Hva mener vi med etiske eller moralske dilemma? Dersom vi definerer etikk som det å reflektere omkring etikk og moral, og moral som de praktiske spørsmål om rett og galt,
så blir etiske dilemma teoretiske problemer, mens moralske dilemma handler om praktiske problemer. Nå vil jeg påstå at vi bruker ordet dilemma litt for ofte. Selv vil jeg hevde at et dilemma viser til mer grunnleggende problemer som vi, selv om vi bruker mye tid på dem, ikke finner gode løsninger på. Eksempel: Saker der alle
33Møtet mellom to mennesker kan ikke bare forstås ut fra de spontane livsytringer, der er også forhold som angår makt og avhengighet på flere plan. Kommunikasjon kan også brukes til å ”erobre” den andre.
handlingsalternativene har eller kan få negative konsekvenser for en eller flere berørte parter.
En viktig anmerkning før jeg tar for meg praksis: Hva vi oppfatter som moralske dilemma eller problemer, avhenger av hvilke verdier og normer vi selv legger vekt på. Som jeg har vært inne på tidligere, vil
utformingen av personlig moral variere en god del fra person til person, selv innen samme kulturområde. Derfor; dersom to personer betrakter samme situasjon, men den ene vurderer den i forhold til verdien rettferdighet, og den andre legger vekt på verdien omsorg, kan deres oppfatning av hva som er ”moralske problemer” i situasjonen være ganske forskjellige.
Den gordiske knute
Vi kjenner den gordiske knute fra gresk mytologi som en knute som ikke lot seg løse. ”Løsningen” ble til slutt at Herkules hogg den av med et sverd. Selv liker jeg å bruke den gordiske knute som metafor på det som kanskje er vårt største dilemma (eller utfordring?): Sammenføyningen mellom de to ulike sidene ved arbeidet vårt, som på den ene side handler om kontroll og straff og på den andre hjelp og (re)habilitering.
I sine ytterpunkter innebærer denne tosidigheten, hvis jeg får kalle den det, at vi på den ene side kanskje må ty til fysisk makt og plassere fangen naken på en sikkerhetscelle – mens vi på den andre side skal samtale med ham om de mest grunnleggende, følelsesladede ting i livet. Er det mulig, samtidig som vi opprettholder en relasjon som preges av likeverd og gjensidig respekt for integritet?
Sett utenfra, og spesielt satt på spissen, slik som her, så virker problemet uløselig. Likevel kan vi ikke velge bort den ene siden, de er der begge som premisser når vi skal gjøre våre valg. Vi må være i stand til å handle slik i den ene funksjonen at vi ikke umuliggjør den andre. Og husk: Selv om vi skriver instrukser og rutinebeskrivelser i tonnevis, kommer vi alltid opp i vurderingstilfeller, behov for å utøve skjønn – for vi har med mennesker å gjøre, og mennesker er som kjent vanskelig å tilpasse skjema.
Når jeg bruker bildet med den gordiske knute, henspeiler det på at situasjonen føles vanskelig, jeg vil beskrive den som en spenning: Vi ønsker kanskje å være hjelper uten den belastning som følger av vår funksjon som kontrollør og vice versa. Men bør vi av den grunn hogge av knuten og dele arbeidsoppgavene i to; noen sørger for sikkerheten, mens andre tar hjelpe- og (re)habiliteringsfunksjonen? Også denne problemstillingen kan betraktes som et etisk problem, for hva blir konsekvensene, hvilken kriminalomsorg får vi da?
Som fengselsbetjenter må vi altså ha et forhold både til straffen – og til (re)habiliteringen. Ikke alle klarer å forholde seg til begge deler. For
Moralske dilemma eller problemer
Kontroll og straff, Hjelp og rehabilitering
Vurderings- tilfeller
Forholde seg til begge deler
eksempel synes mange kolleger det har vært en for ensidig vektlegging av vår hjelpefunksjon de senere år, mens konsekvensene av det å ”drive med straff”, blant annet sikkerhetsspørsmål, har blitt skjøvet i
bakgrunnen. Andre har inntatt den motsatte holdning. Utvilsomt har dette i mange sammenhenger skapt et motsetningsforhold mellom enkeltpersoner, så vel som mellom grupper. Dette er i seg selv et problem som har moralske dimensjoner, når det skaper segmentering (subkulturer). Konsekvensen blir kommunikasjonsstøy, manglende åpenhet, problem med redelighet - det blir et spill om makt og innflytelse .. ”jeg vet best”.
