Etikk og moral

KRUS håndbok

Etikk og moral

på en utfordrende yrkesarena

Egil Larsen (red.)

Kriminalomsorgens utdanningssenter OSLO 2001

Utgitt av:

Kriminalomsorgens utdanningssenter Boks 6138 Etterstad

0602 Etterstad [email protected]

Redaksjonsmedlemmer:

Egil Larsen (red.) Per Nielssen Sissel Hov Illustrasjoner:

Kjersti Eliasson

I serien

KRUS håndbok

ISBN: 82-91910-16-2

© Kriminalomsorgens utdanningssenter Trykk: GCS A/S

Det må ikke kopieres fra denne publikasjonen i strid med åndsverksloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk.

Forord

Ekspedisjonssjef Erik Lund-Isaksen

I de siste årene har kriminalomsorgen hatt mange nye utfordringer.

Kontaktbetjentordningen og gjennomføringen av intensjonene i Stortingsmelding 27 har gitt organisasjonen og den enkelte ansatte nye oppgaver. I dette ligger det også at etaten har fått et verdigrunnlag for straffegjennomføringen. Dette verdigrunnlaget er en del av den samfunnsmessige ”bestillingen” til etaten. Det forplikter oss.

Sammenslåingen av Kif og Kia og regionaliseringen er iverksatt og kriminalomsorgen har fått den organisasjonen som skal gi grunnlaget for en moderne kriminalomsorg. Hele rammeverket er nå på plass i og med at også straffegjennomføringsloven er vedtatt.

Dermed er det grunn til å se framover på en ny måte. Det arbeidet som har pågått de siste årene har fått en helhetlig ramme å bygge videre på.

Ledelsen i departementet har dermed oppnådd intensjonene om en organisasjon som i sin oppbygning burde være tilpasset både nasjonale og internasjonale krav til en moderne kriminalomsorg. Dette gir alle medarbeidere muligheter for en jobbutførelse som både gir den enkelte handlingsrom innenfor gitte rammer og muligheter til å hjelpe domfelte til å endre sitt kriminelle liv.

I en slik moderne organisasjon stilles det moralske krav til den enkelte, både til toppledere, mellomledere og de som jobber direkte med innsatte eller klienter. Det stilles også moralske krav til nivåene på et kollektivt plan i organisasjonen. Dermed må alle ansatte bevisstgjøres om dette. Det er ikke bare organisasjonens eller anstaltens ansvar å gjøre enkeltpersoner oppmerksomme på de moralske forpliktelsene, men like mye et eget ansvar. Etikk og moral har fått mye oppmerksomhet ellers i samfunnet, og de som utøver makt i sitt arbeid får ekstra mye oppmerksomhet. Det kjenner vi bl.a. til fra internasjonale rapporter som er skrevet om varetektsfengsling i Norge.

Jeg har ved en rekke anledninger prøvd å påpeke at det hviler et spesielt ansvar på mennesker som er maktutøvere og som i sitt daglige arbeid forvalter makt over andre mennesker. Kriminalomsorgens medarbeidere er i en særstilling i samfunnet, og den enkelte må ha sin oppmerksomhet rettet mot egen maktutøvelse samtidig som man skal arbeide for å skape muligheter for endring av handlingsmønsteret hos den enkelte domfelte.

Derfor er det vesentlig at kriminalomsorgen har utarbeidet egne etiske retningslinjer og laget en håndbok som grunnlag for refleksjon i temaet. Det er selvsagt ikke mulig å lage såkalte evigvarende fasitsvar på etiske og moralske utfordringer. Det er heller ikke intensjonene med dette, men heller å rette oppmerksomheten på de etiske og moralske sidene ved maktutøvelse og endringsarbeid.

Derfor håper jeg at denne boken og de etiske retningslinjene kan skape oppmerksomhet og debatter innad i organisasjonen slik at vi kan si at dette temaet også er en vesentlig faktor i arbeidet i en ny kriminalomsorgsorganisasjon.

Fra redaksjonen

Arbeidet med ulike forfattere er arbeidskrevende, ikke pga. forfatterne, men fordi det er mange å forholde seg til når man skal ha et samspill, og mange idéer som påvirker samarbeidet. Dette krever også at redaksjonen har vært avhengig av samarbeid med

personer som har tatt beslutninger, språkvasket, illustrert, redigert og veiledet. Med fare for å glemme noen takker vi Harald Føsker, Ian Petter Brodahl, Yngve Hammerlin og Petter Mehren og alle medlemmene i arbeidsgruppa som har jobbet med de yrkesetiske

retningslinjene for Kriminalomsorgen.

I tilknytning til de ulike artiklene blir forfatterne presentert.

Forfatterne som har bidratt til denne boka er:

Sissel Kofoed Eva Grinde

Andreas Falkenberg Egil Larsen

Jorunn Molvær Vegard Karlsen Ll

L L L L L L L L L L L L L L L l

Innledning

Denne boka er en samling artikler som hver for seg er ment å være selvstendige faglige bidrag til å forstå og drøfte kriminalomsorgens etiske utfordringer. I tillegg er artiklene også ment å ha en rød tråd fra de mer formelle kravene til omsorgen og hver enkelt medarbeider, gjennom mer overordnede teoretiske og faglige betraktninger, til

kriminalomsorgsarbeideres vurderinger i forhold til praktiske etiske utfordringer.

Hver artikkel inneholder spørsmål, noen står i teksten, andre til slutt, som kan brukes i diskusjoner mellom kolleger eller som utfordringer for den enkelte leser som gjerne vil jobbe mer med teksten. Etter hver artikkel er det en litteraturliste som både er grunnlaget for artikkelen, men som også kan betraktes som litteraturtips for den spesielt interesserte.

Helt til slutt i boka er de overordnede etiske retningslinjene for norsk kriminalomsorg presentert. Disse vil også være nyttige for å forstå og drøfte de ulike spørsmålene som forekommer i boka.

Verdimodell i et kommunikasjonsperspektiv

Kriminalomsorgen vil alltid ha kritiske blikk rettet mot seg på grunn av at man bedriver maktutøvelse overfor mennesker, og at alle mennesker i utgangspunktet kan bli fengslet.

Det er med andre ord en virksomhet som angår alle både som medmennesker og som mulige involverte.

Kriminalitet har stor medieoppmerksomhet og kriminelle handlinger opprører også den vanlige borger. Noen ønsker at man skal ha strengere straffer og et annet innhold i straffegjennomføringen en dagens, mens andre ,ønsker andre former for

straffegjennomføring med mer vekt på og muligheter for (re)habilitering.

I et slikt flerfaset interessefelt, må man hele tiden være var for at behandlingen av innsatte og straffedømte skjer innenfor internasjonale og nasjonale retningslinjer. Derfor har

myndighetene i Stortingsmelding 27 (1997/98) Om kriminalomsorgen også vektlagt verdier og prinsipper og understreket at dette også må bli synlig både for samfunnet, de ansatte og innsatte eller straffedømte. I tråd med dette har et firma, ROSTRA, i samarbeid med

fengselsstyret utviklet en verdimodell i et kommunikativt perspektiv for kriminalomsorgen.

Det vil si at det skal finnes et grunnlag som skal formidles og forstås som en bakgrunn for den virksomheten som bedrives.

Modellen er beskrevet som flerdimensjonal og satt opp som et aksesystem. Den vertikale aksen har ”kynisme” på den negative siden og ”idealisme og omsorg” på den positive. Den horisontale aksen har straffedømtes interesser på den venstre siden og samfunnets interesser på den høyre.

Ytterpunktene blir i modellen belyst som motpoler. Modellen med de samme ytterpunktbetegnelsene blir brukt bl.a. i beskrivelsen av prinsipp for overliggende

kommunikasjonsstrategi, ulike aktørers ståsted i forhold til kriminalomsorgens virksomhet, hvordan opinionen opplever kriminalomsorgen og i oppfattelsen av hvor ulike grupperinger som innsatte og pårørende kriminalomsorgen.

idealisme og omsorg

1 2

straffedømtes samfunnets

interesser interesser

4 3

kynisme

Det finnes fire hoveddimensjoner i denne aksemodellen – fire kvadranter. I kvadranten mellom straffedømtes interesser, og idealisme og omsorg (1), ligger humanisme og

behandling. I kvadranten mellom idealisme og omsorg, og samfunnets interesser (2), ligger straff og rehabilitering. I kvadranten mellom samfunnets interesser og kynisme (3), ligger hevn og beskyttelse. I kvadranten mellom kynisme og straffedømtes interesser (4), ligger avmakt og utnyttelse.

Modellen beskriver også at ulike aktørers ståsted finnes i kvadrantene mellom de fire retningene. Mellom straffedømtes interesser, og idealisme og omsorg (1), finnes politiske miljøers ståsted. Mellom idealisme og omsorg, og samfunnets interesser (2) finnes

kriminalomsorgens, justisdepartementets og stortingets ståsted. Vårt oppdrag (the mission) befinner seg i denne kvadranten. Mellom samfunnets interesser og kynisme (3) finnes opinionens ståsted. Mellom kynisme og straffedømtes interesser (4) finnes innsattes ståsted.

