal gi ett eller annet resultat. Har vi liten oversikt, har de fleste av oss en tendens til å forklare ved å
henvise til enkeltfaktorer. Har vi derimot mye kunnskap og god oversikt, ser vi kanskje ulike faktorer i sammenheng og viser til flere momenter for å forstå. Spesielt i sosiale sammenhenger er det sjelden at en faktor utgjør hele grunnlaget for hendelser eller et menneskets handlinger.
Objekt for forandring
Objektgjøring
Årsak-virkning- tenking
Passiv tilpasning Ansvars- opplevelsen
Enkeltfaktorer
Reduksjonisme kan forstås som at noe komplisert og sammensatt blir forklart ved kun å vise til enkeltfaktorer eller ved å redusere det kompliserte til noe “mer oversiktlig”, men ofte ufullstendig.
Det kan enten gjøres ved at all forståelse av mennesket skjer ved å henvise til samfunnsstrukturen eller ved kun å henvise til indre
enkeltfaktorer ved personen som gener, medfødte behov, drifter, bare det emosjonelle eller bare det kognitive.
Det er mange faglige eksempler på behandlings- eller treningsopplegg som skjer avskjermet fra den aktuelle virkeligheten og som heller ikke bringer inn betydningsfulle momenter fra de involvertes livsarena. Dette har også forgått i forskning der man har forsøkt å skape “en
eksperimentell virkelighet” ved å se på deler av virkeligheten og forsøkt å forklare helheten ved enkeltfaktorer. Deretter har man forsøkt å
overføre forskningsresultater og tiltak til hverdagsvirkeligheten uten å sørge for at det er strukturlikheter mellom
treningsarena/behandlingsarena og de involvertes livsverden.
Individualismen kan uttrykkes ved at en ”river individet løs fra
samfunnet” og betrakter det kun på et individuelt grunnlag, enten det er ut fra de indre biologiske forhold eller “rene” psykologiske forhold. Da tar en ikke hensyn til at individet påvirkes av materielle og sosiale betingelser, og at slike faktorer er vesentlige rammefaktorer for personlighetsutvikling og handlingsvalg.
I noen terapitradisjoner anser man at det er nok å aktualisere en
begrenset psykisk forandring hos mennesker i en behandlingssituasjon for at de skal klare seg. De eneste livsbetingelser som da er forandret i individets liv, er terapeutens inntreden i personens hverdag. O.Dreier (1993) mener at et slikt syn på forandring innebærer at terapien blir en kompensasjon for manglende muligheter til en annen konkret og objektiv forandring. Det skjer med andre ord en reduksjon av mange kompliserte forhold kun til den individuelle sfære.
Overfører vi en slik praksis til kriminalomsorgen, ville det bety at det var nok å jobbe med personens psyke for å sikre at den straffedømte vil endre livsstil. Det er jo innlysende at dette i de fleste tilfeller ikke er tilstrekkelig. For de fleste er det i tillegg mange andre sosiale og materielle faktorer som er avgjørende for å klare et rusfritt og kriminalitetsfritt liv. En slik praksis unnlater å beskjeftige seg med sammenhengen mellom individ og samfunnsforhold. Samtidig fritar en slik praksis samfunnet for ansvar fra all den problem- og
lidelsesproduksjon som finner sted. Det blir f.eks. kun snakk om mislykket oppdragelse, mislykket terapi, mislykket rehabilitering o.l., altså individualisering på flere fronter. Denne behandlerrollen vil spille over på klienten som også får et syn på seg selv som uavhengig av de objektivt gitte sosiale og materielle forhold. Det er vanlig at personer som får store problemer, trekker seg unna eller flykter fra
problemområdene. Er problemene store, søker man da til fagpersoner på området i håp om at komplikasjonene kan løses på egen hånd ved hjelp av litt støtte, isolert fra den objektive livsvirkeligheten. Det innebærer at den hjelpetrengende anser at problemene må løses individuelt, eller ved hjelp av en terapeut. Jo mer samfunnet tilkjennegir et menneskesyn som
Reduksjonisme
Individualismen
Individ og samfunns- forhold
ensidig legger ansvaret på individet, jo mer får vi av disse
problemløsningsstrategiene. Både hjelpetrengende og andre lærer seg at dette er måten å løse problemer på. I en slik praksis ligger det en
fornektelse av at samfunnsforhold fundamentalt også påvirker psykisk utvikling og sosial kompetanse.
Den enkeltes handlemåte og måten å forholde seg til andre mennesker og seg selv på er ofte kommet ut av kontroll for individet når en krise inntrer. Gjenvinning av kontrollen over livsbetingelsene og eget liv vil i nevnte tradisjon skje under de samme betingelser som tidligere virket ødeleggende og lidelsesproduserende for personen. Et slikt
reduksjonistisk og individualistisk menneskesyn som ligger i denne forståelsen, kan føre til flere nederlag for mennesket enn nødvendig.
Ansvaret kan bli lagt for tungt på enkeltmennesket. Helhetsforståelsen av personen og vedkommendes avhengighet til omgivelsene forsvinner dermed.
Dette er en stor utfordring også for kriminalomsorgen fordi det finnes naturlige begrensninger når det gjelder tiltak, men likevel finnes det muligheter for å bringe inn vanlige samfunnskrav og muligheter for å gi innsatte og klienter handlingsvalg som er livsadekvate og ikke bare institusjonsadekvate. Skal man nærme seg det ideelle, må man tenke helhet og se sammenhenger mellom institusjonsliv og livet etter soning eller livet med Kif-krav og et liv uten den form for styring.
Et helhetssyn innebærer at klientens eller den innsattes personlige ansvar er til stede i en endringsprosess. Subjektets egne valgmuligheter eller frihet til å velge er som nevnt et vesentlig element i enhver utvikling som vektlegger subjekt-subjekt-dimensjonen. I en slik prosess kan personen enten velge det fagpersonene mener er fornuftig eller velge noe annet.
Brukerperspektivet og subjekt-subjekt-forholdet
Det er den teknifiserte og reduksjonistiske tilnærmingen som ønskes brutt ved innføringen av brukerbegrepet og en forståelse av at den hjelptrengende har unike behov og en unik historie. Klienten eller den innsatte er et subjekt som skal møtes på vedkommendes arena der fagpersonen skal forstå, respektere, avdekke behov, veilede og stille krav. Både fagpersonens tenkning og klientens eller innsattes tenkning har interesse i en slik sammenheng. En ensidig faglig tolkning av fagpersonen av den andres problemer og behov bryter med en slik forståelse. Dersom det skjer, blir fokus knyttet bare til fagpersonens tenkning og ikke til brukeren, som er den egentlige hovedpersonen. I alt pedagogisk og sosialfaglig arbeid må begge parters tenkning være viktige, fagpersonen skal forsøke å forstå den hjelptrengende, men det skal hele tiden skje med utgangspunkt i hva som skaper mening og betydning for brukeren, altså i forhold til klientens/innsattes perspektiv.
Ord som brukerorientering, brukermedvirkning og brukeransvar knyttes til brukerperspektivet. Disse begrepene uttrykker ikke det samme, men de henger sammen.
Helhetsfor- ståelsen
Livsadekvate, institusjons- adekvate
Helhetssyn
Et subjekt
Brukeren er hovedpersonen
Mening for brukeren