Jeg har spurt mange kolleger hvordan de betrakter tosidigheten ved jobben vår, og svarene varierer fra ”det er et uløselig problem” til ”det er ikke noe problem, men en utfordring, det er det som gjør jobben
interessant”. Flere har også brukt som eksempel det å være foreldre, for som de forteller; da må vi både sette grenser, gi ros og ris – og vi må være konsekvente. Men hva slags relasjon er det vi da snakker om? At betjentene er foreldre og de innsatte barn? Foreldremetaforen er etisk tvilsom, for den leder lett til en forestilling om det jeg tidligere har kalt
”Herredømmeforhold”.
Jeg ønsker å sitere en som har brukt mye tid og krefter på å avklare sitt forhold til en voldelig far, som eksempel på hvor viktig det er å være bevisst den skjevhet som kan ligge i foreldre-barn relasjonen. Forfatteren Mogens Møller skriver i sin bok, ”I fars vold”:
”Det er min overbevising at de eneste virkelig sunne relasjoner er de likeverdige. Relasjoner som må ha en skjevhet i maktfordeling, som for eksempel relasjonen mellom foreldre og barn, stiller enorme krav til ”de mektige” om at de forvalter sin makt på en god og ikke-krenkende måte.
Det å ha makt innebærer også et stort etisk ansvar for hvordan man forvalter makten.”34
Straff og etikk
”Alle” aksepterer at forbrytere skal straffes, og at fengsel er straffen. Å drøfte slike ”sannheter” vil nok de fleste betrakte som abstrakt og lite hensiktsmessig. Jeg vil likevel advare mot en slik holdning, for straffen kan aldri bli noe vi tar for gitt, særlig ikke internt hos oss, vi som står midt i den kryssild av hensyn og beslutninger som den praktiske
utforming av (fengsels-) institusjonen innebærer. Med praktisk utforming tenker jeg på alt fra bygningsmessige forhold og økonomi til de daglige gjøremål. Det bør vel være en sammenheng mellom det vi gjør og hensikten med det vi driver med?
Kan straff begrunnes etisk? For en drøfting av dette vanskelige
spørsmålet henviser jeg til faglitteraturen35, men leseren forventer vel at også jeg har en begrunnelse, siden jeg har valgt å jobbe som
34Møller (2000) s.4.
35Se blant annet Hauge (1996), Andenæs (1994) Motsetnings-
forhold
Det vi gjør og hensikten
fengselsbetjent? (Hvordan skulle jeg ellers kunne stå for det jeg gjør?) Jeg må innrømme at jeg har ingen definitiv, logisk, begrunnelse som motstår alle innvendinger. Mitt svar er delvis basert på en såkalt negativ begrunnelse, det vil si at jeg kan vanskelig tenke meg et velfungerende samfunn som ikke har en forankring i lov og rett med muligheter for å straffe lovbrytere. Det finnes nok av eksempel på samfunn hvor fravær av en sentral ordensmakt har ført til selvtekt og anarki. Et krav til systemet er imidlertid at det har allmenn aksept, og at det er underlagt en løpende, åpen og kritisk debatt til enhver tid.
Både innenfor deontologien (pliktetikken) og teleologien (utilitarisme, konsekvensetikk) aksepteres nødvendigheten av en straffeinstitusjon, men deres begrunnelser for straffen er forskjellig.36
Hva er sammenhengen mellom:
a) ”Straffen er et onde som skal føles som et onde”37og
b) ”Frihetsberøvelsen skal skje under materielle og moralske forhold som sikrer respekt for menneskelig verdighet..” (Europeiske
fengselsregler, grunnleggende prinsipper, artikkel 1)
Den norm som finnes i fengsel om ”å begrense skadevirkningene av anstaltoppholdet” (ref. gml. fengselsloven), som jeg også har sett utformet som; ”gjøre minst mulig belastende” (Oslo fengsel, strategisk plan 2001-2005).
Står ikke a) og b) i motsetning til hverandre? Dersom vi gjør alt vi kan for at den innsatte
skal ha det så bra som mulig i fengsel, som for eksempel kan tolkes både som hyggelig eller
konstruktivt (bruke tiden til noe nyttig)38, hva da med straffen som et onde?