Modellen beskriver også en politisk akse som går på skrå, mellom 1 og 3 gjennom aksekorset, der venstresiden i politikken går i retning av kvadranten som omfatter straffedømtes interesser og idealisme og omsorg (1), og at høyresiden i politikken går i retning av kvadranten som omfattes av samfunnets interesser og kynisme (3).

Opinionen vektlegger opplevelsen av kriminalomsorgen, det vil si at man retter søkelyset mot å se kriminalomsorgen fra de innsattes ståsted eller som de innsattes opplevelse av å sitte inne. Det betyr imidlertid ikke at man dermed tar avstand fra at samfunnet skal ha straffemetoder for kriminalitet. Det foreligger vel ingen forslag i vårt samfunn som helt vil fjerne straff blant annet ved bruk av fengsel. Dermed kan man si at på tross av at enkelte ønsker å se straffen fra de straffedømtes side, har man ikke tydelige holdninger som tar avstand fra straff. Altså er det ikke nødvendigvis en sammenheng med holdningene til straff og ståstedet for betraktning av kriminalomsorgen slik den eksisterer.

Holdningene til bruk av straff mot mennesker ligger i feltet mellom samfunnets interesser og kynisme (3). Modellen mener at det er ingen ting som tilsier at det i utgangspunktet for samfunnets bruk av kriminalomsorgen som staffemetode først og fremst tas hensyn til de innsatte når man betrakter holdningene til valg av straff som metode for å fjerne kriminelle fra gatebildet eller endre kriminalitetsbildet. Det vi si at målsettingene, verdiene og

prinsippene i stortingsmeldingen forsøker å bygge bro mellom holdningene bak straffemetodene og hva den innsatte opplever under straffen. En side ved denne

sammenhengen er målet om (re)habilitering, og det at straffegjennomføringen skal danne grunnlaget for en endring til et liv uten misbruk og kriminalitet. Utgangspunktet for valg av straff er knyttet til samfunnets interesser og behov for beskyttelse og hevn. Målet er, via stortingsmeldingen og det nye verdigrunnlaget, å løfte begrunnelsene for

straffegjennomføringen med et (re)habiliterende innhold bort fra ensidigheten ved

beskyttelse og hevn (3) i retningen av en kombinasjon av straff og rehabilitering (2). Det vil si at man må ha mer (re)habiliterende innhold i straffegjennomføringen for at det skal bli akseptabelt. Dette er i tråd med internasjonale forventninger til kriminalomsorg og ivaretar også norske politiske myndigheters ønsker. Dette innholdet er også mer akseptabelt for organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter og for vitenskapelige fagmiljøer som jobber med kriminalitet, helsefag, sosialfag, sosialpedagogikk, rusmisbruk og psykisk helse.

Noen av disse ønsker å knytte straffegjennomføringen til helt andre metoder og tar først og fremst utgangspunkt i innsattes opplevelser, mens samfunnet som helhet og

kriminalomsorgen i særskilthet, skal gjennomføre straffer som både er pålagt av samfunnet og som også skal ta hensyn til den enkelte innsattes behov.

En felles kriminalomsorg

I en slik verdidimensjonsmodell beskriver også Kia og Kif sine ståsteder som forskjellige når de to betrakter hverandre. Fra Kia sin side blir Kif oppfattet som tilhørende kvadrant 1, altså mellom straffedømtes interesser og idealisme og omsorg. Kif derimot anser at Kia hører hjemme mellom samfunnets interesser og kynisme (3). Dette ligner posisjonene til høyre- og venstresiden i politikken, men er selvsagt unyansert og sannsynligvis knyttet til fordommer og lite kjennskap til hverandre.

Mennesker med kjennskap til begge fagområdene vil si at slike oppfatninger har lite med virkeligheten å gjøre, og at det er en svært ugunstig tendens for å skape en helhetlig kriminalomsorg. Målet er å skape en identitet blant fagpersonene som oppleves som noe felles, og dermed må det arbeides intensivt med innformasjon og erfaringsutveksling slik at holdningene i de ulike leirene endres. Modellen er en beskrivelse som gir et av flere

grunnlag for å skape en felles oppfatning som bør ligger i kvadrant 2, mellom samfunnets interesser og idealisme og omsorg.

En vesentlig del av dette arbeidet kan være den enkelte medarbeiders arbeid med denne håndboka og regionenes og institusjonenes tilrettelegging for et slikt fokus. Ideelt sett er arbeid med etiske spørsmål og verdier en slags døråpner for forståelse, nysgjerrighet og toleranse. Dette er helt avgjørende når de to enhetene tilsynelatende har så stereotype oppfatninger av hverandre når det gjelder verdimessig ståsted.

Redaksjonen mener at mest mulig åpenhet til tema er en forutsetning for

kompetanseøkning, og at kriminalomsorgen kan gå mer i samme retning når det gjelder felles verdier og felles forståelse for straffegjennomføringen. Det skaper troverdighet i samfunnet og er med på å bygge opp rundt profesjonaliteten i skjæringspunktet mellom samfunnets interesser, den innsattes interesser og innsattes behov for omsorg.

Lykke til med lesing og diskusjoner.

Jus og etikk Sissel Kofoed

Sissel Koefoed har tatt juridisk embetseksamen ved VIO med spesialfag kriminologi til embetseksamen. Hun har vært i JD (Politiavdelingen) fra årsskiftet 1985/86 til ut 1988 og dommerfullmektig ved Sunnhordland sorenskriverembete fra januar 1989 til november 1990. Etter dette har hun vært byråsjef og underdirektør i JD´s kriminalomsorgsavdeling.

Hun har jobbet ved Benådningskontoret og fangesakskontoret til sammen fem år og er nå underdirektør ved Enheten for metode og innhold.

Hun har vært prosjektleder for ”lovgivningsprosjektet” i KOA fra sommeren 1999 til ut året 2000.

Kriminalomsorgens rolle i samfunnet

Kriminalomsorgen er en del av samfunnets maktapparat. Det stiller etaten, og ikke minst de som har sitt virke der, daglig overfor store utfordringer. Etiske dilemmaer kan oppstå i mange forskjellige

situasjoner, og det er derfor viktig at det føres en løpende diskusjon om ansattes forhold til domfelte og innsatte. Arbeidssituasjonen som tilsatte i kriminalomsorgen til daglig møter, krever derfor at det er etablert et verdi- og normsett som er med på å regulere maktøvelsen. Dette må komme i tillegg til de formelle normene som regulerer forholdet til innsatte som straffegjennomføringsloven og tjenestemannslov/instruks.

Sammenliknet med andre maktetater i samfunnet, som for eksempel politiet, har kriminalomsorgen mer komplekse arbeidsoppgaver. Politiet skal først og fremst opprettholde ro og orden, etterforske og oppklare lovbrudd og sørge for å få sakene fremmet og pådømt i retten.

Kriminalomsorgens oppgaver er ikke så rendyrkede selv om vår oppgave først og fremst er å gjennomføre den idømte straffen uten svikt. I et større perspektiv skal kriminalomsorgen også bidra til å motvirke fremtidig kriminalitet gjennom å dyktiggjøre domfelte og innsatte til å leve et liv uten kriminalitet. Dette stiller store krav til tilsattes funksjon som rollemodeller. Det er også viktig for kriminalomsorgen å

minimalisere skadevirkninger av frihetsberøvelsen. Spesielt sentralt vil dette være i forhold til varetektsinnsatte og innsatte som utholder

fengselsstraff eller særreaksjon i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Begge de to sistnevnte forhold stiller store krav til yrkesutøvelsen i

kriminalomsorgen.

Tilsatte i kriminalomsorgen vil ofte oppleve at det er motstrid mellom samfunnets krav på beskyttelse og den enkelte domfelte eller innsattes individuelle interesser. Dette stiller store krav til den enkeltes evne til å kunne se slike dilemmaer og til å kunne håndtere motstridende interesser på grunnlag av både formelle og mer uformelle retningslinjer. Vi sier

Ansattes forhold til domfelte og innsatte.

Maktetater i samfunnet

Gjennomføre den idømte straffen Motvirke fremtidig kriminalitet.

Minimalisere skadevirkninger

Motstrid

gjerne at samfunnets sikkerhet er et overordnet hensyn som alltid skal telle mest i forbindelse med avgjørelser i enkeltsaker. På kort sikt vil et slikt hensyn kunne fremstå som en hemsko i forhold til en individuell behandling av den enkelte lovbryter og derfor oppleves negativt av både tilsatte og den enkelte domfelte eller innsatte. Sett ut ifra et annet

perspektiv vil hensynet til samfunnets sikkerhet være et svært viktig hensyn å ta, også for å verne lovbryterens interesser, fordi det kan ha dramatiske konsekvenser for den enkelte å begå nye lovbrudd.

Det å oppnå en rimelig balanse mellom hensynet til sikkerhet og hensynet til domfeltes individuelle forhold handler derfor ikke bare om samfunnsvern, men også til syvende og sist om domfelte eller innsattes fremtid. Sett på den måten vil samfunnet og den innsatte ha

sammenfallende interesser.

Hvilket grunnlag bygger den nye loven om straffegjennomføring på?

Flere sentrale lover og forskrifter har betydning for yrkesutøvelsen til tilsatte i kriminalomsorgen. De viktigste er tjenestemannsloven/instruks for tilsatte og lov om gjennomføring av straff mv. med forskrift. Jeg vil i denne artikkelen først og fremst konsentrere meg om

straffegjennomføringsloven og forholdet mellom tilsatte og domfelte eller innsatte. Innholdet i artikkelen vil også i hovedsak være knyttet til straffegjennomføringsloven og de generelle prinsippene om

straffegjennomføring slik de beskrives i St. meld. nr. 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen. I noen sammenhenger vil jeg komme inn på tilsattes forhold til andre tilsatte herunder forholdet til overordnede og overordnet instans i kriminalomsorgen. Det siste vil særlig være relevant i

forbindelse med omtalen av saksbehandlingen.

Som nevnt innledningsvis inneholder den nye

straffegjennomføringsloven en rekke bestemmelser som er av betydning for forholdet mellom tilsatte i kriminalomsorgen og domfelte eller innsatte. Dette er bestemmelser som er resultat av helt bevisste valg i forhold til hvilke verdier lovgivningen som regulerer kriminalomsorgen, bør bygge på. For å kunne gi en nærmere beskrivelse av grunnlaget for de verdivalg som er gjort i forbindelse med utarbeidelse av utkastet til ny straffegjennomføringslov, vil jeg prøve å gi en kortfattet beskrivelse av de avveininger som ble gjort ved utarbeidelse av de viktigste

grunnlagsdokumentene. De sentrale grunnlagsdokumentene som har bidratt til utformingen av innholdet i den nye

straffegjennomføringsloven, er Fengselslovutvalgets innstilling NOU:

1988 nr. 37, Friomsorgsutvalgets innstilling NOU: 1993 nr. 32 og St.

meld. nr. 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen. De to

utvalgsinnstillingene, spesielt gjelder dette Fengselslovutvalgets innstilling, kom med konkrete forslag til regulering av fengselsvesenet og friomsorgens virksomhet. Stortingsmeldingen om kriminalomsorgen, som bygger på begge de nevnte innstillingene, er først og fremst en

Balanse mellom sikkerhet og domfeltes individuelle forhold

Verdivalg

Straffegjennom- føringsbehov

”innholdsmelding” som legger stor vekt på å beskrive hvilket innhold straffegjennomføringen bør ha.

Fengselslovutvalgets innstilling NOU: 1988 nr. 37

Fengselslovutvalget foretok i forbindelse med utarbeidelse av NOU:

1988 nr.37 en omfattende gjennomgang av systemet for gjennomføring av fengselsstraff. Utvalget var spesielt opptatt av de innsattes rettsstilling i systemet og utmeislet noen viktige hovedprinsipper for ”god

fangebehandling”. De viktigste områdene utvalget var opptatt av, var regulering av innsattes ”rettigheter”, forutberegnelighet i

saksbehandlingen, rettssikkerhet, normalitetsprinsippet og en mer individuell behandling av den enkelte. Alle de sentrale områdene fengselslovutvalget drøftet, reiser en rekke etiske dilemmaer og problematiserer avveiningen av ulike interesser. Hvordan løses for eksempel avveiningen mellom innsattes ”rettigheter” og hensynet til samfunnets sikkerhet? Hvor langt kan man tøye normalitetsprinsippet uten å uthule straffen så mye at det ikke blir noe igjen av reaksjonen? Og er individuell behandling etisk forsvarlig hvis dette regelmessig fører til stor forskjellsbehandling mellom innsatte ? Dette er noen eksempler på hvilke avveininger fengselslovutvalget måtte gjøre før utvalget kunne presentere sitt lovforslag. Avveininger av ulike interesser hører også med i de tilsattes hverdag selv om mange kanskje ikke tenker over det i sitt daglige virke.

Nytt fundament for friomsorgen NOU 1993: 32

For Friomsorgsutvalget var den rolle friomsorgen skulle ha i samfunnet en meget sentral del av drøftelsene. Rent historisk var friomsorgen en del av det sosiale hjelpeapparatet, og etaten ble underlagt staten som en strafferettsetat først i 1980. Etter 1980 har friomsorgen gradvis endret fokus fra å være en hjelpeetat til å bli en strafferettsetat med blant annet selvstendig ansvar for å gjennomføre straffereaksjoner. I

Friomsorgsutvalgets innstilling uttales det følgende om friomsorgens overordnede målsetting og plass i forvaltningen:

”Det overordnede mål er det samme for friomsorgen som for de øvrige

strafferettsetater, bekjempelse av kriminalitet. I den enkelte sak er målet nådd når den domfelte har gjennomført den strafferettslige reaksjon uten brudd på vilkår og uten rapporteringspliktig, ny kriminalitet. Selv om de tiltak friomsorgen setter i verk, kan ha langsiktige positive virkninger for den enkeltes livsførsel, finner ikke utvalget det riktig at slike hensyn knyttes til etatens måloppnåelse og resultatmåling.”

Ovennevnte sitat fra Friomsorgsutvalgets innstilling representerer en meget god illustrasjon på friomsorgens utvikling og veivalg fremover.

Utvalget foreslo også en ny straffereaksjon ”promilleprogram” som alternativ til ubetinget fengsel i forbindelse med promillekjøring. Dette var et ledd i arbeidet med å få bedre struktur over friomsorgens

straffegjennomføring og en bedre lovmessig forankring av virksomheten.

God fange- behandling

Friomsorgens veivalg fremover

Blant de tilsatte i friomsorgen var det delte meninger om utviklingen innen etaten. Enkelte var av den oppfatning at etaten beveget seg i gal retning med større vektlegging på det strafferettslige elementet.

Oppfatningen hos disse var at friomsorgen fortsatt bør legge størst vekt på det sosialfaglige arbeidet. Andre igjen, blant annet representanter fra Justisdepartementet, mente at utviklingen innen friomsorgen gikk i riktig retning. Fra dette hold ble det påpekt at alternative straffereaksjoner har fremtiden for seg, og at en formalisering av virksomheten gjennom lovfesting av reaksjonene ville høyne friomsorgens status. Denne debatten om utviklingen innen friomsorgen illustrerer hvilken spenningsfelt man jobber i innenfor kriminalomsorgen.

Alternative straffe- reaksjoner

Stortingsmelding nr 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen

I stortingsmeldingen om kriminalomsorgen redegjør Justisdepartementet for hvordan man tenker seg den fremtidige kriminalomsorgen. På det administrative området skisseres det hvordan man tenker seg en ny organisasjon med et regionalt nivå og en sammenslåing av

fengselsvesenet og friomsorgen. Stortingsmeldingen redegjør grundig for innholdet i fengselsstraffen og samfunnsstraffene og gir ganske sterke signaler om hvilket verdigrunnlag organisasjonen skal bygge på. Både omtalen av innholdet i straffen og den omfattende drøftelsen av verdigrunnlaget er viktige signaler som det er naturlig å omtale i forbindelse med yrkesetikk. Selv om de overordnede prinsipper og verdier som skisseres i stortingsmeldingen, er generelle retningslinjer, er de viktige å ta med seg i det daglige. Jeg vil derfor i det følgende forsøke å relatere dem til dagliglivet i et fengsel eller på et friomsorgskontor.

St. meld. nr. 27 omtaler fire grunnleggende verdier som er viktig å forholde seg til som tilsatt i kriminalomsorgen. De grunnleggende verdier er at strafferettslige reaksjoner skal gjennomføres på en for samfunnet betryggende måte, domfelte eller innsatte har krav på å være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet, gjennomføringen skal bygge på individuelle behov og forutsetninger herunder støtte domfelte/innsattes vilje til å bryte med kriminaliteten, og lovgivningen skal bygge på humanitet, rettssikkerhet og likebehandling.

Hensynet til samfunnets sikkerhet, som alltid er et hensyn som må tas, må alltid være det overordnede hensynet ved enhver form for

straffegjennomføring. Jeg har tidligere så vidt omtalt hvilke dilemmaer dette kan føre til for den enkelte tilsatte i kriminalomsorgen. Dette er kanskje det viktigste området hvor interessemotsetningen mellom samfunnet på den ene siden og hensynet til den enkeltes

utviklingsmuligheter på den andre siden kan bli satt på spissen. Selv om man kanskje skulle tro at slike avveininger hyppigere må gjøres av tilsatte i fengselsvesenet, er dette en problemstilling som også er svært aktuell for friomsorgen. Riktignok kan man si at domfelte til

samfunnsstraff generelt sett representerer en lavere sikkerhetsrisiko enn den gjennomsnittlige innsatte, men man må huske på at tilsatte i

friomsorgen har et oppfølgingsansvar for frisikrede og prøveløslatte langtidsdømte som kan representere en stor sikkerhetsrisiko. Tilsatte i friomsorgen vil også oftere kunne oppleve maktesløshet fordi det reelt sett er mye vanskeligere å ha oversikt over en person som gjennomfører reaksjonen ute i samfunnet enn en som er innsatt i fengsel. Samtidig vil sikringsdømte kunne ha særlige behov for oppfølging og behandling som innebærer at avveiningen blir vanskelig. I slike situasjoner er det viktig å huske på at de avgjørelser man tar, helst bør gagne domfelte eller

innsatte på lengre sikt. Her er det viktig å huske at kriminalomsorgens bidrag til samfunnets trygghet er å foreta fornuftige avveininger mellom de hensyn som foreligger og å motivere domfelte/innsatte til å delta i tiltak som kan bidra til å motvirke ny kriminalitet.