Jeg har møtt denne problemstillingen noen ganger i min tid som
fengselsbetjent og synes derfor det er viktig å få en avklaring: Jeg mener at når man setter straffen som et onde opp mot humanistiske krav, skyldes det en sammenblanding av den strafferettslige (juridiske) basis for pådømmelse: ”..føles som et onde” og etiske krav: ”minke
skadevirkningene..” . Juss og allmennmoral vekselvirker, det er en gjensidig påvirkning, men det er allmennmoralen som ”går foran”, i den betydning at jussen bare regulerer visse sider av straffen. Den
strafferettslige basis kan aldri bli et ledende prinsipp for straffens innhold, da ville vi i verste fall havne i reformasjonens praksis med tortur og lemlesting. Vi må basere utformingen av fengselsinstitusjonen på alminnelig aksepterte etiske og moralske krav. Dette gjenspeiles da også i hvordan vi vektlegger overnasjonale konvensjoner
(menneskerettigheter, europeiske fengselsregler med videre) når vi bestemmer innholdet i vårt eget fengselssystem. Samtidig er det like viktig at vi ikke mister straffens funksjon som et onde av syne, men der grensen altså er satt ved frihetsberøvelsen i seg selv - ikke utover den. I
36Johansen (1994) s.125
37Denstrafferettslige definisjon påstraff, Andenæs (1994) s.9
38Et eksempel fra Dagbladet 14.mars 2001:”Når jeg først er blitt dømt (fikk 4 år, egen tilføyelse), ser jeg på oppholdet i fengsel som et statlig stipendiat.” (..for å utdanne seg) Selvtekt og
anarki
Straffen som et onde
Humanistiske krav
Aksepterte etiske og moralske krav
denne avgrensningen ligger også et viktig skille, ved at straffen griper ikke i seg selv inn i individets autonomi, i betydningen behandlende eller (re)habiliterende. Slike sider ved straffens innhold legges til som en mulighet.
Skyld – soning – restitusjon
Som fengselsbetjenter ”personifiserer” vi ikke da på mange måter statens straffesystem overfor de innsatte? Bør vi i så fall ikke ha et forhold til den innsattes skyld, straffen som oppgjør eller ”betaling” for den
kriminelle handling og til sist løslatelsen som restitusjon og tilbakeføring til samfunnet? Opplever vi at vi har et ansvar også for slike sider av straffen, eller synes vi at de heller hører hjemme andre steder; at det er en sak mellom den innsatte og domstolene, offeret, familie eller venner..
eller hans gud?
Er vi unnvikende dersom tema kommer på banen, prater den innsatte etter munnen med ”ja, du var jo uheldig”, ”ja, der var du heldig, det var godt du ikke fikk mer..” og så videre? Jeg har allerede tatt opp
spørsmålet om solidaritet mellom betjenter og innsatte. Når vi går i lang tid sammen med innsatte, som vi blir godt kjent med, kan ikke nærheten gjøre at vi blir mer kamerater og medfølende (på et overfladisk plan) enn å være dem som innsatte kan forholde sin skyld til? Mangler vi den type autoritet som gjør at innsatte vil betro seg?
Hvilket forhold bør vi ha til så grunnleggende sider ved straffen? Skal vi konfrontere, bare lytte eller hjelpe på annen måte? Vil vi beskrive vår rolle i slike situasjoner som ”bare en betjent”, medmenneske – eller vil vi være psykolog?
Teori og praksis
Kan det være at det som virker som uløselige konflikter i teorien, går utmerket i praksis? Vi ser jo for eksempel at samfunnet totalt sett fungerer, selv om medlemmene ikke deler de samme verdiene.
Men kan vi ”trylle” bort moralske problemer i jobben bare ved å tenke at jeg får heller legge vekt på andre verdier eller vise toleranse? Om så var, for eksempel for å ”holde ut i jobben” – er det riktig, går det an?
Her er vi inne på at noen verdier er mer sentrale enn andre. Den
følelsesmessige konflikt eller dilemma hos den enkelte avhenger derfor av hvilke verdier som trues.
Eksempel fra (de foreslåtte) høyrisikoavdelingene: Innsatte i slike avdelinger får bare fremstilles dersom de følges av bevæpnet politi.
Dersom den innsatte blir svært syk og det tar tid før bevæpnet politi kommer, kan den innsatte dø før fremstilling kan finne sted. Jeg tror alle som skal jobbe i høyrisikoavdelinger, bør ha tenkt over denne
problemstillingen før de begynner der.
Sp.: I de dilemma (konflikter) vi reagerer sterkest på, hvilke verdier eller normer er oftest involvert?