Sammenslåing av

fengselsvesenet og friomsorgen

Fire

grunnleggende verdier

Samfunnets sikkerhet

Gagne domfelte på lengre sikt

At domfelte eller innsatte har krav på å være beskyttet mot vilkårlighet og overgrep, er en annen viktig del av verdigrunnlaget for

kriminalomsorgen slik det beskrives i stortingsmeldingen. Dette innebærer at det er et ufravikelig krav at avgjørelser som gjelder domfeltes rettigheter og plikter, skal være lovlige og i samsvar med gjeldende forvaltningspraksis. Den enkelte skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlig behandling av forvaltningsorganene , ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine interesser. Selv om dette prinsippet i utgangspunktet først og fremst retter seg mot ledelsen og ansatte som behandler enkeltsaker, er det også viktig for andre tilsatte. I friomsorgen vil det også være vanlig at den tilsatte som har mest kontakt med domfelte, også har et saksbehandleransvar og forbereder avgjørelser som vil ha vidtrekkende følger for den enkeltes rettsstilling. Også tilsatte i fengselsvesenet som arbeider direkte mot den innsatte, for eksempel kontaktbetjentene, har et vesentlig ansvar på dette området. Det er også viktig å være oppmerksom på at tilsatte som arbeider med innsatte i praksis, er viktige premissleverandører i forbindelse med forberedelse av saker.

Straffegjennomføringen skal innen de rammene lovgivningen gir, bygge på domfelte/innsattes individuelle behov og forutsetninger og å støtte vedkommendes vilje til å bryte med

kriminaliteten. Det er svært viktig, innenfor de rammene lovgivningen oppstiller, å bygge på domfeltes/ innsattes ressurser og å ta hensyn til individuelle behov. Samtidig er det også viktig å støtte domfelte og innsatte som viser vilje til å bryte med fremtidig kriminalitet. Dette innebærer at den daglige kontakt tilsatte har med domfelte eller innsatte, vil være svært vesentlig. Det vil også være de tilsatte som er nærmest den domfelte eller innsatte som enklest vil se hvilke ressurser man kan bygge på i en straffegjennomføringssituasjon og hvilke behov den enkelte har.

Lovgivningen og gjennomføringen av straffen skal bygge på humanitet, rettssikkerhet og likebehandling. Likeverd, felles rettigheter og

muligheter, ikke-diskriminering og likebehandling skal være sentrale verdier i kriminalomsorgen. Humane verdier, upartisk behandling, alminnelig anerkjente menneskerettigheter og respekt for

menneskeverdet skal danne grunnlaget for kriminalomsorgens

gjennomføring av strafferettslige reaksjoner. En human gjennomføring av straff innebærer at alle har krav på en rimelig standard

(ressursmessig), og at tilsatte viser rimelig respekt for domfelte eller innsattes menneskeverd uavhengig av hvilket lovbrudd vedkommende har eller er mistenkt for å ha begått. Nå vil forholdene den enkelte domfelte eller innsatte lever under, være svært forskjelligartet. Det er for eksempel stor forskjell på en person som utholder samfunnsstraff og en som utholder fengselsstraff i fengsel med høyt sikkerhetsnivå.

Varetektsinnsatte er også en gruppe innsatte som regelmessig har et mye mer tyngende fengselsopphold enn en innsatt som gjennomfører en dom.

Prinsippet om en human gjennomføring av strafferettslige reaksjoner vil derfor være mest praktisk i forhold til varetektsinnsatte og innsatte i

Beskyttet mot vilkårlighet og overgrep

Individuelle behov og forutsetninger

Humanitet, rettssikkerhet og

likebehandling

fengselsavdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. For denne gruppe innsatte må alle tilsatte føle et spesielt ansvar i forhold til å minske skadevirkningene av for eksempel isolasjon.

Rettssikkerhet er en svært vesentlig verdi i all straffegjennomføring. For domfelte og innsatte vil betingelsene for straffegjennomføringen

eventuelt varetekstoppholdet være det viktigste. De vilkår og forutsetninger som gjelder for straffegjennomføringen eller

fengselsoppholdet, vil bestemme innholdet i domfelte/innsattes liv. Sett i realasjon til rettssikkerhet vil derfor kravene om personlig integritet og en kvalitativ minstestandard overskygge de andre idealene man kan si er en del av rettssikkerhetsbegrepet.(jf. Ståle Eskeland ”Fangerett s.450 ) Domfelte og innsatte flest vil derfor kunne være ekstremt opptatt av de konkrete ”soningsbetingelsene.”

Dette betyr at de små dagligdagse avgjørelser, som for tilsatte kan fortone seg som bagateller, oppfattes som svært vesentlig av den enkelte domfelte eller innsatte.

På bakgrunn av dette er det ikke uvanlig at tilsatte opplever at domfelte eller innsatte klager på bagatellmessige forhold mens innsatte på sin side opplever de påklagede forhold som svært vesentlige. Det er viktig at de tilsatte er oppmerksomme på slike mekanismer fordi det er lettere å

”akseptere” at domfelte klager på ulike forhold hvis man har en grunnleggende forståelse for den situasjonen vedkommende faktisk befinner seg i. Hvis man er oppmerksom på hvilken betydning

”tilsynelatende små ting” kan ha på domfelte eller innsatte, vil man i sitt virke også kunne bidra til et bedre miljø. Dette er et forhold som

antagelig vil ha størst betydning i en fengselssituasjon hvor rammene omkring innsattes tilværelse er sterkt regulert. Ved gjennomføring av en samfunnsstraff vil domfelte fungere i en tilnærmet normalsituasjon og presset på domfelte vil da fortone seg som langt mindre. I praksis antas det at det først og fremst er tilsatte i fengselsavdeling med høyt eller særlig høyt sikkerhetsnivå som vil oppleve at innsatte klager ofte, ikke bare i forbindelse med sentrale avgjørelser, men også i forhold til daglige rutiner. Tilsatte i fengsel med høyt eller særlig høyt sikkerhetsnivå bør derfor være svært bevisst på forhold som angår dagliglivet i fengslet.

Mange rutiner er etablert med tanke på sikkerhet, og det vil alltid være nødvendig med noen faste rutiner for å opprettholde en rimelig grad av ro og orden. Det er også viktig at man utviser lojalitet i forhold til regelverket og signaler fra overordnede. Men innenfor disse

rammebetingelsene vil det alltid være rom for ulike løsninger. Tilsatte bør derfor alltid vurdere hvordan ulike rutiner påvirker innsatte og forsøke å være kreative i forhold til den daglige behandlingen av den enkelte.

Ståle Eskeland gir på s.450 i ”Fangerett” uttrykk for at kravene om rettslikhet og likhet tradisjonelt har vært de viktigste sidene av

rettssikkerhetsidealet sett ut ifra et samfunnsmessig synspunkt. Dette er sider ved rettssikkerhetsidealet som tradisjonelt også vektlegges mest ved utforming av lovgivning som omfatter myndighetsutøvelse. For at

Rettssikkerhet

Minstestandard

Lojalitet til regelverket

Rettssikkerhets- idealet

man skal oppnå mest mulig likhet for loven og likebehandling, er det viktig at lovgivningen ikke er for generell, det vil si at den gir for store fullmakter til forvaltningen når det gjelder behandlingen av domfelte og innsatte. Det er også viktig at det er klare hjemmelsgrunnlag i loven for de ”inngrep” som kan gjøres i forhold til domfelte og innsatte.

Fengselsloven av 1958 gav i liten grad presise rammer for forvaltningens myndighetsutøvelse i forhold til innsatte. Justisdepartementet har derfor lagt vekt på å utforme den nye straffegjennomføringsloven slik at den i mye større grad oppstiller klare rammer for behandlingen av den enkelte.

Dette innebærer at forvaltningen (Justisdepartementet) har mindre frihet til å bestemme innholdet i straffegjennomføringen og de nærmere prinsippene for behandlingen av domfelte og innsatte.

For å oppfylle kravene til rettslikhet kreves også at det finnes tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier i systemet for eksempel en

funksjonell klageordning og en lovgivning som regulerer saksbehandlingen. Jeg vil komme nærmere inn på

saksbehandlingssystemet under det punktet som omhandler straffegjennomføringsloven.

Stortingsmeldingen om kriminalomsorgen omtaler også en rekke prinsipper som skal gjelde for gjennomføring av straff både i og utenfor fengsel. Jeg vil gi en kort omtale av de prinsipper som først og fremst relaterer seg til forholdet mellom domfelte/innsatte og tilsatte.

Ett av prinsippene som relaterer seg direkte til de tilsatte, er at dagliglivet i fengslene skal preges av et aktivt samvirke. Menneskelig kontakt er viktig for påvirkning og utvikling av innsatte. Et godt miljø skapes i situasjoner hvor tilsatte og innsatte omgås gjennom daglige gjøremål.

Det er viktig at tilsatte opptrer som gode rollemodeller i miljøet fordi mange innsatte har manglet positive påvirkningsfaktorer i sitt tidligere miljø. For mange domfeltes utviklingsmuligheter er det viktig å være vitne til at vanlige problemer kan løses på vanlig måte av vanlige mennesker. Et aktivt samvirke mellom tilsatte og domfelte/innsatte vil også være med på å øke sikkerheten og dempe risikoen for ureglementær atferd, uro og negativ innflytelse på miljøet. Tilsattes tilstedeværelse i miljøet vil også bidra til at tegn på negativ utvikling i for eksempel fangemiljøet vil kunne oppdages og forebygges. Det er også viktig at de tilsatte deltar i utviklingen av nye gjennomføringsformer og faglige tiltak som kan benyttes under straffegjennomføringen. Det er i denne

forbindelse svært vesentlig med en videreutvikling av en

tjenestemannsrolle hvor tilsatte har en aktiv rolle i å bidra til at domfelte oppnår en kriminalitetsfri tilværelse etter gjennomføringen.

Man sier gjerne at de tilsatte er kriminalomsorgens viktigste ressurs.

Som beskrevet ovenfor, er det de tilsatte som er nærmest domfelte eller innsatte, og som i praksis vil representere den største

påvirkningsfaktoren. Det er derfor nødvendig at det er en tilfredsstillende personalstruktur både på det enkelte friomsorgskontor og i det enkelte fengsel. Kriminalomsorgen skal ha et arbeidsmiljø som gir de tilsatte

Aktivt samvirke

Rollemodeller

Vidreutvikling av

tjenestemanns- rolle

Den største påvirknings- faktoren

vern mot psykiske og fysiske skadevirkninger og som sikrer en trygg arbeidsplass og en meningsfull arbeidssituasjon. Det innebærer at det skal være en sikkerhetsmessig forsvarlig bemanning i ulike situasjoner hvor tilsatte har kontakt med domfelte. På alle nivåer er det ledelsen som har ansvar for å følge opp tiltak innenfor helse, miljø og sikkerhet. Det er derfor viktig at det er et godt samarbeid mellom tilsatte på alle nivåer.

Forholdet til internasjonale menneskerettigheter

Gjennomføring av straff, spesielt gjelder dette gjennomføring av straff i fengsel, representerer et stort inngrep i det enkelte menneskes personlige integritet og privatliv. Ved gjennomføring av fengselsstraff og

strafferettslige særreaksjoner blir innsattes kontakt med omverdenen begrenset i betydelig grad. Når det gjelder gjennomføring av

samfunnsstraff, kan den domfelte i større grad opprettholde kontakten med arbeidsliv, skole, familie og omgangskrets for øvrig. Blant annet på bakgrunn av det økte fokus på enkeltindividets rettigheter og fordi straff representerer et så vidt stort inngrep i enkeltindividets rettsstilling, har både FN og Europarådet utarbeidet generelle retningslinjer for

behandling av domfelte og innsatte. Dette er retningslinjer som har vært retningsgivende for departementets arbeid med den nye

straffegjennomføringsloven. Også De forente nasjoners konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene (EMK) har vært viktige

grunnlagsdokumenter ved utforming av loven. Jeg vil i det følgende kommentere de prinsippene som er mest sentrale i relasjon til forholdet mellom tilsatte og domfelte/innsatte.

Europarådets menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3 sier at ingen skal bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Den første refleksjon man gjerne får når man leser denne artikkelen i EMK, er at dette er en bestemmelse som ikke er særlig praktisk for norske forhold. Man tenker gjerne at forholdene i fengselsvesenet i Norge er så bra og de innsattes rettssikkerhet så godt ivaretatt gjennom lovgivning og forskrifter, at bestemmelsen bare har en teoretisk betydning. Imidlertid er det slik at EMK art.3 er blitt vurdert i forhold til Norges behandling av varetektsinnsatte. I den forbindelse er det først og fremst spørsmålet om umenneskelig eller nedverdigende behandling som har vært aktuelt.

I forbindelse med overvåkingen av at konvensjonens bestemmelser overholdes, er det nedsatt et overvåkningsorgan som kalles

torturkomiteen (CPT). Denne komiteen skal påse at det ikke finnes tortur eller brudd på andre bestemmelser i EMK art.3 i fengsler, politiarrester og andre steder hvor personer sitter innesperret mot deres vilje.

Enkeltindividets rettsstilling

Varetektsinn- satte

Torturkomiteen

Komiteen besøkte Norge i 1993, 1997 og i 1999. Komiteen var særlig opptatt av forholdene for varetektsinnsatte, både for varetektsinnsatte i politiarrest og varetektsinnsatte som oppholdt seg i fengsel. Et forhold som er praktisk i forhold til behandlingen av varetektsinnsatte, er at komiteen har vært opptatt av forholdene for varetektsinnsatte underlagt brev og besøksrestriksjoner. Personer i slike situasjoner sitter isolert, ofte i lengre tid, og det er derfor en betydelig utfordring for

kriminalomsorgen å motvirke skadevirkninger av isolasjon. Slike forhold som dette er det svært viktig at tilsatte i kriminalomsorgen, som er i kontakt med varetektsinnsatte, er opptatt av.

Når det gjelder varetektsinnsatte, er det ikke alltid like lett for tilsatte i fengselsvesenet og håndtere situasjonen fordi det er politi og

påtalemyndighet som beslutter rammene for behandling av varetektsinnsatte.

Det er imidlertid mulig å gjøre mye for å lette situasjonen også for varetektsinnsatte som er underlagt ”fulle restriksjoner.”I forhold til denne gruppen er det først og fremst viktig at man bruker tid på å kommunisere med innsatte og å iverksette tiltak som kan være med på å lette isolasjonen. Det er også viktig å bruke ressurser på å finne en egnet beskjeftigelse for varetektsinnsatte underlagt restriksjoner som selv ønsker å være sysselsatt. Dette er ikke alltid like enkelt i praksis fordi varetektsinnsatte med restriksjoner ikke deltar i fellesskapet. I slike tilfeller er det viktig å vurdere om det ikke er mulig å tilby individuell sysselsetting i form av for eksempel skole eller arbeid.

Kriminalomsorgen har en forpliktelse til å motvirke skadelige virkninger av isolasjon; et prinsipp som også er kommet til uttrykk i

straffegjennomføringsloven.

Innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå

Forholdet til EMK artikkel 3 vil også kunne settes på spissen i forbindelse med behandling av innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. I forhold til denne gruppe innsatte inneholder

straffegjennomføringsloven en hjemmel til å begrense/utelate innsatte helt fra fellesskapet. Det betyr at enkelte av disse personene vil bli sittende under tilnærmet samme forhold som varetektsinnsatte underlagt restriksjoner. Også i forhold til denne gruppen vil det være svært viktig at de tilsatte er opptatt av kommunikasjon med innsatte og utviser kreativitet i forhold til tiltak som kan være med på å motvirke skadelige virkninger av isolasjonen. Det understrekes her at de tiltak som

iverksettes, må holde seg innenfor det som er sikkerhetsmessig

forsvarlig, men igjen er det viktig å påpeke at mye vil kunne gjøres selv innenfor de rammene som gjelder i en høyrisikoavdeling. Når det gjelder varetektsinnsatte og innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, er det spesielt viktig å være oppmerksom på betydningen av ”de små ting” i hverdagen. Under de mest restriktive betingelsene vil

”soningsforholdene” i hverdagen bli særdeles vesentlig. Dette er innsatte

Kommunika- sjon med innsatte

som vanligvis ikke vil kvalifisere til permisjoner og andre ”goder” som normalt er med å gjøre fengselsoppholdet lettere.

Forholdet til FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon regulerer barns rettigheter når den ene eller begge foreldrene er fengslet. Det heter i artikkel 2 nr. 1 at ingen barn skal diskrimineres på grunn av foreldres status. I tillegg til dette pålegger artikkel 9 nr. 3 staten å respektere barns rett til samvær med sine

foreldre. Både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17 har bestemmelser om beskyttelse av familielivet. Dette betyr at

kriminalomsorgen har en forpliktelse til å legge forholdene til rette for at barn skal kunne ha samvær med sine fengslede foreldre.

Når det gjelder gjennomføring av samfunnsstraff, vil forholdene som oftest ligge vel til rette for at domfelte skal kunne opprettholde kontakten med sine barn. Det er derfor først og fremst i forhold til domsinnsatte disse forpliktelsene vil være relevante. Når det gjelder retten til kontakt mellom foreldre og barn, vil denne retten kunne begrenses når

sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig.