Noen verdier er mer sentrale
Formålsrasjonalitet
De siste ti år er det fokusert stadig mer på målstyring og effektivitet i etaten (”Mer kriminalomsorg for hver krone”), og mens straff og omsorg i seg selv kan synes å være gjensidig utelukkende begreper, så spiller de begge også opp mot kravet om rasjonell målstyring. Det blir et indre dialektisk forhold, eller motsetning, mellom de tre begrepene.
Jeg vil gi et par eksempler: Mens kontaktbetjentordningen skal gi
innsatte muligheten for en god, og formålstjenlig soningstid, så fører lite personell og penger til at vi bare har tid til å produsere papir og
statistikker som ”tilfredsstiller” institusjonens egen kontroll av
måloppnåelse, mens den innsatte ikke får noen endring på egen situasjon.
Plassmangel gjør at vi må flytte innsatte rundt i systemet. En soningsplan skrevet ett sted mister plutselig helt sin verdi, enten fordi det ikke er noe kontaktbetjentopplegg på det nye stedet, eller det ligger ikke til rette for den utdanning vedkommende hadde tatt sikte på. I slike tilfeller er det nærliggende å påstå at den innsatte er lurt.
Et nytt ”mål” de siste årene har vært å minske tilbakefallsprosenten (til kriminalitet), residivet. Målet nå er ”å legge til rette for en
kriminalitetsfri fremtid..” Med disse tanker har vi fått andre verdisett inn i fengselet enn de vi har hatt en periode hvor frihetsberøvelsen i seg selv var nok. Med ønske om personlig endring kommer verdier hentet fra oppdragelse og pedagogikk inn i soningen. Noen har kritisert dette og hevder at det er gamle behandlingstanker som dukker opp i ny drakt.
Nettopp av den grunn har man vært meget påpasselig med å påpeke at kriminalomsorgen bare skal ”legge til rette for at de som selv ønsker det”
skal få progresjonssoning.
Eksempel på et etisk problem som kan oppstå ut fra denne måte å forholde seg til innsatte: Det skapes et klasseskille i fengslene ved at de mest ressurssterke, de som er flinkest til å utnytte ordningene, får mest igjen. Denne konsekvensen vil da stå i motsetning til en omsorgsideologi som fremhever utvikling gjennom solidaritet – med særlig ansvar for de svakeste.
Et annet, mer generelt problem: Straffen skal tjene flere ulike formål.
Når formålene kommer i konflikt med hverandre, hva gjør vi da? For eksempel kan hensynet til samfunnets sikkerhet komme i konflikt med individuelle behov hos den innsatte. Her har våre myndigheter avklart prioriteringen, således at samfunnets sikkerhet går foran.
Sp.: Gi eksempler på hvordan straffens ulike formål (begrunnelser) og effektivitetshensyn kan komme i konflikt med hverandre.
Straff og omsorg
Residivet
Progresjons- soning
Klasseskille
Fangens tapsliste
Det er vanskelig å forholde seg til moralske fordringer i arbeidet med innsatte, uten å kjenne til hvilke personlige konsekvenser fengsling kan få for de som må sitte i fengsel. Forsker Yngve Hammerlin har gjennom sin ”Fangenes tapsliste; en oppsummering av diverse sosiologiske, kriminologiske og sosial-psykologiske undersøkelser/teorier” gitt en omfattende oversikt over anstaltoppholdets (mulige) negative
konsekvenser for de innsatte.
Tapslisten er svært omfattende og omfatter forhold som institusjonalisering, stigmatisering, diskvalifisering, tap av
grunnleggende og normale livsvirksomheter i samfunnet, tap av sosiale forhold, etisk deprivasjon med videre. Jeg gjengir ikke tapslisten i sin helhet, men henviser til de mange publikasjoner som gjengir fangens tapsliste.39
Redelighet krever at vi er åpne, ærlige – og tydelige
Det hjelper lite å gå inn på cella til en innsatt som sitter med angst på grunn av innelåsing og si: ”Nei, men hva er du redd for, her får du jo så god omsorg, og betjentene er vel snille?” Selvsagt skal vi ikke ta håpet eller motet fra folk, men i situasjoner som krever ærlighet, skal vi være ærlige – og det gjelder vel alle situasjoner som ikke berøres av
taushetsplikten?
Heller ikke språklige C-momenter gjør situasjonen til noe annet enn hva den er. For å bruke et eksempel fra en annen skueplass, krig: Også der er å slå, å slå – å drepe er å drepe, vi ”tar ikke ut fienden”. I fengsel straffer vi mennesker, med mindre den innsatte sitter i varetekt for politiet.