Justisdepartementet er svært opptatt av å styrke barns rettsstilling i situasjoner hvor en eller begge foreldre utholder fengselsstraff. I straffegjennomføringsloven § 3, annet ledd, fastslås det at barns rett til samvær med sine foreldre skal tillegges betydelig vekt ved alle typer fengselsmessige beslutninger. Også på dette området vil spesielt tilsatte i fengselsvesenet kunne stå overfor vanskelige avveininger. Både

lovgivningen og våre internasjonale forpliktelser er meget klar på at innsattes samvær med barn bare skal kunne skje innenfor

sikkerhetsmessig forsvarlige rammebetingelser. Men det er klart at den enkelte her vil kunne stå i mange vanskelige situasjoner når avveiningen av hva som er sikkerhetsmessig forsvarlig skal foretas. Det kan åpenbart være vanskelig å fatte ”negative” avgjørelser på et område som dette selv om avgjørelsen er svært velbegrunnet. Her er det imidlertid viktig å kunne vurdere situasjonen både på kort og lang sikt. Hvis for eksempel en innsatt svikter på permisjon, vil det kunne ha langt alvorligere konsekvenser for samvær med barnet på lang sikt enn hva et avslag vil ha der og da. Når det gjelder forholdet mellom innsatte og barn den innsatte har samværsrett med, er det viktig at tilsatte oppmuntrer den innsatte til å ha kontakt med barnet i størst mulig grad innenfor de rammene som gjelder. Dette vil være med på å styrke innsattes nettverk og være en del av det nettverksarbeid som for eksempel kontaktbetjenten bør bidra til. Det vil være en stor utfordring for tilsatte i

kriminalomsorgen å ivareta de spesielt unge innsatte.

Kriminalitetsutviklingen, især i de store byene, indikerer at det kan bli en voksende gruppe svært unge innsatte som har begått til dels alvorlig kriminalitet, og som ender opp med lange dommer. Tilsatte, særlig kontaktbetjentene, må utvise et ansvar overfor unge innsatte. Allerede i dag er det gode muligheter til å vise stor grad av fleksibilitet når det

Kunne ha samvær med sine fengslede foreldre

Barns rettsstilling

gjelder behandlingen av unge innsatte. Det vil antagelig være nødvendig å utvikle virkemidler som tar hensyn til at en større gruppe innsatte for fremtiden vil være mellom 15 og 20 år.

Ot.prp. nr. 5 Om lov om gjennomføring av straff

Jeg har ovenfor forsøkt å belyse hvilke grunnleggende prinsipper som ligger bak utarbeidelsen av utkastet til ny straffegjennomføringslov. I tillegg har jeg omtalt de viktigste elementene i det verdigrunnlaget kriminalomsorgen skal bygge på, og som også danner et viktig grunnlag for den nye straffegjennomføringsloven. I det følgende vil jeg gå mer inn på de viktigste prinsippene som er lovfestet i den nye lovgivningen. Ved omtalen av hovedprinsippene for straffegjennomføring i friomsorgen og fengselsvesenet vil jeg redegjøre for noen av de dilemmaer

Justisdepartementet har stått overfor ved valg av ulike løsninger. Hvilke signaler den nye lovgivningen gir til tilsatte i forhold til behandling av domfelte og innsatte, vil også bli omtalt nærmere.

Hva er kriminalomsorgens formål ?

Hva som er kriminalomsorgens hovedformål, omtales nærmere i straffegjennomføringsloven § 2.

”Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Ved vareteksfengsling skal kriminalomsorgen legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon.”

At kriminalomsorgen er forpliktet til å ta hensyn til formålet med straffen, er kanskje den del av formålsbestemmelsen det vil være delte oppfatninger om blant tilsatte i kriminalomsorgen. Denne bestemmelsen innebærer at det i visse tilfeller settes andre begrensninger i

kriminalomsorgens frihet til å behandle innsatte enn hva som følger av hensynet til samfunnets sikkerhet og hensynet til å motvirke ny

kriminalitet. Hensynet kan for eksempel innebære at enkeltpersoner ikke blir direkte innsatt i eller overført til åpen anstalt på tross av at det er sikkerhetsmessig forsvarlig og hensiktsmessig. Dette hensynet vil derfor i noen situasjoner kunne komme i strid med formålet å motvirke ny kriminalitet fordi det kan forhindre adekvat rehabilitering.

Ser man ovennevnte formål i sammenheng med utviklingen innen kriminalomsorgen de senere år, er det imidlertid enklere å forstå. Vi har allerede i dag fengsler med svært ulikt gjennomføringsregime og

sikkerhetsnivå. Den nye straffegjennomføringsloven, og utviklingen innen kriminalomsorgen for øvrig, trekker i retning av at det vil bli enda større differensiering. Dette er en utvikling som er ønsket ut ifra et faglig ståsted, men det krever at kriminalomsorgen har evne til å ta rimelige

Hensyn til formålet med straffen

Større diffrensiering

hensyn til den alminnelige rettsoppfatningen. Sagt med andre ord er det viktig at systemet har legitimitet i befolkningen. Det er for eksempel ikke uproblematisk at en person som er domfelt for alvorlig kriminalitet, for eksempel knyttet til vold, overføres til gjennomføring av deler av straffen i lokalsamfunnet, selv om man skulle være overbevist om at vedkommende ikke vil svikte. Hvis systemet mister sin troverdighet og legitimitet i befolkningen, vil resultatet kunne bli en motreaksjon med innstramminger. Tilsatte i kriminalomsorgen må derfor være opptatt av å balansere ulike hensyn mot hverandre og til å foreta grundige

vurderinger før viktige avgjørelser tas.

Når det gjelder hensynet til formålet med straffen, vil dette hensynet naturlig nok være mest praktisk i forhold til gjennomføring av

fengselsstraff. Når det gjelder samfunnsstraff, vil de fleste beslutninger som bli tatt, ikke ha så stor betydning for innholdet i straffereaksjonen som de beslutninger som tas i forbindelse med gjennomføring av fengselsstraff. Med andre ord vil det være større variasjoner i

gjennomføringsalternativene ved gjennomføring av fengselsstraff enn tilfellet er ved samfunnsstraff hvor det først og fremst er snakk om å endre ”innholdet” i timene. Ved gjennomføring av fengselsstraff vil man kunne velge mellom fengsel med særlig høyt sikkerhetsnivå til

gjennomføring av fengselsstraff utenfor fengsel i den andre enden av skalaen.

Straffen skal gjennomføres på en måte som motvirker ny kriminalitet.

Selv om kriminalomsorgen bare kan ha ambisjoner om å bidra til å motvirke ny kriminalitet er dette en meget stor utfordring for etaten. Hva som motvirker ny kriminalitet, er ikke alltid like lett å svare på fordi årsakene til at domfelte begår nye lovbrudd kan være svært komplekse.

Her er det også viktig å understreke at kriminalomsorgen bare kan gi et bidrag til å forebygge ny kriminalitet, og at forutsetningen for å lykkes vil være avhengig av innsats fra andre offentlige etater/private

samarbeidspartnere, og ikke minst av domfelte eller innsattes nettverk.

Når det gjelder den viktige rollen de tilsatte kan ha i forhold til dette formålet, vises til tidligere omtale under punktet som omhandler verdigrunnlaget. Dette er et formål som er av like stor betydning ved gjennomføring av samfunnsstraff som ved gjennomføring av

fengselsstraff.

Det er et helt grunnleggende vilkår både ved gjennomføring av samfunnsstraff og ved gjennomføring av fengselsstraff at straffegjennomføringen skal være sikkerhetsmessig forsvarlig.

Sikkerhetsvurderingen vil naturligvis være viktigst i forbindelse med gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner, og den kan ofte være vanskelig å foreta fordi det foreligger motstridende

interesser. Sikkerheten skal imidlertid alltid være et overordnet hensyn som skal legges mest vekt på ved tvil. Jeg har tidligere vært inne på at sikkerhetsvurderingene kan være vanskelige og innebære mange dilemmaer for de tilsatte. At det foretas grundige og forsvarlige sikkerhetsvurderinger, er av avgjørende betydning for troverdigheten i

Legitimitet i befolkningen

Motvirke ny kriminalitet

Bidra til å forebygge kriminalitet

Sikkerhets- messig forsvalig

systemet. Historien har vist at alvorlige sviktsituasjoner har ført til dels sterke reaksjoner fra politikere og publikum med krav om

innstrammingstiltak.

At innsatte skal sikres tilfredsstillende forhold, er et meget vesentlig prinsipp som er rettet mot fengselsvesenet. Hva som er tilfredsstillende forhold, må fortolkes nærmere og i relasjon til flere forhold. For det første må tilfredsstillende forhold ses i forhold til det

gjennomføringsalternativ innsatte rent faktisk befinner seg i. Hva som er tilfredsstillende forhold, vil variere sterkt for eksempel i fengsler med høyt sikkerhetsnivå og en overgangsbolig. Det må også stilles ulike krav til ressurssituasjonen i fengsler som er beregnet for langtidsdømte og fengsler som først og fremst skal huse innsatte med korte dommer. Hva som er tilfredsstillende forhold, må også ses i relasjon til de materielle forhold i samfunnet for øvrig og ressurssituasjonen i etaten.

Et viktig forhold i dette prinsippet er at innsatte skal ha krav på en viss minstestandard på det sikkerhetsnivå den enkelte befinner seg. I en situasjon hvor det er et sterkt fokus på individuell behandling og økt satsning på for eksempel programvirksomheten, blir det viktig å unngå å komme i den situasjon at en for stor del av ressursene kanaliseres til de mest ressurssterke. Det er viktig at man hele tiden har fokus på at det skal være et godt grunntilbud til alle, også innsatte som ikke er motiverte eller ser seg stand til å delta aktivt i programmer, undervisning mv.

Samtidig er det viktig å ha virkemidler som påvirker motivasjonen og oppfordrer innsatte til å gjøre noe med sin situasjon. Dette kan være en vanskelig balansegang i praksis fordi man ofte ser at innsattes

motivasjon relaterer seg til troen på at man får bedre ”soningsforhold” i den grad man er villig til å delta i programmer rettet mot kriminaliteten, relevant undervisning m v. Selv om det ville være fristende å kanalisere betydelige ressurser til programvirksomhet/ andre positive virkemidler for å øke motivasjonen til innsatte, har en slik ensidig strategi klare etiske betenkeligheter. Dette skyldes først og fremst at en for sterk satsning på slike virkemidler vil kunne føre til stor skjevhet i

ressursfordelingen mellom ulike grupper av innsatte. Det er antagelig også slik at innsatte som er motivert for å delta i for eksempel

programmer regelmessig, vil være mer ressurssterke enn innsatte som ikke er motivert for deltagelse. Samtidig er det også slik at det er lettere å jobbe med innsatte og å oppnå resultater hvis vedkommende er motivert.

Jeg har her prøvd å vise at de vurderinger man må gjøre i forbindelse med prioritering av knappe ressurser, ikke kan ses isolert fra etiske prinsipper. Det er slett ikke uinteressant hvordan man fordeler de tilgjengelige ressursene i forhold til hvilke resultater man kan oppnå.

Samtidig har bruk av ressurser etiske sider som må vurderes.

Sikres

tilfredsstillende forhold

Minstestandard

Grunntilbud til alle

Etiske

betenkeligheter

Innholdet i straffegjennomføringen

Den nye straffegjennomføringsloven har en egen bestemmelse som angir de sentrale deler av innholdet i straffegjennomføringen i friomsorgen og fengselsvesenet. Jeg har allerede berørt flere elementer som relaterer seg til innholdet i straffen herunder kravet til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring, barns rett til å å ha kontakt med sine fengslede foreldre og elementer i forbindelse med bruk av programmer herunder fordeling av ressurser. Et sentralt element i den nye straffegjennomføringsloven er at innholdet i straffen, i større grad enn tidligere, blir betraktet som et virkemiddel til å motvirke ny kriminalitet. Det er også et gjennomgående trekk at den nye lovgivningen stiller store krav til de tilsatte både i friomsorgen og fengselsvesenet hvis lovens målsettinger skal kunne virkeliggjøres. Et eksempel på dette er den store grad av differensiering av domfelte og innsatte som den nye loven legger opp til. Et stort mangfold av gjennomføringsalternativer fører til at de tilsatte må foreta hyppige sikkerhetsvurderinger og andre vurderinger i forhold til

domfelte og innsatte. Vurderingene kan være relatert til ”formålet ved straffen”, domfeltes behov for ulike tiltak og hvilke tiltak vil være mest effektive i forholdet til hovedmålet om å bidra til å motvirke ny

kriminalitet.

Kriminalomsorgens ambisjon om å virke kriminalitetsforebyggende stiller helt andre krav til de tilsatte enn om målet bare hadde vært å gjennomføre straffen uten svikt.

Når det gjelder innholdet i straffen, er det spesielt to forhold som vil ha stor betydning for forholdet mellom tilsatte og domfelte/innsatte. For tilsatte i friomsorgen vil den nye samfunnsstraffen innebære til dels betydelige endringer i forholdet mellom tilsatte og domfelte fordi tilsatte vil få enkelte andre oppgaver i forbindelse med samfunnsstraffen som de ikke har i dag. Tilsatte i fengselsvesenet på sin side vil kanskje ikke oppleve så radikale endringer, men utviklingen av programvirksomheten og ikke minst utviklingen av den tradisjonelle tjenestemannsrollen vil merkes godt.

Den viktigste endringen i forhold til straffegjennomføring i friomsorgen, sammenliknet med dagens system, er at de tilsatte vil få større myndighet i utformingen av reaksjonens innhold og større maktmidler i forhold til å reagere på brudd på vilkår. Når det gjelder det første forholdet, vil noen sikkert hevde at tilsatte i friomsorgen også tidligere har lagt premissene for straffereaksjonens innhold gjennom sine forslag til

”tilsynsprogrammer” og forslag til for eksempel samfunnstjeneste. Å foreslå slike tiltak overfor retten er ikke så ulikt samfunnsstraffen hvor hovedregelen vil være at tilsatte i friomsorgen ”fyller opp” timetallet med et innhold som synes hensiktsmessig for den enkelte domfelte.

Imidlertid vil det oppfattes som to ulike situasjoner av de tilsatte fordi det er ”enklere” å foreslå et opplegg for domstolen, enn i ettertid å fylle opp innholdet i timetallet. Med andre ord har tilsatte etter det gamle systemet kunne vise til at innholdet er besluttet av domstolen i

situasjoner hvor domfelte klager på innholdet, mens hovedregelen ved

Innholdet i straffen

Kriminalitets- forebyggende

samfunnsstraffen vil være at tilsatte i større grad må forsvare og stå til rette for egne avgjørelser. Nå er det slik at tilsatte også i dag er forpliktet til å forsvare avgjørelser man selv ikke har tatt, fordi det er en del av den lojalitet den enkelte bør utvise i forhold til det system man er en del av.

Imidlertid er det en mer krevende situasjon når tilsatte i større grad må ta sentrale beslutninger i forhold til domfelte. Ikke minst gjelder dette tilsatte i friomsorgen som på bakgrunn av innholdet i

straffegjennomføringen ofte vil komme svært nær den domfelte. Det er viktig at de tilsatte er bevisste på hvordan de opptrer i situasjoner hvor domfelte klager/eventuelt motsetter seg det innholdet man mener vil være mest hensiktsmessig. I slike situasjoner er det viktig å forholde seg til de føringer som gis i lovgivningen og andre sentrale retningslinjer.

Samtidig vil man ofte kunne oppnå mye gjennom god kommunikasjon med den domfelte. Det er viktig å kunne formidle på en forståelig og grei måte hvorfor man mener at domfelte nettopp trenger et spesielt program eller et annet tiltak.

En annen vesentlig endring som vil berøre tilsatte i friomsorgen, er den effektivisering i reaksjoner på brudd på vilkår ved

straffegjennomføringen som den nye loven legger opp til. Det legges opp til en effektivisering både når det gjelder brudd på vilkår ved

samfunnsstraff og brudd på prøveløslatelsesvilkår. I forhold til å reagere på brudd vil tilsatte i friomsorgen praktisk talt befinne seg i

”førstelinjen” det vil si at det er de som avdekker og vil måtte rapportere bruddene videre. Slik er det i og for seg også i dag ved at friomsorgen er forpliktet til å rapportere brudd til politiet etter nærmere angitte

retningslinjer. Å rapportere brudd etter den nye

straffegjennomføringsloven vil nok likevel oppleves som mer dramatisk fordi det er forutsatt at kriminalomsorgen som hovedregel skal begjære gjeninnsettelse eventuelt omgjøring av straffen overfor forhørsretten under forutsetning av at nærmere angitte betingelser i

straffegjennomføringsloven er oppfylt. På denne måte vil tilsatte i friomsorgen få en sterkere opplevelse av at de vil være en direkte årsak til at domfelte blir gjeninnsatt, eller at straffen blir omgjort. I forhold til dette er det nok viktig å reflektere litt over hvorfor det var nødvendig å endre systemet for reaksjon på brudd på vilkår satt ved samfunnsstraff og i forbindelse med prøveløslatelse. De fleste er enig i at

straffegjennomføring ute i samfunnet er positivt fordi det gir mulighet til å opprettholde en tilnærmet normal tilværelse ved å opprettholde arbeid og nettverk som familie/venner. For at straffegjennomføring ute i samfunnet (samfunnsstraff) skal være et troverdig alternativ til for eksempel ubetinget fengselsstraff, er det imidlertid viktig at det er mulig å reagere på brudd. Effektive reaksjonsmuligheter er ikke bare et middel til å skape den nødvendige legitimiteten for samfunnsstraffen, men også et viktig virkemiddel i kriminalomsorgens daglige arbeide med de domfelte. Det samme gjelder i forhold til kriminalomsorgens oppfølging av prøveløslatte. Det er ikke alltid like lett å holde motivasjonen for arbeidet med løslatte oppe i en situasjon hvor man for eksempel opplever at vedkommende boikotter møteplikten.