Likeledes; en person som får fysiske eller psykiske skader av å sitte isolert i varetekt, han er påført skade, det er ikke til å bortforklare, selv om fengslingen har et legalt grunnlag. Vi kjenner også denne
problemstillingen fra perioder der det har vært forsøkt å innføre ny
”terminologi” innenfor fengselet; innsatte skulle kalles klienter, celle kalles rom, straffen ble betraktet som ”terapi” og så videre.
Vi har dessverre i noen situasjoner lett for å bagatellisere eller dekke over i våre møter med innsatte. I andre situasjoner har vi så store
forventninger om å hjelpe, om å gi et positivt svar at vi lover ting vi ikke kan, eller klarer å holde. For mange innsatte er dette et problem, noe de også gir uttrykk for: Det er bedre å få et nei enn et kanskje og så aldri høre noe mer om saken!
Kanskje tilsier vår redelighet at vi også må stille spørsmål om
grunnleggende verdier kan ivaretas innenfor fengselsinstitusjonen, som for eksempel likeverd og humanitet? Dersom vi sier at vi bygger på
39Interesserte kan henvende seg til Kriminalomsorgens Utdanningssenter (biblioteket) for særtrykk.
Påført skade
humanistiske prinsipper, men finner mange eksempler på at dette ikke er en situasjon som kjennetegner humanitet, burde vi ikke da være ærlige og si at slik er det?
Rolleavklaring - identitet
Rollebegrepet kan like godt brukes til å dekke over moralsk ansvar som til å klargjøre, så før vi får lov til å ”spille” en rolle, må vi vite at rollen fritar oss ikke fra moralske krav: Det betyr blant annet at som
fengselsbetjenter har vi ikke fritt leide i maktens tjeneste.
Det er ikke helt enkelt å definere fengselsbetjentens yrkesmessige rolle eller identitet. Problemet oppleves på flere måter: Jeg har allerede pekt på den spenningen som ligger i å skulle tilfredsstille både straffeideologi, omsorgsideologi og formålsrasjonalitet, men mange vil nok synes at denne forklaringen blir for teoretisk. Betjentenes egen beskrivelse av hvilke problemer de har med å definere sin rolle, knyttes heller til manglende sammenheng mellom etatens uttalte målsettinger og jobbens faktiske innhold. Noen sier at målsettingene er der, men ikke
mulighetene, mens andre sier at det snakkes ikke om målsettinger i det hele tatt, det er bare et spørsmål om å få gjort jobben. Begge
forklaringsmåtene viser til situasjoner som er etisk problematiske:
Dersom vi er flinke til å definere gode mål, men målene er urealistiske, lurer vi både oss selv og omverdenen. Aksepterer vi derimot at det bare er en jobb som skal gjøres, uten mål eller mening, blir vi offer for
”usynlige” målsettinger, som kan ha sitt utspring i vane, tradisjon eller sterke personer i miljøet – og som henter sin næring i den skjulte dagsorden.
Jeg opplever hvordan nyutdannede fengselsbetjenter strever med å finne sin yrkesmessige identitet, samtidig som de skal finne seg til rette i den praktiske hverdagen. Mange føler at de ikke får brukt seg selv og sine kunnskaper. Forventninger om selvrealisering og profesjonell utvikling strander for manges del i dagliglivets trivialiteter, som ofte takles like godt av en timelønnet vikar som av en fengselsutdannet tjenestemann.
Men også eldre, erfarne betjenter kan streve med sin rolle. En kollega som har tjuefem års ansiennitet ble spurt hvordan betjentrollen påvirket ham, og han svarte prompte: ”Jo, det vet jeg utmerket. Jeg blir asosial.”
Nå er det stor forskjell på våre anstalter og betjentene har ulike oppgaver og arbeidssituasjoner. De tilstandene jeg beskrev overfor er kanskje ytterpunkter på en skala. La oss derfor se nærmere på hva vi kan legge i betjentrollen:
Til fengselsbetjentrollen hører mange ulike funksjoner. Vi kan spørre oss:
Er vi sosialarbeidere, omsorgsarbeidere, pedagoger eller veiledere? Eller passer det også - eller bedre å kalle oss voktere, kontrollører eller
betjenter (som jeg også har sett formulert som betjenere)? For å komme
Målsettinger og jobbens faktiske innhold
Den praktiske hverdagen Profesjonell utvikling