Stå til rette for egne avgjørelser

Effektivisering i reaksjoner

Gjeninnsettelse

Samfunnsstraff

Økt satsning på programvirksomheten både i og utenfor fengsel er også et utviklingstrekk som stiller tilsatte i kriminalomsorgen overfor store utfordringer. ”Innholdsbestemmelsen” i den nye

straffegjennomføringsloven legger opp til å likestille

programvirksomheten med undervisning og arbeid i forbindelse med gjennomføring av straff. Dette innebærer at stadig flere tilsatte vil komme i kontakt med programvirksomheten enten som tilretteleggere eller direkte deltagelse i form av å være instruktører eller gruppeledere.

Å delta som instruktør eller gruppeleder vil kunne stille den tilsatte overfor store utfordringer, og virksomheten kan også føre til en del vanskelige etiske avveininger.

For det første vil deltagelse i programvirksomheten føre til at den tilsatte kommer svært tett innpå den domfelte eller innsatte. Hvordan løses en så vidt tett kontakt i forhold til andre oppgaver den tilsatte også naturlig vil ha? Her kan det oppstå en del konfliksituasjoner som innebærer at det vil være fornuftig å skille rollene som instruktør/gruppeleder og

beslutningstaker i saker vedrørende de samme domfelte/innsatte? En del programmer, spesielt gjelder dette programmer rettet mot

volds/sedelighetsproblematikk, kan gå dypt inn på den enkeltes personlighet. Dette kan føre til en del reaksjoner fra domfelte eller innsatte som kan være vanskelig for de tilsatte å takle. Hvordan

håndteres situasjoner hvor man klart ser at virksomheten går sterkt innpå den domfelte/innsatte. Det kan være vanskelig å avgjøre hvor langt man kan gå uten å overskride grensen for hva som er etisk forsvarlig. Her er det også viktig å være klar over at tilsatte i kriminalomsorgen ikke skal drive behandling, samtidig som grensene mellom enkelte inngripende programmer og terapi kan være vanskelig å trekke.

En mer klassisk problemstilling er hvordan den tilsatte skal håndtere opplysninger fra domfelte/innsatte om straffbare forhold vedkommende påstår å ha begått, men som han ikke er domfelt for. Det er ikke uvanlig at gruppeprosesser fører til ”betroelser” som vil kunne være etisk vanskelig å håndtere for de tilstedeværende. På dette området er det svært viktig å ha klare kjøreregler for håndtering av ulike typer

opplysninger i tjenestemannsinstruksen og andre sentrale retningslinjer som berører forholdet mellom domfelte/innsatte og tilsatte. Det er også viktig at kollegaer som driver som instruktører/gruppeledere støtter hverandre og utveksler erfaringer fra virksomheten.

Det mangfoldige innholdet som den nye straffegjennomføringsloven legger opp til, stiller store krav til den rolle de tilsatte skal spille i straffegjennomføringen. Tjenestemannsrollen i fengselsvesenet har vært i utvikling i mange år, og det vil være behov for ytterligere utvikling i yrkesrollen. De tilsatte i kriminalomsorg i frihet har nok generelt sett noe større erfaringer i å drive programmer gjennom at program i mange år har vært en viktig del av friomsorgens straffegjennomføring.

Program- virksomheten

Tett innpå den domfelte eller innsatte

Betroelser

Krav til rolle

Viktigheten av å samarbeide med andre offentlige instanser

Kriminalomsorgen alene vil bare kunne yte et bidrag til å forebygge at domfelte eller innsatte begår ny kriminalitet. For å få til en vellykket rehabilitering er man helt avhengig av at andre instanser som helse- og sosialvesen, skolemyndigheter, arbeidskraftmyndigheter mv. bidrar på de områder disse instanser er forpliktet til. Man sier gjerne at domfelte og innsatte har det samme ansvar og forpliktelser, men også samme krav på ytelser fra andre offentlige instanser som befolkningen for øvrig. Den nye straffegjennomføringsloven legger opp til å styrke og utvikle forvaltningssamarbeidet og viser til dette gjennom en egen lovbestemmelse.

Kriminalomsorgen skal gjennom samarbeid med andre offentlige etater legge til rette for at domfelte eller innsatte får de tjenester de har krav på etter lovgivningen. Samarbeidet skal bidra til en samordnet innsats for å dekke domfelte eller innsattes behov og å fremme deres tilpasning til samfunnet. Bestemmelsen pålegger kriminalomsorgen å samarbeide med andre offentlige instanser på alle nivå i organisasjonen fra ledelsen til den enkelte tilsatte. Det som vil være mest praktisk for tjenestemenn i fengselsvesenet, vil være den daglige kontakten med andre offentlige instanser innen det enkelte fengsel som tilsatte i fengselshelsetjenesten, tilsatte i skolen og sosialkonsulentene. I tillegg vil det være vanlig med ekstern kontakt med andre forvaltningsetater som sosialkontor,

arbeidskontor, skolemyndigheter mv . Tilsatte i friomsorgen vil først og fremst møte sine samarbeidspartnere i andre offentlige instanser utenfor friomsorgskontoret.

Det er viktig å være bevisst på at man møter ”andre kulturer” når man samarbeider med andre offentlige instanser. Dette vil antagelig fremstå som mest tydelig når man samarbeider eksternt fordi de som

representerer ”importetatene” i fengsel, til dels vil tilpasse seg den kulturen som rår i den enkelte fengselsinstitusjon. Dette innebærer ikke at det ikke er kulturforskjeller også når man samarbeider med

helsetjenesten, skolen i fengsel mv. Tvert imot er det svært viktig at man har forståelse for de ulike ståsted man har, og at man prøver å få til en ordentlig dialog når problemer oppstår. En god kommunikasjon mellom de ulike faggruppene i fengslet er av helt avgjørende betydning for å få til optimale forhold for domfeltes rehabilitering. Man må kunne forstå at det kan være et etisk dilemma for fengselslegen å avgi en uttalelse før bruk av spesialtoalett eller for å gi et eksempel som er mer praktisk i relasjon til eldre lovgivning, å avgi uttalelse i forbindelse ved bruk av isolasjon (enerom). I slike situasjoner vil man lett kunne komme til å kritisere fengselshelsetjenesten i stedet for å ta problemstillingene opp til diskusjon.

En sak som illustrerer hvilket spenningsforhold som kan oppstå mellom ulike yrkesgrupper i fengsel, er den diskusjonen man hadde for noen år tilbake om bruk av klor til rensing av brukte sprøyter. For

fengselshelsetjenesten var det lett å godta at klor til å rense brukte

Andre offentlige instanser Forvaltnings- samarbeid

Ulike ståsted

Etisk dilemma

Spenningsforhold mellom

yrkesgrupper

sprøytespisser ble gjort lett tilgjengelig for innsatte fordi dette ble ansett som et viktig HIV-forebyggende tiltak.

Tjenestemenn i fengslet oppfattet derimot tiltaket som ødeleggende i forhold til målet om å motvirke bruk av narkotika i fengsel. De tilsatte var bekymret for at gode muligheter for innsatte til å rense sprøyter indirekte vil oppfordre dem til å bruke stoff. Hadde man stilt begge yrkesgrupper spørsmålet om man synes det er viktig å forebygge en dødelig sykdom, er jeg sikker på at ingen av partene ville være uenig i viktigheten av dette. Det denne saken illustrerer, er at man i enkelte situasjoner vil måtte godta virkemidler, som kan ha en uheldig

signaleffekt isolert sett, for å forebygge enda mer skadelige virkninger.

Satt på spissen måtte man i denne situasjonen akseptere risikoen for at innsatte bruker mer stoff for å motvirke en potensielt enda større skadevirkning. Et annet spørsmål er om innsatte rent faktisk foretar en rasjonell vurdering av farepotensialet ved å benytte seg av urensede sprøyter, hvis behovet for narkotika er sterkt nok. Denne saken endte med at innsatte fikk tilgang på rengjøringsmidler til å rense sprøyter. Det som er viktig når man kommer opp i uenighet og konflikter av denne type, er å prøve å tenke seg konsekvenser av den holdning man inntar.

Fra en synsvinkel vil spørsmålet være om det er etisk å forsvarlig å akseptere resultatet, slik det i ytterste konsekvens kan bli, av det standpunktet man inntar.

Jeg vil i det følgende forsøke å illustrere en konflikt hvor den etiske avveiningen kan være vanskeligere å foreta fordi den potensielle skadefølgen av å innta et bestemt standpunkt ikke vil fremstå som så ekstrem som i eksemplet ovenfor. Det har gjennom flere år vært vanlig å kreve som vilkår for overføring til behandlingsinstitusjon i medhold av § 12 at innsatte i noen tid forut for overføringen ikke avgir positive

urinprøver. Sett ut ifra en synsvinkel synes dette som en fornuftig strategi fordi det indikerer at domfelte vil være i stand til å klare oppholdet i behandlingsinstitusjonen uten svikt. Det kan også fungere som en motivasjonsfaktor om innsatte blir forespeilet et

behandlingsopphold hvis han klarer å ”skjerpe seg”; det vil si unnlate å bruke stoff i en viss periode. På den annen side kan man også stille spørsmål om innsatte virkelig har behov for et opphold i

behandlingsinstitusjon hvis han har så god kontroll over misbruket at han klarer å avholde seg fra bruk av stoff i fengsel. Vill